Category Archives: Angst

Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

1 kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Angst?

Det har vært litt slark i hodet i det siste. Noe som rører seg igjen som irriterer meg. Ekle fornemmelser og følelser kommer oftere og oftere.

I går var jeg på grilling med kollegaer fra jobb. Mens vi satt rundt bordet og prata begynte ting å rase sammen inni hodet mitt. Først var det bare en rar følelse av distanse. Som om jeg ble fadet ut av virkeligheten. Etterhvert kom redselen. Jeg føle at alle rundt bordet kunne se at jeg var rar. Jeg så for meg alt de tenkte om meg, nesten sånn at jeg hørte tankene deres. Det ble vanskeligere å puste, det kom et trykk over brystet. Jeg merket at jeg fiklet mye og nervøst med hende og bare satt og så tomt ut i lufta forran meg. Jeg ble utrolig svett på hendene og alt føltes galt, så veldig galt. Hørte samtalen rundt meg men klarte ikke å snakke, jeg var paralysert og ba om at de ikke skulle se det. Jeg forsøkte å konsentrere meg om hva de snakket om, men jeg klarte ikke å holde tråden lenge. Og sånn fortsatte det. Et par ganger roet det seg litt så jeg fikk skutt inn et «hm» eller «jøss» i samtalen, som en slags kamuflasje. Heldigvis var kvelden snart slutt og jeg roet meg litt.

I bilen på turen hjem blusset det opp igjen. Heldigvis satt jeg alene bak. Jeg ble overbevist om at jeg var i ferd med å dø, at trykket over brystet og nummenheten i kroppen var et hjerteinfarkt. Rasjonelt viste jeg at det ikke var tilfelle, men tenk om… Også videre. Jo mer jeg forsøkte å ikke tenke på hjerteinfarkt jo mer overbevist ble jeg om at det var det jeg hadde. De andre i bilen begynte å reagere på pustingen min og spurte om jeg var bilsyk. «litt» klarte jeg å kvekke fram. Jeg følte ikke jeg kunne si «nei, jeg tror jeg har et hjerteinfarkt. Jeg vet jeg bare er 24, men nå tror jeg at jeg er i ferd med å dø!».

Nei, jeg sa ikke det. Jeg bet tennene sammen, bokstaveligtalt og kjempet meg igjennom det. Selvfølgelig var det bare et angstanfall, antagelig begrunnet i at jeg føler at jeg skjuler mye av meg selv ovenfor kollegaer. Noen vet litt andre vet ingenting. Og når samtaleemnet begynte å kretse rundt psykiatri og jeg ikke kunne si noe fikk jeg angst. Så enkelt og så jævlig var det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Sykdom

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Hei, igjen

Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.

Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

6 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Panikkangst

I dag klarte jeg å få et panikkangstanfall og jeg vet ikke om jeg tør å gå ut av leiligheten igjen.

Satt å så på TV i den bittelille stua mi. Jeg sitter 1 meter fra vinduet ut mot oppkjørselen og inngangsdøra mi. Så jeg gløtter ut og ser en dame i 50 åra komme mot leiligheten min. Hun legger hendene mot ruta og stirrer inn. Et øyeblikk blir jeg forvirret og skjønner ikke hva hun holder på med før hun river opp døra mi og marsjerer inn. Hun brøler «Er det du som er ….» Jeg svarer ja og hun begynner å kjefte og smelle og fortelle meg at jeg er verdens største idiot, korka, dum forbanna dum. Jeg spør henne hva problemet er og hun forteller rasende at jeg har kastet søpla mi feil, i hennes søppeldunk. Jeg ber høflig om unnskyldning og sier at jeg trodde den søppeldunken tilhørte det huset jeg bor i. Da får jeg en ny tirade om at jeg var en korka idiot og at jeg måtte skjønne at det var hennes eiendom. Igjen beklaget jeg rolig og høflig, men hun hisset seg bare mer og mer opp. Jeg var nå blitt så redd at jeg begynte å hyperventilere. Det gikk ikke ann å snakke saklig eller med fornuft til denne dama. All følelse i kroppen min forsvant og jeg begynte å skjelve. Hun sa at hun hadde vært å snakket med alle andre i huset og fortalt dem hva jeg hadde gjort. Endelig klarte jeg å reise meg opp av sofaen og jeg ba henne om å gå ut av leiligheten min. Da så hun bare på meg og lo. Hun sa «Hah! Kaller du dette en leilighet, det er et hull!». Nå hadde panikken min tatt overhånd jeg hadde tårer i øynene så jeg ropte «Kom deg ut, nå!». Det føltes som jeg falt ned en lang tunell, og jeg fikk ikke puste. Jeg gikk mot henne og hun rygget ut av leiligheten mens hun ropte «Du er en jævla feiging» til meg, Jeg smalt døra igjen og låste den.

Så satte jeg meg ned å begynte å storgråte. Jeg var livredd for dama. Etter noen minutter fikk jeg roet meg ned såpass at jeg fikk ringt husverten min som bor i leiligheten over meg. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han sa at joda, hun hadde vært oppe hos han og han hadde tatt på seg skylden for søppelkatastrofen, fordi han ikke hadde fortalt meg hvor søppelkassene sto, og at jeg bare hadde bodd der i en måned, så han håpet hun hadde forståelse. Hun hadde ringt på til alle i huset og fått dem på trappen og fortalt om dette. Mens jeg snakker med husverten min ser jeg at hun kommer tibake med poser i hendene. Hun ser inn vinduet på meg og smiler. Hun kjenner på døra, som jeg heldigvis låste. Så tømmer hun søppelposene forran døra mi og går.

Husverten min kom ned og hjalp meg med å plukke opp søpla. Han sa jeg ikke måtte bry meg om henne, at det var hans feil, og at dama tydeligvis var ustabil. Men jeg er fortsatt livredd. Hun skremte vettet av meg med å bare brase inn i leiligheten min på den måten og rope og kjefte på meg. Jeg takler konfrontasjoner dårlig i utgangspunktet, og begynner alltid å gråte i krangler. Men dette er faen meg noe av det værste jeg har vært med på.

Er ennå forfærdelig redd, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av leiligheten igjen. Har trukket for gardinene og er livredd for å åpne de. Jeg gråter ennå, har grått i snart en time. Hyperventlieringen har jeg fått kontroll på, men jeg skjelver ennå og er nummen i kroppen. Føles som jeg er utenfor min egen kropp.

Dette er angst, jeg kjenner det, jeg vet det, fordi det føles som jeg fysisk er i ferd med å dø. Faen heller. For ei heks! Jeg er livredd for at hun skal komme tilbake å gjøre noe enda værre. Knuse vinduet mitt, eller sette fyr på huset. Jeg vet at det er irrasjonell frykt, og at det er katastrofeangsten som snakker, men jeg er bare så utrolig redd, og så utrolig alene. Jeg er redd for bare å se henne igjen, noe som jo er ganske sannsynlig ettersom vi er naboer. Jeg er redd for at hun skal klikke når hun ser meg og gå til angrep mot meg. Jeg er redd, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis hun kommer tilbake ringer jeg husverten min, ikke faen om jeg åpner døra for henne.

Må prøve å roe meg ned nå. Nytter ikke å spinne videre på angsten, men det er vanskelig når du først har mistet kontrollen. For nok ikke sove i natt…Må bare prøve å ta det med ro og distrahere meg selv med noe annet. TV eller Playstation, hva som helst. Kommer hun tilbake tror jeg at jeg kommer til å besvime.

4 kommentarer

Filed under Angst

17.mai og bursdagsnoia

Har hatt en trivelig dag sammen med venner i dag. Vi har spist, ledd og slækka. Jeg er glad jeg har folk. Men følelsen er tilbake, og jeg klarte såvidt å forkle den. For utpå ettermiddag/kvelden hver jævla 17.mai begynner jeg å bli dårlig. Kan huske humørskiftet, følelsen av å ikke være tilstede i kroppen, eller en følelse av å være rusa, uttafor, helt siden 12-13 års alderen.

Har seg nemlig sånn at jeg har bursdag i morgen, og angsten, depresjonen, hypomanien og dissosiasjonene (take your pick) kommer snikende ut av krinkler og kroker i hjernen min.  Har hatt det greit siden jeg kom hjem fra Nord-Norge. Mye å gjøre og mye rot i den nye leiligheta mi, men jeg har ikke hatt noen overveldende syke følelser. Var redd for at 17.mai skulle trigge meg i år også, og det ser ut til å gå den veien også i år.

Har hatt min del bedritne bursdager oppigjennom livet. De har vel særlig blitt ødelagt av faren min, som også tilfeldigvis alltid blir veldig syk rundt min bursdag. For noen år siden klarte han nesten å ødelegge 20 års dagen min med å true med å ta livet av seg og ringe meg etter hjelp (takk gud for at jeg hadde en fantastisk kjæreste som hjalp meg gjennom den tida!). Han var da i Thailand, og jeg i Norge, så det var fint lite jeg kunne gjøre med situasjonen. Så er det greia når man er skilsmissebarn og må velge hos hvilken forelder man vil feire bursdagen sin. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte velge å ikke møte en av foreldrene mine. Pressa situasjoner og generell dårlig samvittighet ovenfor både den ene og den andre.

Så noe av disse følelsene tror jeg handler om gamle minner som presses opp mot overflaten. Triggere.

Men det er noe annet der i dypet også som jeg ikke helt forstår. En panikk for å bli eldre og for at jeg er singel. Det er vel ganske normalt, men det er i en ganske intens grad. Det er en sorgfølelse, og av en eller annen grunn trigges det på bursdagen min.

Jeg har en indre stemme i meg som konstant forteller meg at jeg er en drittperson, en taper, et null, ingenting verdt. Jeg vet at det ikke er sant, jeg vet at det er «syke» tanker som prøver å dra meg ned i depresjonen. Men filteret mitt er tynnere på akkurat 17.mai og bursdagen min. Kanskje er det fordi det er meningen at jeg skal være glad. Eller fordi jeg ser så mange glade mennesker rundt omkring den 17.?

Jeg vet jeg har folk som er glade i meg, men det er en del av meg som tror at alt dette er falskt. Det er så vanskelig å beskrive.Tror det er derfor jeg alltid vil ha feiring på bursdagen min. Selv om jeg hater bursdagen så trenger jeg bekreftelse på at jeg ikke er en drittperson. Trenger å bli sett og annerkjent. Det er en slags vrangforestilling inni meg rundt kampen om det gode og det onde. Noe som igjen får meg til å føle meg utrolig egosentrisk og enda mer som en drittperson. Velkommen til the downward spiral.

En tidligere venninne sa til meg at jeg hadde et sykelig dårlig selvbilde gjemt bak en smilende og hoppende glad fasade. Psykologen min har også sagt at han har lagt merke til at jeg stoler mer på han fordi jeg smiler mindre for hver gang jeg ser han. Jeg tør å vise hvem jeg er. For selv om jeg alltid har stått på barrikadene for at man skal være åpen om psykisk helse, så betyr ikke det at jeg vil vise «mitt sanne ansikt» til hele verden. Jeg kan snakke om det, men jeg viser det sjeldent. Utrolig få av mine venner og bekjente vet om denne bloggen for eksempel. Jeg er for feig til å vise dem hvordan jeg har det, og en del av meg mener jeg har rett til det. Alikevel er det med dårlig samvittighet og nølende hånd jeg trykker på «publiser» knappen. For hva kommer de jeg feiret 17.mai med til å tro? Jeg koste meg jo kjempemasse med dem i dag. Jeg lo, bokstavelig talt, til krampa tok meg. Det er bare sykdommen min som prøver å trekke meg ned i søla nok en gang. Den prøver å ødelegge noe som er fint og godt. Jeg sliter med å finne balansen i hva som er «mine» tanker og hva som er sykdomspropaganda.

Hadde som sagt en flott start på denne dagen, og hadde håpet at jeg ikke skulle få disse følelsene igjen. Men nå er de her, så da må jeg bare begynne å jobbe med de og meg selv igjen. Det er så skremmende, for selv nå når jeg sitter å skriver dette innlegget klarer jeg ikke å kartlegge hvor jeg er psykisk. Alle barometerne går av i hytt og gevær. Jeg føler meg svimmel, trist, ikke tilstede og rusa. Jeg er vel i en midt-i-mellom-greie hvor alt kan slå ut i hvilken som helst retning. Hjelper å skrive om det. Hjelper å lese gjennom innlegget 100 ganger for å se mine egne tanker på skjermen, det gir en slags følelse av kontroll, men også en angst. Tror jeg skal takle det bedre i år enn i fjor.

Forresten, jeg VET at jeg kommer til å takle det bedre i år (i fjor ble jeg hypoman og gikk på tidenes smell). For jeg har lært på det året jeg har lagt bak meg. Jeg har lært meg å stå i mot bølgen som prøver å ta meg, jeg har lært meg bedre teknikker for å svømme og jeg har lært at jeg kommer meg alltids opp igjen. Jeg skal klamre meg fast til alt jeg har i år.

Siden sist bursdag har jeg:

  • Hatt en alvorlig hypomani, noe jeg ikke har opplevd i så stor grad tidligere.
  • Vært innlagt tilsammen 14 uker
  • Ramla hode over hals tilbake i selvskadingsgropa, men klatrer sakte men sikkert ut av den igjen
  • Vært sykemeldt fra jobb i 10 måneder
  • Byttet medisiner 3 ganger, og alt som følger med det
  • Lært meg å benytte meg av psykologer og terapi
  • Fått nye fantastiske venner!
  • Begravd kjærlighetssorgen
  • Bestått praksis (og fårhåpentligvis bacheloroppgaven)
  • Blitt mer bestemt på hvem jeg vil være i dette livet
  • Vært på 3 Motorpsychokonserter

Helt til slutt i dette merksnodige innlegget om alt og ingenting, vil jeg sitere Kent sangen Den Döda Vinkeln. Det var den som ga meg idèen til Fugl Fønix tattooen jeg har på leggen. Jeg har trua på at jeg kommer meg gjennom også denne bursdagen og også dette året, men det er med en visshet om at det kommer til å gjøre vondt. Men det var da vitterlig ingen som sa det skulle være enkelt.

Jag var länge ensam enda barnet
Ett monster underst i en hembyggd våningsäng
Och på håll såg jag ljusen dö i dimman
Precis när mörkret tändes upp igen

Och jag såg dig springa över skaren
I jakten på din sagolika vy
Och du lärde mig att fullständigt försvinna
In i dina tankar i ditt huvud står jag fri

Ge mig en vinterdrog
Ge mig allt du har
Kom nu jag är kroniskt låg
Bara mörkret hörs
I ditt öga var en storm jag såg
Som sommarsnö
I döda vinkeln ser jag allt du gör

Och där kommer dom jag ser dom mellan träden
Snälla kan du hjälpa mig att fly
Deras ögon är som mareld över världen
Jag kryper där i askan fågel Fenix född som ny

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Detaljer om meg, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Walkabout

Gikk en lang tur i dag. Gjennom gamle nedslitte fabrikker, og skikkelig industriområde. Det er en utrivelig gåtur, men det var målet jeg var ute etter. For helt ytterst på spissen av denne halvøya er det en gammel skanse. Der er det fredelig og fint. Husker jeg brukte å sykle hit da jeg var lita, bare for å tenke, eller for å komme meg bort.

Så jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Været var typisk Nord-Norsk, men ikke noe mer dramatisk enn det. Det regna og blåse som faen, men jeg skulle ut, jeg hadde en plan. Gikk først litt rundt og tok bilder (som kanskje blir lastet opp etterhvert), før jeg gikk ned mot fyret helt nede ved sjøen. Bølgene var store og smalt inn i berget. Jeg satte meg ned på berget for å føle på naturen, føle på vinden som rev i meg, regnet som peppret meg. Det føltes godt, det føltes som et utrykk for hvordan jeg føler det inni meg. En helvettes storm med rasende bølger og vind som blåser ut all fornuft. Så jeg satte meg altså ned, med iPoden min og satte på Vortex Surfer med Motorpsycho og ble sittende der og filosofere. Se på havet. Kjenner at jeg har savnet havet. Savnet intensiteten i været her nord. Det matcher liksom intensiteten inni meg, for å være klisjeenes mester.

Greia med foreldrene mine er fortsatt ganske uavklart, selv om det ser ut til at de blir å holde sammen. Noe jeg er utrolig glad for, stefaren min er som en far for meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men det er en vanskelig situasjon vi er i, og vi prøver å støtte hverandre, men det er ikke lett. Vi har alle skjulte følelser vi ikke vil dele med de andre i frykt for å såre eller gjøre situasjonen værre, men det drypper ut av og til. Sinne, bitterhet, alle de skikkelig destruktive følelsene. Så atmosfæren her er tykk og utrivelig. Jeg vil så gjerne hjem til Trondheim at jeg har lyst til å gråte. Blir fullstendig ødelagt av å være her. Jeg har jo ikke noe hjelpeapparat her oppe. Jeg er redd for at noe skal gå galt.

Var farlig ute på selvskadingstankegangen igjen i går kveld. Ville bare lage noen små risp for å se om det hjalp. Det gjorde det ikke, noe jeg egentlig visste på forhånd. Det må mer til enn noen små risp på hofta til for at ting skal bli bedre. Men det er uansett ikke veien å gå, og jeg er glad for at jeg klarte å kontrollere meg såpass at jeg ikke lot det utvikle seg derfra.

Har vært litt uforsiktig med medisinene mine, tatt dem litt for ofte og litt for mye. Derfor er jeg nå fri for beroligende, og uten nye resepter. Noe som gir meg en enorm angst. Har sendt mail til fastlegen min og forklart det hele, og håper hun svarer meg i morgen. Det er så lett å ta en pille for å dempe kaoset i hodet, jeg har ikke tid eller annledning til å deale med det på «den ordentlige måten» akkurat nå. Slik jeg ser det trenger jeg de pillene for å i det heletatt holde meg i live.

Prøver å skrive når ting er vanskelig, men det eneste jeg klarer å skrive for tiden er for mørkt for denne bloggen, så det blir ikke innlegg så ofte.

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading