Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

2 responses to “Noen å snakke med

  1. Morild

    Jeg tenker at måten vi snakker om frisk og syk på skaper et falskt skille både når det gjelder psykisk og somatisk sykdom. Enten så er vi friske eller så er vi syke. Enten-eller-tankegangen gjør at man fortviles når man ikke passer inn i noen av båsene. Jeg tror og erfarer stadig selv at det er glidende overganger her. Vi kan være syke, men ofte så er deler av oss likevel friske. Eller vi kan føle oss temmelig friske, men så er vi litt syke også. Samtidig. Altså både-og. I min verden passer en slik tankegang mye bedre på mennesker. Vi er komplekse vesener, som vanskelig kan settes i bås eller enkelt kategories som det ene eller det andre. Vi er alltid så mye mer. Hva tenker du om dette?

    Jeg strevde mye med meg selv før. Jeg slet med spiseforstyrrelser, angst og depresjon over mange år. Og i noen år var jeg så preget av det at jeg verken klarte å jobbe eller studere. Nå er jeg såkalt frisk eller normalfungerende. Jeg har tatt en utdanning og jeg har jobb. Men av og til dukker angsten opp. Og i perioder henger spiseforstyrrelsesspøkelset over meg. Likevel føler jeg meg frisk. Normal. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg føler meg frisk og normal, er at jeg har klart å akseptere at dette er sånn jeg er nå. Jeg kan ikke være på noen annen måte. Jeg er meg og jeg syns ikke det er rettferdig mot meg selv at jeg skal sammenligne mitt liv med andres. En annen ting som har vært viktig for meg er at jeg har lært meg å snakke om det som skjer med meg. Det har vært en lang prosess for meg å lære meg å sette ord på det jeg føler/opplever, men det har antakelig reddet livet mitt. Jeg snakker med personer som står meg nær og som jeg kan stole på. Og så er jeg så heldig å ha en arbeidsgiver som kjenner til «historien min» og som valgte å ansette meg, ikke på tross av, men kanskje til og med på grunn av, de erfaringene jeg har.

    I mitt tilfelle har åpenhet helt klart lønt seg, men jeg vet at det ikke er like lett for alle. Det har tatt meg lang tid å jobbe vekk skammen. Men når skammen ikke lenger hadde kontroll over meg, da ble jeg fri. I mange år skjulte jeg jo hvem jeg egentlig var, fordi jeg var så redd for å bli avvist. Livredd for at folk skulle tenke der er hun psykoen, hun må vi holde oss unna. Redd for at alt jeg gjorde og sa skulle bli psykologisert, skulle bli gjort til noe sykt. Det var utrolig slitsomt å gå «undercover» hele tiden og det ga meg en vond følelse av å ikke høre hjemme i denne verden. Og dette til tross for at det fantes (og finnes) mange, mange andre som også strevde – kanskje like rundt hjørnet. Men jeg oppdaget dem aldri. For når ingen snakker om det, da tror man at man er alene. Ihvertfall gjorde jeg det dengang.

    Jeg blir lei meg når du sier at familiemedlemmer har sagt at «du var så vanskelig før». Jeg skulle ønske familien din kunne forstå at du ikke _var_ vanskelig, men at du hadde det vanskelig! Skjønner godt at det ikke blir så lett å snakke med dem da… Det er godt du kan bruke bloggen som et utløpssted for følelser. Du skriver drivende godt. Jeg lurer på om du nonen gang har vurdert å skrive en bok?

    PS: Beklager lang kommentar, men det var så mange tanker som poppet inn i hodet mitt da jeg leste innlegget. Jeg ville dele noen av mine tanker og erfaringer med deg, men jeg tror på ingen måte at det som har fungert for meg fungerer for alle. Du lever ditt liv, med et annet utgangspunkt og med dine unike erfaringer og situasjoner. Du må finne din vei. Og jeg tror du er på god vei, kjære Nerve.

    • Jeg er veldig enig i det du sier angående frisk/syk. Det er to båser som det er vanskelig å føle seg helt hjemme i. Noen ganger er den største delen av meg fris, av til syk. Noen ganger er det vanskelig å si hva som er sykt eller friskt. Så ja, jeg tror kanskje man burde finne bedre ord, men jeg vet ikke hvilke det skulle vært. Så blir det jo vanskelig når folk spør om hvordan det går, det finnes aldri noe enkelt svar på det.

      Det å gå «undercover» som du sier kjenner jeg meg igjen i. Å kjempe seg igjennom dagene, sloss med angsten inni hodet mens man prøver å se mest mulig normal ut. Og kveldene blir ikke en tid for avslapping men for å tenke og gruble seg søner og sammen. Heldigvis er det ikke så ille nå, men det har vært det.

      Ja, bloggen er god å ha. Har mange ganger tenkt på å skrive bok. Jeg har skrevet noen løse tekster. Tror jeg trenger hjelp for ås krive bok, for å holde et driv. Tankene og minnene mine popper opp litt hist og her. Men ja, bok har jeg veldig lyst til å skrive, det har alltid vært en drøm 🙂

      Håper jeg fikk svart på alt, du får spørre igjen hvis jeg har glemt noe. Hyggelig med lange kommentarer, må bare ha litt ro rundt meg for å få til å svare ordentlig 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s