Category Archives: Selvskading

Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

1 kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Selvskading – (epilog?)

Leste nettopp dette innlegget som jeg skrev i fjor sommer. Det handler om en kamp mot selvskadingen. Denne dagen tok jeg et valg om å ikke skade meg selv før etter jeg hadde vært på sydenferie sammen med moren min. Når jeg leste det nå innså jeg at jeg skadet meg aldri igjen etter den avgjørelsen. Det var ikke den siste kampen jeg hadde, men det var den første steinen i den muren jeg har bygd mot selvskadingen. De barberbladene jeg kjøpte den kvelden ble aldri brukt. Starten på ca 10 måneders skadefrihet.

Forhåpenligvis kommer selvskadingen til å forbli noe i fortiden. At jeg om 5 år kan se tilbake og fortsatt se på det innlegget som starten på noe bra. For nå føles selvskadingen så fjern. Trangen som var sterkere enn tyngdekraften er ikke der lengre. Det sorte hullet inni meg som jeg falt og falt ned i er asfaltert. Jeg har ikke lengre bruk for det. Minnene er selvfølgelig der, det er ikke til å unngå. Jeg lever med skammen over arrene mine, og tar aldri av meg genseren når jeg er på jobb. Men arrene ser relativt fine ut nå, alle arrene er helt hvite, selv om de er klumper og kløfter på armene. Huden min har gjort en fantastisk jobb, så nå bør jeg holde min del av avtalen og ikke påføre den mer smerte.

Registrerer at de innleggene på bloggen min som er mest lest handler om selvskading. Det kan være mange grunner til det. Noen som søker trøst i felleskap med andre, eller noen som trigger seg selv mer eller mindre bevisst. Jeg har selv gjort begge deler. Dette innlegget håper jeg kan vise at det finnes håp og det er mulig å komme ut av det. Hvordan det skjer vil være forskjellig fra person til person. Hovedsaken er at man må være åpen for å fylle livet med andre ting enn blod og barberblad. Finn din egen strategi, din måte å gjøre det på. Lykke til, jeg heier på deg.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Luna

Jeg skrev denne teksten i går kveld og var veldig usikker på om jeg skulle poste den eller ikke. Har lest igjennom den flere ganger i dag, redigert og er fortsatt usikker. Jeg velger å poste den fordi det er det nermeste jeg har kommet å klare å beskrive hvordan det er å slite med selvskading på en daglig basis på en god måte. Det er krigføring. Meg mot galskapen. Selvskading er noe dritt, for å si det banalt, og jeg skulle ønske jeg aldri i verden tok det første kuttet, at jeg ikke var full av arr og skam. So here it comes;

21. og 22. Juni

Inne på badet igjen, forran speilet. Det skjer merkelige ting i hodet mitt som jeg ikke kan forklare med annet enn sykdom. Skadetrangen er så stor at det kreves fysisk kraft og energi for å holde den tilbake. Sliten nå, så ufattelig sliten og full av faen. Jeg stirrer inn i det jeg frykter mest, mitt eget speilbilde.

Før i tiden trodde de at galskap ble påvirket av månen. Det engelske ordet lunacy kommer fra luna som betyr måne. Og det er slik det føles. Dragningen mot galskapen er like sterk som gravitasjonskreftene månen påfører jorden. Det er derfor vi har flo og fjære. Det er slik det føles å være bipolar. Å bli dratt mot sin vilje, inn og ut, opp og ned av depresjoner og manier. Det er som om det er noe utenfor meg selv, utenfor min egen kontroll som drar sinnet mitt mot selvdestruksjon.

Fantasiene jeg har er mange, og selv om jeg har millioner av barrikader oppe for å holde det hele unna, er jeg redd for at det skal finnes et hull i murene mine. At på et eller annet vis skal galskapen gå fra å bare være fantasier og tanker som torturerer meg psykisk, men at det skal gå over til handling. Jeg sier ikke at jeg er farlig for omverdenen, jeg er ikke farlig for noen andre enn meg selv. Hadde det ikke vært for denne ferieturen til Kreta tror jeg ikke jeg hadde klart å holde forsvaret oppe så lenge. Vet ikke om jeg klarer å holde forsvaret oppe i en uke til. Det er bare en uke, litt over det til vi skal dra.

Så jeg kler på meg og går ut av huset. Prøver å følge psykologen min sin anbefalning om å slite meg ut om kveldene. Bruke opp fysisk energi, men det funker ikke helt som etter planen. I stedet for å ta til venstre i det andre krysset, går jeg til høyre, mot 7/11. Jeg vet hva jeg vil ha der men jeg mumler ”Nei, nei, nei” til meg selv hele veien inn til butikken. Prøver å lure meg selv med å kjøpe masse andre ting. Cola, litt godterier, en lighter. Til slutt kan jeg ikke kontrollere det lengre, «det»  tar over kontrollen. Går bort til reolen med hygieneartikler og kjøper en pakke engangsbarberhøvler og går mot kassa. Legger det på disken og ber om en pakke blå Camel, enda jeg har slutta å røyke. Kan ikke huske sist jeg kjøpte en pakke røyk. Total sum, sette inn kortet, trykke koden, pose, takk, hadebra.

Ute av butikken fortsetter jeg å si nei til meg selv mens jeg tenner sigaretten. Den smaker forjævlig, men det føles selvdestruktivt og fint. Har alltid likt å røyke, det gir meg ro. Stopper på fortauet, halvveis hjemme nå, og gjør ferdig sigaretten. Tenker. Konsekvensanalyse. Dette kommer til å føre til en rus, en glede, en lettelse…For en stund. Dette kommer til å føre til en dyr taxitur, pinlig affere på legevakten nok en gang, bandasje og sting som kommer til å klø og irritere vettet av meg, at mamma vil se meg rett etter en ”episode”, se sårene, at jeg må dekke meg til og passe på i ferien, at jeg må forklare meg for lillebroren min, at jeg må ta i mot enda mer dritsnakk fra faren min, at jeg får flere arr.

Dette er de garanterte konsekvensene. Så slenger vi de mulige konsekvensene på: Jeg kan bli innlagt, frivillig eller på tvang. Muligens gå glipp av hele ferien. Møte frekke og spydige sykepleiere eller leger. Vente i timesvis på legevakten for tusende gang fordi det er ingen som prioriterer slike skader. Mamma flipper ut, at dette er siste dråpen i begeret hennes. At jeg faller over kanten fullstendig denne gangen. At jeg skremmer lillebroren min bort fra meg. Jeg kunne sagt mer, men når alle disse tankene renner inn i hodet mitt er det fortsatt med en enorm kraftanstrengelse at jeg tar avgjørelsen om å IKKE skade meg selv. Hvertfall ikke før ferien. Sannsynligvis må jeg igjennom denne tankeprosessen en million ganger før jeg faktisk sitter på flyet til Kreta sammen med Mamma, men jeg håper det kommer til å bli verdt det.

Føler meg roligere nå. Mer kontroll. Jeg skal gjemme bort barberbladene jeg kjøpte, for jeg klarer ikke å kaste de. I perioder klarer jeg å leve med en barberhøvel til leggene uten problem, i andre perioder må jeg ha alle skarpe ting ut av huset. Nå er jeg på det stadiumet hvor jeg føler at selve selvskadingen er uunngåelig, men jeg prøver å begrense konsekvensene og kontrollere når det skal skje. Det blir nesten som en trøst og alt blir bakvendt. Ferien blir noe jeg må komme meg igjennom for å kunne komme hjem å skade meg selv med mindre konsekvenser. Det er bakvendtland, det er feil og det er sykt. Jeg er syk nå. Får lyst til å legge på et «Jeg er syk nå, men det går bra», fordi jeg er så vant til å skjerme folk rundt meg, fordi jeg er så redd for hva de tenker om meg. Redd for å drive dem bort.

Endringsfokusert rådgivning og selvskading. What a fucking joke. Jeg skrev bacheloroppgave om hvordan å gi råd til mennesker som sliter med selvskading, men jeg klarer ikke å anvende kunnskapen på meg selv. Et godt råd jeg kan gi her og nå er: ”Utsett avgjørelsen, et kvarter, så en halvtime, deretter en time, så en time til, så til i morgen. ” Se hvor langt du kommer, er kampviljen din på topp den dagen så kanskje du klarer å holde deg en halvtime første gang du prøver dette partytrikset, men hemmeligheten er at du kommer lengre for hver gang du prøver. Du trener opp musklene i psyken din, lærer deg selvkontroll og impulskontroll. Du tar valg og avgjørelser i stedet for å bare handle. Jeg har nå tatt valget om å vente til etter ferien, til i August, og se hvordan verden ser ut gjennom øynene mine da.

Selvskading er en avhengighet, en stygg avhengighet. I det siste har jeg følt at det er en avhengighet som kveler meg. Den ødelegger kveldene og nettene mine. Har ikke skadet meg alvorlig siden Januar, det har blitt noen små episoder hvor lårene mine har fått seg noen mindre kutt, men det er den konstante trangen og kampen mot trangen som ødelegger meg. Jeg blir sittende å taste av gårde manisk på tastaturet for å finne utløp for den galskapen som driver meg. Jeg har i det minste det, skrivingen lar meg fortelle og forklare med ord istede for kutt. Det lar meg skrive ned små noveller om alle fantasiene mine, og det gir meg fred for en stund. Helt til noe nytt dukker opp og jeg blir nødt til å skrive ned det også.

Håper ting blir bedre etter ferien med nye medisiner, fast behandling igjen, forhåpentligvis jobb og sikker inntekt hver måned. Håper barberbladene som ligger på badet mitt får ligge i fred helt til jeg en dag kaster de.

4 kommentarer

Filed under Depresjon, Historier, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Ærlighet

Hvor ærlig skal man være i en blogg? Hvor mye av seg selv er det akseptabelt å gi ut? Jeg har tenkt litt på det i det siste. Hadde denne bloggen vært tilknyttet mitt virkelige navn hadde jeg skrevet fint lite der.

Mulig jeg er naiv og selvsentrert, men jeg tror at jeg har noe fornuftig å komme med i ny og ne. Noen erfaringer og tanker som kan være gode for andre å lese. Jeg driver jantelov på meg selv. Mobber meg selv for at jeg blogger. Rakker ned på meg selv for at jeg bretter ut om private ting på internett. Rakker ned på meg selv fordi jeg ikke tør å være ærlig å stå fram med navn og bilde. Men hva betyr vel det? Hvis noen på død og liv vil vite hva jeg heter og hvordan jeg ser ut så send en mail. Er ikke det et greit kompromiss? Eller er det feighet?

Enkelte tanker egner seg ikke til publikasjon i en blogg. Noen tanker er for skrudde og for vanvittige til å havne ute på internett. Jeg tenker litt for min egen del, men mest for andre sin del. Jeg vil ikke trigge noen eller bekymre noen. For jeg klarer meg, jeg dupper såvid i overflaten, men jeg har hodet over vannet. Kjemper med noen monstre for tiden. Sammenlignet med meg selv for 1 år siden har jeg det mye bedre. Selvskadingen har vært på et absolutt minimum så langt i år, bare 3-4 tilfeller så langt. Smertegraden er mer tålelig, jeg leter mer aktivt etter lyspunkter, selv om jeg ikke alltid finner dem.

Tar meg selv i å bli omfavnet av et pledd av håpløshet. Det, kombinert med 0 aktivitet på dagtid og søvnvansker, kan fort føre meg ut på ville veier. Men jeg er obs på det. Prøver å gjøre de riktige tingene, selv om jeg ikke vil. En del av meg vil bare skli inn i galskapen og kaoset. Vet ikke hvorfor, men det er en dragning, en fristelse. Men jeg skal være flink pike.

Fikk en hyggelig beskjed i går om at jeg skal til Kreta sammen med Mamma og lillebror om 2 uker. Det var en hyggelig overraskelse, og en absolutt verdig motivasjon til å holde meg selv unna selvskadingen.

 

1 kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Søvn, Selvskading