Category Archives: Medisiner

Time to move on

Den O store medisinendringen skulle ha funnet sted i går. Men slik gikk det ikke. Ting tar tid når en fastlege, en psykolog og en psykiater skal finne ut hva som er best for meg, og utrolig nok vil de høre hva jeg synes også. Så den 11. februar blir det medisinmøte for å finne ut hva jeg skal bytte til. Høres ut som det kan bli snakk om totalbytte, men vi får se.

Ble skuffa over at det ikke ble noe av det denne uka, føler at jeg allerede har strukket meg lengre enn hva som burde vært nødvendig.

Var til psykolog i går også, det var en anneledes time enn noe jeg har vært med på før. Vi snakket om hvordan vi mennesker er satt sammen av forskjellige deler. Som for eksempel en sint tenåring eller et redd barn. Dette var de to eksemplene jeg ga. Gikk igjennom noen øvelser der jeg måtte tenke som disse delene, som jeg var en sint tenåring og et redd barn. Han stilte meg spørsmål om dem og deres forhold til hverandre og om de og jeg forsto at jeg var voksen. Hele opplegget er så anneledes enn noe jeg har vært med på før, aner ikke hva han forventer av meg, så ofte vet jeg ikke hva jeg skal svare. Blir sliten av disse timene, må tenke på måter jeg ikke har tenkt på før.

Han snakket om hvordan traumeminner er som tidskapsler. De vet ikke at du har blitt voksen, så dersom du har et traumeminne fra du var 9 år så vil du når du er «inne i minnet» tenke som en 9 åring, du vil ikke klare å resonere på en voksen måte. Trikset er å åpne disse tidskapslene og begynne å tenke rasjonelt. Bli kvitt frykten og angsten. Forstå at det er over, det er bare et minne. Time to move on…

2 kommentarer

Filed under Medisiner, Psykisk Helse, traumer

Meds

Var hos lege og psykolog i går, og de ahr nå bestemt seg for at jeg får bytte medisiner. De tok hintet forrige uke da jeg trua med å stoppe medisinene selv uten nedtrapping. Litt diskutering står igjen for deres del, men jeg får begynne på ny medisin neste Onsdag. Da skal jeg trappe ned de jeg går på nå og trappe opp de nye. De har nevnt ett alternativ; Abilify. Noen som har erfaringer med denne medisinen?

Så forhåpentligvis går jeg i bunaden min til skoleavslutningen i sommer. Forstår ikke hvorfor de ikke har tatt meg alvorlig før. jeg har gått opp 25 kg på et halvt år, de har sett utviklingen lenge, og de har sett at det ikke kommer til å stoppe med det første. Alikevel har de valgt å late som ingenting og vente på at jeg har nådd min maksgrense for hva jeg tåler psykisk. Det gjør noe med selvtilitten din å måtte gå på medisiner. Da jeg tok en opptelling før jul tok jeg rundt 100 tabeletter i uka. Nå er det tallet heldigvis blitt lavere, men ikke med mye. Det gjør i hvertfall noe med selvtilitten din når du veier 100 kg på grunn av medisinene…

Det er ikke lett å akseptere det, men jeg har akseptert at jeg sannsynligvis må gå på medisiner resten av livet. Da synes jeg i hvertfall at de som skal behandle meg kan vise meg litt respekt ved å la meg få bestemme hvilke bivirkninger som ikke er akseptable. Jeg vet av erfaring at medisiner kan hjelpe, og de kan være gode hjelpere. Har også erfaring med å føle meg værre av medisiner, man må finne sin egen balansegang og toleransegrense. Uansett så er det ikke til å komme unna at det føles som et nederlag, et lite stikk i selvbildet at jeg er avhengig av medisiner for å være et godt menneske, for å være god mot meg selv.

Bildet er hentet fra imgfave.com

2 kommentarer

Filed under Bilder, Medisiner, Psykisk Helse

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Julevrede

I dag kom «ferie-sinnet» som jeg heretter skal kalle det. Hver gang jeg drar hjem på ferie, så går det noen dager før jeg blir irritert. Veldig irritert. Det er ingenting spesielt, men sånne ting som julehandel på søndagsåpent shoppingsenter er ikke å anbefale. Ble sint og irritert, fikk lyst til å slå ned alle menneskene rundt meg. Derfor fikk jeg mamma til å handle inn sånn at jeg kunne bake en kake når vi kom hjem. Lukket meg inne på kjøkkenet etter middag og ba dem la meg være i fred. Det er bare det som helper, det å være alene og få koke litt. Tror jeg hadde hatt godt av sinnemestringskurs.

Kjenner fortsatt på denne melankolien. Det er for vagt eller «lett» om du vil til å være en depresjon, tror jeg. Det er vel mer en tristhet/tomhet som det ikke er så mye å gjøre med.

Telte forresten over medisinene mine i dag (siden det er søndag og jeg la opp ny dosett for uken). Jeg kom fram til at jeg tar 98 tabeletter fast hver uke. Dersom det er en ekstra vanskelig uke hvor jeg har angst, har ekstra problemer med søvn blir tallet raskt høyere. Så tar jeg noen tabeletter for å gå ned i vekt også.

Fikk veid meg på Wii Fit i går. Har lagt på meg 15 kilo siden jeg var hjemme sist, 92 kilo…Dritt! Kjenner at det irriterer meg noe helt for jævlig, og jeg føler meg stygg hele tiden. Jeg har ingen klær som passer lengre, så jeg må bruke masse penger på å oppgradere klesskapet mitt. Legen min vil ikke at jeg skal slutte med den medisinen som gjør at jeg legger på meg heller. Hun mener at jeg har såpass god psykisk effekt av den at det er alt for risikabelt å slutte på den. Men nå kjenner jeg at det begynner å tære på noe voldsomt. Jeg har alltid vært «litt lubben» som man sier, men jeg klarer ikke å akseptere den voldsomme vektøkningen. Har til og med spist sunnere, regelmessig og vært i mer aktivitet de månedene jeg har lagt på meg.  Tror jeg må sette ned foten neste legetime og si at dette går ikke lengre.

Irritert i dag for å oppsummere. Men for all del, det er kjempekoselig å være hjemme også. Det å stå opp og ikke være alene er en nydelig følelse. Mamma som koker kaffe og lillebror og stefar som sitter og ser på ski på TV. Koselig, men indre vrede 😉

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner

Quotes

Bad, fucking, day. Orker ikke å skrive noe selv helt ennå, så jeg leger ut noen sitater. Obs! De kan virke triggende.

What makes you cut? Cry…from you body, not you eye. Take your anger, channel your rage, and cut a new life. Your choise. (facetheissue.com)

You`re too fat, too short, too ugly, too stupid, no fun. If youre nagged by these thoughts youre not alone, everyone has them. «Youre a loser». But not everyone belives them. «Loser, loser, loser, loser!». Self-esteem is an inside job, there will always be someone taller, smarter, thinner, prettier and  funnier. Don`t compare, everyone is good at something. If you don`t learn to controll the nag, she will controll you. It`s your choise.(facetheissue.com)

Ever feel sad, or cry for no reason at all. Getting out of bed feels overwhelming. A dark cloud follows you wherever you go. If so, you may be suffering from depression. It`s more common than you know. Only life doesn`t have to be dark. You have to be willing to reach through the cloud, work through the void, and get help. Your choise. (facetheissue.com)

For me being depressed means you can spend all day in bed, and still not get a good night’s rest.”

«I know what it’s like to want to die. How it hurts to smile. How you try to fit in but you can’t. How you hurt yourself on the outside to try to kill the thing on the inside.» (Girl, Interrupted)

Susanna: I didn’t try to kill myself.
Dr. Potts: What were you trying to do?
Susanna: I was trying to make the shit stop. » (Girl, Interrupted)


Susanna: [reading from a book] «Borderline Personality Disorder. An instability of self-image, relationships and mood… uncertain about goals, impulsive in activities that are self-damaging, such as casual sex.

Lisa: I like that.

Susanna: «Social contrariness and a generally pessimistic attitude are often observed.»

[pauses]
Susanna: Well that’s me.
Lisa: That’s everybody.» (Girl, Interrupted)

«Tell me that you don’t take that blade and drag it across your skin and pray for the courage to press down» (Girl, Interrupted)

«If only my life could be more like the movies. I want an angel to swoop down to me like he does to Jimmy Stewart in «It’s a Wonderful Life» and talk me out of suicide. I’ve always waited for that one moment of truth to set me free and change my life forever. but he won’t come. It doesn’t happen that way.» (Prozac Nation)

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Æsj

Nå har jeg holdt bloggen positiv i to dager. Har prøvd å holde meg selv positiv i to dager. Hadde tenkt å være hjemme i natt også. Ringte etter praksisen i dag og sa at jeg ville være en dag til hjemme. Ville føle at jeg fortsatt bor i leiligheten, at jeg fortsatt har et hjem utenfor instutisjonen. Har vært innlagt av og på i 2 måneder nå, det er for mye for stoltheten min. Men slik gikk det ikke. Vrangtankene og skadetrangen blusset opp og det sorte hullet i hjertet mitt dukket opp igjen.

I samtalen med behandleren min i går sa han at han ikke ville hatt noen betenkeligheter med å skrive meg ut i går. Jeg ble ganske overrasket. Hadde lyst til å spørre han om han hadde fått med seg at jeg hadde vært på sykehuset 3 ganger på en uke, to ganger for suturering og en gang for intox. Men jeg turte ikke, jeg tok på meg masken og smilte. Det var godt ment fra hans side, han prøvde å kriseminimere atferden min, få meg til å ha tro på meg selv, til at jeg ikke skulle føle meg så fucked up. Det gjorde kanskje vondt værre. Følte at det ikke var noen som brydde seg om den selvdestruktive atferden min. At selvskadingen ikke var noe de tok alvorlig. For meg er et et enormt problem og jeg vil gjøre hva som helst for å bli kvitt trangen. Jeg vil om så bli lagt i reimer bare for å frata meg muligheten. Hadde følt meg trygg da.

Det er mye av dèt det går ut på. Utrygghet og ensomhet. Blablabla. Er så ufattelig lei av å være psyk! Det føles som å løpe maraton mentalt. Jeg er sliten av meg selv, lei av mine egne tanker, lei av min egen kropp. Vil ut av meg selv, ta fri. Selvskading hjelper her, rus hjelper også, men begge disse to tingene er uaktuelle. Jeg vil så gjerne være frisk og klare meg. Akkurat nå føles bare alt håpløst. Har lyst til å gråte og hulke til jeg sovner, men jeg får ikke ut tårene en gang.

Har tatt mine kveldsmedisiner og skal prøve å slappe av. Prøve å tenke positivt. Prøve å holde fokus.

3 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Hjemme

Hjemme nå, bare meg, dårlig internett, tv og en og en halv liter cola.

Følelsen er ok, så langt klarer jeg å håndtere det. Litt frynsete i kantene etter intoxen på onsdag fortsatt. Utrolig hvordan den sitter i kroppen. Heldigvis slapp jeg å ligge med motgift i flere dager, og ble skrevet ut morgenen etter innleggelsen på somatisk. Har ikke fått medisiner før i kveld, så det har vært litt blanding av abstinenser og intoxsymptomer.

Hodet, psyken har det så som så. Ble utrolig lei meg i dag da behandleren min sa at dersom jeg skadet meg selv eller noe lignende en gang til, så blir jeg skrevet ut. Han kommenterte også at jeg hadde vist «negative reaksjoner» ovenfor personalet. Hva nå enn det betyr. Han nevnte det i sammenheng med det at jeg ikke får gå i t-skjorte. Det må da vel være lov å reagere på beskjeder man får uten å bli dømt, jeg holdt jo alt sinnet inni meg og var høflig og rolig ovenfor pleieren som ga meg beskjeden.

Det er rett og slett det jeg føler meg på denne plassen hvor jeg er innlagt nå; dømt. Uansett hva jeg sier eller gjør så taes det opp i værste mening. Det med selvskadingen er så utrolig sårt. Jeg straffer meg selv, mot min egen vilje. Det er en utrolig smertefull prosess å være selvskader. Både fysisk og psykisk. De tankene man får som driver deg til selvskading, burde vært nok, i hvertfall selveskadingen, og alt det som følger med burde være nok. Men så skal jeg forholde meg til at jeg må dekke til arrene når jeg er i «det offentlige rom», bli fortalt av spydige psykepleiere at jeg må da forstå at jeg må gjemme bort hendene mine, til og med når de er bandasjerte. Forholde meg til smerten og kløen, også kommer trusselen om utskrivelse på toppen. Det føles som så mange «straffer» for handlinger jeg skammer meg over, «straff» for noe jeg ikke klarer å kontrollere. Ville de sagt til en diabetiker at de vil skrive han ut fra sykehuset fordi de ikke klarte å få kontroll på blodsukker og føling?

Litt såre følelser ennå, men jeg klarer de. Jeg ser at jeg mestrer å være alene for i kveld. Så får jeg heller være tilbake på dps i morgen. Trenger bare en pause i ny og ne, for det er utrolig slitsomt å være innlagt.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Skuffa, sint og redd

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på Torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var «Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…» Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun » Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…» Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble «Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?» Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel «Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!» Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

«Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme» Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, «Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt». Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte «Farvell». Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Drittdag

Vi har en pensumbok som heter «Mellom makt og avmakt», og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt. På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå. Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Du kan se tabelettene som du ville tatt om du var hjemme, tabelettene som du med 100% sikkerhet vil hjelpe deg ut av angsten. Men du får de ikke. Fordi det har de på den andre siden bestemt. Ble sovemedisin, som ikke ga noen særlig effekt annet enn at jeg ikke husker de siste timene jeg var våken. Det er tungt å miste den stoltheten man har som et fritt-tenkende menneske, som tar egne valg og styrer sitt eget liv. Innlagt på psykiatrisk sykehus må du godta å bli fratatt muligheten til å velge, fratatt valgmulighetene og der forsvinner også en del av selvrespekten og integriteten din.

Forsov meg til praksisen. Kom meg ikke på jobb før 10.30. Fikk litt kjeft av veilederen min som sa at jeg i det miste kunne møte opp tidsnok de dagene det var meningen at jeg skulle være der. Har ikke vært der på to dager på grunn av flyttingen til DPS og at jeg gikk på en Vallergan smell. Så det føltes ikke så veldig kult. Har noia for å forsove meg i morgen også.

Over til noe annet: I dag har jeg følt meg feit. Skikkelig bælfeit. Får vondt i magen og blir kvalm hver gang jeg spiser, men er sulten hele tiden. Det føles ut som det konstant er noe galt med magen min. Klarer å resonnere såpass at jeg skjønner at det bare ligger psykisk. At psyken min vil nekte meg mat fordi jeg reagerer dårlig på å gå opp i vekt igjen. Er redd for å bli sånn som jeg var.

Kjenner på klærne at de ikke passer lengre. Buksene er bitt for små…Det er surt, surt som magesyre.

Føler meg ikke god i hodet. Har bare lyst til å gråte, men finner ikke tårene. Føler selvskadingstrang, føler en trang til å slutte å spise, sulte meg selv som en straff for at jeg har lagt på meg. Vil straffe kroppen min for at den oppfører seg på et så ufint vis. Føler en trang til å trykke på «self-destruct» knappen. Men heldigvis er jeg innlagt og kan prøve å prate med noen om det. Tror jeg skal prøve det. Hvis ikke det funker så har jeg vært på biblioteket og lånt meg masse » Lucifer» og «Hellblazer-John Constantine» tegneserier på biblioteket. De er fantastiske, og er herved anbefalt.

4 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Sykdom