Borderline bitch?

Fredag var jeg hos legen. Fortalte henne at jeg trodde jeg var i en dårlig fase nå, og at jeg var redd for å bli enda dårligere. Hun var ikke enig. Hun mente at det jeg opplever nå er etterreaksjoner etter juleferien min hos pappa. Som hun sa «Det å møte faren sin etter 3 år er som å stikke hånda i et vepsebol, og det er en konsekvens du må ta hvis du ønsker å ha kontakt med han». Jeg tror jeg er uenig med henne, men jeg er ikke helt sikker. Vet ikke hva som er normalt og ikke, det er vanskelig. Så legen mente jeg måtte bruke tid på å akseptere at dette ikke er en del av sykdommen min, men en del av et vanlig følelsesregister.

Jeg er uenig fordi jeg synes ikke det handler så mye om pappa og juleferien. Det handler mer om meg og den jeg er. Føler ikke at de ytre påvirkningene har så stor påvirkning, litt har det jo selvfølgelig. Det handler mer om dårlig selvtilitt, selvhat og angst.

I dag møtte jeg en kompis jeg ikke har sett på en stund på kafè. Vi satt og prata litt, og jeg fortalte han at jeg har fått en ny diagnose, nemlig borderline diagnosen. Responsen hans var «Å det er jo den manipulerende-bitch-diagnosen», eller noe i den dur. Så jeg spurte han om han syntes jeg er manipulerende «Ja, absolutt, men jeg er glad i deg for det» var svaret jeg fikk. Magen min knytte seg og jeg fikk tårer i øynene. Til svar sa jeg «Ja…jeg vil jo ikke være sånn. Jeg legger ikke merke til at jeg er sånn en gang. Jeg vil være snill og hyggelig…»

Kjenner på de samme følelsene fra depresjonen jeg hadde i høst, de samme tankene om hvor lite verdt jeg er. Hvor forfærdelig jeg er mot mennesker rundt meg, folk jeg er utrolig glad i, uten å i det hele tatt legge merke til det selv. Kjenner på den samme angsten, vil ikke være sammen med andre mennesker i frykt for å såre dem, eller være slem. Har mistet så mange, jeg klarer ikke å miste flere. Makter ikke det nederlaget igjen. Forstår virkelig ikke hva det er jeg gjør som er galt, forstår ikke hva det er jeg gjør feil. Har alltid trodd om meg selv at jeg var en snill og hyggelig person. En som behandlet vennene sine på en fin og god måte, som var empatisk og god mot andre mennesker. Igjen får jeg tilbakemelding på at dette ikke er fakta.

Turte ikke spørre han mer om hva han mente, eller hvilke andre dårlige kvaliteter jeg hadde. Det gjorde allerede for vondt. Vil ikke være den jeg er, men forstår ikke hvordan jeg skal være. Føler meg forvirra, maktesløs og utrolig trist. Jeg er min egen værste fiende.

Reklame

Borderline

Nå har jeg hatt borderline diagnosen, offisielt, i en dag. I realiteten har jeg hatt den i flere år, har bare ikke hatt merkelappen klistret i panna. Det er en personlighetsforstyrrelse, altså en mye større del av «den jeg er» enn bipolar og ptsd diagnosene.

Personligheten min er syk. Det er ikke en fin ting å kjenne på. Før har det vært biologiske årsaker og traumer som har vært årsaken til sykdommen min. Jeg har på en måte skjønt hvorfor. Jeg har kunnet isolere sykdom og person på en enklere måte. Men hvorfor er personligheten min syk? Jeg har ingen god forklaring.

En del av meg har lyst til å ringe opp alle de venner jeg har hatt som nå har forsvunnet og si, jeg vet hvorfor jeg sa og gjorde de tingene; personligheten min er syk, jeg som person er syk. Jeg har nye forklaringer. Men jeg vet det ikke har noen hensikt. Broer er brente og sånn er det bare, uansett om det finnes en forklaring eller ikke. Jeg kan aldri få tilbake det som er tapt, og det gjør fortsatt forfærdelig vondt.

Jeg føler meg så utrolig håpløs. Selv om behandleren min sier at progosene er gode fordi jeg er så reflektert og har sånn motivasjon til å bli frisk. I dag føler jeg at det ikke er noen vits å kjempe. Vet at dette er syke tanker, at det ikke er den jeg er. Men jeg har litt vanskelig med å vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Fordi med den nye diagnosen, er den jeg er syk.

Tror jeg bare skal gå å legge meg igjen nå, har ikke energi eller lyst til å være våken akkurat nå.

Behandling

Behandling…Ikke «lære seg å leve med sykdommen». Det er en stor forskjell på disse to. Behandling innebærer en reell grad av forbedring, reell framgang og resultater. «Lære seg å leve med sykdommen» innebærer å akseptere status quo og lære seg å leve med det. Endelig har jeg møtt en behandler som vil fokusere på behandling.

Som dere kanskje skjønner har jeg vært hos behandleren min igjen i dag. Det var en utrolig flott time i dag. Først fortalte jeg om angsten jeg har opplevd i det siste, og i hvilken grad det går ut over livet mitt. Etter det så vi igjennom dissosiasjons skjemaet og diskuterte de punktene jeg scoret høyt på. Deretter gikk vi over til skjemaet for å utrede borderline. Svaret fikk jeg der og da; «Ja, jeg har borderline diagnosen også» it`s official. Jeg ser på diagnoser som briller behandleren må ta på seg for å se meg riktig, og det føles som en lettelse å få justert de brillene. Så nå har jeg bipolar 2 diagnose, ptsd, og borderline diagnoser. Jeg er fortsatt den jeg alltid har vært og det at jeg har fått en ny diagnose forandrer ikke på hvem jeg er.

Behandleren min mener at jeg vil få færre symptomer på alle områder så snart ptsd problematikken begynner å bli behandlet. Han mener blandt annet at det jeg opplever som panikkangst, egentlig er knyttet til traumer og underbevisste reaksjoner på påminnelser om traumene. Litt meta dette her, men håper dere forstår hva jeg mener.

Til slutt i timen gikk vi tilbake til de angstsymptomene jeg har hatt i det siste. Han ba meg finne en plass hvor jeg følte meg trygg, enten et virkelig sted eller et fantasisted. Så stilte han meg mange spørsmål om hvordan det så ut, hvordan det luktet, temperatur, om jeg var alene, masse spørsmål. Etter jeg hadde fortalt masse om stedet gjentok han til meg det jeg hadde sagt. Når han var ferdig med det holdt han opp to fingre som jeg skulle følge med øynene, deretter lukke øynene, puste dypt og si hva jeg følte. Vi gjorde dette noen ganger helt til svaret mitt var «jeg føler ingenting».

Det var ganske snodig, og i begynnelsen klarte jeg bare å assosiere det til Fight Club (for de av dere som har sett den), men etterhvert kjente jeg hvor avslappet jeg faktisk ble. Da han begynte å lese ting tilbake til meg følte jeg mye midre stress og begynte å bli tung i kroppen. Da jeg skulle lukke øynene og puste føltes det som om jeg svevde avgårde. Følte meg nesten hypnotisert eller i transe. Men det hjalp! Jeg følt meg roligere helt siden timen i formiddag. Han mente at dette var en fin teknikk jeg kan ta fram og benytte på meg selv når angsten blir stor. Er spent på om denne roligheten jeg har nå vil holde seg utover kvelden og om jeg evt får til å bruke det jeg har lært i dag. Er det noen andre der ute som har opplevd denne metoden? I såfall hvordan var din opplevelse?

Var på skolen i dag også før og etter timen, og det gikk helt fint. Er fortsatt motivert og har energi til å være der.

Er fornøyd med psykologtimen og føler jeg har møtt noen med tro på meg. Tro på at jeg kan bli bedre, en som vil behandle meg, ikke bare snakke med meg. Skal tilbake neste uke og da skal vi lage et behandlingsopplegg. Det har allerede blitt nevnt gruppe for personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og kunstterapi. Så vi får se da. Føler meg i hvertfall mye mer positiv i dag enn i går.

Sleepyhead

Sovna klokken 04-ish i natt, og spratt opp kl 07.00, panisk for jeg trodde jeg hadde forsovet meg. Tok meg en dusj og brukte litt ekstra tid. Vanligvis står jeg opp når jeg burde vært på vei ut døra, så jeg rekker ikke gjøre noen «stå opp ting». Som for eksempel en dusj om morgenen, og å ta på seg sminke. Kom faktisk 10 minutter for tidlig på jobb i dag.

Da jeg kom hjem i dag fant jeg noen uåpnede brev på fryseren min. Trodde ikke det var så ille, kunne liksom ikke se for meg at jeg skulle ha klart å fucke opp. Joda, det har jeg klart. 2200 kr til Statens Inkrevningssentral, tvangsbegjæring med mindre jeg betalte innen betalingsfristen…som var forrige uke…

SATAN!

Vet det er min egen feil fordi jeg ikke har turt å åpne post og prøvd å ignorere det faktum at jeg har lite penger. Jeg bruker alt for mye penger på viss vass, og klarer ikke å betale regninger. Klarer ikke åpne posten. Out of sight, out of mind. Så jeg prøvde å ringe SI, men de var stengt. Må prøve å få tak i dem i morgen og inngå en avtale om at jeg betaler det når jeg får penger. Det var virkelig ikke dette jeg trengte rett før jeg skal på ferie. HATER penger og økonomi.

Fikk heldigvis besøk av oppfølgingspersonen min fra kommunen, og hun ringte rundt og forhørte seg om regler og slikt. De kan tydeligvis ikke trekke i sykepengene mine, fordi jeg tjener så lite som jeg gjør. Snakket med henne om styret forrige uke, økonomi og selvskadingstanker. Føler jeg får til å bruke tjenesten godt. Har alltid noe dritt å fortelle. Hun var imponert over at jeg har holdt meg unna selvskadingen selv om alt har gått litt på halv åtte i det siste. I mitt syke hode er det en tanke som tenker «hvis hun er imponert over hvor lenge du har holdt ut, har du holt ut for lenge.» Men nei, jeg nekter å høre på den tanken. Selv om jeg har lyst.

I morgen skal jeg møte den nye behandleren min. Det blir spennende. Skal bare bli litt kjent, tror jeg. Utredningen starter ikke før på nyåret. Så vi får se da. Håper jeg liker han, det hadde vært så greit.

Nå skal jeg faktisk gå å legge meg før kl 20.00, fordi jeg sov ca 3 timer i natt, og det er rett og slett for lite!

Hjertetråder

Jeg har det ikke godt inni meg…Vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg holdt på å skade meg selv i går. Hadde bestemt meg for å gjøre det tidlig på kvelden og hadde alle planer klar. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte konsekvenser og utsatte det noen minutter, så enda noen minutter, helt til jeg innså at trøttheten og utmattelsen i kroppen min var større enn ønsket om å skade meg selv. Så jeg kledde av meg, la meg i sengen og gråt til jeg sovna. Jeg var full også så gråten kom lett og var befriende. Det er en stund siden jeg har grått så inderlig.

Mentalt bilde:

Når man møter nye mennesker sender hjertene våre ut tråder som føler seg fram hos den andre. Liker vi de samme artistene, har vi de samme hobbyene eller synspunktene kobles trådene sammen. Når man blir enda bedre kjent og begynner å bli glade i folk skapes ytterlige nye tråder. Sterke tråder, hjerte til hjerte. De er dypt rotfestet i hjertet og jo bedre man liker et menneske, jo flere tråder blir det. Noen ganger blir de så sterke som rep.

Så hva skjer når trådene begynner å ryke? Det kan være noe som blir sagt feil, en krangel eller å bli såret av handlinger. Mange små ting kan tære på styrken. Trådene mellom hjertene ryker, av og til blir de til og med rykket ut ved roten…Det gjør vondt, forbanna vondt. Noen ganger må man til og med rykke trådene ut selv, for alt har bare blitt en stor vas av tråder.

Hjertetråder

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre lengre. En stor del av meg vil tilbake til psykehuset nå. Bare lukke øynene og gjemme meg under dyna der for en stund. Føler at jeg har fortjent det nå, siden jeg har vært så flink så lenge. Har vært skadefri siden 03. oktober, og har vært utskrevet fra psykehuset i en måned. Det føles så fjernt og langt unna. Jeg vil tilbake til tryggheten jeg føler på psykehuset, for akkurat nå føler jeg meg ikke trygg hjemme alene med meg selv.

Samtidig har jeg fighteren i meg som nekter å gi opp noe som helst. Som slår hånda i bordet og sier «Nå må du faen meg skjerpe deg! Ta rattet og styr ditt eget liv!». Jeg har bare 2 uker igjen av praksisen, da har jeg klart det. Stått i mot presset fra psyken min, presset meg til det ytterste av min kapasitet og kommet meg igjennom det. Jeg har sloss mot sykdommen som aldri før, og sykdommen har sloss tilbake som aldri før. Jeg vil ikke synke inn i sykdommen igjen og bli svak. Jeg vil være sterk.

Det er så mange ting som raser gjennom hodet mitt nå i kveld. Minner om sykdom og syke ting jeg har gjort. Intoxene, følelsen man har når man våkner på sykehuset, nedverdigelsene man utsetter seg selv for. Smerten man påfører seg selv, både fysisk og psykisk. Smerten man påfører andre, selv om man ikke vil annet enn å være snill og god mot de man er glad i, så blir alt man sier og gjør feil. For det er sykdommen som har kontroll på tankene og ordene dine. Du kan ikke vinne, du er låst fast, besatt.

Må begynne å rette opp hodet igjen for nå er det bare kaos. Hvis jeg ikke føler meg noe bedre i morgen skal jeg ringe til oppfølgerne mine i kommunen og få de til å komme på besøk. Kanskje hjelper det å snakke med dem.

Btw, Har prøvd meg på litt tegning og maling i det siste:

Hav av musikk

Akvarell

 

Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
7. Kronisk følelse av tomhet
8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂