Category Archives: Medisiner

Bivirkninger?

Har hatt en del fysiske plager i det siste, og jeg er redd for at de er knyttet til Lithiumen. Fikk mageproblemer da jeg startet opp i August/September i fjor, og det som skulle være forbigående bivikninger har vart i omtrent 8 måneder nå. I det siste har jeg også vært utrolig slapp, veldig lite krefter i musklene, uvanlig trøtt nesten på det nivået som da jeg var deprimert, stiv i muskler og en rar svimmelhet/fjernhet nesten hele tiden. I påsken hadde jeg også en helt vanvittig periode hvor hendene mine ristet i noen timer hver dag i 2-3 dager.

Jeg er klar over at dette er symptomer på Lithiumforgiftning og har derfor prøvd å drikke litt mer vann, det skal vistnok hjelpe. Tok også serumspeil for litt over en uke siden, men jeg har ikke hørt noe fra legen så jeg går ut fra det var i orden. Men noe er åpenbart ikke som det skal være i kroppen min. Så jeg ringte legen (siden man må vente en måned på å faktisk få møte henne) og fortalte henne litt om hvordan jeg hadde det. Hun bestilte et drøss med prøver for å skjekke om jeg har en magesykdom evt. matintoleranse. Jeg påpekte også at jeg har fått brev om at jeg ikke får gastroskopi i narkose før i September. Noe som i seg selv er ganske utrolig siden jeg først fikk henvisning til undersøkelsen høsten 2010 og enda har ikke undersøkelsen blitt gjennomført. Gjorde riktignok et forsøk på det i våken tilstand, noe som endte med panikkangst og en liten slosskamp med lege og sykepleier.

Får sikkert resultatene fra prøvene om en uke eller to. Jeg er bare redd for at det er Lithiumen, og har allerede lagt en slags slagplan hvis det skulle vise seg å være tilfelle. Hvis jeg må slutte med Lithium kommer jeg til å nekte annen medisinering. Første grunn er at jeg er stabil nå og det kunne vært interessant å sett om jeg klarte å vedlikeholde det uten medisin. Andre grunn er at jeg nekter å prøve flere medisiner nå. Har vært prøvekanin og slave til medisinen i 10 år og hatt et drøss med jævlige bivirkninger, jeg orker ikke mer. Så da får det bare bære eller briste. Går det totalt til helvette så får jeg vurdere det når jeg kommer dit om jeg vil starte opp med medisiner igjen.

Merker at jeg krisemaksimerer litt nå, det kan selvfølgelig være at det ikke er Lithiumen som gjør meg syk, det kan være at det går ann å ta andre medisiner for å lindre plagene jeg har eller at jeg bare har for høy dose. Men jeg ser ikke disse alternativene som særlig sannsynlige. Men jeg er bastant på det at jeg vil ikke prøve flere medisiner nå. Skal prøve å ikke tenke så mye på det før jeg har alle fakta på bordet. Håper bare det er noe som kan behandles, for jeg er møkka lei av å være slapp og sjaber hver dag.

Syteinnlegg dette, men sånn får det bare bli. Måtte bare få luftet tankene litt. hvis det er noen der ute med lignende plager med Lithium eller bare generelt så skriv gjerne en kommentar.

Takk for denne gang.

2 kommentarer

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Hei, igjen

Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.

Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

6 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Lithium – dagen er her

Nirvana – Lithium

Fikk min første resept på Lithionit/Lithium i dag. Det føles merkelig, hørte ihjel sangen Lithium av Nirvana da jeg var tenåring. Jeg viste allerede da at jeg var bipolar og at en dag kom den sangen til å bli aktuell for meg. I dag er den dagen.

Jeg slites mellom to sider. På den ene siden har jeg det veldig bra nå, bedre enn på lenge, og det helt uten medisiner for første gang i mitt liv. Kjenner en energi som bygger seg opp i meg og mistenker at det er en hypomani på vei. Skal jeg kaste meg i bølgen og la meg rives med, eller skal jeg ta pillene? Dilemma. Jeg vet godt hvordan det føles å være hypoman. Frykten er at tingene skal spinne ut av kontroll og at jeg i værste fall blir psykotisk eller alvorlig deprimert som følge av hypomanien. Det sier litt om hvor godt det kan føles å være hypoman når jeg vurderer å ta den risikoen for noen dager eller uker med hypomani. Rare greier.

Tror jeg må komme meg ned av den rosa skyen før jeg flyter helt avgårde. Det er sprøtt å ha en sykdom som gjør deg redd for å være glad. Hver en tanke og følelse må tolkes. Er dette «normal» tankegang eller er det sykdommens berg og dalbane? Sprøtt å ha en sykdom der du ta medisiner fordi du er for glad og energisk. Hvorfor skal det være så vanskelig? Eller kanskje er dette bare en normal lykkefølelse, kanskje jeg bare er «normalt» glad. Jeg har levd med sykdom så lenge at det noen ganger er vanskelig å skille. Man blir redd for å bli syk og tolker derfor alt til å ha noe med sykdommen å gjøre. Livet mitt har begynt å ta litt retning nå og få litt mening. Kanskje denne følelsen av å være glad ikke vil forsvinne selv om jeg tar pillene? Kanskje den til og med vil vare lengre? Man vet aldri.

Men jeg skal ta medisinene. Begynner i kveld. Så skal jeg til legen 4 ganger fram til 7. September for å ta blodprøver og skjekke at alt er i orden. Så jeg kan ikke dra fra Trondheim før den 7. Det går vel greit. Har det bra for tiden, føler meg lett til sinns. Håper bare det varer en stund 🙂

Har du noen medisinerfaringer du har lyst å dele?

2 kommentarer

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Meds

Dette med medisiner er et evig dilemma. Så langt føler jeg ikke at noen medisiner har hjulpet meg nevneverdig. Jeg har vært alt for syk de siste årene til at medisinene har funket. Eller? Det er så vanskelig å vite. Hvordan kan man vite om man føler seg bedre eller dårligere av å ta medisiner?

Jeg har ikke tatt medisinene mine på en uke nå (bortsett fra litt å sove på). Legen min hadde kommet til å fått anfall dersom hun hadde vist det. Men jeg føler ikke at de funker, hvorfor skal jeg da putte i meg masse kjemikalier som gir all slags bivirkninger? Humøret mitt er helt ok. Jeg er ikke en solstråle, men jeg er ikke total deprimert eller manisk heller. Jeg har tanker om selvskading, men det har jeg når jeg tar medisiner også. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle skade meg før eller under ferien, men utsette det til jeg kom hjem. Nå har jeg vært hjemme i 4 dager og har ikke noen utpreget lyst til å skade meg selv. Det er da bra. Og det er uten medisiner. Ja, jeg vet at det kan endre seg og at det er bedre å være på den sikre siden. Men jeg har vært medisinert siden jeg var 14 år, jeg vet ikke så mye om hvordan det er å ikke være medisinert. Burde jeg ikke få sjansen til å teste om det funker for meg uten medisiner?

Skal til legen i morgen for å høre om oppstart av Lithium. Skal fortelle henne at jeg ikke har tatt medisinene den siste uka. Er forberedt på å bli kjefta opp. Men burde jeg ikke få lov til å ta egne valg? Jeg er da tross alt myndig. Jeg vil ikke slutte med medisiner for godt, jeg vil bare føle litt på det, kjenne etter om det er noen forskjell. Men dersom legen min beordrer meg til å begynne å ta dem igjen, så gjør jeg det. Såpass feig er jeg. Vet ikke om jeg vil begynne med Lithium lengre, men man vet jo aldri. Kanskje funker det som faen. Litt håp der.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Lithium-en medisin for meg?

Da har jeg hatt min siste samtale med behandleren min siden han skal bytte jobb. Var en god samtale. Selvfølgelig er det de to siste samtalene vi har hatt som har vært de mest nyttige for meg og det er mye jeg ville ha fortsatt å snakket med han om. Men vi får se hvordan det blir med hun nye behandleren min som jeg skal møte i August.

Fikk klarsignal fra psykiateren på DPS i forhold til lithium behandling i dag, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Må igjennom en del blodprøver, urinprøve og EKG før jeg kan starte opp med det. Det er også en del oppfølging med blodprøver i starten, pluss at det kan forekomme noen bivirkninger så de vil at jeg skal være i byen og ikke på ferie når jeg skal starte. Er veldig positivt innstilt til å begynne med denne medisinen og har stort håp om at det endelig skal være noe som funker. Jeg kan kanskje bli skuffet da medisinen sies å virke best for de som i hovedsak sliter med manier, jeg er mest plaget av depresjoner og har hypomanier sjeldent. Jeg har også rapid cycling som det heter, noe som betyr at svigningene mine kommer ofte og hurtig. I tillegg opplever jeg mixed states noe som er hypomani og depresjon samtidig (kalles også dysforisk mani). Høres ganske ulogiskt ut, men det er så enkelt som å være deprimert og sint samtidig som man er ukritisk og ute av kontroll. Farlig tilstand altså. Så er Lithium noe for meg? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes det er verdt å prøve. Er ikke tilfreds med virkningen av noen av de medisinene jeg har prøvd på 10 år, så Lithium er egentlig den eneste medisinen som står igjen uprøvd. Har prøvd alle forskjellige typer anti-deppressiva og flere ulike epilepsimedisiner som nå er det hotte å behandle bipolare med, og jeg har prøvd anti-psykotika. Så vi får se da om det blir klaff denne gangen, jeg håper det, så jeg får tid til å tenke på andre viktigere ting i livet enn sykdom.

Litt fakta om Lithium:

  • Virker stemningsstabiliserende hos bipolare lidelser, dvs. minsker antall episoder og reduserer tendensen til svigninger.
  • Lithium har en sterk selvmordsreduserende effekt og er derfor god hos suicidale pasienter.
  • Må taes kontinuerlig, dersom en bipolar pasient plutselig kutter ut medisinen øker risikoen for mani 20 ganger.
  • I starten taes blodprøver hver uke, deretter hver 3-6 mnd.

Bivirkninger:

  • Sjelvinger på hendene (det har jeg allerede, så jeg er ikke bekymret)
  • Vektøkning (selvfølgelig…men jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det)
  • Stoffskifteendring (kan korrigeres ved medisiner og skal være under overvåkning av lege)
  • Økt urinmengde og diarè (hm…ja vel)

Nirvana – Lithium

1 kommentar

Filed under bipolar, lithium, Medisiner

Sløv

Fra Felleskatalogen: «…er et legemiddel som brukes mot sykdommer på sinnet » lol. De finner på så mye rart å si, legger ingenting mellom ihvertfall.

Har prøvd noen gamle medisiner i en høyere dose et par dager nå for å se om det hjalp på søvnen. Det gjorde det. Får sove litt lettere og får sove igjen når jeg våkner om natta. Men jeg får ikke til å stå opp. Når jeg blir vekket av vekkeklokken eller telefonen får jeg ikke til å gjøre noe med det fordi jeg ser ingenting. Jeg er totalt ute av stand til å åpne øynene. Hele kroppen er så tung at alle forsøk på å få tak i telefonen ender med at jeg nesten river ned alt på soverommet. Stefaren min ringte meg 3 ganger i dag, det var først på 3 forsøket jeg klarte å åpne øynene såpass og koordinere bevegelsene mine sånn passe, at jeg fikk til å svare. Han lurte på om jeg hadde vært ute i går fordi jeg hørtes ut som jeg hadde vært på fylla.

Når jeg først får kavet meg opp våkner jeg liksom aldri helt. Går rundt i tåkeland hele dagen. Kjenner det igjen fra tiden på akuttposten. Der du er litt for trøtt, litt for sliten, du går i sirup og alt går saktere enn vanlig. Dopa ned rett og slett. Kjennes ut som hodet er fult av bomull og følelsene er langt borte. På en måte er det greit, men på en annen så er det veldig feil. Er ikke direkte trøtt, bare sløv.

Skal halvere dosen i natt, hvis ikke det gir bedre resultater gir jeeg den opp. Kan ikke være zombie heller. Føler i hvertfall at jeg har fått noen dager pause nå. Noen dager med litt mindre kaos i topplokket.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Hverdag, Medisiner

Behandling

Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.

Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.

Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.

Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.

Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.

Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.

Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?

Legg igjen en kommentar

Filed under Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Jobb og diskriminering

Før du leser innlegget mitt, les denne artikkelen.

Så saken er at denne jenta fikk sparken fordi hun sto fram og fortalte om sine psykiske problemer. Det er derfor jeg er anonym. Jeg er sosionom og er redd for at framtidige arbeidsgivere og brukere skal google meg og finne denne bloggen. Men det irriterer meg at det skal være sånn. Hadde jeg skrevet en blogg om livet med diabetes hadde det vært noe annet, men fordi det handler om psykiske lidelser må man passe seg. Ja, det er personlig, men jeg skulle likevel ønske at jeg kunne være helt åpen om hvem jeg er. En av grunnene til det er at jeg liker best å lese blogger der folk er åpne og ikke anonyme. Men, som jeg har sagt før: Hvis du er interessert i å bli kjent med meg, så er det ikke en umulighet. Mail: nerveblogger@gmail.com

Så over til noe helt annet.

I dag har vært en fin dag. Sola har varmet byen og jeg har sittet på utekafè, spist mat, lest bok og snakket med en kompis. Fikk også feriepenger i dag, noe som er bra fordi jeg endelig har fått betalt noen regninger som har gnagd på samvittigheten min. Greia er bare at jeg er utrooooolig dårlig med penger. Jeg blir rusa av å ha mye penger, og jeg har liten kontroll på forbruket mitt. Det er vist ganske vanlig hos bipolare. Så i dag har jeg kjøpt meg Black Books DVD boks og en tegneseriebok. Det er ikke så ille, men jeg burde helst ikke ha kjøpt noen av delene når den framtidige økonomise situasjonen min er så usikker, og jeg sparer til sydentur. Men gjort er gjort. Black Books er fantastisk, har sett nesten hele 1 sesong nå og ledd meg skakk. Det anbefales på det varmeste, Dylan Moran er et geni og jeg elsker han! ❤

I morgen skal jeg til behandleren min for første gang siden April. Mye har skjedd siden da, så jeg har en del å snakke om. Var hos fastlegen min i dag og hun anbefalte nok en medisinvurdering. Hun mener at jeg ikke har god nok effekt av Orifirilen i forhold til hva jeg burde og eventuelle konsekvenser av bivirkninger (som er økt risiko for infertilitet). Jeg er enig med henne og har lyst til å prøve meg på Lithium. Føler at jeg har gått rundt den grøten i flere år nå, og jeg er klar for å prøve det selv om det blir å kreve mye oppfølging. Slik jeg forstår det er doseringen litt tricky å få til riktig så man må inn å ta blodprøver ofte. Så må man passe på å drikke mye vann fordi det er farlig å bli dehydrert (har noe med nyrene å gjøre såvidt jeg har forstått), også er det en farlig medisin i forhold til overdose. Jeg har jo tatt 3 intoxer de 4 siste årene, så jeg har ikke så mye tillitt i banken på det området, men jeg er villig til å godta ukesdosetter levert fra hjemmesykepleien eller noe lignende. Så er det jo den evige kampen om søvn og hvilke medisiner jeg skal ta for det. Vil jo ikke at jeg skal bli totalt narkoman heller.

Så, vi får se hva morgendagen bringer. Det blir neppe noe konkret og hvis det blir medisinbytte blir det sikkert ikke før etter ferien, men en plass må man starte. Har et lite håp om at høsten kan bli bra. Forhåpentligvis får jeg meg en 50% jobb og 50% trygd sånn at jeg får fast inntekt. Det blir å hjelpe mye på humøret, gjøre noe meningsfult og få brukt den kunnskapen jeg har lært de siste 3 årene. «Idle hands are the devils play things».

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse

Medisinmøte

Da var medisinmøtet overstått, og jeg er fornøyd. Psykiateren som har ansvaret for medisineringen min nå virket faktisk som et fornuftig menneske. Hun mente det var hårreisende at jeg gikk på de medisinene jeg går på. Hun sa at det var forfærdelig at en så ung jente fikk foreskrevet Nozinan om kvelden, og hun lurte på om jeg i det heletatt fikk til å gjøre noe før kl. 12. Jeg måtte le, jeg fortalte henne at jeg som regel ikke fikk til å stå opp før langt ut på dagen, og dersom jeg absolutt MÅ opp tidlig er jeg som støpt i betong.

Så Nozinan er kuttet ut, det skal bare brukes ved krise. Seponering på Seroquelen er satt i gang, offisielt, og jeg er ferdig med den om 3-4 uker. Den store overraskelsen kom i at de ville mer enn doble dosen min med Orifiril, og at det skal være den eneste medisinen jeg tar (foruten sovemedisin). Den så jeg ikke komme, men fair enough, jeg er villig til å prøve.

Psykiateren mente det var best å gjøre det sånn, så kunne vi heller bygge på med antidepresiva eller antipsykotika hvis det skulle bli nødvendig. Hun påpekte også at det har vær 8 forskjellige leger som har endret medisinopplegget mitt de siste 2 årene, så det er ikke rart det er fucket opp. Nå forholder jeg meg kun til fastlegen og psykiateren på DPS.

Håper dette funker, og at jeg blir kvitt Seroquelen uten problem. Høye doser av Orifiril kunne vist i enkelte tilfeller føre til cyster på eggstokker og livmor, så jeg er nødt til å undersøke det regelmessig. Men bortsett fra det er det få bivirkninger.

Krysser fingrene for at dette skal gå bra og være til det beste 🙂

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom