Leste nettopp dette innlegget som jeg skrev i fjor sommer. Det handler om en kamp mot selvskadingen. Denne dagen tok jeg et valg om å ikke skade meg selv før etter jeg hadde vært på sydenferie sammen med moren min. Når jeg leste det nå innså jeg at jeg skadet meg aldri igjen etter den avgjørelsen. Det var ikke den siste kampen jeg hadde, men det var den første steinen i den muren jeg har bygd mot selvskadingen. De barberbladene jeg kjøpte den kvelden ble aldri brukt. Starten på ca 10 måneders skadefrihet.
Forhåpenligvis kommer selvskadingen til å forbli noe i fortiden. At jeg om 5 år kan se tilbake og fortsatt se på det innlegget som starten på noe bra. For nå føles selvskadingen så fjern. Trangen som var sterkere enn tyngdekraften er ikke der lengre. Det sorte hullet inni meg som jeg falt og falt ned i er asfaltert. Jeg har ikke lengre bruk for det. Minnene er selvfølgelig der, det er ikke til å unngå. Jeg lever med skammen over arrene mine, og tar aldri av meg genseren når jeg er på jobb. Men arrene ser relativt fine ut nå, alle arrene er helt hvite, selv om de er klumper og kløfter på armene. Huden min har gjort en fantastisk jobb, så nå bør jeg holde min del av avtalen og ikke påføre den mer smerte.
Registrerer at de innleggene på bloggen min som er mest lest handler om selvskading. Det kan være mange grunner til det. Noen som søker trøst i felleskap med andre, eller noen som trigger seg selv mer eller mindre bevisst. Jeg har selv gjort begge deler. Dette innlegget håper jeg kan vise at det finnes håp og det er mulig å komme ut av det. Hvordan det skjer vil være forskjellig fra person til person. Hovedsaken er at man må være åpen for å fylle livet med andre ting enn blod og barberblad. Finn din egen strategi, din måte å gjøre det på. Lykke til, jeg heier på deg.
Nerve 