Luna

Jeg skrev denne teksten i går kveld og var veldig usikker på om jeg skulle poste den eller ikke. Har lest igjennom den flere ganger i dag, redigert og er fortsatt usikker. Jeg velger å poste den fordi det er det nermeste jeg har kommet å klare å beskrive hvordan det er å slite med selvskading på en daglig basis på en god måte. Det er krigføring. Meg mot galskapen. Selvskading er noe dritt, for å si det banalt, og jeg skulle ønske jeg aldri i verden tok det første kuttet, at jeg ikke var full av arr og skam. So here it comes;

21. og 22. Juni

Inne på badet igjen, forran speilet. Det skjer merkelige ting i hodet mitt som jeg ikke kan forklare med annet enn sykdom. Skadetrangen er så stor at det kreves fysisk kraft og energi for å holde den tilbake. Sliten nå, så ufattelig sliten og full av faen. Jeg stirrer inn i det jeg frykter mest, mitt eget speilbilde.

Før i tiden trodde de at galskap ble påvirket av månen. Det engelske ordet lunacy kommer fra luna som betyr måne. Og det er slik det føles. Dragningen mot galskapen er like sterk som gravitasjonskreftene månen påfører jorden. Det er derfor vi har flo og fjære. Det er slik det føles å være bipolar. Å bli dratt mot sin vilje, inn og ut, opp og ned av depresjoner og manier. Det er som om det er noe utenfor meg selv, utenfor min egen kontroll som drar sinnet mitt mot selvdestruksjon.

Fantasiene jeg har er mange, og selv om jeg har millioner av barrikader oppe for å holde det hele unna, er jeg redd for at det skal finnes et hull i murene mine. At på et eller annet vis skal galskapen gå fra å bare være fantasier og tanker som torturerer meg psykisk, men at det skal gå over til handling. Jeg sier ikke at jeg er farlig for omverdenen, jeg er ikke farlig for noen andre enn meg selv. Hadde det ikke vært for denne ferieturen til Kreta tror jeg ikke jeg hadde klart å holde forsvaret oppe så lenge. Vet ikke om jeg klarer å holde forsvaret oppe i en uke til. Det er bare en uke, litt over det til vi skal dra.

Så jeg kler på meg og går ut av huset. Prøver å følge psykologen min sin anbefalning om å slite meg ut om kveldene. Bruke opp fysisk energi, men det funker ikke helt som etter planen. I stedet for å ta til venstre i det andre krysset, går jeg til høyre, mot 7/11. Jeg vet hva jeg vil ha der men jeg mumler ”Nei, nei, nei” til meg selv hele veien inn til butikken. Prøver å lure meg selv med å kjøpe masse andre ting. Cola, litt godterier, en lighter. Til slutt kan jeg ikke kontrollere det lengre, «det»  tar over kontrollen. Går bort til reolen med hygieneartikler og kjøper en pakke engangsbarberhøvler og går mot kassa. Legger det på disken og ber om en pakke blå Camel, enda jeg har slutta å røyke. Kan ikke huske sist jeg kjøpte en pakke røyk. Total sum, sette inn kortet, trykke koden, pose, takk, hadebra.

Ute av butikken fortsetter jeg å si nei til meg selv mens jeg tenner sigaretten. Den smaker forjævlig, men det føles selvdestruktivt og fint. Har alltid likt å røyke, det gir meg ro. Stopper på fortauet, halvveis hjemme nå, og gjør ferdig sigaretten. Tenker. Konsekvensanalyse. Dette kommer til å føre til en rus, en glede, en lettelse…For en stund. Dette kommer til å føre til en dyr taxitur, pinlig affere på legevakten nok en gang, bandasje og sting som kommer til å klø og irritere vettet av meg, at mamma vil se meg rett etter en ”episode”, se sårene, at jeg må dekke meg til og passe på i ferien, at jeg må forklare meg for lillebroren min, at jeg må ta i mot enda mer dritsnakk fra faren min, at jeg får flere arr.

Dette er de garanterte konsekvensene. Så slenger vi de mulige konsekvensene på: Jeg kan bli innlagt, frivillig eller på tvang. Muligens gå glipp av hele ferien. Møte frekke og spydige sykepleiere eller leger. Vente i timesvis på legevakten for tusende gang fordi det er ingen som prioriterer slike skader. Mamma flipper ut, at dette er siste dråpen i begeret hennes. At jeg faller over kanten fullstendig denne gangen. At jeg skremmer lillebroren min bort fra meg. Jeg kunne sagt mer, men når alle disse tankene renner inn i hodet mitt er det fortsatt med en enorm kraftanstrengelse at jeg tar avgjørelsen om å IKKE skade meg selv. Hvertfall ikke før ferien. Sannsynligvis må jeg igjennom denne tankeprosessen en million ganger før jeg faktisk sitter på flyet til Kreta sammen med Mamma, men jeg håper det kommer til å bli verdt det.

Føler meg roligere nå. Mer kontroll. Jeg skal gjemme bort barberbladene jeg kjøpte, for jeg klarer ikke å kaste de. I perioder klarer jeg å leve med en barberhøvel til leggene uten problem, i andre perioder må jeg ha alle skarpe ting ut av huset. Nå er jeg på det stadiumet hvor jeg føler at selve selvskadingen er uunngåelig, men jeg prøver å begrense konsekvensene og kontrollere når det skal skje. Det blir nesten som en trøst og alt blir bakvendt. Ferien blir noe jeg må komme meg igjennom for å kunne komme hjem å skade meg selv med mindre konsekvenser. Det er bakvendtland, det er feil og det er sykt. Jeg er syk nå. Får lyst til å legge på et «Jeg er syk nå, men det går bra», fordi jeg er så vant til å skjerme folk rundt meg, fordi jeg er så redd for hva de tenker om meg. Redd for å drive dem bort.

Endringsfokusert rådgivning og selvskading. What a fucking joke. Jeg skrev bacheloroppgave om hvordan å gi råd til mennesker som sliter med selvskading, men jeg klarer ikke å anvende kunnskapen på meg selv. Et godt råd jeg kan gi her og nå er: ”Utsett avgjørelsen, et kvarter, så en halvtime, deretter en time, så en time til, så til i morgen. ” Se hvor langt du kommer, er kampviljen din på topp den dagen så kanskje du klarer å holde deg en halvtime første gang du prøver dette partytrikset, men hemmeligheten er at du kommer lengre for hver gang du prøver. Du trener opp musklene i psyken din, lærer deg selvkontroll og impulskontroll. Du tar valg og avgjørelser i stedet for å bare handle. Jeg har nå tatt valget om å vente til etter ferien, til i August, og se hvordan verden ser ut gjennom øynene mine da.

Selvskading er en avhengighet, en stygg avhengighet. I det siste har jeg følt at det er en avhengighet som kveler meg. Den ødelegger kveldene og nettene mine. Har ikke skadet meg alvorlig siden Januar, det har blitt noen små episoder hvor lårene mine har fått seg noen mindre kutt, men det er den konstante trangen og kampen mot trangen som ødelegger meg. Jeg blir sittende å taste av gårde manisk på tastaturet for å finne utløp for den galskapen som driver meg. Jeg har i det minste det, skrivingen lar meg fortelle og forklare med ord istede for kutt. Det lar meg skrive ned små noveller om alle fantasiene mine, og det gir meg fred for en stund. Helt til noe nytt dukker opp og jeg blir nødt til å skrive ned det også.

Håper ting blir bedre etter ferien med nye medisiner, fast behandling igjen, forhåpentligvis jobb og sikker inntekt hver måned. Håper barberbladene som ligger på badet mitt får ligge i fred helt til jeg en dag kaster de.

Reklame

Natt

Jeg ligger i sengen og tar nok et trekk av mentolsigaretten. Det knitrer i tobakken. Det er lenge siden jeg har ligget slik. Vinduet stå på fult gap, og jeg hører lydene av byen utenfor mens jeg lukker øynene og lar røyken fylle lungene. Klarer ikke å krystallisere fram en klar tanke, alt er bare løse tanker som flyter rundt i et enormt basseng, som er min bevissthet. De store spørsmålene i livet kverner rundt, og de små. Hvem er jeg? Hva vil framtiden bringe? Har jeg nok penger så jeg klarer meg? Hvilken sang har jeg lyst til å høre på? Når vil våren komme? Jeg blåser ut røyken og ser i taket.

Det er meg, og kun meg her i dette rommet. Hjertet mitt er bredfult av følelser for mennesker som har gjort meg både godt og vondt. Hjertetråder som strekker seg langt forbi disse fire veggene jeg er omgitt av.

Melankolien tar tak i meg og jeg fylles av dens bittersøte ettersmak. Hva er vitsen? Hva er egentlig kjærlighet? Hvor langt kan man gå? Minner og håp for framtiden blandes sammen, og trettheten brer seg i kroppen. Verdenen er for stor og for kompleks til at et menneske skulle kunne forstå den. I halvmørket lukker jeg øynene og sier farvell til det vonde som har vært, og ønsker framtiden velkommen med åpne armer. Som jeg har sagt ofte i det siste; det er på tide å gi slipp og gå videre.

Sex som emosjonell selvskading

I går når jeg kom hjem lå det en pakke med to blader i postkassa mi. Det var «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» som hadde sendt meg to eksemplarer av Desemberutgaven hvor jeg har skrevet et bidrag som heter «Sex som emosjonell selvskading».

Sex som emosjonell selvskading

Innledning/Bakgrunn
Jeg er ei jente i starten av tjueårene med diagnosen bipolar lidelse type 2 og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min bakgrunn for å skrive dette innlegget er mine personlige erfaringer med å ha egenerfaring med psykisk lidelse. Både hvordan dette har artet seg for meg, hvordan jeg har håndtert det og hvordan jeg har blitt møtt i psykisk helsevern. Jeg fikk diagnosen ”tilbakevendende mild/moderat depresjon” da jeg var seksten år, noe som ble omgjort til bipolar type 2 da jeg var atten år. Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, men det er først de senere årene at jeg har begynt å merke hypomanien.
Jeg har også hatt en god del selvskadingsproblematikk. I fjortenårsalderen begynte jeg å rispe opp meg selv. Det utviklet seg fort fra risp til dype kutt, og det tok ikke lang tid før jeg ble avhengig av selvskading. Fysisk selvskading blir ofte forklart med et behov for å døyve psykisk smerte. Man flytter fokuset fra den psykiske smerten til noe fysisk og håndgripelig som man har kontroll over. Hjernen sender også ut en del adrenalin for å takle smerten, noe som gjør at man opplever en lettelse psykisk. Selvskading blir også beskrevet som et ”rop om hjelp”, man vil bli sett av hjelpeapparatet, men har problemer med å be om hjelpen.
Jeg har skadet meg selv av og på i åtte år. Den lengste perioden jeg har vært skadefri har vært på ett og et halvt år. I tillegg til mine fysiske arr har jeg en del psykiske arr også, og jeg har gang på gang satt meg selv i situasjoner som jeg på et eller annet nivå har visst kom til å være skadelig for meg.
Emosjonell selvskading

Begrepet emosjonell selvskading er ikke et begrep jeg har tatt fra noen vitenskapelig kilde, og jeg har ikke kunne finne det igjen noen steder på internett. Det er et begrep jeg selv har begynt å bruke om enkelte handlinger jeg har gjort når jeg har vært syk. Det nærmeste jeg har kommet å finne noe om det er begrepet ”ikke-direkte selvskading”.
“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt    F Skårderud- Tidsskrift for Norsk Legeforening nr. 8, 16. April 2009 s.754)
Det jeg legger i begrepet emosjonell selvskading er å sette seg selv (bevisst eller underbevisst) i situasjoner med høy følelsesmessig risiko. Jeg har kun de siste månedene begynt å tenke på disse tingene, og har begynt å se tilbake på farlige hendelser i livet mitt, som jeg lett kunne ha unngått.
Sex og selvskading
Sex er en del av hverdagen til de fleste voksne mennesker, men det varierer noe hvordan man forholder seg til det. Enkelte er ukritiske og går til sengs med alle som er interesserte, andre forbeholder sex til en fast partner. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til sex, noe jeg tror jeg ikke er alene om.
En av mine kjærester mente at jeg hadde en usunn holdning til sex. Hvis jeg går dypt nok inn i meg selv, så kan jeg se at han har rett. Selv om jeg har vært langt nede og deprimert, så har ikke libidoen mitt blitt påvirket. Tvert i mot, noen ganger har det virket som om jeg har fått mer lyst på sex i deprimerte faser. Det er en kjent sak at sex utløser adrenalin, endorfiner, dopamin og andre lykkestoffer i hjernen. Når jeg har hatt kjærester har jeg alltid hatt et stort behov for sex og fysisk nærhet. Det har gjort meg rolig, fått meg til å tenke på noe annet, gjort meg glad. Det er et tankekors for meg at det ofte er depresjon som gir meg lyst på sex, for å lindre, og for å få bekreftelse.
Når jeg ikke har vært i et fast forhold og hatt sex med fremmede har jeg blitt deprimert og følt et sterkt selvhat i etterkant og ikke den bekreftelsen jeg er ute etter. Jeg har følt en lindring der og da, men den er kortvarig. Når jeg ser det i sammenheng med selvskading, ser jeg at jeg knytter mange av de samme følelsene og tankene til tilfeldig sex og selvskading.
Så hvorfor har jeg hatt så mange ”one night stands” når det er noe som får meg til å bli i dårlig psykisk form? Hvorfor utsetter jeg meg selv for disse situasjonene når jeg vet at jeg ikke får noe positivt igjen for dem?
Beskyttelse
Jeg klarer ikke, makter ikke tanken på å dra alene hjem til leiligheten min. Denne tanken opptar hver hjernecelle i hodet mitt. Jeg kan bare ikke dra hjem alene, da dør jeg. Ensom, det er bare forbokstaven i denne historien. Jeg har ikke hatt sex på ett og et halvt år, og har bare hatt en sexpartner før, han var min første kjæreste og forholdet varte i to år.
I baren bestiller jeg en øl til og setter meg i sofaen i midten av lokalet. Jeg bøyer hodet og kroppen bakover for å se meg selv i speilet i taket. Det må da finnes ett menneske er som jeg kan dra hjem til, eller som vil bli med meg hjem. Jeg rister på hodet og får et skjevt smil i munnviken av meg selv. Dette er patetisk. Tanken på at jeg kommer til å dø ensom i leiligheten min i natt vokser, samtidig som ølmengden i glasset mitt minker og snart er alle tanker om at jeg er patetisk borte. Det er ramme alvor nå. Skjelvingen kommer, angsten lister seg inn på meg bakfra. Akkurat idét jeg godtar min egen undergang og ser ut i lokalet igjen er han plutselig der. En bekjent, vi er så vidt på hils med hverandre, men gjenkjennelsen er der. Han skanner stedet på akkurat samme måte som meg, men med mer lyst enn desperasjon i blikket. Idèt vi får øyekontakt er det for sent å snu. Han smiler, nikker og kommer selvsikkert mot meg. Jeg kommer på hvorfor han bare er en perifer bekjent av meg, han er en arrogant player og en drittsekk. Det første passer meg perfekt for i kveld. Han setter seg ned, spanderer en rom og cola på meg, selv om han ser at jeg på ingen måte trenger mer alkohol i kroppen. Vi er åpenlyse mot hverandre, ingen grunn til å gå rundt grøten. I taxien på vei hjem til han forteller han med stolthet at han har hatt sex med fjorten forskjellige damer på en måned, jeg blir nummer femten. Jeg gir meg faen, jeg slipper i hvert fall å kjempe mot angstmonsteret mitt så lenge jeg har denne idioten å fokusere på.
Den følelsen jeg våknet med dagen etterpå var som hentet ut fra en dårlig film. Han våknet da jeg prøvde å snike meg diskret ut av senga men snubla i min egen truse da jeg skulle ta på meg den. Jeg kom med dårlige unnskyldninger, måtte dra hjem, klarte ikke å være et sekund lengre i samme rom som katastrofen fra i går. Med BHen i veska og de høyhælte skoene i hånda småløp jeg ut av huset. Han bodde, på toppen av det hele, sammen med foreldrene sine, og jeg traff lillebroren hans på tolv år i gangen.
I dèt sollyset treffer meg ute på trappa blir jeg fyllesyk. Løper til grøfta på andre siden av veien for å forhindre at jeg spyr på plena til foreldrene hans. Jeg aner ikke hvor jeg er, vet sånn noenlunde hvilken bydel jeg er i. Pengene mine brukte jeg opp på øl i går, så jeg kan ikke ringe etter taxi heller. Bruker to timer på å gå hjem, hvor jeg kollapser i senga og havner i en depresjon som varer i to måneder og kullminerer i et selvmordsforsøk.
Alt begynte den natten, da jeg slapp løs det nye monsteret inne i meg for første gang. Jeg hadde åpnet Pandoras eske.
Farlig
Bakgården er full av sigarettrøyk. Jeg prøver å myse meg igjennom røyken og fylletåka som forstyrrer synet mitt. I høyre hånd har jeg et glass vin og en sigarett, venstre hånd bruker jeg til å klamre meg fast til dørkarmen. Kan ikke snuble nå, ikke nå når det bare er tjue minutter igjen til det stenger. Jeg er full, alt for full til å være våken. Burde dratt hjem og lagt meg for flere timer siden, men ikke i kveld. Det er ett mål i hodet mitt, jeg vil finne meg en mann jeg kan ta med meg hjem i natt. Han trenger ikke å være pen eller særlig hyggelig, jeg trenger bare noen.
En fremmed mann begynner å snakke til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, synet mitt er tåkelagt. På vei ut møter vi noen venner av meg, jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dytte meg nedover med makt. Jeg rister ham av meg, snubler og slår knærne mine ned i brosteinen. Selv om det gjør vondt og han ikke hører på at jeg sier nei, ler jeg. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det? Burde jeg ikke forstått at jeg var i en farlig situasjon her? Kanskje forsto jeg det, men var likegyldig til det.
“Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halvveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll lenger. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på ryggen i grusen. Idét jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier “Det var da voldsomt så ivrig du var!”. Fortsatt fornekter jeg faren i situasjonen, men det varer ikke lenge. Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg. Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot ham eller rope på hjelp. Han er fysisk mye sterkere enn meg, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt i denne situasjonen. Jeg blir fjern og forsvinner fra situasjonen psykisk. Når han er ferdig med meg slenger han skoene mine og undertøyet mitt mot meg og drar. Jeg setter meg opp og begynner å kle på meg, hva var det som skjedde nå?
Dop
Igjen er jeg ute på byen og den siste halvtimen av åpningstiden er kommet. Jeg føler meg alene. Føler at livet mitt står stille, hele verden står stille. Jeg trenger å oppleve noe voldsomt for å kjenne at jeg lever. Målbevist går jeg bort til en mann ved baren. Han ser ut som en typisk doper. Jeg spør ham om han har noe morsomt dop på seg. Svaret jeg får er nei, men hvis jeg vil kan jeg bli med på en kjøretur, så skal han alltids klare å spa opp noe. ”Hva vil du ha, da?” spør han. ”Hva som helst” svarer jeg. Og mener det, jeg vil ha hva som helst. Jeg bryr meg ikke om konsekvenser, jeg vil føle at jeg lever. Aldri før har jeg prøvd noe sterkere enn alkohol, og ikke hatt noe særlig lyst til å prøve det heller.
Etter en kjøretur fikk han ordnet med noe amfetamin. Jeg var fascinert, og han ble med meg hjem. Vi hadde et intenst forhold noen dager. Jeg ble så revet med at jeg ringte jobben og brukte en egenmelding sånn at jeg kunne gå ut på byen, drikke meg full, prøve nytt dop og ha sex med ham. Etter en ukes tid skjønte jeg at jeg var dårlig, at jeg var inne i en hypoman fase og at dette var noe jeg måtte holde opp med så snart som mulig. Men mye av skaden hadde allerede skjedd. Igjen hadde jeg nedverdiget meg selv, latt kroppen min bli noe jeg brukte. Jeg misbrukte min egen kropp ved å stappe den full av alkohol og dop. Jeg misbrukte meg selv psykisk også ved å gjøre dette, ødela meg selv. Depresjonen, skammen og angeren ble igjen mine følgesvenner.
Trist
Han er fransk, for min del kunne han like gjerne vært fra en annen planet og jeg hadde fortsatt tatt ham med meg hjem. Husker ikke lenger hvordan han ser ut. Jeg husket det ikke dagen etter engang. Jeg husker at jeg tenkte at han ikke var særlig kjekk. Han ble med hjem til meg, og han virket litt overrasket over tilbudet. Da vi var kommet oss inn i sengen reagerte han voldsomt på arrene jeg har på lårene. Arrene etter årevis med selvskading. Han legger også merke til arrene jeg har på armene nå. Jeg synes situasjonen begynner å bli ubehagelig. Han holder rundt meg og sier at det var skjebnebestemt at vi skulle møtes denne kvelden, det var bestemt at han skulle redde meg fra meg selv. Så begynner han å synge god natt sanger på fransk. Panikken stiger i meg, denne mannen er jo gal. Jeg står opp fra sengen og ber ham bestemt om å kle på seg og forlate leiligheten min. Han nekter og setter seg naken i sofaen min. Etter litt krangling truer jeg med å ringe politiet, han lar seg ikke skremme. Så jeg blir pent nødt til å ringe dem. Jeg slår inn tallene 112 og forklarer situasjonen til damen på politikontoret. Stemningen mellom franskmannen og meg er nå så anspent at jeg ikke klarer å være i samme rom som ham. Så jeg tar på meg morgenkåpa mi og stiller meg på trappen for å vente på onkel politi.
Politiet kom, to uniformerte, sterke menn. En ble med meg inn for å prate den andre sto utenfor og snakket med franskmannen. Jeg forklarte at, ”Ja jeg er selvskader”, og ”Nei, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg”. De trodde på meg og tok med seg franskmannen, de sa de skulle kjøre ham hjem. Lettet og rimelig frustrert gikk jeg opp i leiligheten min igjen for å begynne å lage meg mat. Da ringte det på døra. Jeg var sikker på at det var franskmannen som hadde stukket av fra politiet og var kommet tilbake for å ”redde” meg. Irritert marsjerte jeg ned og rev opp døra. Der sto den ene politimannen, og han så på meg med alvorlige øyne. ”Jeg har bare et spørsmål til før vi drar…” sier han alvorlig ”…dreier dette seg om prostitusjon?” Spørsmålet føles som et slag i ansiktet og jeg får hakeslepp. Det viser seg at min kjære franskmann har sagt at han har betalt for meg, og at jeg er prostituert. Dette fordi han antagelig hadde håpet at jeg skulle bli tatt med av politiet. Heldigvis for meg så er loven mot prostitusjon motsatt. Det er lov å selge, men ikke å kjøpe. Jeg får stotret frem et ”Nei” og forklarer at jeg er student og har en fast ansettelse på en deltidsjobb. Politimannen smiler og beklager seg, men sier at han var forpliktet til å spørre. Vi sier farvel og jeg går nok en gang opp trappene til leiligheten min. Jeg er sjokkert og vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Kjenner en ekkel følelse bre seg i kroppen min. ”Prostituert” sier jeg høyt til meg selv. Er det virkelig sånn jeg vil være? Svaret er et rungende nei, for følelsen av å være skitten og brukt sitter i kroppen min. Jeg begynner å gråte, jeg vil ikke være denne personen jeg har blitt. Jeg vil tilbake til å være fornuftig og ansvarsfull. Jeg vil tilbake til å ha en kjæreste, en person som betyr alt for meg, en partner. Jeg vender meg nok en gang til barberbladet og blør ut mine sorger, renser meg selv for skammen.
Dagen etter finner jeg en lapp på stuegulvet hvor det står ”I don`t hate you, please call me” og et telefonnummer og navnet hans. Jeg kaster lappen i søpla og ber en stille bønn om at jeg aldri kommer til å treffe på ham igjen.
Trekant
Nok en gang er jeg full. Har vært på vors med en venninne, jeg har vært litt småforelsket i henne tidligere, men ikke sagt det til henne. Hun vet at jeg er bifil, og i løpet av kvelden begynner hun først å sende meg flørtende blikk. Deretter begynner hun å legge hånden sin på låret mitt når hun snakker til meg. Plutselig sitter vi omslynget av hverandre, totalt ukritisk til ”publikummet” på uteplassen som står med hakeslepp og ser på det voldsomme utrykket for begjær. Vi avtaler at vi må roe oss ned litt, men vi har problemer med å holde hendene unna hverandre.
Idét vi er på vei hjem til henne, dukker en kompis av henne opp og han vil være med på nachspiel. Han har selvfølgelig fått med seg forestillingen vår på uteplassen, og vil være med på moroa. Jeg kjenner klumpen i magen vokse og prøver å avvise ham, men han tilbyr seg å betale taxi pluss at han har med en flaske vin. Det dirrer i hjernen min og det føles som om noe inni meg revner. Den fornuftige delen av meg som sier ”Nei, dette vil du ikke” blir fortrengt bak i en liten krok av bevisstheten min, og den uforsvarlige delen av meg tar over. I begynnelsen er jeg utfordrende, danser og stripper for dem, men etter hvert begynner jeg å se skammen i det jeg holder på med. I senga klarer jeg ikke å røre på meg. Jeg lar bare dem bruke meg når de vil. Han virker fornøyd, og i øyeblikkets hete slår han meg med flathånden over ansiktet. Jeg tar slaget og lukker øynene. Når han blir lei av meg blir jeg liggende urørlig i sengen mens han holder på med henne. Skammen kommer i bølger nå, sammen med kvalmen. Hva er det jeg holder på med, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Plutselig får jeg energi til å handle, men det er ikke fornuften som styrer meg denne gangen heller, det er selvskadingsmonsteret. Så raskt jeg klarer får jeg på meg klærne mine igjen. De to i senga enser meg ikke. Før jeg drar går jeg inn på soverommet og ser på dem, går bort til venninna mi og gir henne et kyss.
På vei hjem får jeg en følelse av at dette ikke er meg, dette er ikke mitt liv. Dette er ikke ekte, jeg må hjem å reagere, finne roen og meg selv. Så jeg ender opp meg å kutte opp armene mine, og må på legevakta for å få sydd over tretti sting.
Oppsummering
Situasjonene jeg har beskrevet ovenfor har alle vært mulig å avverge, det har ikke vært noen andre enn meg selv som har kunne gjøre noe. Jeg har undertrykt en del av meg selv, og fått min straff for det. Mye av det dreier seg om problemet mitt med sex. For meg er det i sin beste form et utrykk for kjærlighet og trygghet, og jeg misbruker meg selv når jeg gir etter for galskapen i meg som lurer meg utpå eventyr jeg helst kunne vært foruten. Det er nesten samme følelse å gi etter for de ”gale impulsene” som det er med selvskadingen. Jeg setter meg selv i en destruktiv situasjon for å tenke på noe annet, ha noe annet å forholde meg til og tenke på. En midlertidig lindring av psykisk smerte, men som i det lange løp kun er med på å legge en tyngre bør på skuldrene mine. Det er en form for tankeflukt og en måte å straffe seg selv på, alt dette er nært knyttet til selvskadings-tankegangen min.
Jeg har gått til samtaler hos psykiatrisk helsepersonell siden jeg var fjorten år på grunn av den fysiske selvskadingen min, og fått prentet inn i hodet at jeg må finne meg avledningsstrategier for å unngå selvskading. Problemet mitt er at jeg har brukt sex som avledning og lindring. Det har utviklet seg til å bli en ny usunn måte å komme seg ut av den akutte fasen. Det er viktig å være i stand til å avlede seg selv fra selvskadingstanker, men jeg mener at det er likeså viktig å lære seg å se disse tankene i øynene, å stå i det, i stedet for å rømme inn i andre aktiviteter. For det er begrenset hvor lenge du klarer å løpe før du omsider faller og monsteret tar deg igjen.
Jeg har aldri klart å ta dette temaet opp med verken behandler eller fastlege. Selv om smerten etter disse episodene gjør like vondt, og føles like livstruende som åpne blødende sår som må sys. Ofte har jeg kommet til behandlerens kontor og planlagt hvordan jeg skal formulere meg og gjøre meg forstått. Så setter jeg meg i stolen, ved siden av bordet med en Kleenex-pakke på, og stirrer behandleren min rett i ansiktet. Hun sitter klar med et åpent ansikt og notatblokken klar. Akkurat der og da forsvinner
alle de gode formuleringene, og motet jeg har bygd opp for å fortelle det. Helst vil jeg grave meg ned i et hull og bli der, jeg vil hvertfall ikke snakke om sexlivet mitt med den visshet at alt havner i journaler med mitt navn og fødselsnummer. Grøss.
Det meste av grunnen til min taushet handler om skammen jeg føler overfor meg selv. Jeg har gått over noen grenser jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg har passert. Jeg lurer meg selv til å tro at hvis jeg ikke snakker om det, så havner det til slutt bakerst i hodet mitt. De vonde minnene vil bli mindre skarpe i kantene, angsten vil slippe taket og jeg kan begynne å tenke på å få et normalt forhold til menn.
Sex er ikke alltid det letteste å prate om heller, særlig ikke hvis du har noen opplevelser eller følelser rundt det som man føler er ”unormale”. Jeg har heldigvis klart å finne en måte å bearbeide dette på ved hjelp av å skrive og jeg har snakket med andre som klarer å tegne det de ikke får til å si. Når man setter sin egen stemme på ordene blir det så alt for ekte, og man må forholde seg til det. Jeg føler, etter å ha lest gjennom denne teksten jeg selv har skrevet, at jeg kanskje nå, endelig er i stand til å snakke om dette.

Monster

Plutselig er det der igjen. Det store monsteret som freser mot meg med sine store huggtenner og lange klør. Jeg stivner til, øyeblikkelig er jeg skremt fra alle sanser. Jeg ser det komme mot meg, det sirkler seg inn mot meg. I øynene hans ser jeg refleksjonen av meg selv. Sammenbitte tenner, øyne stive av skrekk. Jeg prøver stemmen min, for å se om den kan bære et rop, et skrik. Stemmen min er borte, jeg kan ikke rope på hjelp. Kun en hes hvisking kommer ut av meg. Det er bare meg og monsteret her. Jeg brekker meg i det han kommer enda et skritt nærmere. Stanken er uutholdelig, han omgis av en tåke av forråtnelse. Frykten og stanken bringer meg ned på kne, rommet spinner rundt meg. Alle innøvde forsvarsteknikker prøver å trenge seg fram i hjernen min. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette uten å spille blod? Angsten fratar meg evnen til å tenke logisk. Hva om jeg bare lukker øynene og lar han ta meg? Hva om jeg hengir meg til det heslige gapet hans og lar han fortære meg levende?

Nei, jeg kan ikke gi opp, jeg vil ikke gi opp. Jeg prøver igjen å møte øynene hans, men denne gang er det raseri og kampvilje i øynene mine. Han ser fortsatt på meg med sult, men trekker seg noen skritt unna. I et øyeblikks klarhet husker jeg at det eneste som hjelper med dette monsteret er å stirre det rett i øynene og ikke vise frykt, men forakt og trass. Vise at jeg er sterkere, og har vilje til å kjempe i mot. Vise at jeg har for mye å tape til at jeg vil gi opp. For dette er en svakt monster, riktignok ser det skremmende ut, men det angriper ikke hvis den tror den vil møte motstand. Den tar bare ofre som har gitt opp. Hans våpen er angst, og angsten flyter tykt gjennom blodårene mine nå. Hjelperne hans er ensomhet, depresjon, fortvilelse, urettferdighet og skam. Jeg nekter å gi opp denne gangen. Nekter å la han ta meg tilbake til krypten sin, jeg har rømt derfra for mange ganger.

Jeg blunker og i det øynene mine åpner seg igjen ser jeg kun meg selv. Alle musklene i kroppen er anspent, som om jeg er klar til å kaste meg ut i en kamp på liv og død. Men jeg er alene i rommet, i min egen leilighet. Monsteret er meg, ihvertfall en del av meg, og jeg ser det i speilet. Det vil ut, det vil kontrollere meg og ødelegge meg. Hendene mine er knyttet i knyttnever og jeg har avtrykk av neglene mine som har borret seg inn i huden iløpet av denne stirrekonkurransen med avgrunnen. Ikke denne gang. Ikke en gang til. Huset er tømt for alle de hemmelige redskapene monsteret har gjemt. Skalpeller og barberblader er for lengst kastet. Jeg har tatt et valg, og i dag kjemper jeg kampen for å opprettholde dette valget.

Ensomheten har skapt et vakum rundt meg, og i dag fylles dette vakumet av angst. Jeg hører monsteret hviske i krokene, djevelske ord og forlokkende løfter. Innerst inne vet jeg at jeg ikke kan stole på denne hviskingen, men ordene er så søte, skremmende, men tiltrekkende. Jeg vokter meg for å ikke la løgnene hans bli til sannheter, jeg vokter meg for å bli lurt av han nok en gang. Jeg vil ikke la han knekke meg, men hvor lenge skal dette angrepet vare? Hvor mange ganger må jeg stirre han i senk før han endelig gir opp og innser at jeg prøver å finne viljen til å leve?

Ikke gi opp

En kort historie, fortsetter

Jeg er dømt til å stryke på eksamen igjen når jeg blir fortapt i disse skribleriene. I morgen lover jeg meg selv å sette meg på biblioteket for å lese!

Det er som om jeg ikke kan styre det. Selv om jeg setter meg ned med en bok i hånda klar for å lese til eksamen, klarer jeg ikke å konsentrere meg. Idèene og tankene flyr avgårde, og jeg er nødt til å skrive dem ned for å få de ut av hodet. Jeg vet det er en del av «tilstanden» min. Å få besettelser, og i perioder er det bare disse besettelsene som kan få dagene mine til å virke meningsfulle. Men jeg MÅ stå på denne eksamenen. Hvis ikke må jeg gå året på nytt, og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg ikke blir å gjøre det. Det er bare denne eksamenen og et år til så er jeg ferdig med skolegang for alltid!

Her kommer litt mer fra sist.

Historien del 2

Jeg hører lyder rundt meg, men klarer ikke å assosiere det med noe, jeg har ingen referanser. Alt høres nytt ut, lyder jeg aldri før har hørt. Slik ligger jeg og driver inn og ut av søvn i noen timer, drømmene kommer og går, grensen mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet blir tynnere og tynnere. Et par hender tar forsiktig i meg, og jeg tvinger øynene opp. En kvinne peker på en blinkende skjerm på veggen og på meg før hun begynner å kneppe opp skjorta mi. Jeg lar henne holde på. Hun tar av meg elektrodene og vasker forsiktig bort limrester.

Når sengen begynner å bevege på seg våger jeg ikke å ha åpne øyne. Det er en struts logikk. Jeg vil ikke bli sett. Når den endelig stanser og har stått stille en stund tør jeg å gløtte så vidt. Jeg ligger på et kontor, noe jeg ikke umiddelbart synes er rart. Etterhvert klarer jeg å ha øynene åpne over lengre tid og tankene går litt lettere. Jeg forstår at jeg er på et sykehus, og det begynner å demre for meg hvorfor jeg er her. Jeg har gjort noe veldig, veldig dumt. Som for å komme bort fra dette pressende minnet som jeg ikke vil ha, snur jeg hodet, men lukten av oppkast i håret mitt gjør det umulig å ligge på siden. Timene går og jeg blir kjørt ut av kontoret uten å noensinne ha møtt noen der. Jeg forstår på praten blandt sykepleierne at legen aldri dukket opp, og jeg var blitt avglemt. Skammen i meg stiger når jeg blir kjørt forbi pårørende og andre pasienter i lobbyen. Paranoiaen når nye høyder når de ikke kjører meg til et rom, men setter sengen på gangen og går. En kvinne som ser kjent ut kommer bort og spør om jeg vil ha frokost. I dèt ordene «juice og kaffe» kommer ut av munnen min for jeg nok et sjokk. Det høres ikke ut som min stemme. Den er hes og hviskende. Som om hun kan lese tankene mine sier hun at det er normalt med litt ekkel stemme etter det jeg har vært gjennom. Hun kommer tilbake med kaffe, jucie og et rundstykke med ost, og setter det på et brett ved sengen min. Sengen knirker når hun setter seg ned ved siden av meg og spør om jeg vet hvor jeg er. «Sykehuset» sier den fremmede hese stemmen som kommer ut fra leppene mine, og jeg spesifiserer kommune og slenger med navnet mitt slik at hun skal vite at jeg ikke har hjerneskade. Hun smiler og sier «har du vært gjennom dette før?». «Nei». Min tilfredshet med at jeg ikke har hjerneskade svinner raskt hen når jeg ikke kan huske hvilken dag det er, hvordan jeg kom meg på sykehuset eller noe av det som har skjedd før jeg våknet på toalettet i natt. Kvinnen, som viser seg å være en psykiatrisk sykepleier som heter Hedda, og er moren til en jeg gikk på skolen sammen med, forklarer hendelsesforløpet.

-«Du kom inn i går kveld etter at en venn av deg hadde ringt til sykebilen. Husker du hvorfor han ringte sykebilen?»

Jeg prøver å tenke så godt jeg kan. Hva er det siste jeg husker fra før jeg våknet på do? The Wall med Pink Floyd sto på TVen hjemme i stua mi. Det må altså ha vært i går, søndag. Jeg sto sent opp og fikk ikke til å lage meg mat eller vaske klær fordi jeg hadde brekt hånden for en uke siden. Det er påske, jeg skulle egentlig jobbe, men ble sykemeldt og er alene i byen. Ingen venner hjemme, familien er flytta, helt alene med meg selv. Minnet om depresjonen skyller innover meg, og nå kommer vissheten, jeg kan ikke skyve bort mistankene mine lengre.

-«Jeg tok en overdose med sovetabeletter…» sier jeg og skammen reiser seg inni meg. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Så mange ganger hadde jeg vurdert det og tenkt at når dagen kommer skal jeg i det minste klare å gjennomføre det. Samtidig kommer en lettelse over at jeg ennå er i live. Uansett hvor vondt det gjør i kroppen, og hvor stor skammen er, så er det en knist der som takker for at det hadde gått bra.

-«Ja, vi fikk pumpet det ut av systemet ditt, og satt inn kull. Du var inn og ute av bevisthet, til tider var vi redde for at du skulle gå i koma, men det gikk så bra som det kan gå. Alle prøver og målinger viser at kroppen din ikke har tatt skade av hendelsen.»

Jeg nikker, og hun forteller meg at de har ringt behandlern min på DPS som skulle komme innom, og at vennen min som kom inn sammen med meg i går lovte å komme tilbake i dag. Han hadde sittet på rommet sammen med meg store deler av natten. Skammen kommer tilbake med ny kraft.

Behandleren min kommer og vi tar en prat. Jeg hadde nektet sykehuset å ta kontakt med foreldrene mine, og min behandler sa hun kunne gjøre det for meg hvis jeg ble med henne på psykiatrisk sykehus. Min største skrekk. Aldri i livet. Hun overtaler meg tilslutt og vennen min kommer på besøk, tar meg med hjem for å pakke sakene. Jeg er så sliten, kroppen min føles som den tilhører en 90 åring, det er ikke en ung 18 år gammel kropp lengre. Angsten rir meg konstant og jeg brekker meg hele tiden uten at noe kommer opp. Taxien kommer og på vei opp til sykehuset ringer Mamma. Jeg besvimer nesten av redsel. Vil ikke at hun skal bli lei seg. Vil ikke at hun skal bli redd. Vil ikke såre henne og gjøre mot henne det Pappa allerede har gjort for 20 år siden. Jeg svarer ikke, og hun sender melding om at hun er bekymret for meg som er alene i byen, og vil at jeg skal komme hjem. Jeg ser også andre meldinger jeg har fått iløpet av natten, og noen jeg selv har sendt. Hva faen er dette? Jeg kan ikke huske å ha vært våken engang. Magen vrenger seg. Ansvaret med å ha en telefon blir for stort, jeg gir den til behandleren min som sitter i taxien sammen med meg. Hun skal ringe når vi kommer fram.

Jeg ser opp mot psykehuset. Det regner aprilregn, sørpa ligger i tykke lag på bakken og tåka er tett mellom trærne. Våren ligger bare noen få uker fram i tid, og de første soldagene kan ikke være langt unna. Men det er det siste jeg tenker på. Først nå får jeg informasjonen om at dette psykehuset nesten er nedlagt, det er bare en avdeling med 7 pasienter og 4 pleiere igjen i den enorme, gamle, forfalte bygningen ute i skogen. Det renner kaldt vann i blodet mitt. Klarer jeg dette? Nok en gang brekker jeg meg, men ingenting kommer opp. Det er som om de har satt en propp i magen min. Jeg er så alt for bevist nå. Jeg vil tilbake til de timene på sykehuset da jeg ikke viste hva som var virkelighet og hva som var drøm. Flykte bort fra dette, for dette klarer jeg ikke. En nervøs, halv-hysterisk latter kommer ut av meg når jeg tenker på filmen Girl Interrupted. Det føles sånn. Jeg er så redd, hva er det jeg har gjort? Hva er det jeg har stelt i stand for meg selv? Det svartner i noen sekunder, men jeg kommer tilbake. Innerst inne i meg er det en ond latter som ler og sier » Her er konsekvensene ditt dumme nek! Her er straffen din!». Pakket inn i i svær dunjakke blir jeg støttet ut av taxien og inn i det store tomme bygget. De vil prate med meg, ha meg til å love at jeg ikke vil skade meg selv mens jeg er der. Hvis jeg fortsatt vil skade meg selv må de legge meg inn på en skjermet avdeling, og der er det hvertfall ikke trivelig. Jeg grøsser og kan ikke tenke meg en mindre trivelig plass en der jeg er nå, og nekter opp og i mente på at jeg kommer til å skade meg selv, og sier at jeg allerede føler meg bedre. Løgn. De gir meg et lite rom, et enerom, med utsikt rett ut i skogen. Det første jeg gjør er å trekke fra gardinene. Skrømt gjemmer seg overalt i disse skogene. Jeg prøver å anslå hvor mange pasienter som har tatt livet av seg i disse skogene. Hengt seg i et tre, eller druknet seg i vannet. Men jeg blir avbrutt av behandleren min som sier hun har ringt mamma og hun vil snakke med meg. Jeg vil ikke snakke med henne, men vet det blir å knuse henne om jeg sier det. Så jeg tar telefonen og sier at jeg er syk, men på psykehus nå og at det skal ordne seg. Hun vil jeg skal komme hjem, men jeg klarer ikke tanken på bekymringen hennes. Jeg sier jeg er glad i henne og at jeg ikke vil såre henne. Stemmen hennes skjelver såvidt og hun sier hun er glad i meg også, og at hun vet det. Hun vil så inderlig ha barnet sitt nært seg, under sin vinge, slik at hun kan beskytte meg.

Kvelden kommer og jeg blir tvunget til å spise noen skiver med brød. Noe som bare fører til mere brekninger, men ingen oppkast. Det gjør forferdelig vondt i magen. Jeg legger meg og får ikke sove et sekund, tankene kværner rundt det som har skjedd. Hvor sterkt jeg angrer. Hadde jeg bare dratt til mamma med en gang hadde det gått bra, da hadde jeg sluppet alt dette, og jeg hater meg selv ennå litt til. Pleierne kommer inn med gjevne mellomrom for å se om jeg lever. Fysisk er jeg i live, mentalt er det ennå ikke avgjort. Jeg sier til dem noe av det mest patetiske jeg har sagt i mitt liv. «Jeg vil hjem til mamma». Jeg ringer henne midt på natten og flybillettene er bestilt etter 10 minutter. Gode, snille mammaen min.

Jeg må ha sovnet noen timer, for jeg våkner plutselig og kjenner en enorm lettelse for at jeg skal bort fra dette stedet midt i skogen. Frokost blir tvunget ned. En halv skive med blåbærsyltetøy. Det kunne like gjerne vært spon og fugemasse.

The end

Så dette er historien om min første overdose, og mitt første møte med en innleggelse på et psykiatrisk sykehus (ispedd noen skjønnlitterære grep.) Kanskje noen der ute har lyst til å dele sin historie? Jeg skriver denne bloggen for å bearbeide hendelser for meg selv, samtidig som jeg håper å være en støtte for andre. Det er ikke enkelt å ha en psykisk sykdom, symptomene blir møtt med avsky, skrekk, og sinne hos mange. Vi trenger mange røster for at det skal bli enklere å skape forståelse. Dette er min historie, mitt liv, mine opplevelser, noe av det vanskeligste i mitt liv. Respekter det.

Jeg er kommet langt siden denne historien, men ikke langt nok, ikke så langt jeg vil ha kommet.

Dersom du vil kan du gjerne ta kontakt med meg på nerveblogger@gmail.com. Med mindre du vil selge meg noe, selvfølgelig 🙂

En kort historie

Jeg har oppdaget et gammelt triks. Hvis jeg bare setter meg ned på en kafè og begynner å skrive, så ramler de rareste ting ut av meg. Desverre har jeg mistet så mange av mine gamle tekster, så jeg får ikke lagt ut dem, men her er dagens:

Historien del 1

Vi suser gjennom lyng og bare vidder. Ikke et tre i sikte, ikke en fugl å se. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at det ikke fantes liv bortsett fra lav, lyng og mose utenfor disse vinduene. Lukta av støv sitter tungt i kupèen, det nytter vist ikke hva renholderne gjør, lukta går ikke bort. Så de har prøvd å maskere den med ett eller annet vaskemiddel med et hint av sitronduft. Det lukter tog, mennesker og gamle minner, for det er et gammelt tog. Kanskje er det til og med eldre enn tiden selv. Hvordan jeg kom til å sitte her på dette setet, hvor jeg skal, og hvor jeg kom fra vet jeg ikke. Det virker ikke viktig, det er det som er på toget sammen med meg som er viktig. Vi er tre personer til sammen. Ingen av oss har med oss bagasje.

Det sitter en liten jente rett over meg. Uten å ha spurt henne, vet jeg at hun er 6 år gammel. Jeg vil ikke se på henne, men av en eller annen grunn begynner jeg å stirre. Øynene hennes er azurblå, som havet rundt de vakreste stillehavsøyer. De er fylt med salte tårer, som om havet kommer ut av henne men en kraft hun ikke kan kontrollere. Hun river seg i det lyse englehåret sitt, setter neglene i den melkehvite huden, skriker så høyt og med så mye desperasjon, i sin 6 årige stemme at jeg blir kvalm. Men jeg klarer hverken å gripe inn, eller se bort fra henne.

Hun er en furie, og raseriet og sorgen hennes kjenner ingen grenser. Hun ligner mer et dyr, et vesen bestående av kun primale følelser, enn noe annet. Jeg er redd, hun skremmer meg mer enn noe annet noensinne har gjort. På et eller annet vis klarer jeg tilslutt  rive øynene mine fra henne, før jeg faller ned i samme avgrunn, samme desperasjon, som henne.

På andre siden av meg sitter en søt, ung kvinne. Hennes øyne er triste, men samtidig fulle av liv. Som om hun elsker livet, men har funnet ut at kjærligheten ikke er gjengjeldt. Øyne som har sett for mye til at de kan lyse av glede. Selv om hun ser på meg og smiler er de de samme. Jeg får lyst til å nå ut til henne. Spørre hva hun har sett, og hvordan hun fortsatt kan smile. Hvordan hun kan bære sorgen og gleden så tydelig utenpå seg selv. Også hun har melkehvit hud, men håret hennes er mørkt. Hun virker full av en mystisk energi, en kraft som får hendene hennes til å sjelve. Jeg blunker, og når jeg ser på henne igjen ser jeg at til og med luften rundt henne dirrer, og jeg hører en svak summing som om hun er omgitt av elektrisitet. En energi sterk nok til å utføre de utroligste ting. Det er så mye jeg vil si til henne, jeg tror hun har mange svar jeg trenger å høre. Mange sannheter som jeg ennå ikke har sett. Men munnen min beveger seg ikke, ikke en lyd kommer ut av meg, jeg kan ikke annet enn å se på henne, beundre henne og ønske at også jeg var en del av hennes energi.

Øynene våres møtes i lange sekunder. Uten å si noe reiser hun seg opp og begynner å gå mot den gråtende jenta. I det samme fylles jeg av en uforklarlig panikk. Det er noe med den voldsomme energien de begge bestitter som får meg til å tenke på atombomer, detonasjoner, eksplosjoner, døde og forbrente kropper. Apokalypsen. Jeg river meg ut av transen og kaster meg mot dem for å hindre at hendene deres møtes, men jeg er for sen. Kvinnen tar begge hendene til den lille jenta og luften dirrer mer intenst rundt dem. Det sitrer og dirrer så voldsomt at de tilslutt omsluttes av et sterkt hvitt lys. Så sterkt at jeg er sikker på at jeg blir blind for alltid. At disse to skal bli det siste jeg så gjør meg ikke trist eller redd. Jeg får en følelse av at det er sånn det er ment å være.

Lyset er borte nå, og jeg åpner forsiktig øynene igjen. Forberedt på å møte et evig mørke. Det jeg ser får hele kroppen min til å rykke til. Hukommelsen min svikter, dette stemmer ikke. det kan ikke være slik. Jeg ser mitt eget ansikt i et speilbilde. Håret mitt er skittent, i tjafser og står til alle kanter. Jeg har en visshet om at det er lenge siden det har blitt vasket. Jeg er alltid påpasselig med håret mitt, håret skaper kvinnen, nå lukter det oppkast. Leppene mine er blålilla, det samme er ringene rundt de tomme øynene mine. Jeg har på meg en kjortel, og ved albuen min sitter en stor kanyle med tilhørende drypp. Stativet holder jeg i min høyre hånd, knoklene er hvite. Jeg klamrer meg fast til stativet og innser at jeg er på et sykehus. Bortsett fra det er det svart. Døra til toalettet er åpent og jeg ser en kvinnelig sykepleier i 50 årene utenfor. Hun står og venter med en rullestol. Siden det virker som det riktige prøver jeg å gå bort til henne for å sette meg. Beina er ikke mine lengre. Jeg klarer ikke å styre dem, de er så tunge og resten av kroppen min er så svak. Sykepleieren kommer inn i rommet og hjelper meg bort til rullestolen. Jeg lukker øynene, jeg er så sliten av de få skrittene. Etter noe som kan ha vært alt fra 3 sekunder til 3 år er vi framme ved en seng, og hun hjelper meg opp i den. Så knyter hun opp kjortelen min, og jeg innser at jeg er helt naken under. Uten krefter til å ytre et eneste ord til spørsmål eller protest lar jeg henne sette elektroder på plass på kroppen min igjen, en automatisk blodtrykksmåler, EKGen kobles til og flere skjermer begynner å pipe og lyse. Hun stikker meg flere ganger i armen og sier at de ikke fant blodårer på meg, så derfor er kanylen plassert så vondt til. Jeg ser ned på armene mine og de er fulle av blåmerker og bittesmå hull i huden etter alle stikkene. De hadde til og med prøvd i anklene sier hun. Jeg forstår ikke noe av det  hun sier og lukker øynene igjen, og blir borte.

to be continiued