Innser at jeg leker gjemsel med meg selv. Har gjemt meg i Finnmark, langt unna livet mitt i Trondheim, langt unna virkeligheten. Langt unna postkassa med alle regningene og brevene jeg vet venter på meg. Langt unna NAV kontoret, Nidaros DPS, Østmarka og fastlegen min. Prøver å glemme alt i Trondheim, kjenner at jeg bare vil være borte fra den byen, noe som er en trist annerkjennelse. For jeg er jo så glad i den byen, men jeg begynner å lure på om mine dager der er talte. Kanskje er det på tide å reise videre. Aner ikke hvor jeg skulle dratt. Bodø, Tromsø, Alta og Oslo er alle aktuelle alternativ.
Men det nytter vel ikke å rømme. Hverdagen vil uunngåelig innhente meg uansett hvor jeg flytter. Kjenner bare hvor godt det er å være borte fra alt styret og ensomheten nå. Har det fint her hvor jeg er nå, men det begynner å bli litt kjedelig. Er ikke så mye å gjøre. Dagene går med på å sitte forran macen, TVen, spise litt, kanskje kjøre en tur eller gå en tur. Nå har pappa begynt å bli mer deprimert også og det er litt slitsomt. Han blir så negativ og sint av det. Begynner å tro på all slags konspirasjonsteorier og sammensvergelser. Så jeg prøver å trekke meg litt unna, og det går greit. Har tilbragt en god del tid sammen med onkelen min, og det er jo alltid koselig 🙂
Nerve 