Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.
Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.
Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».
Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.
Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.
Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!
Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.
Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.
Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.
Nerve 
Jeg synes egentlig disse tankene du beskriver høres nokså normale ut. Jeg kjenner meg i hvert fall VELDIG godt igjen i dem, og jeg er ikke syk – så vidt meg bekjent i alle fall 😉 Jo, jeg er sjenert og litt usikker av meg, og kan vel i perioder ha noe som minner om sosial angst, men heldigvis ikke slik at det hemmer meg nevneverdig i min livsutfoldelse. Jeg føler at jeg er meg slik jeg skal være, men jeg har helt klart noe å jobbe med (for eksempel alle bekymringstankene) – og det er jo bare bra! Noe skal man jo ha å strekke seg mot 🙂 Jeg håper du blir mer komfortabel med ditt nye jeg etter hvert og at du finner fine ting å berike livet og hverdagen din med. Du virker som en veldig fin person som jeg unner alt godt 🙂
Tusen takk for det 🙂
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har startet på liitum selv for noen måneder siden, og klarer ikke å kjenne på følelsene mine lenger. Jeg er vant til store svingninger, mens nå er det milde følelser. Milde glade følelser. Jeg klarer ikke å ta tak i dem.
Bekymringene har også slått ut for fullt hos meg. Jeg gruer meg slik til jul for jeg er så redd for at folk ikke skal like gavene jeg har kjøpt. Jeg bekymrer meg ihjel. Har mye katastrofetanker og er deprimert.
Hvilken dose står du på? Jeg har blitt fortalt at jeg må lære meg å bli kjent med meg selv på nytt. Jeg må lære å håndtere følelsene mine. Så det er kanskje håp.
Dette ble mye om meg
Stor klem 🙂
Hei, takk for kommentar. Jeg står på 84 mg morgen og 84 mg kveld. I følge blodprøvene er det optimalt.
Tror nok det handler mye om å bli kjent med seg selv. For den versjonen av meg jeg kjente er borte nå. Det er skummelt og vanskelig å ta tak i.
Håper vi begge finner ut av det. Lykke til 🙂
Jeg synes sosialt utilpass, mørkredd og sånnt høres ganske normalt ut. Det er problemer, men normale problemer, om du skjønner. Ikke det at jeg egentlig vet hva som er normalt og ikke, men jeg synes det høres sånn ut. Men siden du ikke har hatt det sånn før ville jeg tatt det litt alvorlig, for det er lettere å gjøre noe med det før det blir for langvarig og en del av deg, setter seg i personligheten. Vet ikke om jeg sier noe som gir mening egentlig… Du vil jo ikke at de nye problemene skal bli en like stor del av deg som de gamle. Sånn at det ikke blir en trygghet å for eksempel være sjenert.
Jeg tenker at frisk er monotont og livløst i bunn, at friske folk må fylle opp livene sine med noe, det de vil, for å gi dem mening. Vi syke har livene fyllt opp med sykdomsrelaterte greier vi ikke har valgt selv. Friske kan velge og vrake i interesser, sosiale ting, fokusere på det de vil, fordype seg i noe interessant og jeg vet ikke hva. Jeg tror det er en frisk ting å være engasjert, for eksempel, og det høres ikke monotont og livløst ut.
Unnskyld hvis jeg skriver noe feil.
Takk for kjempefin kommentar. Ble ikke fornærmet og det gav mye mening. Tror du har veldig rett. Jeg må rett og slett begynne å bygge opp livet mitt med gode ting.