Category Archives: Psykiatrisk sykehus

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

2010; a space odyssey

My God! It`s full of stars! Det var i hvertfall sånn det så ut nyttårsaften 2009.

Nå er det snart nyttårsaften 2010 og jeg er i Thailand. Her er en liten oppsummering av året som har vært for min del. Blogg-karriæren min startet først i August, så det vil være en del nye ting som er viktig å trekke fram.

Jeg har alltid vært flink til å se på fortiden med melankoli og tristhet. Det er lettere det enn å se framover på framtiden med optimisme og håp.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle tilbringe 2 måneder på psykiatrisk sykehus, knust, nedbrutt og ødelagt. Det jeg hadde planlagt var å reise til Afrika, oppleve masse nytt, jobbe, ha praksis og komme over depresjonen. Jeg fikk det meste av dette, men depresjonen og angsten var med på å prege opplevelsene. Alikevel finnes det øyeblikk fra 2010 som har vært nær perfeksjon.

De beste opplevelsene

  • Å se Victoria Falls i Zambia.
  • Motorpsycho konserten på Øya festivalen.
  • Å få godkjent praksisen.
  • Å mestre det å bo hjemme igjen etter innleggelsen.
  • Safari i Botswana.
  • Å møte lillesøstra mi for første gang, og se pappa igjen.
  • Å oppleve Thailand
  • Å oppleve Zambia (var der i 2 måneder).

Dårlige opplevelser

  • Hypomanien i vår
  • Depresjonen i høst
  • Alle selvskadingsepisodene
  • Intoxen, og det som følger med det.
  • Avmaktsfølelsen ved å være psykisk syk, det å ikke ha kontroll.
  • Ensomhetsfølelse
  • Å miste venner

 

 

 

 

 

 

 

Ønsker for 2011

  • Holde meg stabil.
  • Legge vonde minner og hendelser bak meg.
  • Kanskje finne meg en kjæreste.
  • Fullføre utdannelsen min.
  • Få meg jobb.
  • Få nye venner.
  • Leve livet, ikke isolere meg.
  • Kjøpe leilighet.
  • Være tilfreds med den jeg er, få bedre selvtilitt.
  • 0 nye arr, 0 selvskadingsepisoder.
  • Bedre økonomien min
  • Gå ned i vekt

Ting å se fram til

  • Å være ferdig utdannet.
  • Skal tatoovere meg på nyåret.
  • Finne en ny og fin plass å bo.
  • Få meg jobb.

Jeg har mange ting å se fram til dette året, og det ligger ann til å bli et av de mest spennende årene på lenge. Håper bare jeg klarer å holde meg sånn nogenlunde frisk, og ikke blir alt for syk. Sykdommen har preget livet mitt så alt for mye det siste året, og jeg håper så inderlig at det ikke blir tilfellet i 2011.

Håper alle dere som leser bloggen også får et fint nytt år. Håper det blir et fint og flott år med massevis av muligheter!

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Oppsummering, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Please

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Hjertetråder

Jeg har det ikke godt inni meg…Vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg holdt på å skade meg selv i går. Hadde bestemt meg for å gjøre det tidlig på kvelden og hadde alle planer klar. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte konsekvenser og utsatte det noen minutter, så enda noen minutter, helt til jeg innså at trøttheten og utmattelsen i kroppen min var større enn ønsket om å skade meg selv. Så jeg kledde av meg, la meg i sengen og gråt til jeg sovna. Jeg var full også så gråten kom lett og var befriende. Det er en stund siden jeg har grått så inderlig.

Mentalt bilde:

Når man møter nye mennesker sender hjertene våre ut tråder som føler seg fram hos den andre. Liker vi de samme artistene, har vi de samme hobbyene eller synspunktene kobles trådene sammen. Når man blir enda bedre kjent og begynner å bli glade i folk skapes ytterlige nye tråder. Sterke tråder, hjerte til hjerte. De er dypt rotfestet i hjertet og jo bedre man liker et menneske, jo flere tråder blir det. Noen ganger blir de så sterke som rep.

Så hva skjer når trådene begynner å ryke? Det kan være noe som blir sagt feil, en krangel eller å bli såret av handlinger. Mange små ting kan tære på styrken. Trådene mellom hjertene ryker, av og til blir de til og med rykket ut ved roten…Det gjør vondt, forbanna vondt. Noen ganger må man til og med rykke trådene ut selv, for alt har bare blitt en stor vas av tråder.

Hjertetråder

Hjertetråder

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre lengre. En stor del av meg vil tilbake til psykehuset nå. Bare lukke øynene og gjemme meg under dyna der for en stund. Føler at jeg har fortjent det nå, siden jeg har vært så flink så lenge. Har vært skadefri siden 03. oktober, og har vært utskrevet fra psykehuset i en måned. Det føles så fjernt og langt unna. Jeg vil tilbake til tryggheten jeg føler på psykehuset, for akkurat nå føler jeg meg ikke trygg hjemme alene med meg selv.

Samtidig har jeg fighteren i meg som nekter å gi opp noe som helst. Som slår hånda i bordet og sier «Nå må du faen meg skjerpe deg! Ta rattet og styr ditt eget liv!». Jeg har bare 2 uker igjen av praksisen, da har jeg klart det. Stått i mot presset fra psyken min, presset meg til det ytterste av min kapasitet og kommet meg igjennom det. Jeg har sloss mot sykdommen som aldri før, og sykdommen har sloss tilbake som aldri før. Jeg vil ikke synke inn i sykdommen igjen og bli svak. Jeg vil være sterk.

Det er så mange ting som raser gjennom hodet mitt nå i kveld. Minner om sykdom og syke ting jeg har gjort. Intoxene, følelsen man har når man våkner på sykehuset, nedverdigelsene man utsetter seg selv for. Smerten man påfører seg selv, både fysisk og psykisk. Smerten man påfører andre, selv om man ikke vil annet enn å være snill og god mot de man er glad i, så blir alt man sier og gjør feil. For det er sykdommen som har kontroll på tankene og ordene dine. Du kan ikke vinne, du er låst fast, besatt.

Må begynne å rette opp hodet igjen for nå er det bare kaos. Hvis jeg ikke føler meg noe bedre i morgen skal jeg ringe til oppfølgerne mine i kommunen og få de til å komme på besøk. Kanskje hjelper det å snakke med dem.

Btw, Har prøvd meg på litt tegning og maling i det siste:

Hav av musikk

Hav av musikk

Akvarell

Akvarell

 

6 kommentarer

Filed under Bilder, Borderline, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

  1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
  2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
  3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
  4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
  5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
  9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

9 kommentarer

Filed under Borderline, Detaljer om meg, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom, Tips og anbefalninger

Ekstremt trøtt i dag, mulig det er fordi jeg har begynt med ny medisin om kvelden for å roe meg ned. Klarte å forsove meg igjen, og det ble en del styr på grunn av det. Kjøpte noe godt på bakeriet til veilederen min som takk for at hun ikke var sur. Hun er kjempesøt 🙂

Sovna på sofaen etter å ha spist frokostblanding til middag for andre dag på rad. Pusen lå på magen min og sammen sov vi middagshvil i noen timer. Utrolig godt å ha han rundt meg igjen, gode pusen min.

Kjenner på noen impulser i dag, små blaff av skadetrang som varer i noen minutter. De setter en ekkel bismak på dagen, men ikke noe jeg ikke klarer å stå i mot. Har holdt meg skadefri i noen uker nå. Den siste «hendelsen» var intoxen og det begynner jo å bli noen uker siden. Tror blaffene i dag har kommet av at jeg ikke har sett venner på en stund, det har bare vært praksisen denne uka.

Ikke så mye å fortelle i dag egentlig. Hverdagen er tilbake og den første lettelsen ved å være hjemme er gått over nå handler det bare om å få igang gode rutiner sånn at jeg holder meg ute av psykiatrisk sykehus.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn

I feel my luck could change

Jeg er fortsatt hjemme. Hadde samtale med behandler i dag, og vi ble enig om at jeg ikke skriver meg ut før utskrivelsesdatoen den 29. men har permisjon fram til da. Det betyr at før den 29. kan jeg komme tilbake dit når jeg vil, jeg har fortsatt rommet mitt med alle tingene mine. Det hørtes ut som en veldig grei deal og jeg skal ha ny samtale på tirsdag.

Møtte legen i dag og snakket om medisiner. Hun sa at jeg måtte vente og overvåke vektendringen min. Har som tidligere nevnt gått opp 10 kg på under 2 måneder, og det føles forbanna kjipt. Hun sa at det kunne stabilisere seg og vektøkningen kunne fortsette så og si i det uendelige. Jeg må bare vente å se. Det var ikke en fin beskjed, har allerede store problemer med å akseptere vektøkningen og når legen ikke tok det alvorlig stengte jeg døra. Jeg krysset armene og begynte å se ut av vinduet, koblet ut det hun sa. Klarte endelig å krangle meg til en alternativmedisin som skal ta den verste angsten, og som jeg kan stå på fast om kveldene. Det tok meg 2 måneder på psykiatrisk. Hun legen provoserte meg egentlig fordi hun var uenig med de andre behandlerne mine som har kjent meg over litt lengre tid. Hun ville gjøre masse idiotiske endringer som jeg prøvde å forklare henne at allerede enten var utprøvd eller avfeid. Har stått på utrolig mye forskjellig i mange forskjellige kombinasjoner, og nå vil jeg bare få orden på det!

Fikk forresten den nye telefonen jeg har bestilt i posten i dag. Sony Ericsson Xperia 10 mini pro red. Oh yes indeed, her leker vi ikke butikk! Er egentlig litt skuffa over den. Designet var så platt, men vi får se hvordan det går når jeg har vent meg til den.

Fikk hjem katten i dag og det var kjempedeilig 🙂 Er så glad i han! Han har gått rundt snust på alt i leiligheten og funnet tilbake til favorittplassene sine. ❤ Dexter <3.

Dex

Dex says relax

Føler meg i fin form, tenker fortsatt klart og har ikke hatt skadetrang i det heletatt på 2 dager! Hurra. Må selvfølgelig alltid passe meg for denne evinnelige hypomanien som lurer meg til å tro at jeg er frisk av og til, men akkurat nå nyter jeg bare å være hjemme i min leilighet sammen med katten min. Vi ser på tv, pusler puslespill, og koser oss. Depresjonen har i stor grad rent av kroppen min som tyktflytende tjære. Det har tatt lang tid, men nå begynner jeg å føle meg levende igjen.

Kvelden fikk en ekstra piff med fantastisk fyrverkeri rett utenfor vinduet mitt i kveld. Jeg og pusen så på det sammen og fant ut at nå starter vi på nytt. En skikkelig klisje og det føltes nesten litt som en scene i en film. Perfekt øyeblikk. Home sweet home.

(For de av dere som liker Radiohead og OK Computer så har de siste månedene vært som No suprises, og Electroengeneering, nå er det mer Lucky følelse. Jeg tenker ofte i musikk og sangtekster noe dere som leser kanskje har lagt merke til da jeg ofte legger ut tekster til sanger. De hjelper meg å beskrive hvordan jeg har det.)

Electroengeneering – Radiohead

I will stop, I will stop at nothing.
Say the right things when electioneering
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
Ha ha ha

Riot shields, voodoo economics,
it’s just business, cattle prods and the I.M.F.
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.

No suprises – Radiohead

A heart that’s full up like a landfill,
a job that slowly kills you,
bruises that won’t heal.
You look so tired-unhappy,
bring down the government,
they don’t, they don’t speak for us.
I’ll take a quiet life,
a handshake of carbon monoxide,

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
Silence, silence.

This is my final fit,
my final bellyache

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises please.

Such a pretty house
and such a pretty garden.

No alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises, please.

Lucky – Radiohead

I’m on a roll,
I’m on a roll this time.
I feel my luck could change.

Kill me sarah,
kill me again with love.
It’s gonna be a glorious day.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the lake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

The head of state
has called for me by name
but I don’t have time for him.
It’s gonna be a glorious day!
I feel my luck could change.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the Wake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

We are standing on the edge.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

2. dag

Ser ut til at i dag skal bli første gang jeg har klart å være hjemme mer en èn natt sammenhengende. Dro fra DPS i går ettermiddag på perm og er fortsatt hjemme. Det føles så utrolig godt. Kjenner fortsatt sårbarheten i meg, men det er ikke like utrygt som det var for bare en uke siden. Føler meg sterkere og at jeg er «lengre unna» sykdommen. Som om grensene mellom den «friske» meg og den «syke» meg har blitt forsterket. Forsvaret er på plass og jeg klarer å holde unna sykdomsmonsteret mitt.

I dag har jeg hatt møte med kommunen og jeg skal få oppfølging i hjemmet 1 gang i uka. Det vil si at noen fra et team i kommunen skal komme på besøk til meg en ettermiddag i uka for å se at jeg holder det ryddig, tar medisiner, og er på utkikk etter noe i atferden min som kan være urovekkende. Er glad for å ha fått det for da har jeg flere som kan hjelpe meg med å holde styr på meg selv. Det går litt fort i svingene av og til…

Fikk også ny TV i posten i dag! Min kjære bestefar fant en som var så billig at han kjøpte den i nord-norge der han bor, og sendte den i posten til meg 😀 Så nå har jeg endelig flatskjerm TV. Den er ikke så stor «bare» 22″, men det holder for meg, og tar ekstremt mye mindre plass enn den digre kassa jeg hadde tidligere. Har fått tatt oppvask som har stått siden før jeg ble lagt inn, vaska gulv og tørka støv. Føler at jeg har flytta inn hjemme på nytt. Finnes ikke lyst i meg til å dra tilbake til DPS, så kanskje jeg utvider permisjonen hvis kvelden og morgendagen går greit. Skal ha samtale med behandler i morgen, så jeg får diskutere det med han.

Noe jeg ikke har nevnt før er at jeg har en lillesøster. Hun ble 1 år i dag, og jeg har ennå ikke møtt henne. Faren min bor i utlandet, og hun bor sammen med han og den nye kona hans. Fikk tilsendt masse bilder av henne i dag, og hun er bare så utrolig nydelig. Gleder meg til å få møtt henne for første gang nå i jula, til å bli kjent med henne. Hun er jo tross alt noe av det nærmeste jeg har av familie, en søster. Skal selvfølgelig også møte faren min igjen for første gang på 3 år, så det blir nok koselig og litt nervepirrende i starten.

Jaja, mye positivt i dag for engangs skyld. Føler meg sterkere og klar for å begynne å leve igjen! Har kommet meg ut av instutisjonståka (i hvertfall for en stund) og er klar for å være meg igjen!

1 kommentar

Filed under Detaljer om meg, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Mandag-schmandag

Er så utrolig trøtt og sliten i dag. I mårrest lå jeg i en time med 3 forskjellige alarmer som gikk av annenhvert minutt, jeg lå i en time før jeg klarte å komme meg ut av senga. Kom bare bittelitt for seint i dag.

Hadde samtale med behandleren min som jeg liker bare bedre og bedre. Han sa han var ganske sikker på at jeg har emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse (aka. borderline), og hvis jeg forsto han riktig skal vi begynne utredningen neste time, altså på Onsdag denne uken mine damer og herrer! Han fortalte litt hvorfor han trodde jeg hadde det, hvilke symptomer som passet og slikt. Var egentlig ganske interessant og jeg måtte si meg enig med mannen.

Han hadde også lest teksten min «Sex som emosjonell selvskading» og sa at det var en kjempeflott artikkel «rå, usminket og ærlig på en god måte!». Han lurte på om han kunne sende den videre til en kollega som jobbet mye med selvskading, noe jeg selvfølgelig sa ja til. Syntes det var godt å få skryt av han og det var godt at han likte teksten.

Hadde jo i «lekse» å skrive ned hvorfor jeg skader meg og hvorfor jeg burde slutte å skade meg. Det endte opp med to ganske lange lister. Så hjemmelekse til neste gang igjen er å velge ut de to viktigste på hver sin side. Der tror jeg nok at jeg må tenke og sortere.

Liker denne behandleren så godt, og selvfølgelig kan jeg ikke ha han videre etter innleggelsen fordi han skal slutte 😦 Buhu. Han tar virkelig tak i ting og får meg til å tenke på andre måter, gjøre innrømmelsene mine litt mer «ufarlige». Han er en flink psykolog, kanskje den beste jeg har møtt så langt.

Nå sitter jeg hjemme og har permisjon. Skal være hjemme i to dager. Har vært på Panduro og kjøpt meg utstyr til makramè så jeg kan ha litt ekstra å pusle med. Har jo fått tak i Battlefield 2 og Portal til Playstation, pluss at jeg ikke er ferdig med puslespillet mitt heller, så jeg har da nok å henge fingrene i!

Blablabla. Orker ikke skrive mer nå, kanskje senere. Er trøtt og vil helst gå å legge  meg, men det var litt i tidligste laget

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Søndag

Nok en gang tilbake på DPS`en etter en flott permisjon. Hadde en kjempekoselig kveld i går sammen med venninna mi. Vi drakk litt øl og vin, spilte gitar og sang. Utrolig godt å være ute å gjøre «normale» ting, godt å ikke sitte på instutisjon, spise pizza og se på TV på en lørdagskveld for en gangs skyld 🙂

Nå sitter jeg på rommet og hører på Motorpsychos «It`s a love cult». Det var den første plata jeg kjøpte meg med dem, så den er litt spesiell. Den er overhode ikke representativ for de andre platene. Utrolig lenge siden jeg har hørt på den, men husker fortsatt alle tekstene 🙂 Så jeg sitter her og småsynger mens jeg tester ut nye tutorials på Photoshop. Jeg koser meg, og har en bra kveld (to dager på rad? Er det mulig?).

Møtte ei av de jeg har praksis sammen med på kafè i dag. Vi har gjennom de siste ukene funnet ut at vi har ganske mye til felles. Så i dag bestemte jeg meg for å ta et aktivt skritt mot å bygge nettverk og få meg flere venner. Vi satt på kafè i en times tid, så ble jeg med henne hjem for å se hvordan hun hadde det, og hun ble med meg hjem for å se hvordan jeg hadde det. Vi er nemlig tilfeldigvis naboer! Hun er kul og flott, så jeg håper og tror at det kan bli et flott vennskap 🙂

Ukarakteristis mye positivitet i dag, men det er bra 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus