Category Archives: Sykdom

Sprekk

I går var ikke de beste av dager. Hadde en smell. Prøvde alle avledningstaktikker jeg kan, og alikevel fortsatte følelsen å ese inni meg. Jeg viste jeg skulle til behandler dagen etter (altså i dag), men det hjalp ikke. Følte ikke jeg kunne ringe noen, for jeg kom bare til å skremme dem. Så jeg sprakk. 137 dager skadefri denne gang.

Dro ned på legevakta og slapp å vente så lenge denne gangen. Følte meg rolig, kaoset inni meg sto på i bakgrunnen men jeg kunne høre meg selv tenke igjen. Legen så ut som han var ferdigutdanna i går og sykepleieren hadde tydeligvis aldri behandlet noen som hadde skadet seg selv før. Det virket ikke som legen hadde vært med på det før heller. Spørsmålene de stilte virket så utrolig naive og dumme på meg, men jeg vet jo at det ikke er lett å forstå det dersom man er en «utenforstående». De ville legge meg inn på psykiatrisk, noe jeg sa var OK. Men da de ringte opp til Østmarka var det ikke rom i herberget. Så de sendte meg hjem igjen, og sa jeg måtte ringe ambulant teamet i morgen. Næææhsj.

Da jeg våknet i formiddag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra ambulant teamet på DPS. Men det var ikke noe stress, for jeg hadde jo, som sagt, time hos behandleren min i dag. Da jeg kom inn til han var det tydelig at beskjeden var gitt, og han viste om hva som hadde skjedd. Vi snakket litt, men jeg følte meg utrolig utilpass og sklei til stadighet ut av samtalen og ble sitttende helt stille. Ble utrolig bevist på alle bevegelsene mine og ble utrolig paranoid. Fikk det for meg at han kunne lese kroppspråket mitt og finne ut de merkeligste ting. Så fikk han meg tilbake til virkeligheten og jeg fikk snakket litt om følelsene mine. Vi snakka om selvskading generelt, og jeg fikk fortalt en del ting om «rutinene» mine som jeg ikke kan fortelle til noen andre. Det føltes ganske godt. Jeg lo til og med litt.

Skal tilbake på Onsdag, ingen innleggelse altså. Vet ikke hva jeg synes om det. Er litt redd for meg selv, men har fått høre at jeg bekymrer meg for mye. Jeg blir så redd for å miste kontrollen og at sykdommen skal komme å ta meg. Men som regel gjør den ikke det. Prøver å tenke at selv om jeg har åpnet «selvskadingsluka» på nytt så betyr det ikke at det er «lov» å gjøre det igjen. Fort gjort at snøballen begynner å rulle, men jeg skal ikke la det skje denne gangen. Har kommet for langt.

Dagens sang: Skyfri himmel – Bjørn Eidsvåg

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading

Medisinmøte

Da var medisinmøtet overstått, og jeg er fornøyd. Psykiateren som har ansvaret for medisineringen min nå virket faktisk som et fornuftig menneske. Hun mente det var hårreisende at jeg gikk på de medisinene jeg går på. Hun sa at det var forfærdelig at en så ung jente fikk foreskrevet Nozinan om kvelden, og hun lurte på om jeg i det heletatt fikk til å gjøre noe før kl. 12. Jeg måtte le, jeg fortalte henne at jeg som regel ikke fikk til å stå opp før langt ut på dagen, og dersom jeg absolutt MÅ opp tidlig er jeg som støpt i betong.

Så Nozinan er kuttet ut, det skal bare brukes ved krise. Seponering på Seroquelen er satt i gang, offisielt, og jeg er ferdig med den om 3-4 uker. Den store overraskelsen kom i at de ville mer enn doble dosen min med Orifiril, og at det skal være den eneste medisinen jeg tar (foruten sovemedisin). Den så jeg ikke komme, men fair enough, jeg er villig til å prøve.

Psykiateren mente det var best å gjøre det sånn, så kunne vi heller bygge på med antidepresiva eller antipsykotika hvis det skulle bli nødvendig. Hun påpekte også at det har vær 8 forskjellige leger som har endret medisinopplegget mitt de siste 2 årene, så det er ikke rart det er fucket opp. Nå forholder jeg meg kun til fastlegen og psykiateren på DPS.

Håper dette funker, og at jeg blir kvitt Seroquelen uten problem. Høye doser av Orifiril kunne vist i enkelte tilfeller føre til cyster på eggstokker og livmor, så jeg er nødt til å undersøke det regelmessig. Men bortsett fra det er det få bivirkninger.

Krysser fingrene for at dette skal gå bra og være til det beste 🙂

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Stabilt?

Nå har det gått 4 måneder uten selvskadingssprekk, og det har gått gradvis bedre med meg. Føles fjernt i dag å tenke på den høsten jeg hadde. Ukontrollert selvskading, intox, innleggelser, tårer, blod, sorg og fortvilelse.

Jeg besto praksisperioden, selv om jeg var innlagt på psykiatrisk halve tiden, og gikk igjennom helvette. Det er jeg stolt av. Jeg klarte det, selv om det tok all min energi, så klarte jeg det. Nå i dag har jeg et mye mer positivt syn på meg selv og på framtiden. Den dårlige selvtilliten henger ennå igjen, men jeg klarer å håndtere den. Jeg klarer å gå ut hver dag for å møte verdenen.

Vanskelig å si hvorfor jeg har det bra nå. Sannsynligvis en kombinasjon av nye medisiner, nye venner, mer sosial kontakt med andre mennesker, større trygghet. Det har vært rykninger hvor depressive tanker har sivet ut i bevistheten, men ikke mer enn at jeg takler det. Ikke mer enn at det bare varer en dag eller to før jeg har kontrollen tilbake.

Siden jeg er bipolar så vet jeg at dette er en fase. En stabil fase hvor alt virker ok. Den store oppturen og den store nedturen er dømt til å komme før eller senere. Er jeg heldig så kan det ta årevis før det skjer, er jeg uheldig kan det allerede ha startet.

Så jeg må ta vare på de stundene der mørket er langt unna, og lyset ikke er så sterkt at det svir i øynene. Har hatt mange sånne dager i det siste. Jeg får til livet mitt igjen, jeg føler at jeg mestrer det. Og det er en god følelse. Jeg har det fint, ok og bra.

1 kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Borderline

Nå har jeg hatt borderline diagnosen, offisielt, i en dag. I realiteten har jeg hatt den i flere år, har bare ikke hatt merkelappen klistret i panna. Det er en personlighetsforstyrrelse, altså en mye større del av «den jeg er» enn bipolar og ptsd diagnosene.

Personligheten min er syk. Det er ikke en fin ting å kjenne på. Før har det vært biologiske årsaker og traumer som har vært årsaken til sykdommen min. Jeg har på en måte skjønt hvorfor. Jeg har kunnet isolere sykdom og person på en enklere måte. Men hvorfor er personligheten min syk? Jeg har ingen god forklaring.

En del av meg har lyst til å ringe opp alle de venner jeg har hatt som nå har forsvunnet og si, jeg vet hvorfor jeg sa og gjorde de tingene; personligheten min er syk, jeg som person er syk. Jeg har nye forklaringer. Men jeg vet det ikke har noen hensikt. Broer er brente og sånn er det bare, uansett om det finnes en forklaring eller ikke. Jeg kan aldri få tilbake det som er tapt, og det gjør fortsatt forfærdelig vondt.

Jeg føler meg så utrolig håpløs. Selv om behandleren min sier at progosene er gode fordi jeg er så reflektert og har sånn motivasjon til å bli frisk. I dag føler jeg at det ikke er noen vits å kjempe. Vet at dette er syke tanker, at det ikke er den jeg er. Men jeg har litt vanskelig med å vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Fordi med den nye diagnosen, er den jeg er syk.

Tror jeg bare skal gå å legge meg igjen nå, har ikke energi eller lyst til å være våken akkurat nå.

7 kommentarer

Filed under Borderline, Psykisk Helse, Søvn, Sykdom

Behandling

Behandling…Ikke «lære seg å leve med sykdommen». Det er en stor forskjell på disse to. Behandling innebærer en reell grad av forbedring, reell framgang og resultater. «Lære seg å leve med sykdommen» innebærer å akseptere status quo og lære seg å leve med det. Endelig har jeg møtt en behandler som vil fokusere på behandling.

Som dere kanskje skjønner har jeg vært hos behandleren min igjen i dag. Det var en utrolig flott time i dag. Først fortalte jeg om angsten jeg har opplevd i det siste, og i hvilken grad det går ut over livet mitt. Etter det så vi igjennom dissosiasjons skjemaet og diskuterte de punktene jeg scoret høyt på. Deretter gikk vi over til skjemaet for å utrede borderline. Svaret fikk jeg der og da; «Ja, jeg har borderline diagnosen også» it`s official. Jeg ser på diagnoser som briller behandleren må ta på seg for å se meg riktig, og det føles som en lettelse å få justert de brillene. Så nå har jeg bipolar 2 diagnose, ptsd, og borderline diagnoser. Jeg er fortsatt den jeg alltid har vært og det at jeg har fått en ny diagnose forandrer ikke på hvem jeg er.

Behandleren min mener at jeg vil få færre symptomer på alle områder så snart ptsd problematikken begynner å bli behandlet. Han mener blandt annet at det jeg opplever som panikkangst, egentlig er knyttet til traumer og underbevisste reaksjoner på påminnelser om traumene. Litt meta dette her, men håper dere forstår hva jeg mener.

Til slutt i timen gikk vi tilbake til de angstsymptomene jeg har hatt i det siste. Han ba meg finne en plass hvor jeg følte meg trygg, enten et virkelig sted eller et fantasisted. Så stilte han meg mange spørsmål om hvordan det så ut, hvordan det luktet, temperatur, om jeg var alene, masse spørsmål. Etter jeg hadde fortalt masse om stedet gjentok han til meg det jeg hadde sagt. Når han var ferdig med det holdt han opp to fingre som jeg skulle følge med øynene, deretter lukke øynene, puste dypt og si hva jeg følte. Vi gjorde dette noen ganger helt til svaret mitt var «jeg føler ingenting».

Det var ganske snodig, og i begynnelsen klarte jeg bare å assosiere det til Fight Club (for de av dere som har sett den), men etterhvert kjente jeg hvor avslappet jeg faktisk ble. Da han begynte å lese ting tilbake til meg følte jeg mye midre stress og begynte å bli tung i kroppen. Da jeg skulle lukke øynene og puste føltes det som om jeg svevde avgårde. Følte meg nesten hypnotisert eller i transe. Men det hjalp! Jeg følt meg roligere helt siden timen i formiddag. Han mente at dette var en fin teknikk jeg kan ta fram og benytte på meg selv når angsten blir stor. Er spent på om denne roligheten jeg har nå vil holde seg utover kvelden og om jeg evt får til å bruke det jeg har lært i dag. Er det noen andre der ute som har opplevd denne metoden? I såfall hvordan var din opplevelse?

Var på skolen i dag også før og etter timen, og det gikk helt fint. Er fortsatt motivert og har energi til å være der.

Er fornøyd med psykologtimen og føler jeg har møtt noen med tro på meg. Tro på at jeg kan bli bedre, en som vil behandle meg, ikke bare snakke med meg. Skal tilbake neste uke og da skal vi lage et behandlingsopplegg. Det har allerede blitt nevnt gruppe for personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og kunstterapi. Så vi får se da. Føler meg i hvertfall mye mer positiv i dag enn i går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Borderline, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Bø, for faen!

Skulle ønske det faktisk hoppet en mann ut av klesskapet mitt og sa bø for deretter å forsvinne. Da hadde i allefall all angsten fått et utløp, en avslutning på denne seigpiningen. Jeg kunne hylt, kanskje til og med besvimt av skrekk, men da hadde det ihvertfall vært over. Jeg kunne annerkjent en fiende, dealet med det det. Men neida, jeg har angst, og jeg finner ikke ut hva det er jeg er redd for.

Gikk igjennom min indre skjekkliste for varselsignaler og faretegn og innså at det begynner å butte i mot nå. Jeg dusjer skjeldnere fordi jeg er redd for å gå i dusjen. Kan ikke ha igjen dusjforhenget, så alt vannet flommer opp badet. Tenk om det kommer noe inn. Tenk om det bare plutselig er noen der. Hun jeg deler bad med tok i døra da jeg var i dusjen for litt siden, og jeg holdt på å få hjerteinfarkt. Åpnet munnen for å hyle, men det kom ingen lyd ut. Ren skrekk.

Har vaskemaskin i kjelleren. Dit tør jeg jo selvfølgelig ikke å gå. Har klær som har hengt der siden før jul som jeg ikke tør å ta opp. Har nesten ingen rene klær igjen, og har gått over til å kjøpe nytt undertøy istede for å gå ned i den jævla kjelleren for å vaske det jeg har.

Jeg er livredd for mørket, så det er alltid masse lys på. Sover med nattbordslampen på og mobilen i hånden. Bor i en eldre bygård, så huset knirker innimellom, snøen på taket faller ned og rasper over takvinduene mine. Skrekk.

Så hva er det jeg er så redd for? Noe. Det er som om jeg forventer at et ansikt bare skal poppe opp, rett forran mitt. At det skal stå noen i trappa. Alle skrekkhistorier og spøkelseshistorier går på repeat i hodet mitt. Jeg er bare så forbanna redd at det begynner å gå utover livsførselen min.

Så i morgen må jeg nok bite i det akk så sure eplet. Skal ringe oppfølgingsfolka fra kommunen og få dem til å komme på besøk. (Må huske å få de til å ringe på telefonen istede for å bruke ringeklokka. Hvis de ringer på kommer jeg til å hyle hue av meg.) Så får jeg få dem til å bli med i kjelleren. Jeg er i tjueåra og må ha følge for å tørre å gå ned i kjelleren…Djises, hvor patetisk går det ann å bli? Svelger noen ekstra piller i kveld og kjemper meg igjennom kaldsvetten og angsten, så får vi se hva morgendagen bringer. Skal til den nye behandleren min i morgen og, forresten. Kanskje han kan hjelpe? Håper det.

Fred ut.

2 kommentarer

Filed under Angst, Psykisk Helse

Jeg er redd…igjen.

Jeg er redd for at jeg begynner å bli syk igjen. Hvor vondt vil det gjøre denne gangen? Hvor hardt vil jeg lande? Hvor farlig blir det? Bør jeg legge meg inn? Nei, det er for tidlig. Jeg må lære meg å takle den virkelige verdenen, lære meg å leve. Kanskje er det mulig å stoppe utviklingen før det går for langt?

Sitter og leser psykologipensum. Det gir meg litt angst. Jeg er så redd for å falle sammen igjen. Bli sykdommen igjen. Vil så gjerne kjempe imot, men for meg er fienden usynlig. Jeg kan ikke se hvilken retning han kommer fra, og dermed ikke forberede et forsvar eller angrep.

Føler meg redd og nervøs hele tiden. Skjønner ikke hvor det kommer fra. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne være meg selv 100% igjen. Men tanken slår meg «det vil nok aldri skje». Det har vært for mange år, det har vært for intenst. Deler av meg er borte for alltid, fordi jeg er en annen person i dag. Jeg har forandret meg i takt med sydommen. Så hvem i faen er jeg nå? Polert og slitt ned i sykdommens bilde?

Veien videre er utydelig, men kanskje kan den nye behandleren min hjelpe meg? Vil ha tilbake tryggheten min…Vil ha tilbake de manglende bitene i mitt puslespill. Jeg er redd, og klarer ikke å bli trygg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Sykdom

Angst

Jeg sitter på fest med mine gode venner og er litt småfull. Jeg har kjøpt meg en ny sexy kjole og nye sko for annledningen. Jeg er sminket flott med smokey eyes og rød lebestift. Hvis jeg noen sinne har sett ut som «a million dollars» så er det nå.

Men jeg klarer ikke engasjere meg. Jeg stirrer tomt ut i luften og innser at det stedet jeg aller helst vil være nå er hjemme eller på akuttposten. Ingen andre steder. Tanker om selvskading sklir igjennom bevisstheten, men jeg skyver de fra meg.

Jeg vil være den jeg en gang var. Livlige, morsomme Nerve. Full av tøysete påfunn, glad i den gode samtalen og det å bli kjent med nye folk. Jeg vil så inderlig nyte denne festen og disse menneskene, men jeg klarer ikke. Jeg finner ikke trygghet i meg selv. Jeg er rett og slett redd og stressa. Jeg vil hjem til kjente omgivelser og ta det med ro. Hjem til pysjen min.

Hvordan kan jeg forvente at livet mitt skal bli bedre når jeg ikke engang takler å være på fest? Det er meg…Det er noe galt. Jeg mistet noe av meg selv da jeg ble syk sist. Den delen av meg som fungerer på fest og i sosiale lag. Den delen er borte. Angsten har fylt vakumet.

I tillegg har jeg en del andre private tanker som jeg fornekter og sliter med. Tanker som fører til urolig søvn og en konstant hammrende hjerne.

Sitter hjemme nå. Måtte bare gå fra festen. Klokken er ikke 21.00 engang og jeg måtte stikke. Hater, virkelig hater meg selv for det, men det var ingen vei utenom. Jeg klarte ikke…Jeg er så sliten, trøtt og redd

1 kommentar

Filed under Angst, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Sex som emosjonell selvskading

I går når jeg kom hjem lå det en pakke med to blader i postkassa mi. Det var «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» som hadde sendt meg to eksemplarer av Desemberutgaven hvor jeg har skrevet et bidrag som heter «Sex som emosjonell selvskading».

Sex som emosjonell selvskading

Innledning/Bakgrunn
Jeg er ei jente i starten av tjueårene med diagnosen bipolar lidelse type 2 og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min bakgrunn for å skrive dette innlegget er mine personlige erfaringer med å ha egenerfaring med psykisk lidelse. Både hvordan dette har artet seg for meg, hvordan jeg har håndtert det og hvordan jeg har blitt møtt i psykisk helsevern. Jeg fikk diagnosen ”tilbakevendende mild/moderat depresjon” da jeg var seksten år, noe som ble omgjort til bipolar type 2 da jeg var atten år. Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, men det er først de senere årene at jeg har begynt å merke hypomanien.
Jeg har også hatt en god del selvskadingsproblematikk. I fjortenårsalderen begynte jeg å rispe opp meg selv. Det utviklet seg fort fra risp til dype kutt, og det tok ikke lang tid før jeg ble avhengig av selvskading. Fysisk selvskading blir ofte forklart med et behov for å døyve psykisk smerte. Man flytter fokuset fra den psykiske smerten til noe fysisk og håndgripelig som man har kontroll over. Hjernen sender også ut en del adrenalin for å takle smerten, noe som gjør at man opplever en lettelse psykisk. Selvskading blir også beskrevet som et ”rop om hjelp”, man vil bli sett av hjelpeapparatet, men har problemer med å be om hjelpen.
Jeg har skadet meg selv av og på i åtte år. Den lengste perioden jeg har vært skadefri har vært på ett og et halvt år. I tillegg til mine fysiske arr har jeg en del psykiske arr også, og jeg har gang på gang satt meg selv i situasjoner som jeg på et eller annet nivå har visst kom til å være skadelig for meg.
Emosjonell selvskading

Begrepet emosjonell selvskading er ikke et begrep jeg har tatt fra noen vitenskapelig kilde, og jeg har ikke kunne finne det igjen noen steder på internett. Det er et begrep jeg selv har begynt å bruke om enkelte handlinger jeg har gjort når jeg har vært syk. Det nærmeste jeg har kommet å finne noe om det er begrepet ”ikke-direkte selvskading”.
“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt    F Skårderud- Tidsskrift for Norsk Legeforening nr. 8, 16. April 2009 s.754)
Det jeg legger i begrepet emosjonell selvskading er å sette seg selv (bevisst eller underbevisst) i situasjoner med høy følelsesmessig risiko. Jeg har kun de siste månedene begynt å tenke på disse tingene, og har begynt å se tilbake på farlige hendelser i livet mitt, som jeg lett kunne ha unngått.
Sex og selvskading
Sex er en del av hverdagen til de fleste voksne mennesker, men det varierer noe hvordan man forholder seg til det. Enkelte er ukritiske og går til sengs med alle som er interesserte, andre forbeholder sex til en fast partner. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til sex, noe jeg tror jeg ikke er alene om.
En av mine kjærester mente at jeg hadde en usunn holdning til sex. Hvis jeg går dypt nok inn i meg selv, så kan jeg se at han har rett. Selv om jeg har vært langt nede og deprimert, så har ikke libidoen mitt blitt påvirket. Tvert i mot, noen ganger har det virket som om jeg har fått mer lyst på sex i deprimerte faser. Det er en kjent sak at sex utløser adrenalin, endorfiner, dopamin og andre lykkestoffer i hjernen. Når jeg har hatt kjærester har jeg alltid hatt et stort behov for sex og fysisk nærhet. Det har gjort meg rolig, fått meg til å tenke på noe annet, gjort meg glad. Det er et tankekors for meg at det ofte er depresjon som gir meg lyst på sex, for å lindre, og for å få bekreftelse.
Når jeg ikke har vært i et fast forhold og hatt sex med fremmede har jeg blitt deprimert og følt et sterkt selvhat i etterkant og ikke den bekreftelsen jeg er ute etter. Jeg har følt en lindring der og da, men den er kortvarig. Når jeg ser det i sammenheng med selvskading, ser jeg at jeg knytter mange av de samme følelsene og tankene til tilfeldig sex og selvskading.
Så hvorfor har jeg hatt så mange ”one night stands” når det er noe som får meg til å bli i dårlig psykisk form? Hvorfor utsetter jeg meg selv for disse situasjonene når jeg vet at jeg ikke får noe positivt igjen for dem?
Beskyttelse
Jeg klarer ikke, makter ikke tanken på å dra alene hjem til leiligheten min. Denne tanken opptar hver hjernecelle i hodet mitt. Jeg kan bare ikke dra hjem alene, da dør jeg. Ensom, det er bare forbokstaven i denne historien. Jeg har ikke hatt sex på ett og et halvt år, og har bare hatt en sexpartner før, han var min første kjæreste og forholdet varte i to år.
I baren bestiller jeg en øl til og setter meg i sofaen i midten av lokalet. Jeg bøyer hodet og kroppen bakover for å se meg selv i speilet i taket. Det må da finnes ett menneske er som jeg kan dra hjem til, eller som vil bli med meg hjem. Jeg rister på hodet og får et skjevt smil i munnviken av meg selv. Dette er patetisk. Tanken på at jeg kommer til å dø ensom i leiligheten min i natt vokser, samtidig som ølmengden i glasset mitt minker og snart er alle tanker om at jeg er patetisk borte. Det er ramme alvor nå. Skjelvingen kommer, angsten lister seg inn på meg bakfra. Akkurat idét jeg godtar min egen undergang og ser ut i lokalet igjen er han plutselig der. En bekjent, vi er så vidt på hils med hverandre, men gjenkjennelsen er der. Han skanner stedet på akkurat samme måte som meg, men med mer lyst enn desperasjon i blikket. Idèt vi får øyekontakt er det for sent å snu. Han smiler, nikker og kommer selvsikkert mot meg. Jeg kommer på hvorfor han bare er en perifer bekjent av meg, han er en arrogant player og en drittsekk. Det første passer meg perfekt for i kveld. Han setter seg ned, spanderer en rom og cola på meg, selv om han ser at jeg på ingen måte trenger mer alkohol i kroppen. Vi er åpenlyse mot hverandre, ingen grunn til å gå rundt grøten. I taxien på vei hjem til han forteller han med stolthet at han har hatt sex med fjorten forskjellige damer på en måned, jeg blir nummer femten. Jeg gir meg faen, jeg slipper i hvert fall å kjempe mot angstmonsteret mitt så lenge jeg har denne idioten å fokusere på.
Den følelsen jeg våknet med dagen etterpå var som hentet ut fra en dårlig film. Han våknet da jeg prøvde å snike meg diskret ut av senga men snubla i min egen truse da jeg skulle ta på meg den. Jeg kom med dårlige unnskyldninger, måtte dra hjem, klarte ikke å være et sekund lengre i samme rom som katastrofen fra i går. Med BHen i veska og de høyhælte skoene i hånda småløp jeg ut av huset. Han bodde, på toppen av det hele, sammen med foreldrene sine, og jeg traff lillebroren hans på tolv år i gangen.
I dèt sollyset treffer meg ute på trappa blir jeg fyllesyk. Løper til grøfta på andre siden av veien for å forhindre at jeg spyr på plena til foreldrene hans. Jeg aner ikke hvor jeg er, vet sånn noenlunde hvilken bydel jeg er i. Pengene mine brukte jeg opp på øl i går, så jeg kan ikke ringe etter taxi heller. Bruker to timer på å gå hjem, hvor jeg kollapser i senga og havner i en depresjon som varer i to måneder og kullminerer i et selvmordsforsøk.
Alt begynte den natten, da jeg slapp løs det nye monsteret inne i meg for første gang. Jeg hadde åpnet Pandoras eske.
Farlig
Bakgården er full av sigarettrøyk. Jeg prøver å myse meg igjennom røyken og fylletåka som forstyrrer synet mitt. I høyre hånd har jeg et glass vin og en sigarett, venstre hånd bruker jeg til å klamre meg fast til dørkarmen. Kan ikke snuble nå, ikke nå når det bare er tjue minutter igjen til det stenger. Jeg er full, alt for full til å være våken. Burde dratt hjem og lagt meg for flere timer siden, men ikke i kveld. Det er ett mål i hodet mitt, jeg vil finne meg en mann jeg kan ta med meg hjem i natt. Han trenger ikke å være pen eller særlig hyggelig, jeg trenger bare noen.
En fremmed mann begynner å snakke til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, synet mitt er tåkelagt. På vei ut møter vi noen venner av meg, jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dytte meg nedover med makt. Jeg rister ham av meg, snubler og slår knærne mine ned i brosteinen. Selv om det gjør vondt og han ikke hører på at jeg sier nei, ler jeg. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det? Burde jeg ikke forstått at jeg var i en farlig situasjon her? Kanskje forsto jeg det, men var likegyldig til det.
“Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halvveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll lenger. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på ryggen i grusen. Idét jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier “Det var da voldsomt så ivrig du var!”. Fortsatt fornekter jeg faren i situasjonen, men det varer ikke lenge. Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg. Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot ham eller rope på hjelp. Han er fysisk mye sterkere enn meg, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt i denne situasjonen. Jeg blir fjern og forsvinner fra situasjonen psykisk. Når han er ferdig med meg slenger han skoene mine og undertøyet mitt mot meg og drar. Jeg setter meg opp og begynner å kle på meg, hva var det som skjedde nå?
Dop
Igjen er jeg ute på byen og den siste halvtimen av åpningstiden er kommet. Jeg føler meg alene. Føler at livet mitt står stille, hele verden står stille. Jeg trenger å oppleve noe voldsomt for å kjenne at jeg lever. Målbevist går jeg bort til en mann ved baren. Han ser ut som en typisk doper. Jeg spør ham om han har noe morsomt dop på seg. Svaret jeg får er nei, men hvis jeg vil kan jeg bli med på en kjøretur, så skal han alltids klare å spa opp noe. ”Hva vil du ha, da?” spør han. ”Hva som helst” svarer jeg. Og mener det, jeg vil ha hva som helst. Jeg bryr meg ikke om konsekvenser, jeg vil føle at jeg lever. Aldri før har jeg prøvd noe sterkere enn alkohol, og ikke hatt noe særlig lyst til å prøve det heller.
Etter en kjøretur fikk han ordnet med noe amfetamin. Jeg var fascinert, og han ble med meg hjem. Vi hadde et intenst forhold noen dager. Jeg ble så revet med at jeg ringte jobben og brukte en egenmelding sånn at jeg kunne gå ut på byen, drikke meg full, prøve nytt dop og ha sex med ham. Etter en ukes tid skjønte jeg at jeg var dårlig, at jeg var inne i en hypoman fase og at dette var noe jeg måtte holde opp med så snart som mulig. Men mye av skaden hadde allerede skjedd. Igjen hadde jeg nedverdiget meg selv, latt kroppen min bli noe jeg brukte. Jeg misbrukte min egen kropp ved å stappe den full av alkohol og dop. Jeg misbrukte meg selv psykisk også ved å gjøre dette, ødela meg selv. Depresjonen, skammen og angeren ble igjen mine følgesvenner.
Trist
Han er fransk, for min del kunne han like gjerne vært fra en annen planet og jeg hadde fortsatt tatt ham med meg hjem. Husker ikke lenger hvordan han ser ut. Jeg husket det ikke dagen etter engang. Jeg husker at jeg tenkte at han ikke var særlig kjekk. Han ble med hjem til meg, og han virket litt overrasket over tilbudet. Da vi var kommet oss inn i sengen reagerte han voldsomt på arrene jeg har på lårene. Arrene etter årevis med selvskading. Han legger også merke til arrene jeg har på armene nå. Jeg synes situasjonen begynner å bli ubehagelig. Han holder rundt meg og sier at det var skjebnebestemt at vi skulle møtes denne kvelden, det var bestemt at han skulle redde meg fra meg selv. Så begynner han å synge god natt sanger på fransk. Panikken stiger i meg, denne mannen er jo gal. Jeg står opp fra sengen og ber ham bestemt om å kle på seg og forlate leiligheten min. Han nekter og setter seg naken i sofaen min. Etter litt krangling truer jeg med å ringe politiet, han lar seg ikke skremme. Så jeg blir pent nødt til å ringe dem. Jeg slår inn tallene 112 og forklarer situasjonen til damen på politikontoret. Stemningen mellom franskmannen og meg er nå så anspent at jeg ikke klarer å være i samme rom som ham. Så jeg tar på meg morgenkåpa mi og stiller meg på trappen for å vente på onkel politi.
Politiet kom, to uniformerte, sterke menn. En ble med meg inn for å prate den andre sto utenfor og snakket med franskmannen. Jeg forklarte at, ”Ja jeg er selvskader”, og ”Nei, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg”. De trodde på meg og tok med seg franskmannen, de sa de skulle kjøre ham hjem. Lettet og rimelig frustrert gikk jeg opp i leiligheten min igjen for å begynne å lage meg mat. Da ringte det på døra. Jeg var sikker på at det var franskmannen som hadde stukket av fra politiet og var kommet tilbake for å ”redde” meg. Irritert marsjerte jeg ned og rev opp døra. Der sto den ene politimannen, og han så på meg med alvorlige øyne. ”Jeg har bare et spørsmål til før vi drar…” sier han alvorlig ”…dreier dette seg om prostitusjon?” Spørsmålet føles som et slag i ansiktet og jeg får hakeslepp. Det viser seg at min kjære franskmann har sagt at han har betalt for meg, og at jeg er prostituert. Dette fordi han antagelig hadde håpet at jeg skulle bli tatt med av politiet. Heldigvis for meg så er loven mot prostitusjon motsatt. Det er lov å selge, men ikke å kjøpe. Jeg får stotret frem et ”Nei” og forklarer at jeg er student og har en fast ansettelse på en deltidsjobb. Politimannen smiler og beklager seg, men sier at han var forpliktet til å spørre. Vi sier farvel og jeg går nok en gang opp trappene til leiligheten min. Jeg er sjokkert og vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Kjenner en ekkel følelse bre seg i kroppen min. ”Prostituert” sier jeg høyt til meg selv. Er det virkelig sånn jeg vil være? Svaret er et rungende nei, for følelsen av å være skitten og brukt sitter i kroppen min. Jeg begynner å gråte, jeg vil ikke være denne personen jeg har blitt. Jeg vil tilbake til å være fornuftig og ansvarsfull. Jeg vil tilbake til å ha en kjæreste, en person som betyr alt for meg, en partner. Jeg vender meg nok en gang til barberbladet og blør ut mine sorger, renser meg selv for skammen.
Dagen etter finner jeg en lapp på stuegulvet hvor det står ”I don`t hate you, please call me” og et telefonnummer og navnet hans. Jeg kaster lappen i søpla og ber en stille bønn om at jeg aldri kommer til å treffe på ham igjen.
Trekant
Nok en gang er jeg full. Har vært på vors med en venninne, jeg har vært litt småforelsket i henne tidligere, men ikke sagt det til henne. Hun vet at jeg er bifil, og i løpet av kvelden begynner hun først å sende meg flørtende blikk. Deretter begynner hun å legge hånden sin på låret mitt når hun snakker til meg. Plutselig sitter vi omslynget av hverandre, totalt ukritisk til ”publikummet” på uteplassen som står med hakeslepp og ser på det voldsomme utrykket for begjær. Vi avtaler at vi må roe oss ned litt, men vi har problemer med å holde hendene unna hverandre.
Idét vi er på vei hjem til henne, dukker en kompis av henne opp og han vil være med på nachspiel. Han har selvfølgelig fått med seg forestillingen vår på uteplassen, og vil være med på moroa. Jeg kjenner klumpen i magen vokse og prøver å avvise ham, men han tilbyr seg å betale taxi pluss at han har med en flaske vin. Det dirrer i hjernen min og det føles som om noe inni meg revner. Den fornuftige delen av meg som sier ”Nei, dette vil du ikke” blir fortrengt bak i en liten krok av bevisstheten min, og den uforsvarlige delen av meg tar over. I begynnelsen er jeg utfordrende, danser og stripper for dem, men etter hvert begynner jeg å se skammen i det jeg holder på med. I senga klarer jeg ikke å røre på meg. Jeg lar bare dem bruke meg når de vil. Han virker fornøyd, og i øyeblikkets hete slår han meg med flathånden over ansiktet. Jeg tar slaget og lukker øynene. Når han blir lei av meg blir jeg liggende urørlig i sengen mens han holder på med henne. Skammen kommer i bølger nå, sammen med kvalmen. Hva er det jeg holder på med, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Plutselig får jeg energi til å handle, men det er ikke fornuften som styrer meg denne gangen heller, det er selvskadingsmonsteret. Så raskt jeg klarer får jeg på meg klærne mine igjen. De to i senga enser meg ikke. Før jeg drar går jeg inn på soverommet og ser på dem, går bort til venninna mi og gir henne et kyss.
På vei hjem får jeg en følelse av at dette ikke er meg, dette er ikke mitt liv. Dette er ikke ekte, jeg må hjem å reagere, finne roen og meg selv. Så jeg ender opp meg å kutte opp armene mine, og må på legevakta for å få sydd over tretti sting.
Oppsummering
Situasjonene jeg har beskrevet ovenfor har alle vært mulig å avverge, det har ikke vært noen andre enn meg selv som har kunne gjøre noe. Jeg har undertrykt en del av meg selv, og fått min straff for det. Mye av det dreier seg om problemet mitt med sex. For meg er det i sin beste form et utrykk for kjærlighet og trygghet, og jeg misbruker meg selv når jeg gir etter for galskapen i meg som lurer meg utpå eventyr jeg helst kunne vært foruten. Det er nesten samme følelse å gi etter for de ”gale impulsene” som det er med selvskadingen. Jeg setter meg selv i en destruktiv situasjon for å tenke på noe annet, ha noe annet å forholde meg til og tenke på. En midlertidig lindring av psykisk smerte, men som i det lange løp kun er med på å legge en tyngre bør på skuldrene mine. Det er en form for tankeflukt og en måte å straffe seg selv på, alt dette er nært knyttet til selvskadings-tankegangen min.
Jeg har gått til samtaler hos psykiatrisk helsepersonell siden jeg var fjorten år på grunn av den fysiske selvskadingen min, og fått prentet inn i hodet at jeg må finne meg avledningsstrategier for å unngå selvskading. Problemet mitt er at jeg har brukt sex som avledning og lindring. Det har utviklet seg til å bli en ny usunn måte å komme seg ut av den akutte fasen. Det er viktig å være i stand til å avlede seg selv fra selvskadingstanker, men jeg mener at det er likeså viktig å lære seg å se disse tankene i øynene, å stå i det, i stedet for å rømme inn i andre aktiviteter. For det er begrenset hvor lenge du klarer å løpe før du omsider faller og monsteret tar deg igjen.
Jeg har aldri klart å ta dette temaet opp med verken behandler eller fastlege. Selv om smerten etter disse episodene gjør like vondt, og føles like livstruende som åpne blødende sår som må sys. Ofte har jeg kommet til behandlerens kontor og planlagt hvordan jeg skal formulere meg og gjøre meg forstått. Så setter jeg meg i stolen, ved siden av bordet med en Kleenex-pakke på, og stirrer behandleren min rett i ansiktet. Hun sitter klar med et åpent ansikt og notatblokken klar. Akkurat der og da forsvinner
alle de gode formuleringene, og motet jeg har bygd opp for å fortelle det. Helst vil jeg grave meg ned i et hull og bli der, jeg vil hvertfall ikke snakke om sexlivet mitt med den visshet at alt havner i journaler med mitt navn og fødselsnummer. Grøss.
Det meste av grunnen til min taushet handler om skammen jeg føler overfor meg selv. Jeg har gått over noen grenser jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg har passert. Jeg lurer meg selv til å tro at hvis jeg ikke snakker om det, så havner det til slutt bakerst i hodet mitt. De vonde minnene vil bli mindre skarpe i kantene, angsten vil slippe taket og jeg kan begynne å tenke på å få et normalt forhold til menn.
Sex er ikke alltid det letteste å prate om heller, særlig ikke hvis du har noen opplevelser eller følelser rundt det som man føler er ”unormale”. Jeg har heldigvis klart å finne en måte å bearbeide dette på ved hjelp av å skrive og jeg har snakket med andre som klarer å tegne det de ikke får til å si. Når man setter sin egen stemme på ordene blir det så alt for ekte, og man må forholde seg til det. Jeg føler, etter å ha lest gjennom denne teksten jeg selv har skrevet, at jeg kanskje nå, endelig er i stand til å snakke om dette.

4 kommentarer

Filed under Historier, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom