Utmattelse og julebord

Jeg er så ufattelig sliten. Har gått med stålnoia, tårer i øynene og angst mer eller mindre konstant siden onsdag. Det var delvis min feil, og delvis deres feil, slik det alltid er. Jeg er ikke redd for å ta på meg skyld og gi uforbeholdne unnskyldninger, det er noe jeg har lært meg å takle, men i dette tilfellet var det ikke riktig, og jeg følte meg tråkket på. Det er derimot noe jeg har veldig vanskelig for å si ifra om, særlig til autoritetspersoner.

Så møtet konkluderte med at jeg består praksisen dersom jeg møter opp presis 5 dager neste uke (istede for 4 som var den opprinnelige avtalen), og at det vil komme med en bemerkning om at jeg har hatt periodevis dårlig oppmøte på attesten min, noe som igjen vil føre til at jeg ikke kommer til å få meg noen jobb med det første. Men det er et problem jeg ikke klarer å ta innover meg nå. Jeg har vært utrolig syk denne høsten, og jeg er her fortsatt.

Da jeg var hos fastlegen min på onsdag sa hun masse flotte og fine ting om meg, som jeg selvfølgelig ikke klarte å ta innover meg. Hun sa at hun trodde at jeg kom til å klare å leve godt med sykdommen min fordi jeg var så reflektert og hadde sånn guts og ståpå vilje. Selv om tilbakefallene kommer, så følte hun seg veldig trygg på at jeg kom til å få en god livskvalitet. Hun sa at iløpet av høsten fikk hun i posten den ene epikrisen etter den andre fra sykehus, dps og akuttposten. «Da var jeg sikker på at du hadde ramla ut fra skolen, men til min store overraskelse så er du jo fortsatt i praksis og er snart ferdig. Det er det ikke mange som klarer.»

Nå skal jeg ta det litt til meg og være litt stolt over det, for jeg har fokusert så enormt på det negative de siste dagene. Jeg kom meg faktisk på jobb 2 dager etter at jeg hadde forrige intox. Jeg dro på praksis med godt bandasjerte armer skjult under gensern. Jeg nekta å sykemelde meg og gi opp. Det tror jeg er en styrke som jeg må ta med meg videre.

De siste ukene har jeg gått på reservestyrke. Det har vært utrolig slitsomt å kjempe seg igjennom det, men jeg føler at jeg har fått utrolig mye fint og godt tilbake. Det har ikke vært «all bad», det er bare at det har vært mye fokus på det negative. Veilederne mine har jo faktisk sagt at de mener jeg har en intuitiv forståelse av faget, og er utrolig reflektert og dyktig. Noe som har gjort at de har gitt meg ekstra sjanser. Jeg er takknemlig for det.

Må som sagt begynne å fokusere litt på de positive tingene nå, for de siste dagene har virkelig tatt knekken på meg. Er så utkjørt at det halve kunne vært nok.

Til alt overmot var det julebord på jobben i dag. Det skulle være ute i en lavo, langt oppi skogen. I dag var det -16 grader i byen, og jeg hadde hatt en tung dag, så jeg hadde bestemt meg for å ikke dra. I siste minutt ombestemte jeg meg, og heiv på meg masse ull og tykke klær og tok bussen opp sammen med de andre. Det angrer jeg ikke et sekund på. Det var så vakkert ute i skogen. Det eneste lyset var fra noen fakler og bålet, så man så hele den vakre stjernehimmelen. Maten var fantastisk god, og det var koselig å snakke med kollegaene mine på fritiden i festlig lag. Så det ble mang en god latter, og gode samtaler. Det var godt over 20- ute i skogen, og det var ganske så kaldt, men det gikk bra. Tok et glass vin og dro hjem i 12 tiden.

Dagen endte godt. Jeg skal ta med meg erfaringene fra disse siste dagene videre, men jeg er også nødt til å se videre framover, og se på de positive tingene. Jeg har til og med klart å holde meg unna selvskadingen i disse vanskelige dagene, noe som har vært en kraftanstrengelse i seg selv. 60 dager skadefri 🙂

Reklame

You better start swimming…

…or you`ll sink like a stone

Ligger i senga og prøver å høre på lydbok, men konsentrasjonen glipper. Jeg ser for meg ting jeg ikke vil se, ting jeg prøver å stenge ute av bevistheten min presser seg inn bak øyelokkene. Følelsene øker i intensitet og det tar ikke lang tid før jeg føler meg slitt ned til beinet. Hjertet hamrer raskere, kjenner pulsen i hele kroppen, den dundrer avgårde som et løpskt tog. Angstanfallet er et faktum og jeg må begynne å ro meg inn mot land.

I morgen er det ekstremt viktig at jeg ikke forsover meg, noe som ikke hjelper på angsten. Er overbevist om at jeg kommer til å forsove meg og stryke hele praksisen. Gruer meg utrolig til møtet med veilederne mine og skolen. Føler at veilederne mine kommer til å sitte å fortelle negative ting om meg, og så må jeg prøve å respondere på det på en normal og voksen måte, uten å gå i forsvarsposisjon. Ikke anklage tilbake, eller komme med unnskyldninger. Jeg må annerkjenne og ta ansvar. Men det gir meg fullstendig panikk. Er også uenig i at det skal gjøres en så big deal av at det ble en kommunikasjonsfeil mellom meg og veilederne. I stedet for å bare diskutere det og bli enige oss i mellom, så ringte de skolen med en gang.

Selv om jeg må tidlig opp ble jeg nødt til å ta «krise» medisin, for å kunne slappe av og få sove. Var nødt til å gjøre det i går også. Bekymrer meg så jævlig mye for tida.Vil bare være ferdig med praksisen. Er litt redd for at jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd når jeg endelig kan slappe av. Heldigvis drar jeg til mamma samme dag som praksisen slutter.

I går var jeg ikke hjemme, var hele dagen hos venninna mi, og hun ville ikke at jeg skulle være alene, så jeg overnattet hos henne. Det var koselig, og det hjalp å være sammen med noen, å kunne prate om banale ting for å distrahere hjernen eller gå igjennom litt alvorligere ting for å bearbeide/forberede. Selvskadingstankene var og er fortsatt i hodet, men jeg føler at jeg har god kontroll på de, jeg klarer å benytte meg av mestringsstrategiene mine og prøver å snakke/tegne/male følelsene i stede for å gråte blod.

Forhåpentligvis virker tabelettene raskt så jeg får sovet i natt, og ikke forsover meg i morgen. Gud, da dør jeg…NOIA!

Fredag

For første gang på omtrent…ett år(?) har jeg fredagsfølelse, og det liker jeg! har vært i praksisen igjen i dag, og det var til og med bedre enn i går. Mer brukerkontakt, og jeg begynner å bli litt kjent med rutiner og slikt. Jobben består rett og slett i å hjelpe folk som har fått vetak på hjelp fra kommunen. Det gir meg en god følelse og forhåpentligvis karmapoeng :p Neste uke skal jeg få mine egne brukere som jeg skal føle opp alene. Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg masse til det .

Så etter to dager på praksis er jeg sliten. Seroquel-knekken som kommer i 10-11.00 tida er fortsatt hard, men det begynner å gå seg litt til. Været er fortsatt dritt ute, og jeg trives sånn passe på Senteret. Nå har det kommet masse gamle alkoholikere hit, så jeg vil anslå at gjennomsnittsalderen her er på 50 +. Føler meg bare så utrolig malplassert her. Håper jeg klarer å få permisjon så jeg kan være hjemme litt neste uke. Begynner å føle på at det kan gå greit. Skal hjem en tur nå for å hente post og sjekke at alt er ok. På grunn av selvskadingsstuntet mitt på mandag får jeg ikke lov til å dra hjem alene, men blir kjørt. Helt ok for min del å bli kjørt altså, men jeg blir irritert over hun ene som jobber her som snakker så utrolig nedlatende til meg, som om jeg var et barn. «Ja vi må jo holde litt styr på deg vet du, så du ikke finner på noe tull» BLÆ!

Så denne kvelden blir nok rolig. Spise litt godis på rommet og se på gullrekka. Forbanna ensomt, men det er jo sånn det hadde vært om jeg hadde vært i leiligheten min også. Savner akuttposten med alle de trivelige folka, følte meg ikke så ensom der. Følte meg ikke ensom i det hele tatt faktisk for første gang på ett års tid. Sukk…vanskelig skal det være.

Bolig-schmolig

Visninga gikk greit, og leiligheta var veldig fin, men…

For det første skulle huseier ha 22 000 i depositum, og 7200 i husleie for en leilighet på 29 kvm. Det er helt hull i hodet spør du meg. For det andre virket huseier direkte frekk og lite sympatisk. Jeg ble oppringt nå og hun stilte masse personlige spørsmål og var brautende og uhøflig. Så jeg fikk en ekstremt dårlig magefølelse på hele leiligheta, og ved spørsmål om lavere depositum fnyste hun bare. Så jeg sa at jeg ikke lengre var interessert.

Hva er det som er galt med huseierne i denne byen? De er så kyniske og vil presse stakkars fattige studenter for hver en krone de har, uten noen slags form for sympati. Jeg blir kvalm.

NSO (Norsk Student Organisasjon) streber etter 20% dekning av studentboliger, noe som krever over 12 000 nye s´boliger på landsbasis. Da er 20% av dagens studemasse dekket. Regjeringen har bevilget 1000 nye studentboliger årlig på landsbasis. I tillegg er det forventet en økning på 33 000 flere studenter de kommende årene, på toppen av dagens studentmasse. Det sier seg selv at det ikke går opp. Har vært en del i media i det siste om studenter som sliter med å finne seg plass å bo. I Trondheim har de måttet opprette et tilbud hvor man kan få bo i en sal i en køyeseng for 180kr dagen de første studiemånedene. Samtidig har du hushaier i byen som tenker på hvordan de skal få lurt uvitende studenter inn i håpløse kontrakter, hårreisende leiepriser, og leiligheter fulle av helseskadelig muggsopp. Jeg sier det igjen: «Jeg blir kvalm!»

For sikkerhetsskyld er det ikke lov til å ha husdyr i studentboliger, og du må bo i kollektiv dersom du ikke har samboer eller familie. Dessuten står det 2000 studenter på venteliste bare i Trondheim. Så værsågod. Go fish!