Selvskading – (epilog?)

Leste nettopp dette innlegget som jeg skrev i fjor sommer. Det handler om en kamp mot selvskadingen. Denne dagen tok jeg et valg om å ikke skade meg selv før etter jeg hadde vært på sydenferie sammen med moren min. Når jeg leste det nå innså jeg at jeg skadet meg aldri igjen etter den avgjørelsen. Det var ikke den siste kampen jeg hadde, men det var den første steinen i den muren jeg har bygd mot selvskadingen. De barberbladene jeg kjøpte den kvelden ble aldri brukt. Starten på ca 10 måneders skadefrihet.

Forhåpenligvis kommer selvskadingen til å forbli noe i fortiden. At jeg om 5 år kan se tilbake og fortsatt se på det innlegget som starten på noe bra. For nå føles selvskadingen så fjern. Trangen som var sterkere enn tyngdekraften er ikke der lengre. Det sorte hullet inni meg som jeg falt og falt ned i er asfaltert. Jeg har ikke lengre bruk for det. Minnene er selvfølgelig der, det er ikke til å unngå. Jeg lever med skammen over arrene mine, og tar aldri av meg genseren når jeg er på jobb. Men arrene ser relativt fine ut nå, alle arrene er helt hvite, selv om de er klumper og kløfter på armene. Huden min har gjort en fantastisk jobb, så nå bør jeg holde min del av avtalen og ikke påføre den mer smerte.

Registrerer at de innleggene på bloggen min som er mest lest handler om selvskading. Det kan være mange grunner til det. Noen som søker trøst i felleskap med andre, eller noen som trigger seg selv mer eller mindre bevisst. Jeg har selv gjort begge deler. Dette innlegget håper jeg kan vise at det finnes håp og det er mulig å komme ut av det. Hvordan det skjer vil være forskjellig fra person til person. Hovedsaken er at man må være åpen for å fylle livet med andre ting enn blod og barberblad. Finn din egen strategi, din måte å gjøre det på. Lykke til, jeg heier på deg.

Reklame

Bivirkninger?

Har hatt en del fysiske plager i det siste, og jeg er redd for at de er knyttet til Lithiumen. Fikk mageproblemer da jeg startet opp i August/September i fjor, og det som skulle være forbigående bivikninger har vart i omtrent 8 måneder nå. I det siste har jeg også vært utrolig slapp, veldig lite krefter i musklene, uvanlig trøtt nesten på det nivået som da jeg var deprimert, stiv i muskler og en rar svimmelhet/fjernhet nesten hele tiden. I påsken hadde jeg også en helt vanvittig periode hvor hendene mine ristet i noen timer hver dag i 2-3 dager.

Jeg er klar over at dette er symptomer på Lithiumforgiftning og har derfor prøvd å drikke litt mer vann, det skal vistnok hjelpe. Tok også serumspeil for litt over en uke siden, men jeg har ikke hørt noe fra legen så jeg går ut fra det var i orden. Men noe er åpenbart ikke som det skal være i kroppen min. Så jeg ringte legen (siden man må vente en måned på å faktisk få møte henne) og fortalte henne litt om hvordan jeg hadde det. Hun bestilte et drøss med prøver for å skjekke om jeg har en magesykdom evt. matintoleranse. Jeg påpekte også at jeg har fått brev om at jeg ikke får gastroskopi i narkose før i September. Noe som i seg selv er ganske utrolig siden jeg først fikk henvisning til undersøkelsen høsten 2010 og enda har ikke undersøkelsen blitt gjennomført. Gjorde riktignok et forsøk på det i våken tilstand, noe som endte med panikkangst og en liten slosskamp med lege og sykepleier.

Får sikkert resultatene fra prøvene om en uke eller to. Jeg er bare redd for at det er Lithiumen, og har allerede lagt en slags slagplan hvis det skulle vise seg å være tilfelle. Hvis jeg må slutte med Lithium kommer jeg til å nekte annen medisinering. Første grunn er at jeg er stabil nå og det kunne vært interessant å sett om jeg klarte å vedlikeholde det uten medisin. Andre grunn er at jeg nekter å prøve flere medisiner nå. Har vært prøvekanin og slave til medisinen i 10 år og hatt et drøss med jævlige bivirkninger, jeg orker ikke mer. Så da får det bare bære eller briste. Går det totalt til helvette så får jeg vurdere det når jeg kommer dit om jeg vil starte opp med medisiner igjen.

Merker at jeg krisemaksimerer litt nå, det kan selvfølgelig være at det ikke er Lithiumen som gjør meg syk, det kan være at det går ann å ta andre medisiner for å lindre plagene jeg har eller at jeg bare har for høy dose. Men jeg ser ikke disse alternativene som særlig sannsynlige. Men jeg er bastant på det at jeg vil ikke prøve flere medisiner nå. Skal prøve å ikke tenke så mye på det før jeg har alle fakta på bordet. Håper bare det er noe som kan behandles, for jeg er møkka lei av å være slapp og sjaber hver dag.

Syteinnlegg dette, men sånn får det bare bli. Måtte bare få luftet tankene litt. hvis det er noen der ute med lignende plager med Lithium eller bare generelt så skriv gjerne en kommentar.

Takk for denne gang.

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…