Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

Reklame

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Tanker

Ligger i sengen og får ikke sove. Flere uker siden det har vært så ille som i kveld. Prøver å være så stille som mulig, deler nemlig rom med pappa.

Tankene er så mange og begynner å drive til alt for velkjente baner. Gruser meg selv i mentale debatter, ripper opp i gamle sår, plager og piner meg selv. Noen ganger blir det bare sånn og jeg klarer ikke stoppe meg selv. Tar fram alt jeg angrer på, alle gale valg, og ser på dem på nytt. Ser på alt jeg skjemmes over, alt som gjør vondt å tenke på. I tillegg driver tankene mine stadig over til landesorgen i landet vårt.

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya har gitt meg en personlig sorg. Jeg har selv vært svært aktiv i ungdomspolitikk og studentpolitikk, jeg var riktignok litt mer venstrevridd enn AUF. Jeg vet utrolig godt hva det betyr å være ung og engasjert i politikken, hvordan miljøet er. Og det er et fantastisk miljø! Selv satt jeg i ungdommens kommunestyre fra jeg var 16 til 18-19, tror jeg. Det var utrolig givende og lærerikt, så jeg tok på meg styreverv i kommunens ungdommsklubb. I tillegg til dette engasjerte jeg meg i Amnesty. I dag fikk jeg vite at en gutt fra denne kommunen er savnet på Utøya. Sannsynligvis er han borte. Han satt/sitter i det samme kommunestyret som jeg gjorde, gikk på klubben og har hørt meg i paneldebatt under skolevalgene. Jeg kjente han ikke, han ble en del av det politiske miljøet etter meg. Kompisen hans var også på Utøya, men kom hjem. Han kjente jeg, han var broren til bestevenninna mi. Kan ikke fatte hva de må ha gått gjennom på fredag.

Jeg sørger for denne gutten fra hjemkommunen min som ikke kom hjem. Sørger for de som ble igjen på øya. Ungdomspolitikk er etter min mening noe av det flotteste vi har i dette landet. Hvordan noen kan ønske å frata samfunnet og ungdommene det er et mysterium for meg. Er på ferie nå og får ikke markert dette på noen måte, men når jeg kommer hjem skal jeg legge ned noen blomster.

Soving

Herregud, jeg er ikke til å bli klok på. I går var jeg drittrøtt kl 23.00 noe som er uvanlig til å være meg. Holdt meg våken til i 01 tiden i håp om at jeg ikke skulle våkne iløpet av natta…Kl. 04.00 bråvåkna jeg og fikk absolutt ikke sove igjen. Lå og hørte litt på podcaster og vrei meg. Klokka 07.00 fant jeg ut at jeg like gjerne kunne stå opp og være konstruktiv helt til energien min gikk tom. Så jeg dro på NAV og fikk ordna opp i sykepengestyret, forhåpentligvis ordner det seg nå. Deretter fikk jeg levert bøker på biblioteket, skrevet ut jobbsøknader og CVen min, kjøpt konvolutter og frimerker. Så nå må jeg bare sette meg ned å skrive på adresser, og få sendt avgårde søknadene.

Gikk hele denne runden for å få litt trim også, så jeg var flink sånn sett. Da jeg kom hjem var klokken ca 11.00 og jeg svar utrolig sliten og trøtt. Nakken verka og jeg ville bare sove. Lå litt i sofaen og så på Black Books. Pappa ringte og fortalte at billetten nordover var bestilt, så da skal jeg til Finnmark igjen på første gang på 4-5 år. Var der oppe ofte før da pappa bodde i Norge, kanskje 4 ganger i året. Har ikke vært der siden han flytta. Skal være der i 2 uker noe som muligens kan bli litt drøy kost. Trøsten er at min yngste onkel også bor der. Han er som den storebroren jeg aldri hadde. Han er den mest normale på farssiden min og en jeg har kunne betrodd meg til tidligere. Gleder meg kjempemasse til å se han igjen! Han er en god fyr. Pleide å terrorisere han til de grader da jeg var lita, hehe 🙂 Hang i beina hans og lekesloss med han hele tiden, han er «bare» 11 år eldre enn meg. Onkel nr. 2 skal også komme på besøk med mitt nye søskenbarn som jeg aldri har møtt før, det tror jeg blir koselig. Så har jeg jo besteforeldrene mine. De kan være litt slitsomme, men de har vel gode hjerter helt innerst. Bestemor er veldig kristen så jeg må vel gå igjennom hele den «Du må finne Jesus» greia nok en gang, men jeg er vant til det. Håper det blir å gå greit, og at pappa ikke blir syk. Fordelen med å besøke han i Finnmark er at jeg har litt større frihet til å gå meg turer og henge med onkelen min istede for pappa hvis det blir for ille.

Så videre i dag…Klokken 12 tenkte jeg at jeg skulle ta meg en liten lur siden jeg var så sliten og sovna i 13-14 tiden. Hadde de sykeste drømmene. Drømte at jeg besøkte venninna mi A i Kristiansund og at vi skulle dra på hyttetur på fjellet. Hun hadde en venninne som var skikkelig intens og hver gang hun tok på meg fikk jeg blåmerker, så jeg så ikke ut. Da vi kom opp på hytta viste det seg at hun var kjæreste med behandleren min som også var der, uten at de viste at han var behandleren min. Så var det masse styr med elgjakt og plutselig klikka behandleren min og begynte å skyte på oss. Jeg hadde en pistol som jeg sto og så på helt til han ble tatt av politiet. Før han ble ført bort gikk jeg bort til han og spurte «Hvordan kommer det til å gå med meg? Kommer jeg til å klare meg?» Hvorpå han svarte at jeg ikke skulle bekymre meg og at jeg kom til å klare meg helt fint. Syk drøm der altså, jeg er åpen for tolkninger :p

Da jeg våkna var klokka 21.30…Dro på besøk til ei venninne, spiste pizza og så på Pasific Blue. Elska den serien da jeg var yngre. Innser nå for noe totalt søppel det er 🙂

Fins ikke særlig trøtt nå selvfølgelig, men jeg skal prøve å medisinere meg trøtt og lese litt.

Ærlighet

Hvor ærlig skal man være i en blogg? Hvor mye av seg selv er det akseptabelt å gi ut? Jeg har tenkt litt på det i det siste. Hadde denne bloggen vært tilknyttet mitt virkelige navn hadde jeg skrevet fint lite der.

Mulig jeg er naiv og selvsentrert, men jeg tror at jeg har noe fornuftig å komme med i ny og ne. Noen erfaringer og tanker som kan være gode for andre å lese. Jeg driver jantelov på meg selv. Mobber meg selv for at jeg blogger. Rakker ned på meg selv for at jeg bretter ut om private ting på internett. Rakker ned på meg selv fordi jeg ikke tør å være ærlig å stå fram med navn og bilde. Men hva betyr vel det? Hvis noen på død og liv vil vite hva jeg heter og hvordan jeg ser ut så send en mail. Er ikke det et greit kompromiss? Eller er det feighet?

Enkelte tanker egner seg ikke til publikasjon i en blogg. Noen tanker er for skrudde og for vanvittige til å havne ute på internett. Jeg tenker litt for min egen del, men mest for andre sin del. Jeg vil ikke trigge noen eller bekymre noen. For jeg klarer meg, jeg dupper såvid i overflaten, men jeg har hodet over vannet. Kjemper med noen monstre for tiden. Sammenlignet med meg selv for 1 år siden har jeg det mye bedre. Selvskadingen har vært på et absolutt minimum så langt i år, bare 3-4 tilfeller så langt. Smertegraden er mer tålelig, jeg leter mer aktivt etter lyspunkter, selv om jeg ikke alltid finner dem.

Tar meg selv i å bli omfavnet av et pledd av håpløshet. Det, kombinert med 0 aktivitet på dagtid og søvnvansker, kan fort føre meg ut på ville veier. Men jeg er obs på det. Prøver å gjøre de riktige tingene, selv om jeg ikke vil. En del av meg vil bare skli inn i galskapen og kaoset. Vet ikke hvorfor, men det er en dragning, en fristelse. Men jeg skal være flink pike.

Fikk en hyggelig beskjed i går om at jeg skal til Kreta sammen med Mamma og lillebror om 2 uker. Det var en hyggelig overraskelse, og en absolutt verdig motivasjon til å holde meg selv unna selvskadingen.

 

Produktivitet

HaHA!

I dag har jeg trent i en time på treningssenteret mitt, 30 min på tredemølle og 30 min styrke. Jeg har også vært på NAV og fått talt min sak. Det viste seg at de var utrolig mye mer hjelpsom enn jeg hadde fryktet. De var faktisk ivrige etter å hjelpe meg. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Så jeg fikk en timesavtale på Fredag hvor vi skal gå igjennom saken min og finne ut hvilke ytelser jeg har krav på og hvordan NAV kan hjelpe meg. Fikk til og med snakke med den faktiske saksbehandleren min, og han virka veldig hyggelig! Jøss. Og klokka er bare 10.00.

Hører riktig nok med til historien at jeg ikke fikk sove i det heletatt i natt, så klokka 05.30 ga jeg opp. Men jeg klarte å holde disiplinen, komme meg ut og være produktiv. Nå er jeg høy på min egen flinkhet og koffein, så jeg kommer antageligvis til å kræsje utpå ettermiddagen en gang, men jeg er storfornøyd alikevel. Planen er nå at jeg skal lese så mye jeg orker til eksamen i dag. Det spiller ingen rolle hvor mange sider jeg leser, tar alt jeg klarer som en bonus. I morgen har jeg tenkt å prøve meg på litt mer strukturert lesing, men det er i morgen. Bare en uke til eksamen nå. Får sensur på bacheloroppgaven på Fredag, og jeg er så nervøs at jeg blir kvalm hver gang jeg tenker på det. Enn om jeg strøyk? Strøyk på eksamen i fjor og måtte ta den opp, det gikk helt fint, fikk B. Men det er litt anneledes med bacheloroppgave, vet ikke om jeg må ta hele semesteret opp igjen. Prøver å skyve disse tankene bort for jeg har så lyst til å stå. Jo mer jeg leser, jo mer innser jeg at jeg har utelatt ganske viktige ting i oppgaven…Stressmoment. Nervøs. Hyperaktiv.

Dersom jeg faktisk står på oppgaven er det muntlig neste uke. Neste uke! Om en uke kan jeg (dersom alt går som det skal) være ferdig utdannet. Aldri mer skole igjen! Hvertfall ikke før jeg eventuelt vil videreutdanne meg om noen år. Herregud hvor jeg håper alt går bra!

Nok babbel, mer lesing!

Kalorier og andre bekymringer

Jeg hater disse nettene hvor jeg blir liggende våken, totalt uten håp om søvn. Hadde tatt det jeg anser som akseptable mengder med beroligende, men det hjalp ikke. Selv om jeg var utrolig fyllesyk og sliten hele dagen, så kommer ikke søvnen til meg om natten. Mye av problemet ligger i at jeg har snudd døgnet. Eller det vil si, det er slik døgnet er for meg. Det er mer normalt for meg å ligge våken om nettene og sove til langt ut på ettermiddagen enn det er å stå opp tidlig. Skulle ønske jeg fikk til det.

Skulle også ønske jeg fikk til å gå ned i vekt. Jeg er ifølge tallene ganske så overvektig. Jeg er 1,66 og veier 94 kilo, noe som gir meg en BMI på 34,2. Det er ikke bra tall. I fjor på denne tiden var jeg rundt 70 kilo og fornøyd med kroppen min, men så begynte jeg med de jævla medisinene og spising. Har vært med i vektklubben.no nå i 6 uker og i følge planen skulle jeg ha gått ned omtrent 5-6 kilo på denne tiden. Det har ikke skjedd. Jeg gikk riktig nok ned de første ukene, men så gikk jeg opp igjen. Har fulgt regimet der ganske så strengt, selv om jeg har tillatt meg selv å drikke meg full enkelte kvelder og dermed gå over kalorigrensa. Min kalorigrense ligger på 1400 kalorier om dagen. Så hva er greia? Hvorfor går jeg ikke ned i vekt når jeg spiser mindre kalorier enn det jeg forbrenner? I følge «de som kan om sånt» er et normalt vedlikeholdsnivå av kalorier på rundt 2000.

Jeg er stuck i mitt eget hode og i min egen kropp, misfornøyd med begge. Den ene delen av meg sier:» Fuck it all to hell, spis det du vil, drikk det du vil, sov når du vil og om du vil. Lev som sånn du vil. Jeg gir meg faen». Den andre delen av meg sier : «Stopp, hold ann et øyeblikk. Du vet du blir syk av å ikke opprettholde daglige rutiner, og akkurat nå har du ikke en jævla rutine i livet ditt, så hva med å begynne med noe så basic som mat og søvn? Kanskje litt fysisk aktivitet til og med? Slutt å sutre, du er sterkere enn dette.»

Jeg har lyst til å gjøre denne dagen til et eksperiment for å teste viljestyrken min. Mine fordommer om meg selv er at jeg ikke eier viljestyrke. Ser jeg noe jeg vil ha, tar jeg det. Er det noe jeg ikke gidder å gjøre, gjør jeg det ikke. Jeg har elendig disiplin og burde vært sendt på boot camp. Vurderer å lage et system for å holde disiplinen. Det vil si skrive opp detaljerte ukeplaner. Hva jeg skal spise og når jeg skal spise. Hva jeg skal trene, når jeg skal trene og hvor jeg skal trene. Når jeg skal legge meg og når jeg skal stå opp. Sette av tid til eksamenslesning og husarbeid. Og selvfølgelig litt tid som jeg kan kose meg med. Rett og slett dritstrenge ukeplaner for meg selv hvor jeg kan føre inn timesavtaler og andre ærend som jeg må få gjort. For jeg er ekspert på å utsette alt til siste liten, gjerne etter å ha blitt mast på i mange uker. Jeg trenger å få med meg ræva mi og få gjort ting.

Problemet er at jeg møter ambivalensen og meg selv i døra allerede nå. For mens jeg skriver dette har jeg ikke noen tro på at jeg skal kunne klare å følge noen slik ukeplan. Jeg har jo ingenting å stå opp til bortsett fra meg selv og ting jeg ikke har lyst til å gjøre. Trenger en jobb tror jeg. Den jobben jeg har nå kommer jeg ikke til å gå tilbake til på grunn av angst og diverse, så jeg er sykemeldt på ubestemt tid og venter på å høre hva NAV synes.

Ustrukturert innlegg, ustrukturert liv. Hva kan jeg si…Jeg er ei rotete jente med null kaoskontroll. Jeg er livredd for at ting skal spinne ut av hendene mine når som helst. At jeg plutselig en dag innser at jeg har gått på fylla i 3 uker i strekk, ikke betalt en eneste regning, sovet bort de siste ukene, og har latt huset forfalle. Jeg har et snev av kontroll, men den er så skjør.

Vil sove nå, men klokka er 07.45…God morgen

Borderline

Nå har jeg hatt borderline diagnosen, offisielt, i en dag. I realiteten har jeg hatt den i flere år, har bare ikke hatt merkelappen klistret i panna. Det er en personlighetsforstyrrelse, altså en mye større del av «den jeg er» enn bipolar og ptsd diagnosene.

Personligheten min er syk. Det er ikke en fin ting å kjenne på. Før har det vært biologiske årsaker og traumer som har vært årsaken til sykdommen min. Jeg har på en måte skjønt hvorfor. Jeg har kunnet isolere sykdom og person på en enklere måte. Men hvorfor er personligheten min syk? Jeg har ingen god forklaring.

En del av meg har lyst til å ringe opp alle de venner jeg har hatt som nå har forsvunnet og si, jeg vet hvorfor jeg sa og gjorde de tingene; personligheten min er syk, jeg som person er syk. Jeg har nye forklaringer. Men jeg vet det ikke har noen hensikt. Broer er brente og sånn er det bare, uansett om det finnes en forklaring eller ikke. Jeg kan aldri få tilbake det som er tapt, og det gjør fortsatt forfærdelig vondt.

Jeg føler meg så utrolig håpløs. Selv om behandleren min sier at progosene er gode fordi jeg er så reflektert og har sånn motivasjon til å bli frisk. I dag føler jeg at det ikke er noen vits å kjempe. Vet at dette er syke tanker, at det ikke er den jeg er. Men jeg har litt vanskelig med å vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Fordi med den nye diagnosen, er den jeg er syk.

Tror jeg bare skal gå å legge meg igjen nå, har ikke energi eller lyst til å være våken akkurat nå.

Søvn

For å bestå praksisen må jeg møte opp nøyaktig kl. 08.00 i morgen, og resten av uka. Det vil si, i 5 dager framover. Dette høres ut som en enkel og overkommelig oppgave. Problemet er bare at jeg får sånn angst for å forsove meg at jeg ikke får sove. Blir liggende og vri meg og telle ned til kl 07.00. Jeg vurderer sterkt å bare holde meg våken i natt og gå rett på jobb. Det betyr en forjævlig dag i morgen, og jeg vet at psykisk har jeg veldig lite godt av å døgne. Er trøtt, men angsten for å forsove meg holder meg våken. Hadde jeg hatt fri i morgen hadde jeg sikkert sovna for lengst. Hater dette! Skulle ønske klokken bare kunne bli 07.00 sånn at jeg slapp å ligge våken i mange timer.

Tenk om jeg ikke hører klokka som ringer. Tenk om jeg skrur den av i søvne? Tenk om strømmen går og klokka nullstiller seg? Tenk om den bare ikke ringer?

You better start swimming…

…or you`ll sink like a stone

Ligger i senga og prøver å høre på lydbok, men konsentrasjonen glipper. Jeg ser for meg ting jeg ikke vil se, ting jeg prøver å stenge ute av bevistheten min presser seg inn bak øyelokkene. Følelsene øker i intensitet og det tar ikke lang tid før jeg føler meg slitt ned til beinet. Hjertet hamrer raskere, kjenner pulsen i hele kroppen, den dundrer avgårde som et løpskt tog. Angstanfallet er et faktum og jeg må begynne å ro meg inn mot land.

I morgen er det ekstremt viktig at jeg ikke forsover meg, noe som ikke hjelper på angsten. Er overbevist om at jeg kommer til å forsove meg og stryke hele praksisen. Gruer meg utrolig til møtet med veilederne mine og skolen. Føler at veilederne mine kommer til å sitte å fortelle negative ting om meg, og så må jeg prøve å respondere på det på en normal og voksen måte, uten å gå i forsvarsposisjon. Ikke anklage tilbake, eller komme med unnskyldninger. Jeg må annerkjenne og ta ansvar. Men det gir meg fullstendig panikk. Er også uenig i at det skal gjøres en så big deal av at det ble en kommunikasjonsfeil mellom meg og veilederne. I stedet for å bare diskutere det og bli enige oss i mellom, så ringte de skolen med en gang.

Selv om jeg må tidlig opp ble jeg nødt til å ta «krise» medisin, for å kunne slappe av og få sove. Var nødt til å gjøre det i går også. Bekymrer meg så jævlig mye for tida.Vil bare være ferdig med praksisen. Er litt redd for at jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd når jeg endelig kan slappe av. Heldigvis drar jeg til mamma samme dag som praksisen slutter.

I går var jeg ikke hjemme, var hele dagen hos venninna mi, og hun ville ikke at jeg skulle være alene, så jeg overnattet hos henne. Det var koselig, og det hjalp å være sammen med noen, å kunne prate om banale ting for å distrahere hjernen eller gå igjennom litt alvorligere ting for å bearbeide/forberede. Selvskadingstankene var og er fortsatt i hodet, men jeg føler at jeg har god kontroll på de, jeg klarer å benytte meg av mestringsstrategiene mine og prøver å snakke/tegne/male følelsene i stede for å gråte blod.

Forhåpentligvis virker tabelettene raskt så jeg får sovet i natt, og ikke forsover meg i morgen. Gud, da dør jeg…NOIA!