Category Archives: Angst

Behandling

Behandling…Ikke «lære seg å leve med sykdommen». Det er en stor forskjell på disse to. Behandling innebærer en reell grad av forbedring, reell framgang og resultater. «Lære seg å leve med sykdommen» innebærer å akseptere status quo og lære seg å leve med det. Endelig har jeg møtt en behandler som vil fokusere på behandling.

Som dere kanskje skjønner har jeg vært hos behandleren min igjen i dag. Det var en utrolig flott time i dag. Først fortalte jeg om angsten jeg har opplevd i det siste, og i hvilken grad det går ut over livet mitt. Etter det så vi igjennom dissosiasjons skjemaet og diskuterte de punktene jeg scoret høyt på. Deretter gikk vi over til skjemaet for å utrede borderline. Svaret fikk jeg der og da; «Ja, jeg har borderline diagnosen også» it`s official. Jeg ser på diagnoser som briller behandleren må ta på seg for å se meg riktig, og det føles som en lettelse å få justert de brillene. Så nå har jeg bipolar 2 diagnose, ptsd, og borderline diagnoser. Jeg er fortsatt den jeg alltid har vært og det at jeg har fått en ny diagnose forandrer ikke på hvem jeg er.

Behandleren min mener at jeg vil få færre symptomer på alle områder så snart ptsd problematikken begynner å bli behandlet. Han mener blandt annet at det jeg opplever som panikkangst, egentlig er knyttet til traumer og underbevisste reaksjoner på påminnelser om traumene. Litt meta dette her, men håper dere forstår hva jeg mener.

Til slutt i timen gikk vi tilbake til de angstsymptomene jeg har hatt i det siste. Han ba meg finne en plass hvor jeg følte meg trygg, enten et virkelig sted eller et fantasisted. Så stilte han meg mange spørsmål om hvordan det så ut, hvordan det luktet, temperatur, om jeg var alene, masse spørsmål. Etter jeg hadde fortalt masse om stedet gjentok han til meg det jeg hadde sagt. Når han var ferdig med det holdt han opp to fingre som jeg skulle følge med øynene, deretter lukke øynene, puste dypt og si hva jeg følte. Vi gjorde dette noen ganger helt til svaret mitt var «jeg føler ingenting».

Det var ganske snodig, og i begynnelsen klarte jeg bare å assosiere det til Fight Club (for de av dere som har sett den), men etterhvert kjente jeg hvor avslappet jeg faktisk ble. Da han begynte å lese ting tilbake til meg følte jeg mye midre stress og begynte å bli tung i kroppen. Da jeg skulle lukke øynene og puste føltes det som om jeg svevde avgårde. Følte meg nesten hypnotisert eller i transe. Men det hjalp! Jeg følt meg roligere helt siden timen i formiddag. Han mente at dette var en fin teknikk jeg kan ta fram og benytte på meg selv når angsten blir stor. Er spent på om denne roligheten jeg har nå vil holde seg utover kvelden og om jeg evt får til å bruke det jeg har lært i dag. Er det noen andre der ute som har opplevd denne metoden? I såfall hvordan var din opplevelse?

Var på skolen i dag også før og etter timen, og det gikk helt fint. Er fortsatt motivert og har energi til å være der.

Er fornøyd med psykologtimen og føler jeg har møtt noen med tro på meg. Tro på at jeg kan bli bedre, en som vil behandle meg, ikke bare snakke med meg. Skal tilbake neste uke og da skal vi lage et behandlingsopplegg. Det har allerede blitt nevnt gruppe for personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og kunstterapi. Så vi får se da. Føler meg i hvertfall mye mer positiv i dag enn i går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Borderline, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Bø, for faen!

Skulle ønske det faktisk hoppet en mann ut av klesskapet mitt og sa bø for deretter å forsvinne. Da hadde i allefall all angsten fått et utløp, en avslutning på denne seigpiningen. Jeg kunne hylt, kanskje til og med besvimt av skrekk, men da hadde det ihvertfall vært over. Jeg kunne annerkjent en fiende, dealet med det det. Men neida, jeg har angst, og jeg finner ikke ut hva det er jeg er redd for.

Gikk igjennom min indre skjekkliste for varselsignaler og faretegn og innså at det begynner å butte i mot nå. Jeg dusjer skjeldnere fordi jeg er redd for å gå i dusjen. Kan ikke ha igjen dusjforhenget, så alt vannet flommer opp badet. Tenk om det kommer noe inn. Tenk om det bare plutselig er noen der. Hun jeg deler bad med tok i døra da jeg var i dusjen for litt siden, og jeg holdt på å få hjerteinfarkt. Åpnet munnen for å hyle, men det kom ingen lyd ut. Ren skrekk.

Har vaskemaskin i kjelleren. Dit tør jeg jo selvfølgelig ikke å gå. Har klær som har hengt der siden før jul som jeg ikke tør å ta opp. Har nesten ingen rene klær igjen, og har gått over til å kjøpe nytt undertøy istede for å gå ned i den jævla kjelleren for å vaske det jeg har.

Jeg er livredd for mørket, så det er alltid masse lys på. Sover med nattbordslampen på og mobilen i hånden. Bor i en eldre bygård, så huset knirker innimellom, snøen på taket faller ned og rasper over takvinduene mine. Skrekk.

Så hva er det jeg er så redd for? Noe. Det er som om jeg forventer at et ansikt bare skal poppe opp, rett forran mitt. At det skal stå noen i trappa. Alle skrekkhistorier og spøkelseshistorier går på repeat i hodet mitt. Jeg er bare så forbanna redd at det begynner å gå utover livsførselen min.

Så i morgen må jeg nok bite i det akk så sure eplet. Skal ringe oppfølgingsfolka fra kommunen og få dem til å komme på besøk. (Må huske å få de til å ringe på telefonen istede for å bruke ringeklokka. Hvis de ringer på kommer jeg til å hyle hue av meg.) Så får jeg få dem til å bli med i kjelleren. Jeg er i tjueåra og må ha følge for å tørre å gå ned i kjelleren…Djises, hvor patetisk går det ann å bli? Svelger noen ekstra piller i kveld og kjemper meg igjennom kaldsvetten og angsten, så får vi se hva morgendagen bringer. Skal til den nye behandleren min i morgen og, forresten. Kanskje han kan hjelpe? Håper det.

Fred ut.

2 kommentarer

Filed under Angst, Psykisk Helse

Jeg er redd…igjen.

Jeg er redd for at jeg begynner å bli syk igjen. Hvor vondt vil det gjøre denne gangen? Hvor hardt vil jeg lande? Hvor farlig blir det? Bør jeg legge meg inn? Nei, det er for tidlig. Jeg må lære meg å takle den virkelige verdenen, lære meg å leve. Kanskje er det mulig å stoppe utviklingen før det går for langt?

Sitter og leser psykologipensum. Det gir meg litt angst. Jeg er så redd for å falle sammen igjen. Bli sykdommen igjen. Vil så gjerne kjempe imot, men for meg er fienden usynlig. Jeg kan ikke se hvilken retning han kommer fra, og dermed ikke forberede et forsvar eller angrep.

Føler meg redd og nervøs hele tiden. Skjønner ikke hvor det kommer fra. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne være meg selv 100% igjen. Men tanken slår meg «det vil nok aldri skje». Det har vært for mange år, det har vært for intenst. Deler av meg er borte for alltid, fordi jeg er en annen person i dag. Jeg har forandret meg i takt med sydommen. Så hvem i faen er jeg nå? Polert og slitt ned i sykdommens bilde?

Veien videre er utydelig, men kanskje kan den nye behandleren min hjelpe meg? Vil ha tilbake tryggheten min…Vil ha tilbake de manglende bitene i mitt puslespill. Jeg er redd, og klarer ikke å bli trygg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Sykdom

Angst

Jeg sitter på fest med mine gode venner og er litt småfull. Jeg har kjøpt meg en ny sexy kjole og nye sko for annledningen. Jeg er sminket flott med smokey eyes og rød lebestift. Hvis jeg noen sinne har sett ut som «a million dollars» så er det nå.

Men jeg klarer ikke engasjere meg. Jeg stirrer tomt ut i luften og innser at det stedet jeg aller helst vil være nå er hjemme eller på akuttposten. Ingen andre steder. Tanker om selvskading sklir igjennom bevisstheten, men jeg skyver de fra meg.

Jeg vil være den jeg en gang var. Livlige, morsomme Nerve. Full av tøysete påfunn, glad i den gode samtalen og det å bli kjent med nye folk. Jeg vil så inderlig nyte denne festen og disse menneskene, men jeg klarer ikke. Jeg finner ikke trygghet i meg selv. Jeg er rett og slett redd og stressa. Jeg vil hjem til kjente omgivelser og ta det med ro. Hjem til pysjen min.

Hvordan kan jeg forvente at livet mitt skal bli bedre når jeg ikke engang takler å være på fest? Det er meg…Det er noe galt. Jeg mistet noe av meg selv da jeg ble syk sist. Den delen av meg som fungerer på fest og i sosiale lag. Den delen er borte. Angsten har fylt vakumet.

I tillegg har jeg en del andre private tanker som jeg fornekter og sliter med. Tanker som fører til urolig søvn og en konstant hammrende hjerne.

Sitter hjemme nå. Måtte bare gå fra festen. Klokken er ikke 21.00 engang og jeg måtte stikke. Hater, virkelig hater meg selv for det, men det var ingen vei utenom. Jeg klarte ikke…Jeg er så sliten, trøtt og redd

1 kommentar

Filed under Angst, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Juleferie, del 2

Hjemme igjen etter koselige dager hjemme hos mamma. Har vært på hytta i helgen, noe som var veldig koselig og avslappende. Men for en start. Hytta vår ligger 500 meter ned en bakke fra hovedveien. Det var så dyp snø at vi satt oss fast for hvert steg, og vi var selvfølgelig nedlasset med mat o.l i sekkene våre. Vi brukte 1 time på 500 m. Stefaren min ble så sliten at han spydde, jeg satt og grein og banna så busta føyk, og mamma var bare målløs. Jeg har aldri vært så kald og sliten i hele mitt liv. Det er det værste jeg har vært med på. Det var jo selvfølgelig liten storm og -10 grader. Fytti rakkern. Men når vi kom inn i hytta og det begynte å bli varmt, var alt glemt og vi kunne le av det 🙂 ❤ familie ❤

I morgen drar jeg til Thailand. Stress. Har pakka det jeg trenger, krysset av på lista, dusjet og er klar til å gå ut døra. Men flyet går ikke før kl. 12.15 i morgen, og jeg har ikke nok ro i kroppen til å få sove. Får ikke sove når jeg vet jeg må opp tidlig for å rekke noe.

Litt angst for reisa. Har ikke sett faren min på 3 år, og han har fått en ny datter på 1 år. Har møtt kona hans før da, men nå bor de i en landsby sammen med familien hennes som jeg ikke har møtt. Så ja, jeg er litt stressa. Er redd for at det skal bli forfærdelig. At det skal vise jeg at pappa er syk og at jeg må ordne opp, nok en gang. Er redd for at han skal være syk, og sint. Er redd for at han skal slå. Jeg har ingen grunn til å være redd for at han skal skade meg, han har bare gjort det en gang og det var et «uhell». Han slengte meg inn i veggen da han fant ut at jeg røkte sigaretter i en alder av 16 år. Men jeg vet han slo mamma.

Jeg har utrolig mye ambivalens i meg når det gjelder den mannen der. Jeg elsker han og jeg hater han. Han har gitt meg noen av de flotteste øyeblikkene i livet mitt, men han har samtidig gitt meg noen av de jævligste. Jeg tror og håper det skal bli bra nå, men jeg vet ikke, og det gir meg angst. Han kjenner meg jo ikke lengre. Sist vi møttes var jeg sosialklient, hadde kjæreste som jeg var lykkelig med, ingen jobb, ingen ambisjoner. Nå er jeg snart ferdig utdanna og har massevis av ambisjoner. Jeg er singel og lærer meg å bo alene. Jeg har vært mye psyk, men jeg har jobbet meg i gjennom det og fått større selvinnsikt. Jeg ble ikke han, noe som var min største frykt.

Så kryss fingrene der ute for at flyet går når det skal. Det er jo flykaos i Europa, så det blir spennende om jeg i det heletatt kommer meg avgårde.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Hverdag

Sleepyhead

Sovna klokken 04-ish i natt, og spratt opp kl 07.00, panisk for jeg trodde jeg hadde forsovet meg. Tok meg en dusj og brukte litt ekstra tid. Vanligvis står jeg opp når jeg burde vært på vei ut døra, så jeg rekker ikke gjøre noen «stå opp ting». Som for eksempel en dusj om morgenen, og å ta på seg sminke. Kom faktisk 10 minutter for tidlig på jobb i dag.

Da jeg kom hjem i dag fant jeg noen uåpnede brev på fryseren min. Trodde ikke det var så ille, kunne liksom ikke se for meg at jeg skulle ha klart å fucke opp. Joda, det har jeg klart. 2200 kr til Statens Inkrevningssentral, tvangsbegjæring med mindre jeg betalte innen betalingsfristen…som var forrige uke…

SATAN!

Vet det er min egen feil fordi jeg ikke har turt å åpne post og prøvd å ignorere det faktum at jeg har lite penger. Jeg bruker alt for mye penger på viss vass, og klarer ikke å betale regninger. Klarer ikke åpne posten. Out of sight, out of mind. Så jeg prøvde å ringe SI, men de var stengt. Må prøve å få tak i dem i morgen og inngå en avtale om at jeg betaler det når jeg får penger. Det var virkelig ikke dette jeg trengte rett før jeg skal på ferie. HATER penger og økonomi.

Fikk heldigvis besøk av oppfølgingspersonen min fra kommunen, og hun ringte rundt og forhørte seg om regler og slikt. De kan tydeligvis ikke trekke i sykepengene mine, fordi jeg tjener så lite som jeg gjør. Snakket med henne om styret forrige uke, økonomi og selvskadingstanker. Føler jeg får til å bruke tjenesten godt. Har alltid noe dritt å fortelle. Hun var imponert over at jeg har holdt meg unna selvskadingen selv om alt har gått litt på halv åtte i det siste. I mitt syke hode er det en tanke som tenker «hvis hun er imponert over hvor lenge du har holdt ut, har du holt ut for lenge.» Men nei, jeg nekter å høre på den tanken. Selv om jeg har lyst.

I morgen skal jeg møte den nye behandleren min. Det blir spennende. Skal bare bli litt kjent, tror jeg. Utredningen starter ikke før på nyåret. Så vi får se da. Håper jeg liker han, det hadde vært så greit.

Nå skal jeg faktisk gå å legge meg før kl 20.00, fordi jeg sov ca 3 timer i natt, og det er rett og slett for lite!

1 kommentar

Filed under Angst, Borderline, Hverdag

Søvn

For å bestå praksisen må jeg møte opp nøyaktig kl. 08.00 i morgen, og resten av uka. Det vil si, i 5 dager framover. Dette høres ut som en enkel og overkommelig oppgave. Problemet er bare at jeg får sånn angst for å forsove meg at jeg ikke får sove. Blir liggende og vri meg og telle ned til kl 07.00. Jeg vurderer sterkt å bare holde meg våken i natt og gå rett på jobb. Det betyr en forjævlig dag i morgen, og jeg vet at psykisk har jeg veldig lite godt av å døgne. Er trøtt, men angsten for å forsove meg holder meg våken. Hadde jeg hatt fri i morgen hadde jeg sikkert sovna for lengst. Hater dette! Skulle ønske klokken bare kunne bli 07.00 sånn at jeg slapp å ligge våken i mange timer.

Tenk om jeg ikke hører klokka som ringer. Tenk om jeg skrur den av i søvne? Tenk om strømmen går og klokka nullstiller seg? Tenk om den bare ikke ringer?

4 kommentarer

Filed under Angst, Søvn

Merkelapp

Sliter fortsatt med disse impulsene som forteller meg at det er lurt å skade seg selv. Det kan komme helt uten forvarsel og slå meg i bakken.

Sårene mine har grodd og blitt til arrvev. Enkelte steder på kroppen min er ikke huden myk, men harde kanter som stikker ut fra den friske huden, som små skjær. Andre steder har blitt til små søkk.

Jeg har snakket en del med behandleren min om dette med arrene mine. En del av meg hater arrene, mens en annen del av meg elsker de, og synes nesten de er vakre. En del av meg vil ha flere arr, og har romantisert selvskadingen. Psykologen min spurte meg om jeg hadde noen idè om hvorfor jeg følte det sånn. Etter å ha tenkt meg om litt så kom jeg fra til en slags sannhet. Selvskading er en strategi jeg har brukt i mange år nå, det har en positiv funksjon for meg. Det hjelper meg å ventilere følelser, og det gir en lettelse psykisk. Selvskading har blitt en del av min identitet og måten jeg ser på meg selv. «Selvskader» er en bås jeg har satt meg selv i, en merkelapp jeg har risset inn i armene mine og jo flere arr jeg har, jo mer etablert blir jeg.

Mennesket er alltid redd for det ukjente, og i denne sammenhengen kan man si at jeg er redd for hva det vil innebære å ikke lengre være selvskader. Hvordan vil min verden forandres? Hvordan skal jeg møte verdenen, og bli møtt av verdenen når jeg ikke kutter meg lengre?

Jeg har gått over 2 måneder skadefri nå, og synes det er dritskummelt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Selvskading, Sykdom

Utmattelse og julebord

Jeg er så ufattelig sliten. Har gått med stålnoia, tårer i øynene og angst mer eller mindre konstant siden onsdag. Det var delvis min feil, og delvis deres feil, slik det alltid er. Jeg er ikke redd for å ta på meg skyld og gi uforbeholdne unnskyldninger, det er noe jeg har lært meg å takle, men i dette tilfellet var det ikke riktig, og jeg følte meg tråkket på. Det er derimot noe jeg har veldig vanskelig for å si ifra om, særlig til autoritetspersoner.

Så møtet konkluderte med at jeg består praksisen dersom jeg møter opp presis 5 dager neste uke (istede for 4 som var den opprinnelige avtalen), og at det vil komme med en bemerkning om at jeg har hatt periodevis dårlig oppmøte på attesten min, noe som igjen vil føre til at jeg ikke kommer til å få meg noen jobb med det første. Men det er et problem jeg ikke klarer å ta innover meg nå. Jeg har vært utrolig syk denne høsten, og jeg er her fortsatt.

Da jeg var hos fastlegen min på onsdag sa hun masse flotte og fine ting om meg, som jeg selvfølgelig ikke klarte å ta innover meg. Hun sa at hun trodde at jeg kom til å klare å leve godt med sykdommen min fordi jeg var så reflektert og hadde sånn guts og ståpå vilje. Selv om tilbakefallene kommer, så følte hun seg veldig trygg på at jeg kom til å få en god livskvalitet. Hun sa at iløpet av høsten fikk hun i posten den ene epikrisen etter den andre fra sykehus, dps og akuttposten. «Da var jeg sikker på at du hadde ramla ut fra skolen, men til min store overraskelse så er du jo fortsatt i praksis og er snart ferdig. Det er det ikke mange som klarer.»

Nå skal jeg ta det litt til meg og være litt stolt over det, for jeg har fokusert så enormt på det negative de siste dagene. Jeg kom meg faktisk på jobb 2 dager etter at jeg hadde forrige intox. Jeg dro på praksis med godt bandasjerte armer skjult under gensern. Jeg nekta å sykemelde meg og gi opp. Det tror jeg er en styrke som jeg må ta med meg videre.

De siste ukene har jeg gått på reservestyrke. Det har vært utrolig slitsomt å kjempe seg igjennom det, men jeg føler at jeg har fått utrolig mye fint og godt tilbake. Det har ikke vært «all bad», det er bare at det har vært mye fokus på det negative. Veilederne mine har jo faktisk sagt at de mener jeg har en intuitiv forståelse av faget, og er utrolig reflektert og dyktig. Noe som har gjort at de har gitt meg ekstra sjanser. Jeg er takknemlig for det.

Må som sagt begynne å fokusere litt på de positive tingene nå, for de siste dagene har virkelig tatt knekken på meg. Er så utkjørt at det halve kunne vært nok.

Til alt overmot var det julebord på jobben i dag. Det skulle være ute i en lavo, langt oppi skogen. I dag var det -16 grader i byen, og jeg hadde hatt en tung dag, så jeg hadde bestemt meg for å ikke dra. I siste minutt ombestemte jeg meg, og heiv på meg masse ull og tykke klær og tok bussen opp sammen med de andre. Det angrer jeg ikke et sekund på. Det var så vakkert ute i skogen. Det eneste lyset var fra noen fakler og bålet, så man så hele den vakre stjernehimmelen. Maten var fantastisk god, og det var koselig å snakke med kollegaene mine på fritiden i festlig lag. Så det ble mang en god latter, og gode samtaler. Det var godt over 20- ute i skogen, og det var ganske så kaldt, men det gikk bra. Tok et glass vin og dro hjem i 12 tiden.

Dagen endte godt. Jeg skal ta med meg erfaringene fra disse siste dagene videre, men jeg er også nødt til å se videre framover, og se på de positive tingene. Jeg har til og med klart å holde meg unna selvskadingen i disse vanskelige dagene, noe som har vært en kraftanstrengelse i seg selv. 60 dager skadefri 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Skole

You better start swimming…

…or you`ll sink like a stone

Ligger i senga og prøver å høre på lydbok, men konsentrasjonen glipper. Jeg ser for meg ting jeg ikke vil se, ting jeg prøver å stenge ute av bevistheten min presser seg inn bak øyelokkene. Følelsene øker i intensitet og det tar ikke lang tid før jeg føler meg slitt ned til beinet. Hjertet hamrer raskere, kjenner pulsen i hele kroppen, den dundrer avgårde som et løpskt tog. Angstanfallet er et faktum og jeg må begynne å ro meg inn mot land.

I morgen er det ekstremt viktig at jeg ikke forsover meg, noe som ikke hjelper på angsten. Er overbevist om at jeg kommer til å forsove meg og stryke hele praksisen. Gruer meg utrolig til møtet med veilederne mine og skolen. Føler at veilederne mine kommer til å sitte å fortelle negative ting om meg, og så må jeg prøve å respondere på det på en normal og voksen måte, uten å gå i forsvarsposisjon. Ikke anklage tilbake, eller komme med unnskyldninger. Jeg må annerkjenne og ta ansvar. Men det gir meg fullstendig panikk. Er også uenig i at det skal gjøres en så big deal av at det ble en kommunikasjonsfeil mellom meg og veilederne. I stedet for å bare diskutere det og bli enige oss i mellom, så ringte de skolen med en gang.

Selv om jeg må tidlig opp ble jeg nødt til å ta «krise» medisin, for å kunne slappe av og få sove. Var nødt til å gjøre det i går også. Bekymrer meg så jævlig mye for tida.Vil bare være ferdig med praksisen. Er litt redd for at jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd når jeg endelig kan slappe av. Heldigvis drar jeg til mamma samme dag som praksisen slutter.

I går var jeg ikke hjemme, var hele dagen hos venninna mi, og hun ville ikke at jeg skulle være alene, så jeg overnattet hos henne. Det var koselig, og det hjalp å være sammen med noen, å kunne prate om banale ting for å distrahere hjernen eller gå igjennom litt alvorligere ting for å bearbeide/forberede. Selvskadingstankene var og er fortsatt i hodet, men jeg føler at jeg har god kontroll på de, jeg klarer å benytte meg av mestringsstrategiene mine og prøver å snakke/tegne/male følelsene i stede for å gråte blod.

Forhåpentligvis virker tabelettene raskt så jeg får sovet i natt, og ikke forsover meg i morgen. Gud, da dør jeg…NOIA!

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Skole, Sykdom