Ekstremt trøtt i dag, mulig det er fordi jeg har begynt med ny medisin om kvelden for å roe meg ned. Klarte å forsove meg igjen, og det ble en del styr på grunn av det. Kjøpte noe godt på bakeriet til veilederen min som takk for at hun ikke var sur. Hun er kjempesøt 🙂

Sovna på sofaen etter å ha spist frokostblanding til middag for andre dag på rad. Pusen lå på magen min og sammen sov vi middagshvil i noen timer. Utrolig godt å ha han rundt meg igjen, gode pusen min.

Kjenner på noen impulser i dag, små blaff av skadetrang som varer i noen minutter. De setter en ekkel bismak på dagen, men ikke noe jeg ikke klarer å stå i mot. Har holdt meg skadefri i noen uker nå. Den siste «hendelsen» var intoxen og det begynner jo å bli noen uker siden. Tror blaffene i dag har kommet av at jeg ikke har sett venner på en stund, det har bare vært praksisen denne uka.

Ikke så mye å fortelle i dag egentlig. Hverdagen er tilbake og den første lettelsen ved å være hjemme er gått over nå handler det bare om å få igang gode rutiner sånn at jeg holder meg ute av psykiatrisk sykehus.

Reklame

Quotes

Bad, fucking, day. Orker ikke å skrive noe selv helt ennå, så jeg leger ut noen sitater. Obs! De kan virke triggende.

What makes you cut? Cry…from you body, not you eye. Take your anger, channel your rage, and cut a new life. Your choise. (facetheissue.com)

You`re too fat, too short, too ugly, too stupid, no fun. If youre nagged by these thoughts youre not alone, everyone has them. «Youre a loser». But not everyone belives them. «Loser, loser, loser, loser!». Self-esteem is an inside job, there will always be someone taller, smarter, thinner, prettier and  funnier. Don`t compare, everyone is good at something. If you don`t learn to controll the nag, she will controll you. It`s your choise.(facetheissue.com)

Ever feel sad, or cry for no reason at all. Getting out of bed feels overwhelming. A dark cloud follows you wherever you go. If so, you may be suffering from depression. It`s more common than you know. Only life doesn`t have to be dark. You have to be willing to reach through the cloud, work through the void, and get help. Your choise. (facetheissue.com)

“For me being depressed means you can spend all day in bed, and still not get a good night’s rest.”

«I know what it’s like to want to die. How it hurts to smile. How you try to fit in but you can’t. How you hurt yourself on the outside to try to kill the thing on the inside.» (Girl, Interrupted)

Susanna: I didn’t try to kill myself.
Dr. Potts: What were you trying to do?
Susanna: I was trying to make the shit stop. » (Girl, Interrupted)

---

Susanna: [reading from a book] «Borderline Personality Disorder. An instability of self-image, relationships and mood… uncertain about goals, impulsive in activities that are self-damaging, such as casual sex.

Lisa: I like that.

Susanna: «Social contrariness and a generally pessimistic attitude are often observed.»

[pauses]
Susanna: Well that’s me.
Lisa: That’s everybody.» (Girl, Interrupted)

«Tell me that you don’t take that blade and drag it across your skin and pray for the courage to press down» (Girl, Interrupted)

«If only my life could be more like the movies. I want an angel to swoop down to me like he does to Jimmy Stewart in «It’s a Wonderful Life» and talk me out of suicide. I’ve always waited for that one moment of truth to set me free and change my life forever. but he won’t come. It doesn’t happen that way.» (Prozac Nation)

 

Æsj

Nå har jeg holdt bloggen positiv i to dager. Har prøvd å holde meg selv positiv i to dager. Hadde tenkt å være hjemme i natt også. Ringte etter praksisen i dag og sa at jeg ville være en dag til hjemme. Ville føle at jeg fortsatt bor i leiligheten, at jeg fortsatt har et hjem utenfor instutisjonen. Har vært innlagt av og på i 2 måneder nå, det er for mye for stoltheten min. Men slik gikk det ikke. Vrangtankene og skadetrangen blusset opp og det sorte hullet i hjertet mitt dukket opp igjen.

I samtalen med behandleren min i går sa han at han ikke ville hatt noen betenkeligheter med å skrive meg ut i går. Jeg ble ganske overrasket. Hadde lyst til å spørre han om han hadde fått med seg at jeg hadde vært på sykehuset 3 ganger på en uke, to ganger for suturering og en gang for intox. Men jeg turte ikke, jeg tok på meg masken og smilte. Det var godt ment fra hans side, han prøvde å kriseminimere atferden min, få meg til å ha tro på meg selv, til at jeg ikke skulle føle meg så fucked up. Det gjorde kanskje vondt værre. Følte at det ikke var noen som brydde seg om den selvdestruktive atferden min. At selvskadingen ikke var noe de tok alvorlig. For meg er et et enormt problem og jeg vil gjøre hva som helst for å bli kvitt trangen. Jeg vil om så bli lagt i reimer bare for å frata meg muligheten. Hadde følt meg trygg da.

Det er mye av dèt det går ut på. Utrygghet og ensomhet. Blablabla. Er så ufattelig lei av å være psyk! Det føles som å løpe maraton mentalt. Jeg er sliten av meg selv, lei av mine egne tanker, lei av min egen kropp. Vil ut av meg selv, ta fri. Selvskading hjelper her, rus hjelper også, men begge disse to tingene er uaktuelle. Jeg vil så gjerne være frisk og klare meg. Akkurat nå føles bare alt håpløst. Har lyst til å gråte og hulke til jeg sovner, men jeg får ikke ut tårene en gang.

Har tatt mine kveldsmedisiner og skal prøve å slappe av. Prøve å tenke positivt. Prøve å holde fokus.

Ukesoppsummering

Denne uka har vært utrolig turbulent for meg, og jeg har vært gjennom portene til helvette flere ganger. Blitt sugd ned i det store sorte dypet der selvhatet og vrangtankene er de eneste stemmene som bærer.

Uka startet med ny selvskadingsrekord. Nærmere 60 sting i armene. Satt bare på badet på rommet mitt og prøvde alt jeg kunne for stadig å finne bedre vinkler, bedre tak, legge på mer press. Det er helt jævlig når jeg blir fanget i den selvskadingstransen. Det er kun meg og skalpellen/bladet, og sammen danser vi en underlig vals. Alt annet enn selvskadingen kommer i andre rekke, det er kun den impulsen som styrer meg. Fikk ikke noe kjeft av personalet, noe som jeg umiddelbart tok som et dårlig tegn. Her sparer de opp til noe, og jeg hadde rett.

Onsdag hadde jeg en intox. Husker ikke så mye av det. Ser meg selv utenfra med imsdalflaska til munnen, og jeg svelger og svelger for å få ned pillene. Har poppet ut masse piller som ligger i en haug på bordet. Bøyer meg ned for en ny håndfull og stapper den i kjeften. Mer vann, vann som renner nedover kinnene mine. Husker det som man husker drømmer. I glimt, stykkevis, ingen klare detaljer. Ser meg selv med telefonen i hånda, og har på følelsen av at jeg må få til å forklare hvor jeg er. «Bybroa, bybroa» kommer det ut av meg, og en stemme sier hun ikke forstår. Jeg blir fortvilt, trenger hjelp men klarer ikke å forklare. Så er det sort lenge. I følge papirene havnet jeg i en slags koma som jeg gled inn og ut av. Husker ikke annet fra ventrikkelskyllingen enn at jeg var livredd og at pleierne sa jeg var flinke.

Små glimt, som er slitsomme. De kommer til meg helt plutselig. I dag satt jeg og tok en røyk. Plutselig kunne jeg «føle» en oksygenmaske over ansiktet mitt, og et vagt minne om at jeg hadde på meg oksygenmaske demret i bakhodet. Det er ikke et klart minne, mer som en antydning av et minne, en svak bris av hukommelse.

Jeg tror en del av årsaken til at jeg ikke husker så mye er medsinene. Det jeg tok intox på var medisiner man blir trøtt av, dermed sovnet hjernen min og gikk i denne komatilstanden. En annen del har nok også med fortrengelse å gjøre. At en del av meg ikke vil huske. Ikke vil ha noe minne fra den kvelden. Det ligger utrolig mye skam i den opplevelsen, mange små ydmykelser. Man kan ikke ta vare på seg selv, og mister kontroll over kroppen sin. Det er selvpåført, men på en måte ikke. Ja, jeg tok pillene, men nei, det var ikke noe jeg hadde lyst til. Det var alle vrangtankene, alt selvhatet som tok avgjørelsen til syvende og sist.

Da jeg kom til meg selv var jeg fortsatt utrolig trøtt og skled inn og ut av søvnen hele tiden. Innimellom begynte apparatene jeg var koblet til å pipe, eller så kom det pleiere inn for å skjekke det ene eller det andre. Stort sett sov jeg og ristet av meg restene av medikamentene som hadde rukket å sette seg i blodet mitt. Ca. ett døgn etter jeg ble hentet med ambulanse ble jeg skrevet ut av somatisk sykehus og sendt tilbake til dps. Fikk ikke noe kjeft av personalet nå heller. Da skjønte jeg at de virkelig la opp til noe. Skled inn og ut av søvn resten av dagen.

Fredag hadde jeg samtale med behandleren min. Han sa at dersom «selvskadingsfrekvensen» min fortsatte slik var det ikke noe vits for meg å være innlagt hos dem. Dersom jeg gjorde meg selv noe en gang til kom jeg til å bli skrevet ut (red.anm. kastet ut). Han sa også at det sto i rapportene at jeg hadde reagert negativt mot personalet, noe jeg ikke kan fatte å begripe. Dette med at jeg ikke får gå i t-skjorte ble også nevnt. Snakka my om at det var opp til meg å ta meg sammen og slutte med den selvdestruktive atferden min, og ta i mot hjelpen. Det er jaggu lettere sagt enn gjort.

I dag har jeg bare slappet av, ikke gjort noe fornuftig. Fikk ikke sove i går da jeg var på permisjon, så jeg tok tidligbussen tilbake til dps og sovna rimelig kjapt da jeg kom hit. Har lært meg et kortspill som heter Sequence, som var ganske artig. Satt i en times tid og spilte sammen med de andre pasientene. Etter det var det lørdagspizza og kveldskos.

Nå er det på tide at jeg lukker øynene og prøver å sove litt.

Skuffa, sint og redd

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på Torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var «Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…» Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun » Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…» Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble «Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?» Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel «Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!» Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

«Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme» Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, «Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt». Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte «Farvell». Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Et svar blandt 1000 spørsmål

I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.

Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.

En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.

Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.

Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.

Sinna

Dette innlegget ble skrevet i går:

Fytti helvette! Ja, jeg er forbanna.

Denne dagen har vært en av de dårligste på ganske lenge. Sov helt elendig i natt. Fikk altså ikke sove, uansett hvilken stilling jeg lå i. Det var for varmt, det var for kaldt, dyna var for tung, masse nye lyder. Nye lyder = ny angst. Ved siden av meg på nattbordet lå dosetten med hele denne ukens medisiner i, og en del av meg hadde lyst til å bare bøtte nedpå hele dosetten. Så jeg lå å kjempa med angstmonsteret i noen timer før jeg endelig sovna. I The Dreaming var det kun mareritt som ventet på meg.

Sov urolig fram til 08.30 da jeg ble vekt av primærkontakten min som sa at legen ville snakke med meg (hun er kun på Senteret 1 gang i uken). Jeg kledde på meg og satt meg i stua og ventet. Primærkontakten min virker fullstendig blåst i hodet. Hun presterte å si ” Ja, den selvskadingen din…Ikke alle her er vant til sånt, og vi har ikke hatt så mye av det her, så hvordan mener du vi skal takle det?” Ærlig talt, skal ikke dette være et psykiatrisk rehabiliteringssenter?  Er det ikke meningen de skal ha kompetanse på slikt? Det virker ikke som noen av de som jobber her aner noe om psykiatri.

Så kom jeg endelig inn til legen. Jeg fortalte om min dårlige natt og sa at jeg var desperat nå. Har ikke sovet skikkelig på ganske lang tid nå, og har slitt med søvn hele livet. Hun ville ikke gi meg sovemedisin før jeg har hatt 2 dårlige netter. Regelen her er nemlig at du å ha to dårlige netter før du får sovemedisin den tredje natta. Jeg skjønner dette med avhengighet og sånt, men synes det begynner å bli litt seint å bry seg om det nå etter å ha fått det foreskrevet etter behov i 8 år. Det er nå en ting. Men jeg spurte henne om hun ikke kunne henvise meg til søvnklinikken, noe hun sa var en god idè, men at det ikke var hennes oppgave. Jeg må vente til jeg begynner i polikliniske samtaler (som kan ta opp til 6 uker), så er det ventetid på å komme inn på søvnklinikken også. Da ble jeg ganske frustrert og prøvde igjen og igjen å forklare henne at det ikke var medisiner jeg nødvendigvis var ute etter, men BEHANDLING! Men neida, sånt driver de ikke med her, her er man bare på oppbevaring. Det er et botilbud ikke et behandlingstilbud.

Ganske frustrert bestemte jeg meg for å dra ned til byen å shoppe litt. Det bruker jo å funke. Dårlig idè. Brukte alt for mye penger og dro til frisøren på toppen av det hele. Tror jeg har brukt rundt 2000 kr i dag…Hevette!

Så dro jeg på trening og fikk laget et treningsprogram. Det var egentlig ganske morsomt, men slitsomt. Da jeg kom ut av treningssenteret slo angsten meg i bakken. Fikk problemer med å puste, begynte å skjelve og ble ustø på beina. Begynte å småløpe mot Claes Olsson med en tanke i hodet: ”skalpell”. Nå i etterkant ser jeg jo at det sannsynligvis var en reaksjon på at jeg ikke hadde lyst til å dra tilbake til Senteret og følte at jeg ikke klarte å takle å være det. Men der og da klarte jeg bare å planlegge selvskadingen. Denne gangen kjøpte jeg også bandage så jeg slapp å blø ut den nye genseren min. Gikk på toalettet på kjøpesentret, låste døren og rigget meg til. Jeg skal sånn på hendene at jeg hadde problemer med å holde skalpellen ”heldigvis” førte det til at sårene ikke ble så dype. Tror det må ha vært et av de jævligste angstanfallene jeg har hatt på lenge.

Taxi opp til legevakten. Kjente at jeg ikke kom til å være i stand til å forklare meg særlig godt til sykepleiere og leger så jeg skrev ned ”faktasetninger” om hva jeg hadde gjort og hvorfor på et ark og ga til dem. Jeg hadde rett, jeg klarte ikke å snakke. Brukte flere minutter på å få ut navnet mitt, stammet og hylskreik meg gjennom samtale meg lege før det bar inn på ”systua”. Etter jeg var sydd var det ny prat med lege. Jeg forklarte at jeg ikke trivdes på Sentret, at jeg følte meg ydmyket, lita og redd. At jeg føler at jeg ikke er i stand til å ha kontroll over livet mitt. Jeg gråt og banna. Hun ville bare sende meg tilbake til Senteret, noe jeg sa var uaktuelt. Så begynte hun å foreslå om jeg kunne dra hjem. Jeg begynte å snakke om å ta livet a meg. Hun ville gi meg sovetabeletter. Da hadde jeg gitt opp og  sa ” Vet du hva, det kan faen meg være det samme, jeg drar hjem” så reiste jeg meg opp og masjerte ut i natten. På veien hjem var jeg dødsparanoid, var sikker på at legen hadde ringt politiet. Kom hjem og innså at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra tilbake til Senteret. Jeg hadde ikke mat eller medisiner.

Så jeg måtte bite i det sure eplet og ta taxi oppover. Nå sitter jeg i sengen og lurer på hvordan jeg skal forklare alt dette i morgen til folkene her.

Indian Summer

Nå har jeg vært på akuttposten i nøyaktig to uker. For to uker siden satt jeg hjemme i leiligheten og råtna bort i min egen elendighet. Kutta meg selv såpass mye den kvelden at det måtte over 30 sting til for å hindre infeksjon. Klarte å få infeksjon i sårene allikevel.

I dag sto jeg opp i 10.00 tiden og fikk spise litt frokost selv om matsalen egentlig var stengt. Så bar det på møtet med rehabiliteringssenteret hvor de skulle avgjøre om jeg var en kandidat til å bo hos dem. Legen hadde snakket med dem og fylt ut noen skjemaer og lignende om tilstanden min. Blir alltid så nysgjerrig på sånne ting, så jeg ba om å få innsyn i journalen min ved å få utskrift av miljørapporten om meg og epikrisen de skriver når jeg drar. De så litt overrasket ut, men jeg vil ha det, har alltid spart på sånt.

Samtalen med senteret ,som jeg vil kalle det framover nå, gikk greit. Var i halvsvime på grunn av Seroquelen, men fikk sagt at jeg ville bli frisk og var motivert til å komme meg hjem i leiligheten og fortsette i praksis. Det jeg kan få hos dem er hjelp og tilrettelegging. De har ingen direkte behandling annet enn miljøterapi, og ingen aktiviteter. Senteret er en mellomting mellom psykiatrisk sykehus og hjemme. Så handler det litt om å bli trygg på sitt eget selskap og stole på seg selv igjen. Får eget rom med tv og bad, veldig likt DPS får jeg høre. Man kan også administrere medisiner der selv med hjelp av ukes-dosett, noe som høres veldig greit ut for min del. Max oppholdstid der er 1 måned, men man kan ha åpen retur som betyr at man kan komme inn når som helst å være der i 3 dager der som det skulle være noe akutt som skjer i livet ditt.

De sa de hadde plass til meg og kunne ta i mot meg over helgen, altså på mandag ettermiddag. Det er litt skummelt siden det er noe helt nytt, men jeg håper at det er bra der sånn at jeg klarer å samle meg igjen.

Etter møtet gikk jeg på tur sammen med avdelingen. Det var veldig koselig. Sola strålte på en skyfri himmel men det var litt mye vind. Vi tente bål og spiste grilla pølser ed utsikt over hele Trondheimsfjorden, nydelig. Fikk tatt noen bilder jeg tror ble bra også, skal legge ut etter hvert.

Så var det møte med behandleren min hvor vi gikk inn på litt tyngre saker om min psyke. Hun sa at etter det jeg fortalte så hørtes det sannsynlig ut at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen min. Hun hadde skrevet et brev til DPS for utredning av det, søvnen min og dissosiativ lidelse.  For det første kommer det til å ta tid før jeg får time på DPS, for det andre så kan man ikke gjennomgå en utredning når man er i en akutt fase. Depresjon eller hypomani. Man skal helst være stabil slik at man klarer å svare så nøyaktig og realistisk som mulig på spørsmålene. Så det tar nok en stund før jeg får startet utredningen.

Etter det bar det på Ikea, av alle plasser å dra når man er psyk, sammen med besteforeldrene mine. Jeg handla for 1500 kr, men fikk mye for pengene. Bilder av dette kommer også senere når jeg får montert det ferdig. Fikk kjøpt en kommode med 5 skuffer, stuebord, nytt gulvteppe, en lampe, batterier, serveringsbrett, godteri, sofapute, og lyspærer. Ikke verst. Møtte ei kjip dame i kassa som provoserte meg noe voldsomt. Bestemora mi skjønte ikke at det ikke er lov å ta med seg de gule handleposene, men at man kan kjøpe de blå. Så hun hadde begynt å pakke i den gule. Mens jeg sto å forklarte henne dette kom kassadama og var dritfrekk (på polsk-gebrokken norsk) og begynte å pakke ut av posen til bestemora mi og la alle tingene hennes midt på gulvet. Stakkar bestemora mi skjønte ingenting og ble kjempeflau. Jeg hadde en blå pose som jeg satte ned på bakken så tok jeg kassadama i skuldra og nærmest brølte ” Dette klarer vi selv!” til. Så begynte bestefaren min å blande seg inn i alt og han kan være utrolig irriterende av og til fordi han maser sånn. Så jeg sa bare ”Ikke snakk til meg akkurat nå.” Etter det ble han veldig lei seg og snurt, og jeg fikk helt vondt i magen. Mente ikke å være sur, og la det gå utover han. Huff, det var ekkelt. Så jeg måtte be han om unnskyldning, og han sa det var greit.

Da vi kom hjem til meg begynte vi å montere varene og det gikk litt seint. Igjen begynte bestefar og jeg å småkrangle og være amper mot hverandre. Tror vi egentlig er alt for like. Så skal jeg prøve å være sarkastisk oppi det hele og da blir det bare krøll. Heldigvis skiltes vi som venner og alt er vel. I morgen skal de være sammen med meg en stund i leiligheten, det tror jeg blir bra for meg (og dem). De er tidenes besteforeldre og jeg elsker dem!

En positiv ting som jeg har spart til slutt er at jeg tror jeg begynner å bli litt bedre. Det føles nesten som  utfordre skjebnen å si det. Sliter fortsatt med depresjonen, søvnen, og angsten. Skyggene og det i speilet kan komme tilbake når som helst. Men jeg har fått tilbake matlysten, jeg har fått litt energi til å være ute og gå tur, jeg har begynt å tegne og vise interesse for ting igjen. Verden er ikke helsvart lengre, jeg har begynt å se noen få lyspunkter. Har følt meg ganske bra i dag, og synes det har vært deilig. Var ute i den virkelige verdenen i 8 timer, selv om det var vanskelig og slitsomt, så var det ikke umulig. Det var godt å komme tilbake til posten og ta det rolig. Hjemme hadde jeg ikke klart å slappe av fordi der må jeg kjempe med meg selv.

Dette ble et langt innlegg gitt, men det får så være. Håper dere der ute har det fint 🙂

Sound of silence

Ja, det er en stund siden det kom noen ordentlige innlegg fra denne kanten nå. Har ikke glemt bloggen min, men vært innlagt på psykiatrisk akuttpost, noe jeg i skrivende stund fortsatt er. Fikk ordna med mobilt bredbånd i dag, så nå har jeg litt mer muligheter. Har blitt søkt inn til langtidsinnleggelse på DPS og venter på svar fra dem. Forhåpentligvis får jeg ja der og får hjelp til å komme meg på beina igjen, for det har faen ta vært vanskelig i det siste. Hvis de ikke vil ha meg inn der blir jeg skrevet ut, og jeg tror ikke jeg er i stand til å takle livet utenfor instutisjon akkurat nå. Jeg trenger faste og trygge rammer, medisinering og terapi.

Skulle egentlig få en del svar i dag, men behandleren min har ikke dukket opp, så da blir jeg vel her over helga i hvert fall. Hadde en del problemer med å stå opp i dag, og det hjalp ikke akkurat at de har økt dosen min på Seruquel, så jeg fikk en dose av det til frokost. Sto opp og stekte sveler til hele avdelinga og gikk rett å la meg i noen timer.

Grunnen til at jeg er her er at jeg ramla utpå selvskadings galeien igjen. Natt til lørdag gikk jeg på 7/11 og kjøpte barberblader. Deretter gikk jeg i en park og satt meg. For å gjøre en kjip historie kort så kom det noen og så meg og fikk meg i en taxi til legevakta hvor jeg fikk 32 sting i armen, noe jeg syntes var fantastisk ironisk siden jeg hadde holdt ut 32 dager uten selvskading. Legen spurte om jeg kom til å gjøre det igjen, noe jeg svarte ja på. Dermed bar det på akuttposten.

Jeg liker meg veldig godt her. Det er stille og rolig. Hyggelige mennesker som er innstilt på å hjelpe. De andre pasientene har jeg begynt å fått et forhold til også, så det er rolig og avslappet stemning her. Har ikke fått spist så mye på en stund og under inntakssamtalen ble jeg målt og veid, har gått ned 3 kg på 3 uker. Matlysten har så vidt begynt å komme tilbake nå så jeg får spist litt hver dag. Ikke bare Nutrilett-barer og Biola.

kveldsmat

Har fått mye skryt fra pleierne for at jeg klarer å ta kontakt og be om hjelp når ting begynner å bli vanskelig. Problemet er bare den ”nye linja” de kjører her nå. Jeg er vant til å bare medisinere meg bort fra angst og psykisk smerte, medisinere eller selvskade meg ut av det. Her er det nye linja at man skal snakke seg igjennom det, ikke medisinere seg bort.

Har hatt et lite tilbakesteg tidligere denne uka da jeg prøvde om og om igjen å snakke med en av pleierne om hvor vanskelig jeg følte at ting var. Siste gangen begynte jeg bare å strigråte og sa til henne at jeg ikke klarte å prate mer. Sa også at jeg tenkte på å skade meg selv og ville knuse speilet. Spurte om jeg kunne få noe beroligende noe hun sa nei til, hun sa at jeg bare måtte lære meg å stå i det og mestre smerten. Smerten kommer alltid til å være der, jeg må bare lære meg å mestre den. Det gjorde meg så motløs at jeg falt sammen mentalt. Klarte ikke å snakke til noen bare sitte å se ut vinduet apatisk. Så kom jeg på at jeg kunne rive ut stingene i armen min for å lette på fortvilelsen min. Noe jeg også gjorde. Pleieren ble frustrert etterpå og sa at jeg var nødt til å si ifra sånn at de kunne hjelpe når det ble så vanskelig at jeg ville skade meg selv. Jeg mente at jeg hadde sagt i fra til henne flere ganger, og prøvd å prate uten at det ikke funket.

En venninne er også innlagt på samme post, og dagene går fortere og lettere med henne her. Finner faktisk krefter til å le litt innimellom. Har også møtt en bankraner som er på min alder, tror jeg har en liten crush på han. Han er i hvert fall den eneste kjekke gutten jeg har møtt i psykiatrien. Synd at han har 6 måneder igjen av soningen.

Har begynt å røyke igjen da, det er ikke så bra, men når man er innlagt er det unntak. Blakk som ei kirkerotte er jeg også, så jeg får ikke kjøpt meg lykkelig heller.

Har ikke fått særlig mye besøk, kun fra eksen min, det er jo litt kjedelig, men hadde ikke forventa å bli rent ned av venner siden det er litt av årsaken til at jeg er innlagt. Men ærevære han for at han hjelper meg med katta og kommer på besøk. En av mine tidligere venninner jobber her og hun var på jobb forrige helg. Det var utrolig vanskelig at hun skulle være pleier her og ha masse autorietet, mens jeg er på den andre siden av psykiatrien, svak som aldri før.

Har fått snakka utrolig mye om mange vonde ting. Har vært litt fokus på mitt forhold til pappa siden han nå har bestemt seg for å ikke komme hjem fra utlandet allikevel. Det var litt drama rundt det, men det er nå bestemt at jeg skal dra ned å besøke han der han bor i jula, noe besteforeldrene mine spanderer.

Grønne tær!

Generelt sett så trives jeg godt ed å være hvor jeg er. Får servert mat og medisiner, og blir tatt vare på. Da jeg var på legevakta nå sist innså jeg hvor lenge siden noen har lagt en hånd på meg for å trøste meg. Det har det heldigvis blitt mye av her. Mye konstruktiv trøst, og mye grining fra min side. Fortsatt mye vonde følelser og trang til selvskading. Fortsatt angst, søvnproblemer og smådjevler i krokene, men jeg håper jeg kan få bli bedre nå. Skal få utredning for personlighetsforstyrrelse og søvnproblemene mine.

Dette ble et veldig generelt innlegg sfor å oppdatere dere, dersom dere har noen spørsmål om hvordan det er å være innlagt, så fyr løs!

Bandagert arm

Har vurdert å be om ECT behandling, jeg vil bare blir bra nå!  Er det noen som har erfaring med dette?

Meg i sykehuskjortel første natt

Greener – Motorpsycho

She wore here hair like a rock n roll star

With that wounded bird look in her eye

Just another femme fatale on the prowl

Perfect jaded grin

Vacant eyes with the promise of sin

I looked that way but turned around

Been down that road before

The hook is baited and the trap is set

Waiting for someone

Greener, greeener

All of 26

Omnipoten with nervous ticks

The etheral cynic

With too much to defend

I dont wanna play that game

How ever different, it`s always the same

How can it mean anything if i force it, tear it numb with greed

I looked that way but turned around

Been down that road before

So I head for the ditch instead

Waiting for someone

Greener, greener

Just keep searching for the places I`ve never seen

Greener

Not so hollow dull and blue

Greener