Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

Reklame

Engelsk

Vil forresten bare minne om den engelske bloggen min: nervebloggereng.wordpress.com.

Har begynt å skrive litt mer der. Enkelte ganger tenker jeg mer på engelsk enn på norsk av en eller annen grunn.

Tid

Lenge siden jeg har skrevet et innlegg nå. Har rett og slett ikke orka. Orker ikke så mye for tiden. Sitter stortsett og lurer på hvordan jeg skal få dagene til å gå uten å gidde å gjøre noe. Så det blir mye Tv serier.

Har kommet meg til Bodø, og her skjer det særdeles lite. Strømmen gikk i går, det er vel det mest spennende. Creepy at hele byen var uten strøm, det ble brutalt mørkt. Men, men.

Er fortsatt deprimert, og skikkelig apatisk. Har lyst til å gjøre noe artig og spennende. Må vel finne på noe snart. Har i det siste begynt å få drama drømmen min litt tilbake. Savner å være med i skuespill og sånt. Kanskje jeg skal se om det finnes noen drama grupper eller noe i Bodø. Det er vel heller tvilsomt. Har lyst til å reise, dra ut og oppleve ting. Livet mitt har vært utrolig monotont de siste månedene. Noe må skje

Nettshopping – Doctor Who extravaganza

Gikk litt bananas i dag da jeg oppdaga nettsiden Etsy.com. Fant utrolig masse kult der og jeg klarte ikke å dy meg, så jeg måtte kjøpe masse Doctor Who stasj. Gleder meg som en unge til å få de i posten. Her er det jeg kjøpte:

Time And Relative Dimention In Space

Bowties are cool

TARDIS

Don´t blink. Blink and you´re dead...Don´t turn your back, don´t look away and don´t blink. Good luck.

Allons-y!

Det siste er kanskje det fineste. Elsker det sitatet

The way I see it, every life is a pile of good things and bad things. The good things don't always soften the bad things, but vice versa the bad things don't necessarily spoil the good things and make them unimportant

Det hele kom på rundt 300 kr med frakt, så det var jaggu ikke ille! Jeg er en superfornøyd nerd akkurat nå! Fant selvfølgelig masse annet jeg hadde lyst på der også, men det får bli en annen gang 🙂

Good and bad

Doctor Who

Stories

I dag har vært en virkelig tung dag. Jeg har sagt hade til to av mine beste venner i hele verden. Jeg skal flytte fra dem i morgen. Et nytt kapittel i livet, blanke ark, en ny start. Det er utrolig trist og skremmende. Jeg aner ikke om dette er det riktige. Jeg vil bare ikke ha det så tomt og ensomt i livet som jeg har hatt det de to siste årene. Jeg vil våkne opp fra dette marerittet. Spørsmålet er bare om jeg våkner opp til et nytt mareritt. Det skremmer meg så utrolig at ting faktisk kan bli værre, og jeg kan få det helt for jævlig i Bodø. Jeg har aller mest lyst til å flykte totalt. Har hatt utrolig lyst til å flytte til England for noen år, bare gjøre noe helt annet. Men en ting av gangen. Jeg skal gi Bodø en sjanse, så får vi se. Prøver å se på det som en start på et nytt og potensielt fantastisk kapittel i livet mitt. Starten på en bedre og lysere historie. For det er det det handler om, å skape livet sitt selv.

Men det gjør vondt å si farvel til livet slik jeg kjenner det. Jeg vet det ikke er farvel for alltid for vennene mine, men for denne livsstilen er det over for. På en måte er det veldig bra, på en annen måte er det utrolig trist å rive opp livet mitt ved røttene og gjøre et forsøk på en ny start.

Så ja det har vært tårer i dag.

Pardon me

Incubus – Pardon Me

Pardon me while I burst…

A decade ago,
I never thought I would be,
at twenty-three, on the verge of
spontaneous combustion. -Woe-is-me.-
But I guess that it comes
with the territory,
An ominous landscape of
never-ending calamity.
I need you to hear,
I need you to see
that I have had all I can take and
exploding seems like an imminent possibility
to me.

So pardon me while I burst
into flames.
I’ve had enough of the world
and its people’s mindless games.
So pardon me while I burn
and rise above the flame.
Pardon me, pardon me…
I’ll never be the same!

Not two days ago,
I was having a look
in a book
and I saw a picture of a guy
fried up above his knee.
I said, «I can relate,»
cause lately I’ve been thinking of combustication
as a welcome vacation from
the burdens of
the planet Earth.
like gravity, hypocrisy,
and the perils of being free
but thinking so much differently.

Pardon me while I burst
into flames.
I’ve had enough of the world
and its people’s mindless games.
So pardon me while I burn
and rise above the flame.
Pardon me, pardon me…
I’ll never be the same!

Never be the same, yeah…
Pardon me, while I burst into flames…
Pardon me, pardon me, pardon me.

So pardon me while I burst
into flames.
I’ve had enough of the world
and its people’s mindless games.
So pardon me while I burn
and rise above the flame.
Pardon me, pardon me…
I’ll never be the same!

Never be the same, yeahh!!

Ny dag, nye problemer

Var hos legen i dag. Skulle egentlig bare ta blodprøve, men jeg fikk komme inn til henne og prate litt også. Var nesten nødt til å ta opp min mentale tilstand. Så jeg prøvde å forklare henne. For 2 uker siden hadde jeg det topp, alt var i orden og jeg følte meg glad. Jeg hadde hatt en fin sommer og så fram til å flytte til Bodø. For ca en uke siden begynte det å murre inne i hodet mitt og på Fredag fikk jeg himmelen i hodet. Jeg er definitivt langt nede i depresjon, men dette føles anneledes enn før. Mine vanlige depresjoner føles som en sløv kniv i hjerte, sjel og sinn. Mens dette er som en sylskarp kniv som skjærer i gjennom meg. Det er det beste bildet jeg kan gi av det. Som om jeg har åpnet en dør inni meg der alt det jævlige har ligget og ventet på meg. De tidligere depresjonene har bare vært påminnelser om at dette rommet finnes. Nå står jeg midt i det og kommer meg ikke ut.

Hennes diagnose var kjemisk framkalt depresjon, type alvorlig. Hun sa hun var overrasket over at jeg var deprimert. Hun har tross alt vært legen min i 4 år og kjenner svigningene mine. Dette er ikke en av de normale svigningene, dette er noe annet. Klarte heldigvis å overbevise henne om at jeg ikke er suicidal (jeg er ikke det altså!) så jeg slapp å bli lagt inn mot min vilje. Alt dette kommer sannsynligvis av at jeg sluttet på de gamle medisinene mine og begynte på Lithium. Alle signalstoffene og nevronene i hjernen min er forvirra, så pang, der var jeg deprimert. Jeg fikk valget om å enten slutte på Lithium og gå tilbake til de gamle medisinene, eller prøve å ri av stormen og vente på at hjernen restarter seg selv. Jeg valgte det siste. Jeg gir meg ikke uten kamp. Fikk en eske med beroligende og instrukser om å ta de 3 ganger daglig. Lenge siden det har stått så dårlig til i hodet mitt.

Alt føles bare feil. Hele verden føles feil. Virkelighets oppfatningen min skurrer. Det er som…Jeg får ikke til å beskrive det, alt er bare uvirkelig. Og alt er meningsløst. Jadda…Jeg har det ikke særlig koselig med andre ord, og er ikke særlig godt selskap. Håper de beroligende vil hjelpe meg litt, og at Lithiumen begynner å funke snart. Skal øke dosen på Torsdag. Enten går alt realt til helvette etter det, eller så begynner det å bli bedre. Fikk beskjed om dersom jeg ikke klarte mer skulle jeg bare slutte på Lithiumen og ringe henne, vi får se. Skal tilbake på Onsdag, hun vil følge meg tett framover så jeg ikke går hen og minster forstanden totalt.

Treg

Klarte ikke å stå opp i dag. Selv om søvnen min var full av mareritt og angst, så klarte jeg ikke å stå opp og møte dagen. Hver gang jeg våknet og åpnet øynene ble jeg fylt av håpløshet og meningløshet. Det gjorde, og gjør fortsatt, fysisk vondt å våkne opp til dettte livet. Så jeg ble liggende til kl 20.30. Ble ikke bedre av å stå opp heller. Er nødt til å rydde og vaske leiligheten i natt fordi det skal være visning her i morgen. Tror ikke jeg har ryddet eller vaska her på mange måneder, så jeg har litt av et arbeid forran meg.

Jeg kjenner nå at dette er depresjonen som har kommet tilbake for å plage meg. Det er så mange tanker i hodet mitt, og ingen av de er særlig hyggelige tanker. Alt går så sakte inni meg, som om tankene mine sitter fast i lim.

I morgen skal jeg til legen og ta blodprøver, skal prøve å få snakket med legen også og fortelle henne hvordan det ligger ann for tiden. Når jeg har det sånn som jeg har det nå ser jeg at medisinene jeg brukte faktisk hadde en virkning. Dette er ren destillert depresjon. Det er slitsomt og fysisk vondt. Man mister lysten på alt.

Motorpsycho – On My Pillow
Turn the lights out,and draw the curtain
dive into my pillow sleeping
won’t hear the phone ring
distress is the one thing I can’t stand
    tell my friends I’m on vacation
    and say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

I’m within-I’m in orbit
sweet regression cruise contol
diving deep in shallow water,
I’m home again
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

the wolves are howling
I’m out walking
I ain’t going back again
if you find me,
please remind me of who I am
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK
    just wanna sleep all day 

your hair on my pillow
you’re here on my pillow

Grått

Det er en grå dag i Trondheim. Regn og surt. Har vært på Trondheim Tattoo convencion i dag sammen med en kompis. Det var trivelig å bli invitert med på noe for en gangs skyld 🙂 Så masse fantastiske tattoveringer og det klødde i huden, har så lyst på nye! Men jeg har ikke penger til det, så det ble med tittingen. Fikk prata litt med folk også.

Er litt mer likegyldig i dag. Har ikke den knusende følelsen som jeg hadde i går. Det føltes ut som alt håp var ute og sjelen min var pulverisert. Klarte ikke annet enn å gråte og håpe på slutten. I dag er det litt bedre. Jeg har fortsatt følelsen av at livet er fullstendig meningsløst, men jeg gir litt faen i det. La det være meningsløst. Dagene får bare gå og jeg kan ikke annet enn å gjøre det beste ut av de. Skulle ønske jeg klarte å tro på en gud, det hadde vært så fint å kunne tro på en mening med alt.