Category Archives: Sykdom

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Luna

Jeg skrev denne teksten i går kveld og var veldig usikker på om jeg skulle poste den eller ikke. Har lest igjennom den flere ganger i dag, redigert og er fortsatt usikker. Jeg velger å poste den fordi det er det nermeste jeg har kommet å klare å beskrive hvordan det er å slite med selvskading på en daglig basis på en god måte. Det er krigføring. Meg mot galskapen. Selvskading er noe dritt, for å si det banalt, og jeg skulle ønske jeg aldri i verden tok det første kuttet, at jeg ikke var full av arr og skam. So here it comes;

21. og 22. Juni

Inne på badet igjen, forran speilet. Det skjer merkelige ting i hodet mitt som jeg ikke kan forklare med annet enn sykdom. Skadetrangen er så stor at det kreves fysisk kraft og energi for å holde den tilbake. Sliten nå, så ufattelig sliten og full av faen. Jeg stirrer inn i det jeg frykter mest, mitt eget speilbilde.

Før i tiden trodde de at galskap ble påvirket av månen. Det engelske ordet lunacy kommer fra luna som betyr måne. Og det er slik det føles. Dragningen mot galskapen er like sterk som gravitasjonskreftene månen påfører jorden. Det er derfor vi har flo og fjære. Det er slik det føles å være bipolar. Å bli dratt mot sin vilje, inn og ut, opp og ned av depresjoner og manier. Det er som om det er noe utenfor meg selv, utenfor min egen kontroll som drar sinnet mitt mot selvdestruksjon.

Fantasiene jeg har er mange, og selv om jeg har millioner av barrikader oppe for å holde det hele unna, er jeg redd for at det skal finnes et hull i murene mine. At på et eller annet vis skal galskapen gå fra å bare være fantasier og tanker som torturerer meg psykisk, men at det skal gå over til handling. Jeg sier ikke at jeg er farlig for omverdenen, jeg er ikke farlig for noen andre enn meg selv. Hadde det ikke vært for denne ferieturen til Kreta tror jeg ikke jeg hadde klart å holde forsvaret oppe så lenge. Vet ikke om jeg klarer å holde forsvaret oppe i en uke til. Det er bare en uke, litt over det til vi skal dra.

Så jeg kler på meg og går ut av huset. Prøver å følge psykologen min sin anbefalning om å slite meg ut om kveldene. Bruke opp fysisk energi, men det funker ikke helt som etter planen. I stedet for å ta til venstre i det andre krysset, går jeg til høyre, mot 7/11. Jeg vet hva jeg vil ha der men jeg mumler ”Nei, nei, nei” til meg selv hele veien inn til butikken. Prøver å lure meg selv med å kjøpe masse andre ting. Cola, litt godterier, en lighter. Til slutt kan jeg ikke kontrollere det lengre, «det»  tar over kontrollen. Går bort til reolen med hygieneartikler og kjøper en pakke engangsbarberhøvler og går mot kassa. Legger det på disken og ber om en pakke blå Camel, enda jeg har slutta å røyke. Kan ikke huske sist jeg kjøpte en pakke røyk. Total sum, sette inn kortet, trykke koden, pose, takk, hadebra.

Ute av butikken fortsetter jeg å si nei til meg selv mens jeg tenner sigaretten. Den smaker forjævlig, men det føles selvdestruktivt og fint. Har alltid likt å røyke, det gir meg ro. Stopper på fortauet, halvveis hjemme nå, og gjør ferdig sigaretten. Tenker. Konsekvensanalyse. Dette kommer til å føre til en rus, en glede, en lettelse…For en stund. Dette kommer til å føre til en dyr taxitur, pinlig affere på legevakten nok en gang, bandasje og sting som kommer til å klø og irritere vettet av meg, at mamma vil se meg rett etter en ”episode”, se sårene, at jeg må dekke meg til og passe på i ferien, at jeg må forklare meg for lillebroren min, at jeg må ta i mot enda mer dritsnakk fra faren min, at jeg får flere arr.

Dette er de garanterte konsekvensene. Så slenger vi de mulige konsekvensene på: Jeg kan bli innlagt, frivillig eller på tvang. Muligens gå glipp av hele ferien. Møte frekke og spydige sykepleiere eller leger. Vente i timesvis på legevakten for tusende gang fordi det er ingen som prioriterer slike skader. Mamma flipper ut, at dette er siste dråpen i begeret hennes. At jeg faller over kanten fullstendig denne gangen. At jeg skremmer lillebroren min bort fra meg. Jeg kunne sagt mer, men når alle disse tankene renner inn i hodet mitt er det fortsatt med en enorm kraftanstrengelse at jeg tar avgjørelsen om å IKKE skade meg selv. Hvertfall ikke før ferien. Sannsynligvis må jeg igjennom denne tankeprosessen en million ganger før jeg faktisk sitter på flyet til Kreta sammen med Mamma, men jeg håper det kommer til å bli verdt det.

Føler meg roligere nå. Mer kontroll. Jeg skal gjemme bort barberbladene jeg kjøpte, for jeg klarer ikke å kaste de. I perioder klarer jeg å leve med en barberhøvel til leggene uten problem, i andre perioder må jeg ha alle skarpe ting ut av huset. Nå er jeg på det stadiumet hvor jeg føler at selve selvskadingen er uunngåelig, men jeg prøver å begrense konsekvensene og kontrollere når det skal skje. Det blir nesten som en trøst og alt blir bakvendt. Ferien blir noe jeg må komme meg igjennom for å kunne komme hjem å skade meg selv med mindre konsekvenser. Det er bakvendtland, det er feil og det er sykt. Jeg er syk nå. Får lyst til å legge på et «Jeg er syk nå, men det går bra», fordi jeg er så vant til å skjerme folk rundt meg, fordi jeg er så redd for hva de tenker om meg. Redd for å drive dem bort.

Endringsfokusert rådgivning og selvskading. What a fucking joke. Jeg skrev bacheloroppgave om hvordan å gi råd til mennesker som sliter med selvskading, men jeg klarer ikke å anvende kunnskapen på meg selv. Et godt råd jeg kan gi her og nå er: ”Utsett avgjørelsen, et kvarter, så en halvtime, deretter en time, så en time til, så til i morgen. ” Se hvor langt du kommer, er kampviljen din på topp den dagen så kanskje du klarer å holde deg en halvtime første gang du prøver dette partytrikset, men hemmeligheten er at du kommer lengre for hver gang du prøver. Du trener opp musklene i psyken din, lærer deg selvkontroll og impulskontroll. Du tar valg og avgjørelser i stedet for å bare handle. Jeg har nå tatt valget om å vente til etter ferien, til i August, og se hvordan verden ser ut gjennom øynene mine da.

Selvskading er en avhengighet, en stygg avhengighet. I det siste har jeg følt at det er en avhengighet som kveler meg. Den ødelegger kveldene og nettene mine. Har ikke skadet meg alvorlig siden Januar, det har blitt noen små episoder hvor lårene mine har fått seg noen mindre kutt, men det er den konstante trangen og kampen mot trangen som ødelegger meg. Jeg blir sittende å taste av gårde manisk på tastaturet for å finne utløp for den galskapen som driver meg. Jeg har i det minste det, skrivingen lar meg fortelle og forklare med ord istede for kutt. Det lar meg skrive ned små noveller om alle fantasiene mine, og det gir meg fred for en stund. Helt til noe nytt dukker opp og jeg blir nødt til å skrive ned det også.

Håper ting blir bedre etter ferien med nye medisiner, fast behandling igjen, forhåpentligvis jobb og sikker inntekt hver måned. Håper barberbladene som ligger på badet mitt får ligge i fred helt til jeg en dag kaster de.

4 kommentarer

Filed under Depresjon, Historier, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Behandling

Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.

Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.

Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.

Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.

Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.

Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.

Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?

Legg igjen en kommentar

Filed under Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Panikkangst

I dag klarte jeg å få et panikkangstanfall og jeg vet ikke om jeg tør å gå ut av leiligheten igjen.

Satt å så på TV i den bittelille stua mi. Jeg sitter 1 meter fra vinduet ut mot oppkjørselen og inngangsdøra mi. Så jeg gløtter ut og ser en dame i 50 åra komme mot leiligheten min. Hun legger hendene mot ruta og stirrer inn. Et øyeblikk blir jeg forvirret og skjønner ikke hva hun holder på med før hun river opp døra mi og marsjerer inn. Hun brøler «Er det du som er ….» Jeg svarer ja og hun begynner å kjefte og smelle og fortelle meg at jeg er verdens største idiot, korka, dum forbanna dum. Jeg spør henne hva problemet er og hun forteller rasende at jeg har kastet søpla mi feil, i hennes søppeldunk. Jeg ber høflig om unnskyldning og sier at jeg trodde den søppeldunken tilhørte det huset jeg bor i. Da får jeg en ny tirade om at jeg var en korka idiot og at jeg måtte skjønne at det var hennes eiendom. Igjen beklaget jeg rolig og høflig, men hun hisset seg bare mer og mer opp. Jeg var nå blitt så redd at jeg begynte å hyperventilere. Det gikk ikke ann å snakke saklig eller med fornuft til denne dama. All følelse i kroppen min forsvant og jeg begynte å skjelve. Hun sa at hun hadde vært å snakket med alle andre i huset og fortalt dem hva jeg hadde gjort. Endelig klarte jeg å reise meg opp av sofaen og jeg ba henne om å gå ut av leiligheten min. Da så hun bare på meg og lo. Hun sa «Hah! Kaller du dette en leilighet, det er et hull!». Nå hadde panikken min tatt overhånd jeg hadde tårer i øynene så jeg ropte «Kom deg ut, nå!». Det føltes som jeg falt ned en lang tunell, og jeg fikk ikke puste. Jeg gikk mot henne og hun rygget ut av leiligheten mens hun ropte «Du er en jævla feiging» til meg, Jeg smalt døra igjen og låste den.

Så satte jeg meg ned å begynte å storgråte. Jeg var livredd for dama. Etter noen minutter fikk jeg roet meg ned såpass at jeg fikk ringt husverten min som bor i leiligheten over meg. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han sa at joda, hun hadde vært oppe hos han og han hadde tatt på seg skylden for søppelkatastrofen, fordi han ikke hadde fortalt meg hvor søppelkassene sto, og at jeg bare hadde bodd der i en måned, så han håpet hun hadde forståelse. Hun hadde ringt på til alle i huset og fått dem på trappen og fortalt om dette. Mens jeg snakker med husverten min ser jeg at hun kommer tibake med poser i hendene. Hun ser inn vinduet på meg og smiler. Hun kjenner på døra, som jeg heldigvis låste. Så tømmer hun søppelposene forran døra mi og går.

Husverten min kom ned og hjalp meg med å plukke opp søpla. Han sa jeg ikke måtte bry meg om henne, at det var hans feil, og at dama tydeligvis var ustabil. Men jeg er fortsatt livredd. Hun skremte vettet av meg med å bare brase inn i leiligheten min på den måten og rope og kjefte på meg. Jeg takler konfrontasjoner dårlig i utgangspunktet, og begynner alltid å gråte i krangler. Men dette er faen meg noe av det værste jeg har vært med på.

Er ennå forfærdelig redd, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av leiligheten igjen. Har trukket for gardinene og er livredd for å åpne de. Jeg gråter ennå, har grått i snart en time. Hyperventlieringen har jeg fått kontroll på, men jeg skjelver ennå og er nummen i kroppen. Føles som jeg er utenfor min egen kropp.

Dette er angst, jeg kjenner det, jeg vet det, fordi det føles som jeg fysisk er i ferd med å dø. Faen heller. For ei heks! Jeg er livredd for at hun skal komme tilbake å gjøre noe enda værre. Knuse vinduet mitt, eller sette fyr på huset. Jeg vet at det er irrasjonell frykt, og at det er katastrofeangsten som snakker, men jeg er bare så utrolig redd, og så utrolig alene. Jeg er redd for bare å se henne igjen, noe som jo er ganske sannsynlig ettersom vi er naboer. Jeg er redd for at hun skal klikke når hun ser meg og gå til angrep mot meg. Jeg er redd, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis hun kommer tilbake ringer jeg husverten min, ikke faen om jeg åpner døra for henne.

Må prøve å roe meg ned nå. Nytter ikke å spinne videre på angsten, men det er vanskelig når du først har mistet kontrollen. For nok ikke sove i natt…Må bare prøve å ta det med ro og distrahere meg selv med noe annet. TV eller Playstation, hva som helst. Kommer hun tilbake tror jeg at jeg kommer til å besvime.

4 kommentarer

Filed under Angst

Ærlighet

Hvor ærlig skal man være i en blogg? Hvor mye av seg selv er det akseptabelt å gi ut? Jeg har tenkt litt på det i det siste. Hadde denne bloggen vært tilknyttet mitt virkelige navn hadde jeg skrevet fint lite der.

Mulig jeg er naiv og selvsentrert, men jeg tror at jeg har noe fornuftig å komme med i ny og ne. Noen erfaringer og tanker som kan være gode for andre å lese. Jeg driver jantelov på meg selv. Mobber meg selv for at jeg blogger. Rakker ned på meg selv for at jeg bretter ut om private ting på internett. Rakker ned på meg selv fordi jeg ikke tør å være ærlig å stå fram med navn og bilde. Men hva betyr vel det? Hvis noen på død og liv vil vite hva jeg heter og hvordan jeg ser ut så send en mail. Er ikke det et greit kompromiss? Eller er det feighet?

Enkelte tanker egner seg ikke til publikasjon i en blogg. Noen tanker er for skrudde og for vanvittige til å havne ute på internett. Jeg tenker litt for min egen del, men mest for andre sin del. Jeg vil ikke trigge noen eller bekymre noen. For jeg klarer meg, jeg dupper såvid i overflaten, men jeg har hodet over vannet. Kjemper med noen monstre for tiden. Sammenlignet med meg selv for 1 år siden har jeg det mye bedre. Selvskadingen har vært på et absolutt minimum så langt i år, bare 3-4 tilfeller så langt. Smertegraden er mer tålelig, jeg leter mer aktivt etter lyspunkter, selv om jeg ikke alltid finner dem.

Tar meg selv i å bli omfavnet av et pledd av håpløshet. Det, kombinert med 0 aktivitet på dagtid og søvnvansker, kan fort føre meg ut på ville veier. Men jeg er obs på det. Prøver å gjøre de riktige tingene, selv om jeg ikke vil. En del av meg vil bare skli inn i galskapen og kaoset. Vet ikke hvorfor, men det er en dragning, en fristelse. Men jeg skal være flink pike.

Fikk en hyggelig beskjed i går om at jeg skal til Kreta sammen med Mamma og lillebror om 2 uker. Det var en hyggelig overraskelse, og en absolutt verdig motivasjon til å holde meg selv unna selvskadingen.

 

1 kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Søvn, Selvskading

Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers

Legg igjen en kommentar

Filed under Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Kalorier og andre bekymringer

Jeg hater disse nettene hvor jeg blir liggende våken, totalt uten håp om søvn. Hadde tatt det jeg anser som akseptable mengder med beroligende, men det hjalp ikke. Selv om jeg var utrolig fyllesyk og sliten hele dagen, så kommer ikke søvnen til meg om natten. Mye av problemet ligger i at jeg har snudd døgnet. Eller det vil si, det er slik døgnet er for meg. Det er mer normalt for meg å ligge våken om nettene og sove til langt ut på ettermiddagen enn det er å stå opp tidlig. Skulle ønske jeg fikk til det.

Skulle også ønske jeg fikk til å gå ned i vekt. Jeg er ifølge tallene ganske så overvektig. Jeg er 1,66 og veier 94 kilo, noe som gir meg en BMI på 34,2. Det er ikke bra tall. I fjor på denne tiden var jeg rundt 70 kilo og fornøyd med kroppen min, men så begynte jeg med de jævla medisinene og spising. Har vært med i vektklubben.no nå i 6 uker og i følge planen skulle jeg ha gått ned omtrent 5-6 kilo på denne tiden. Det har ikke skjedd. Jeg gikk riktig nok ned de første ukene, men så gikk jeg opp igjen. Har fulgt regimet der ganske så strengt, selv om jeg har tillatt meg selv å drikke meg full enkelte kvelder og dermed gå over kalorigrensa. Min kalorigrense ligger på 1400 kalorier om dagen. Så hva er greia? Hvorfor går jeg ikke ned i vekt når jeg spiser mindre kalorier enn det jeg forbrenner? I følge «de som kan om sånt» er et normalt vedlikeholdsnivå av kalorier på rundt 2000.

Jeg er stuck i mitt eget hode og i min egen kropp, misfornøyd med begge. Den ene delen av meg sier:» Fuck it all to hell, spis det du vil, drikk det du vil, sov når du vil og om du vil. Lev som sånn du vil. Jeg gir meg faen». Den andre delen av meg sier : «Stopp, hold ann et øyeblikk. Du vet du blir syk av å ikke opprettholde daglige rutiner, og akkurat nå har du ikke en jævla rutine i livet ditt, så hva med å begynne med noe så basic som mat og søvn? Kanskje litt fysisk aktivitet til og med? Slutt å sutre, du er sterkere enn dette.»

Jeg har lyst til å gjøre denne dagen til et eksperiment for å teste viljestyrken min. Mine fordommer om meg selv er at jeg ikke eier viljestyrke. Ser jeg noe jeg vil ha, tar jeg det. Er det noe jeg ikke gidder å gjøre, gjør jeg det ikke. Jeg har elendig disiplin og burde vært sendt på boot camp. Vurderer å lage et system for å holde disiplinen. Det vil si skrive opp detaljerte ukeplaner. Hva jeg skal spise og når jeg skal spise. Hva jeg skal trene, når jeg skal trene og hvor jeg skal trene. Når jeg skal legge meg og når jeg skal stå opp. Sette av tid til eksamenslesning og husarbeid. Og selvfølgelig litt tid som jeg kan kose meg med. Rett og slett dritstrenge ukeplaner for meg selv hvor jeg kan føre inn timesavtaler og andre ærend som jeg må få gjort. For jeg er ekspert på å utsette alt til siste liten, gjerne etter å ha blitt mast på i mange uker. Jeg trenger å få med meg ræva mi og få gjort ting.

Problemet er at jeg møter ambivalensen og meg selv i døra allerede nå. For mens jeg skriver dette har jeg ikke noen tro på at jeg skal kunne klare å følge noen slik ukeplan. Jeg har jo ingenting å stå opp til bortsett fra meg selv og ting jeg ikke har lyst til å gjøre. Trenger en jobb tror jeg. Den jobben jeg har nå kommer jeg ikke til å gå tilbake til på grunn av angst og diverse, så jeg er sykemeldt på ubestemt tid og venter på å høre hva NAV synes.

Ustrukturert innlegg, ustrukturert liv. Hva kan jeg si…Jeg er ei rotete jente med null kaoskontroll. Jeg er livredd for at ting skal spinne ut av hendene mine når som helst. At jeg plutselig en dag innser at jeg har gått på fylla i 3 uker i strekk, ikke betalt en eneste regning, sovet bort de siste ukene, og har latt huset forfalle. Jeg har et snev av kontroll, men den er så skjør.

Vil sove nå, men klokka er 07.45…God morgen

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Sykdom

17.mai og bursdagsnoia

Har hatt en trivelig dag sammen med venner i dag. Vi har spist, ledd og slækka. Jeg er glad jeg har folk. Men følelsen er tilbake, og jeg klarte såvidt å forkle den. For utpå ettermiddag/kvelden hver jævla 17.mai begynner jeg å bli dårlig. Kan huske humørskiftet, følelsen av å ikke være tilstede i kroppen, eller en følelse av å være rusa, uttafor, helt siden 12-13 års alderen.

Har seg nemlig sånn at jeg har bursdag i morgen, og angsten, depresjonen, hypomanien og dissosiasjonene (take your pick) kommer snikende ut av krinkler og kroker i hjernen min.  Har hatt det greit siden jeg kom hjem fra Nord-Norge. Mye å gjøre og mye rot i den nye leiligheta mi, men jeg har ikke hatt noen overveldende syke følelser. Var redd for at 17.mai skulle trigge meg i år også, og det ser ut til å gå den veien også i år.

Har hatt min del bedritne bursdager oppigjennom livet. De har vel særlig blitt ødelagt av faren min, som også tilfeldigvis alltid blir veldig syk rundt min bursdag. For noen år siden klarte han nesten å ødelegge 20 års dagen min med å true med å ta livet av seg og ringe meg etter hjelp (takk gud for at jeg hadde en fantastisk kjæreste som hjalp meg gjennom den tida!). Han var da i Thailand, og jeg i Norge, så det var fint lite jeg kunne gjøre med situasjonen. Så er det greia når man er skilsmissebarn og må velge hos hvilken forelder man vil feire bursdagen sin. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte velge å ikke møte en av foreldrene mine. Pressa situasjoner og generell dårlig samvittighet ovenfor både den ene og den andre.

Så noe av disse følelsene tror jeg handler om gamle minner som presses opp mot overflaten. Triggere.

Men det er noe annet der i dypet også som jeg ikke helt forstår. En panikk for å bli eldre og for at jeg er singel. Det er vel ganske normalt, men det er i en ganske intens grad. Det er en sorgfølelse, og av en eller annen grunn trigges det på bursdagen min.

Jeg har en indre stemme i meg som konstant forteller meg at jeg er en drittperson, en taper, et null, ingenting verdt. Jeg vet at det ikke er sant, jeg vet at det er «syke» tanker som prøver å dra meg ned i depresjonen. Men filteret mitt er tynnere på akkurat 17.mai og bursdagen min. Kanskje er det fordi det er meningen at jeg skal være glad. Eller fordi jeg ser så mange glade mennesker rundt omkring den 17.?

Jeg vet jeg har folk som er glade i meg, men det er en del av meg som tror at alt dette er falskt. Det er så vanskelig å beskrive.Tror det er derfor jeg alltid vil ha feiring på bursdagen min. Selv om jeg hater bursdagen så trenger jeg bekreftelse på at jeg ikke er en drittperson. Trenger å bli sett og annerkjent. Det er en slags vrangforestilling inni meg rundt kampen om det gode og det onde. Noe som igjen får meg til å føle meg utrolig egosentrisk og enda mer som en drittperson. Velkommen til the downward spiral.

En tidligere venninne sa til meg at jeg hadde et sykelig dårlig selvbilde gjemt bak en smilende og hoppende glad fasade. Psykologen min har også sagt at han har lagt merke til at jeg stoler mer på han fordi jeg smiler mindre for hver gang jeg ser han. Jeg tør å vise hvem jeg er. For selv om jeg alltid har stått på barrikadene for at man skal være åpen om psykisk helse, så betyr ikke det at jeg vil vise «mitt sanne ansikt» til hele verden. Jeg kan snakke om det, men jeg viser det sjeldent. Utrolig få av mine venner og bekjente vet om denne bloggen for eksempel. Jeg er for feig til å vise dem hvordan jeg har det, og en del av meg mener jeg har rett til det. Alikevel er det med dårlig samvittighet og nølende hånd jeg trykker på «publiser» knappen. For hva kommer de jeg feiret 17.mai med til å tro? Jeg koste meg jo kjempemasse med dem i dag. Jeg lo, bokstavelig talt, til krampa tok meg. Det er bare sykdommen min som prøver å trekke meg ned i søla nok en gang. Den prøver å ødelegge noe som er fint og godt. Jeg sliter med å finne balansen i hva som er «mine» tanker og hva som er sykdomspropaganda.

Hadde som sagt en flott start på denne dagen, og hadde håpet at jeg ikke skulle få disse følelsene igjen. Men nå er de her, så da må jeg bare begynne å jobbe med de og meg selv igjen. Det er så skremmende, for selv nå når jeg sitter å skriver dette innlegget klarer jeg ikke å kartlegge hvor jeg er psykisk. Alle barometerne går av i hytt og gevær. Jeg føler meg svimmel, trist, ikke tilstede og rusa. Jeg er vel i en midt-i-mellom-greie hvor alt kan slå ut i hvilken som helst retning. Hjelper å skrive om det. Hjelper å lese gjennom innlegget 100 ganger for å se mine egne tanker på skjermen, det gir en slags følelse av kontroll, men også en angst. Tror jeg skal takle det bedre i år enn i fjor.

Forresten, jeg VET at jeg kommer til å takle det bedre i år (i fjor ble jeg hypoman og gikk på tidenes smell). For jeg har lært på det året jeg har lagt bak meg. Jeg har lært meg å stå i mot bølgen som prøver å ta meg, jeg har lært meg bedre teknikker for å svømme og jeg har lært at jeg kommer meg alltids opp igjen. Jeg skal klamre meg fast til alt jeg har i år.

Siden sist bursdag har jeg:

  • Hatt en alvorlig hypomani, noe jeg ikke har opplevd i så stor grad tidligere.
  • Vært innlagt tilsammen 14 uker
  • Ramla hode over hals tilbake i selvskadingsgropa, men klatrer sakte men sikkert ut av den igjen
  • Vært sykemeldt fra jobb i 10 måneder
  • Byttet medisiner 3 ganger, og alt som følger med det
  • Lært meg å benytte meg av psykologer og terapi
  • Fått nye fantastiske venner!
  • Begravd kjærlighetssorgen
  • Bestått praksis (og fårhåpentligvis bacheloroppgaven)
  • Blitt mer bestemt på hvem jeg vil være i dette livet
  • Vært på 3 Motorpsychokonserter

Helt til slutt i dette merksnodige innlegget om alt og ingenting, vil jeg sitere Kent sangen Den Döda Vinkeln. Det var den som ga meg idèen til Fugl Fønix tattooen jeg har på leggen. Jeg har trua på at jeg kommer meg gjennom også denne bursdagen og også dette året, men det er med en visshet om at det kommer til å gjøre vondt. Men det var da vitterlig ingen som sa det skulle være enkelt.

Jag var länge ensam enda barnet
Ett monster underst i en hembyggd våningsäng
Och på håll såg jag ljusen dö i dimman
Precis när mörkret tändes upp igen

Och jag såg dig springa över skaren
I jakten på din sagolika vy
Och du lärde mig att fullständigt försvinna
In i dina tankar i ditt huvud står jag fri

Ge mig en vinterdrog
Ge mig allt du har
Kom nu jag är kroniskt låg
Bara mörkret hörs
I ditt öga var en storm jag såg
Som sommarsnö
I döda vinkeln ser jag allt du gör

Och där kommer dom jag ser dom mellan träden
Snälla kan du hjälpa mig att fly
Deras ögon är som mareld över världen
Jag kryper där i askan fågel Fenix född som ny

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Detaljer om meg, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Walkabout

Gikk en lang tur i dag. Gjennom gamle nedslitte fabrikker, og skikkelig industriområde. Det er en utrivelig gåtur, men det var målet jeg var ute etter. For helt ytterst på spissen av denne halvøya er det en gammel skanse. Der er det fredelig og fint. Husker jeg brukte å sykle hit da jeg var lita, bare for å tenke, eller for å komme meg bort.

Så jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Været var typisk Nord-Norsk, men ikke noe mer dramatisk enn det. Det regna og blåse som faen, men jeg skulle ut, jeg hadde en plan. Gikk først litt rundt og tok bilder (som kanskje blir lastet opp etterhvert), før jeg gikk ned mot fyret helt nede ved sjøen. Bølgene var store og smalt inn i berget. Jeg satte meg ned på berget for å føle på naturen, føle på vinden som rev i meg, regnet som peppret meg. Det føltes godt, det føltes som et utrykk for hvordan jeg føler det inni meg. En helvettes storm med rasende bølger og vind som blåser ut all fornuft. Så jeg satte meg altså ned, med iPoden min og satte på Vortex Surfer med Motorpsycho og ble sittende der og filosofere. Se på havet. Kjenner at jeg har savnet havet. Savnet intensiteten i været her nord. Det matcher liksom intensiteten inni meg, for å være klisjeenes mester.

Greia med foreldrene mine er fortsatt ganske uavklart, selv om det ser ut til at de blir å holde sammen. Noe jeg er utrolig glad for, stefaren min er som en far for meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men det er en vanskelig situasjon vi er i, og vi prøver å støtte hverandre, men det er ikke lett. Vi har alle skjulte følelser vi ikke vil dele med de andre i frykt for å såre eller gjøre situasjonen værre, men det drypper ut av og til. Sinne, bitterhet, alle de skikkelig destruktive følelsene. Så atmosfæren her er tykk og utrivelig. Jeg vil så gjerne hjem til Trondheim at jeg har lyst til å gråte. Blir fullstendig ødelagt av å være her. Jeg har jo ikke noe hjelpeapparat her oppe. Jeg er redd for at noe skal gå galt.

Var farlig ute på selvskadingstankegangen igjen i går kveld. Ville bare lage noen små risp for å se om det hjalp. Det gjorde det ikke, noe jeg egentlig visste på forhånd. Det må mer til enn noen små risp på hofta til for at ting skal bli bedre. Men det er uansett ikke veien å gå, og jeg er glad for at jeg klarte å kontrollere meg såpass at jeg ikke lot det utvikle seg derfra.

Har vært litt uforsiktig med medisinene mine, tatt dem litt for ofte og litt for mye. Derfor er jeg nå fri for beroligende, og uten nye resepter. Noe som gir meg en enorm angst. Har sendt mail til fastlegen min og forklart det hele, og håper hun svarer meg i morgen. Det er så lett å ta en pille for å dempe kaoset i hodet, jeg har ikke tid eller annledning til å deale med det på «den ordentlige måten» akkurat nå. Slik jeg ser det trenger jeg de pillene for å i det heletatt holde meg i live.

Prøver å skrive når ting er vanskelig, men det eneste jeg klarer å skrive for tiden er for mørkt for denne bloggen, så det blir ikke innlegg så ofte.

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading