Category Archives: Selvskading

Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers

Legg igjen en kommentar

Filed under Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

17.mai og bursdagsnoia

Har hatt en trivelig dag sammen med venner i dag. Vi har spist, ledd og slækka. Jeg er glad jeg har folk. Men følelsen er tilbake, og jeg klarte såvidt å forkle den. For utpå ettermiddag/kvelden hver jævla 17.mai begynner jeg å bli dårlig. Kan huske humørskiftet, følelsen av å ikke være tilstede i kroppen, eller en følelse av å være rusa, uttafor, helt siden 12-13 års alderen.

Har seg nemlig sånn at jeg har bursdag i morgen, og angsten, depresjonen, hypomanien og dissosiasjonene (take your pick) kommer snikende ut av krinkler og kroker i hjernen min.  Har hatt det greit siden jeg kom hjem fra Nord-Norge. Mye å gjøre og mye rot i den nye leiligheta mi, men jeg har ikke hatt noen overveldende syke følelser. Var redd for at 17.mai skulle trigge meg i år også, og det ser ut til å gå den veien også i år.

Har hatt min del bedritne bursdager oppigjennom livet. De har vel særlig blitt ødelagt av faren min, som også tilfeldigvis alltid blir veldig syk rundt min bursdag. For noen år siden klarte han nesten å ødelegge 20 års dagen min med å true med å ta livet av seg og ringe meg etter hjelp (takk gud for at jeg hadde en fantastisk kjæreste som hjalp meg gjennom den tida!). Han var da i Thailand, og jeg i Norge, så det var fint lite jeg kunne gjøre med situasjonen. Så er det greia når man er skilsmissebarn og må velge hos hvilken forelder man vil feire bursdagen sin. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte velge å ikke møte en av foreldrene mine. Pressa situasjoner og generell dårlig samvittighet ovenfor både den ene og den andre.

Så noe av disse følelsene tror jeg handler om gamle minner som presses opp mot overflaten. Triggere.

Men det er noe annet der i dypet også som jeg ikke helt forstår. En panikk for å bli eldre og for at jeg er singel. Det er vel ganske normalt, men det er i en ganske intens grad. Det er en sorgfølelse, og av en eller annen grunn trigges det på bursdagen min.

Jeg har en indre stemme i meg som konstant forteller meg at jeg er en drittperson, en taper, et null, ingenting verdt. Jeg vet at det ikke er sant, jeg vet at det er «syke» tanker som prøver å dra meg ned i depresjonen. Men filteret mitt er tynnere på akkurat 17.mai og bursdagen min. Kanskje er det fordi det er meningen at jeg skal være glad. Eller fordi jeg ser så mange glade mennesker rundt omkring den 17.?

Jeg vet jeg har folk som er glade i meg, men det er en del av meg som tror at alt dette er falskt. Det er så vanskelig å beskrive.Tror det er derfor jeg alltid vil ha feiring på bursdagen min. Selv om jeg hater bursdagen så trenger jeg bekreftelse på at jeg ikke er en drittperson. Trenger å bli sett og annerkjent. Det er en slags vrangforestilling inni meg rundt kampen om det gode og det onde. Noe som igjen får meg til å føle meg utrolig egosentrisk og enda mer som en drittperson. Velkommen til the downward spiral.

En tidligere venninne sa til meg at jeg hadde et sykelig dårlig selvbilde gjemt bak en smilende og hoppende glad fasade. Psykologen min har også sagt at han har lagt merke til at jeg stoler mer på han fordi jeg smiler mindre for hver gang jeg ser han. Jeg tør å vise hvem jeg er. For selv om jeg alltid har stått på barrikadene for at man skal være åpen om psykisk helse, så betyr ikke det at jeg vil vise «mitt sanne ansikt» til hele verden. Jeg kan snakke om det, men jeg viser det sjeldent. Utrolig få av mine venner og bekjente vet om denne bloggen for eksempel. Jeg er for feig til å vise dem hvordan jeg har det, og en del av meg mener jeg har rett til det. Alikevel er det med dårlig samvittighet og nølende hånd jeg trykker på «publiser» knappen. For hva kommer de jeg feiret 17.mai med til å tro? Jeg koste meg jo kjempemasse med dem i dag. Jeg lo, bokstavelig talt, til krampa tok meg. Det er bare sykdommen min som prøver å trekke meg ned i søla nok en gang. Den prøver å ødelegge noe som er fint og godt. Jeg sliter med å finne balansen i hva som er «mine» tanker og hva som er sykdomspropaganda.

Hadde som sagt en flott start på denne dagen, og hadde håpet at jeg ikke skulle få disse følelsene igjen. Men nå er de her, så da må jeg bare begynne å jobbe med de og meg selv igjen. Det er så skremmende, for selv nå når jeg sitter å skriver dette innlegget klarer jeg ikke å kartlegge hvor jeg er psykisk. Alle barometerne går av i hytt og gevær. Jeg føler meg svimmel, trist, ikke tilstede og rusa. Jeg er vel i en midt-i-mellom-greie hvor alt kan slå ut i hvilken som helst retning. Hjelper å skrive om det. Hjelper å lese gjennom innlegget 100 ganger for å se mine egne tanker på skjermen, det gir en slags følelse av kontroll, men også en angst. Tror jeg skal takle det bedre i år enn i fjor.

Forresten, jeg VET at jeg kommer til å takle det bedre i år (i fjor ble jeg hypoman og gikk på tidenes smell). For jeg har lært på det året jeg har lagt bak meg. Jeg har lært meg å stå i mot bølgen som prøver å ta meg, jeg har lært meg bedre teknikker for å svømme og jeg har lært at jeg kommer meg alltids opp igjen. Jeg skal klamre meg fast til alt jeg har i år.

Siden sist bursdag har jeg:

  • Hatt en alvorlig hypomani, noe jeg ikke har opplevd i så stor grad tidligere.
  • Vært innlagt tilsammen 14 uker
  • Ramla hode over hals tilbake i selvskadingsgropa, men klatrer sakte men sikkert ut av den igjen
  • Vært sykemeldt fra jobb i 10 måneder
  • Byttet medisiner 3 ganger, og alt som følger med det
  • Lært meg å benytte meg av psykologer og terapi
  • Fått nye fantastiske venner!
  • Begravd kjærlighetssorgen
  • Bestått praksis (og fårhåpentligvis bacheloroppgaven)
  • Blitt mer bestemt på hvem jeg vil være i dette livet
  • Vært på 3 Motorpsychokonserter

Helt til slutt i dette merksnodige innlegget om alt og ingenting, vil jeg sitere Kent sangen Den Döda Vinkeln. Det var den som ga meg idèen til Fugl Fønix tattooen jeg har på leggen. Jeg har trua på at jeg kommer meg gjennom også denne bursdagen og også dette året, men det er med en visshet om at det kommer til å gjøre vondt. Men det var da vitterlig ingen som sa det skulle være enkelt.

Jag var länge ensam enda barnet
Ett monster underst i en hembyggd våningsäng
Och på håll såg jag ljusen dö i dimman
Precis när mörkret tändes upp igen

Och jag såg dig springa över skaren
I jakten på din sagolika vy
Och du lärde mig att fullständigt försvinna
In i dina tankar i ditt huvud står jag fri

Ge mig en vinterdrog
Ge mig allt du har
Kom nu jag är kroniskt låg
Bara mörkret hörs
I ditt öga var en storm jag såg
Som sommarsnö
I döda vinkeln ser jag allt du gör

Och där kommer dom jag ser dom mellan träden
Snälla kan du hjälpa mig att fly
Deras ögon är som mareld över världen
Jag kryper där i askan fågel Fenix född som ny

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Detaljer om meg, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Walkabout

Gikk en lang tur i dag. Gjennom gamle nedslitte fabrikker, og skikkelig industriområde. Det er en utrivelig gåtur, men det var målet jeg var ute etter. For helt ytterst på spissen av denne halvøya er det en gammel skanse. Der er det fredelig og fint. Husker jeg brukte å sykle hit da jeg var lita, bare for å tenke, eller for å komme meg bort.

Så jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Været var typisk Nord-Norsk, men ikke noe mer dramatisk enn det. Det regna og blåse som faen, men jeg skulle ut, jeg hadde en plan. Gikk først litt rundt og tok bilder (som kanskje blir lastet opp etterhvert), før jeg gikk ned mot fyret helt nede ved sjøen. Bølgene var store og smalt inn i berget. Jeg satte meg ned på berget for å føle på naturen, føle på vinden som rev i meg, regnet som peppret meg. Det føltes godt, det føltes som et utrykk for hvordan jeg føler det inni meg. En helvettes storm med rasende bølger og vind som blåser ut all fornuft. Så jeg satte meg altså ned, med iPoden min og satte på Vortex Surfer med Motorpsycho og ble sittende der og filosofere. Se på havet. Kjenner at jeg har savnet havet. Savnet intensiteten i været her nord. Det matcher liksom intensiteten inni meg, for å være klisjeenes mester.

Greia med foreldrene mine er fortsatt ganske uavklart, selv om det ser ut til at de blir å holde sammen. Noe jeg er utrolig glad for, stefaren min er som en far for meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men det er en vanskelig situasjon vi er i, og vi prøver å støtte hverandre, men det er ikke lett. Vi har alle skjulte følelser vi ikke vil dele med de andre i frykt for å såre eller gjøre situasjonen værre, men det drypper ut av og til. Sinne, bitterhet, alle de skikkelig destruktive følelsene. Så atmosfæren her er tykk og utrivelig. Jeg vil så gjerne hjem til Trondheim at jeg har lyst til å gråte. Blir fullstendig ødelagt av å være her. Jeg har jo ikke noe hjelpeapparat her oppe. Jeg er redd for at noe skal gå galt.

Var farlig ute på selvskadingstankegangen igjen i går kveld. Ville bare lage noen små risp for å se om det hjalp. Det gjorde det ikke, noe jeg egentlig visste på forhånd. Det må mer til enn noen små risp på hofta til for at ting skal bli bedre. Men det er uansett ikke veien å gå, og jeg er glad for at jeg klarte å kontrollere meg såpass at jeg ikke lot det utvikle seg derfra.

Har vært litt uforsiktig med medisinene mine, tatt dem litt for ofte og litt for mye. Derfor er jeg nå fri for beroligende, og uten nye resepter. Noe som gir meg en enorm angst. Har sendt mail til fastlegen min og forklart det hele, og håper hun svarer meg i morgen. Det er så lett å ta en pille for å dempe kaoset i hodet, jeg har ikke tid eller annledning til å deale med det på «den ordentlige måten» akkurat nå. Slik jeg ser det trenger jeg de pillene for å i det heletatt holde meg i live.

Prøver å skrive når ting er vanskelig, men det eneste jeg klarer å skrive for tiden er for mørkt for denne bloggen, så det blir ikke innlegg så ofte.

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading

Sprekk

I går var ikke de beste av dager. Hadde en smell. Prøvde alle avledningstaktikker jeg kan, og alikevel fortsatte følelsen å ese inni meg. Jeg viste jeg skulle til behandler dagen etter (altså i dag), men det hjalp ikke. Følte ikke jeg kunne ringe noen, for jeg kom bare til å skremme dem. Så jeg sprakk. 137 dager skadefri denne gang.

Dro ned på legevakta og slapp å vente så lenge denne gangen. Følte meg rolig, kaoset inni meg sto på i bakgrunnen men jeg kunne høre meg selv tenke igjen. Legen så ut som han var ferdigutdanna i går og sykepleieren hadde tydeligvis aldri behandlet noen som hadde skadet seg selv før. Det virket ikke som legen hadde vært med på det før heller. Spørsmålene de stilte virket så utrolig naive og dumme på meg, men jeg vet jo at det ikke er lett å forstå det dersom man er en «utenforstående». De ville legge meg inn på psykiatrisk, noe jeg sa var OK. Men da de ringte opp til Østmarka var det ikke rom i herberget. Så de sendte meg hjem igjen, og sa jeg måtte ringe ambulant teamet i morgen. Næææhsj.

Da jeg våknet i formiddag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra ambulant teamet på DPS. Men det var ikke noe stress, for jeg hadde jo, som sagt, time hos behandleren min i dag. Da jeg kom inn til han var det tydelig at beskjeden var gitt, og han viste om hva som hadde skjedd. Vi snakket litt, men jeg følte meg utrolig utilpass og sklei til stadighet ut av samtalen og ble sitttende helt stille. Ble utrolig bevist på alle bevegelsene mine og ble utrolig paranoid. Fikk det for meg at han kunne lese kroppspråket mitt og finne ut de merkeligste ting. Så fikk han meg tilbake til virkeligheten og jeg fikk snakket litt om følelsene mine. Vi snakka om selvskading generelt, og jeg fikk fortalt en del ting om «rutinene» mine som jeg ikke kan fortelle til noen andre. Det føltes ganske godt. Jeg lo til og med litt.

Skal tilbake på Onsdag, ingen innleggelse altså. Vet ikke hva jeg synes om det. Er litt redd for meg selv, men har fått høre at jeg bekymrer meg for mye. Jeg blir så redd for å miste kontrollen og at sykdommen skal komme å ta meg. Men som regel gjør den ikke det. Prøver å tenke at selv om jeg har åpnet «selvskadingsluka» på nytt så betyr det ikke at det er «lov» å gjøre det igjen. Fort gjort at snøballen begynner å rulle, men jeg skal ikke la det skje denne gangen. Har kommet for langt.

Dagens sang: Skyfri himmel – Bjørn Eidsvåg

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading

Sex som emosjonell selvskading

I går når jeg kom hjem lå det en pakke med to blader i postkassa mi. Det var «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» som hadde sendt meg to eksemplarer av Desemberutgaven hvor jeg har skrevet et bidrag som heter «Sex som emosjonell selvskading».

Sex som emosjonell selvskading

Innledning/Bakgrunn
Jeg er ei jente i starten av tjueårene med diagnosen bipolar lidelse type 2 og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min bakgrunn for å skrive dette innlegget er mine personlige erfaringer med å ha egenerfaring med psykisk lidelse. Både hvordan dette har artet seg for meg, hvordan jeg har håndtert det og hvordan jeg har blitt møtt i psykisk helsevern. Jeg fikk diagnosen ”tilbakevendende mild/moderat depresjon” da jeg var seksten år, noe som ble omgjort til bipolar type 2 da jeg var atten år. Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, men det er først de senere årene at jeg har begynt å merke hypomanien.
Jeg har også hatt en god del selvskadingsproblematikk. I fjortenårsalderen begynte jeg å rispe opp meg selv. Det utviklet seg fort fra risp til dype kutt, og det tok ikke lang tid før jeg ble avhengig av selvskading. Fysisk selvskading blir ofte forklart med et behov for å døyve psykisk smerte. Man flytter fokuset fra den psykiske smerten til noe fysisk og håndgripelig som man har kontroll over. Hjernen sender også ut en del adrenalin for å takle smerten, noe som gjør at man opplever en lettelse psykisk. Selvskading blir også beskrevet som et ”rop om hjelp”, man vil bli sett av hjelpeapparatet, men har problemer med å be om hjelpen.
Jeg har skadet meg selv av og på i åtte år. Den lengste perioden jeg har vært skadefri har vært på ett og et halvt år. I tillegg til mine fysiske arr har jeg en del psykiske arr også, og jeg har gang på gang satt meg selv i situasjoner som jeg på et eller annet nivå har visst kom til å være skadelig for meg.
Emosjonell selvskading

Begrepet emosjonell selvskading er ikke et begrep jeg har tatt fra noen vitenskapelig kilde, og jeg har ikke kunne finne det igjen noen steder på internett. Det er et begrep jeg selv har begynt å bruke om enkelte handlinger jeg har gjort når jeg har vært syk. Det nærmeste jeg har kommet å finne noe om det er begrepet ”ikke-direkte selvskading”.
“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt    F Skårderud- Tidsskrift for Norsk Legeforening nr. 8, 16. April 2009 s.754)
Det jeg legger i begrepet emosjonell selvskading er å sette seg selv (bevisst eller underbevisst) i situasjoner med høy følelsesmessig risiko. Jeg har kun de siste månedene begynt å tenke på disse tingene, og har begynt å se tilbake på farlige hendelser i livet mitt, som jeg lett kunne ha unngått.
Sex og selvskading
Sex er en del av hverdagen til de fleste voksne mennesker, men det varierer noe hvordan man forholder seg til det. Enkelte er ukritiske og går til sengs med alle som er interesserte, andre forbeholder sex til en fast partner. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til sex, noe jeg tror jeg ikke er alene om.
En av mine kjærester mente at jeg hadde en usunn holdning til sex. Hvis jeg går dypt nok inn i meg selv, så kan jeg se at han har rett. Selv om jeg har vært langt nede og deprimert, så har ikke libidoen mitt blitt påvirket. Tvert i mot, noen ganger har det virket som om jeg har fått mer lyst på sex i deprimerte faser. Det er en kjent sak at sex utløser adrenalin, endorfiner, dopamin og andre lykkestoffer i hjernen. Når jeg har hatt kjærester har jeg alltid hatt et stort behov for sex og fysisk nærhet. Det har gjort meg rolig, fått meg til å tenke på noe annet, gjort meg glad. Det er et tankekors for meg at det ofte er depresjon som gir meg lyst på sex, for å lindre, og for å få bekreftelse.
Når jeg ikke har vært i et fast forhold og hatt sex med fremmede har jeg blitt deprimert og følt et sterkt selvhat i etterkant og ikke den bekreftelsen jeg er ute etter. Jeg har følt en lindring der og da, men den er kortvarig. Når jeg ser det i sammenheng med selvskading, ser jeg at jeg knytter mange av de samme følelsene og tankene til tilfeldig sex og selvskading.
Så hvorfor har jeg hatt så mange ”one night stands” når det er noe som får meg til å bli i dårlig psykisk form? Hvorfor utsetter jeg meg selv for disse situasjonene når jeg vet at jeg ikke får noe positivt igjen for dem?
Beskyttelse
Jeg klarer ikke, makter ikke tanken på å dra alene hjem til leiligheten min. Denne tanken opptar hver hjernecelle i hodet mitt. Jeg kan bare ikke dra hjem alene, da dør jeg. Ensom, det er bare forbokstaven i denne historien. Jeg har ikke hatt sex på ett og et halvt år, og har bare hatt en sexpartner før, han var min første kjæreste og forholdet varte i to år.
I baren bestiller jeg en øl til og setter meg i sofaen i midten av lokalet. Jeg bøyer hodet og kroppen bakover for å se meg selv i speilet i taket. Det må da finnes ett menneske er som jeg kan dra hjem til, eller som vil bli med meg hjem. Jeg rister på hodet og får et skjevt smil i munnviken av meg selv. Dette er patetisk. Tanken på at jeg kommer til å dø ensom i leiligheten min i natt vokser, samtidig som ølmengden i glasset mitt minker og snart er alle tanker om at jeg er patetisk borte. Det er ramme alvor nå. Skjelvingen kommer, angsten lister seg inn på meg bakfra. Akkurat idét jeg godtar min egen undergang og ser ut i lokalet igjen er han plutselig der. En bekjent, vi er så vidt på hils med hverandre, men gjenkjennelsen er der. Han skanner stedet på akkurat samme måte som meg, men med mer lyst enn desperasjon i blikket. Idèt vi får øyekontakt er det for sent å snu. Han smiler, nikker og kommer selvsikkert mot meg. Jeg kommer på hvorfor han bare er en perifer bekjent av meg, han er en arrogant player og en drittsekk. Det første passer meg perfekt for i kveld. Han setter seg ned, spanderer en rom og cola på meg, selv om han ser at jeg på ingen måte trenger mer alkohol i kroppen. Vi er åpenlyse mot hverandre, ingen grunn til å gå rundt grøten. I taxien på vei hjem til han forteller han med stolthet at han har hatt sex med fjorten forskjellige damer på en måned, jeg blir nummer femten. Jeg gir meg faen, jeg slipper i hvert fall å kjempe mot angstmonsteret mitt så lenge jeg har denne idioten å fokusere på.
Den følelsen jeg våknet med dagen etterpå var som hentet ut fra en dårlig film. Han våknet da jeg prøvde å snike meg diskret ut av senga men snubla i min egen truse da jeg skulle ta på meg den. Jeg kom med dårlige unnskyldninger, måtte dra hjem, klarte ikke å være et sekund lengre i samme rom som katastrofen fra i går. Med BHen i veska og de høyhælte skoene i hånda småløp jeg ut av huset. Han bodde, på toppen av det hele, sammen med foreldrene sine, og jeg traff lillebroren hans på tolv år i gangen.
I dèt sollyset treffer meg ute på trappa blir jeg fyllesyk. Løper til grøfta på andre siden av veien for å forhindre at jeg spyr på plena til foreldrene hans. Jeg aner ikke hvor jeg er, vet sånn noenlunde hvilken bydel jeg er i. Pengene mine brukte jeg opp på øl i går, så jeg kan ikke ringe etter taxi heller. Bruker to timer på å gå hjem, hvor jeg kollapser i senga og havner i en depresjon som varer i to måneder og kullminerer i et selvmordsforsøk.
Alt begynte den natten, da jeg slapp løs det nye monsteret inne i meg for første gang. Jeg hadde åpnet Pandoras eske.
Farlig
Bakgården er full av sigarettrøyk. Jeg prøver å myse meg igjennom røyken og fylletåka som forstyrrer synet mitt. I høyre hånd har jeg et glass vin og en sigarett, venstre hånd bruker jeg til å klamre meg fast til dørkarmen. Kan ikke snuble nå, ikke nå når det bare er tjue minutter igjen til det stenger. Jeg er full, alt for full til å være våken. Burde dratt hjem og lagt meg for flere timer siden, men ikke i kveld. Det er ett mål i hodet mitt, jeg vil finne meg en mann jeg kan ta med meg hjem i natt. Han trenger ikke å være pen eller særlig hyggelig, jeg trenger bare noen.
En fremmed mann begynner å snakke til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, synet mitt er tåkelagt. På vei ut møter vi noen venner av meg, jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dytte meg nedover med makt. Jeg rister ham av meg, snubler og slår knærne mine ned i brosteinen. Selv om det gjør vondt og han ikke hører på at jeg sier nei, ler jeg. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det? Burde jeg ikke forstått at jeg var i en farlig situasjon her? Kanskje forsto jeg det, men var likegyldig til det.
“Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halvveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll lenger. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på ryggen i grusen. Idét jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier “Det var da voldsomt så ivrig du var!”. Fortsatt fornekter jeg faren i situasjonen, men det varer ikke lenge. Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg. Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot ham eller rope på hjelp. Han er fysisk mye sterkere enn meg, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt i denne situasjonen. Jeg blir fjern og forsvinner fra situasjonen psykisk. Når han er ferdig med meg slenger han skoene mine og undertøyet mitt mot meg og drar. Jeg setter meg opp og begynner å kle på meg, hva var det som skjedde nå?
Dop
Igjen er jeg ute på byen og den siste halvtimen av åpningstiden er kommet. Jeg føler meg alene. Føler at livet mitt står stille, hele verden står stille. Jeg trenger å oppleve noe voldsomt for å kjenne at jeg lever. Målbevist går jeg bort til en mann ved baren. Han ser ut som en typisk doper. Jeg spør ham om han har noe morsomt dop på seg. Svaret jeg får er nei, men hvis jeg vil kan jeg bli med på en kjøretur, så skal han alltids klare å spa opp noe. ”Hva vil du ha, da?” spør han. ”Hva som helst” svarer jeg. Og mener det, jeg vil ha hva som helst. Jeg bryr meg ikke om konsekvenser, jeg vil føle at jeg lever. Aldri før har jeg prøvd noe sterkere enn alkohol, og ikke hatt noe særlig lyst til å prøve det heller.
Etter en kjøretur fikk han ordnet med noe amfetamin. Jeg var fascinert, og han ble med meg hjem. Vi hadde et intenst forhold noen dager. Jeg ble så revet med at jeg ringte jobben og brukte en egenmelding sånn at jeg kunne gå ut på byen, drikke meg full, prøve nytt dop og ha sex med ham. Etter en ukes tid skjønte jeg at jeg var dårlig, at jeg var inne i en hypoman fase og at dette var noe jeg måtte holde opp med så snart som mulig. Men mye av skaden hadde allerede skjedd. Igjen hadde jeg nedverdiget meg selv, latt kroppen min bli noe jeg brukte. Jeg misbrukte min egen kropp ved å stappe den full av alkohol og dop. Jeg misbrukte meg selv psykisk også ved å gjøre dette, ødela meg selv. Depresjonen, skammen og angeren ble igjen mine følgesvenner.
Trist
Han er fransk, for min del kunne han like gjerne vært fra en annen planet og jeg hadde fortsatt tatt ham med meg hjem. Husker ikke lenger hvordan han ser ut. Jeg husket det ikke dagen etter engang. Jeg husker at jeg tenkte at han ikke var særlig kjekk. Han ble med hjem til meg, og han virket litt overrasket over tilbudet. Da vi var kommet oss inn i sengen reagerte han voldsomt på arrene jeg har på lårene. Arrene etter årevis med selvskading. Han legger også merke til arrene jeg har på armene nå. Jeg synes situasjonen begynner å bli ubehagelig. Han holder rundt meg og sier at det var skjebnebestemt at vi skulle møtes denne kvelden, det var bestemt at han skulle redde meg fra meg selv. Så begynner han å synge god natt sanger på fransk. Panikken stiger i meg, denne mannen er jo gal. Jeg står opp fra sengen og ber ham bestemt om å kle på seg og forlate leiligheten min. Han nekter og setter seg naken i sofaen min. Etter litt krangling truer jeg med å ringe politiet, han lar seg ikke skremme. Så jeg blir pent nødt til å ringe dem. Jeg slår inn tallene 112 og forklarer situasjonen til damen på politikontoret. Stemningen mellom franskmannen og meg er nå så anspent at jeg ikke klarer å være i samme rom som ham. Så jeg tar på meg morgenkåpa mi og stiller meg på trappen for å vente på onkel politi.
Politiet kom, to uniformerte, sterke menn. En ble med meg inn for å prate den andre sto utenfor og snakket med franskmannen. Jeg forklarte at, ”Ja jeg er selvskader”, og ”Nei, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg”. De trodde på meg og tok med seg franskmannen, de sa de skulle kjøre ham hjem. Lettet og rimelig frustrert gikk jeg opp i leiligheten min igjen for å begynne å lage meg mat. Da ringte det på døra. Jeg var sikker på at det var franskmannen som hadde stukket av fra politiet og var kommet tilbake for å ”redde” meg. Irritert marsjerte jeg ned og rev opp døra. Der sto den ene politimannen, og han så på meg med alvorlige øyne. ”Jeg har bare et spørsmål til før vi drar…” sier han alvorlig ”…dreier dette seg om prostitusjon?” Spørsmålet føles som et slag i ansiktet og jeg får hakeslepp. Det viser seg at min kjære franskmann har sagt at han har betalt for meg, og at jeg er prostituert. Dette fordi han antagelig hadde håpet at jeg skulle bli tatt med av politiet. Heldigvis for meg så er loven mot prostitusjon motsatt. Det er lov å selge, men ikke å kjøpe. Jeg får stotret frem et ”Nei” og forklarer at jeg er student og har en fast ansettelse på en deltidsjobb. Politimannen smiler og beklager seg, men sier at han var forpliktet til å spørre. Vi sier farvel og jeg går nok en gang opp trappene til leiligheten min. Jeg er sjokkert og vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Kjenner en ekkel følelse bre seg i kroppen min. ”Prostituert” sier jeg høyt til meg selv. Er det virkelig sånn jeg vil være? Svaret er et rungende nei, for følelsen av å være skitten og brukt sitter i kroppen min. Jeg begynner å gråte, jeg vil ikke være denne personen jeg har blitt. Jeg vil tilbake til å være fornuftig og ansvarsfull. Jeg vil tilbake til å ha en kjæreste, en person som betyr alt for meg, en partner. Jeg vender meg nok en gang til barberbladet og blør ut mine sorger, renser meg selv for skammen.
Dagen etter finner jeg en lapp på stuegulvet hvor det står ”I don`t hate you, please call me” og et telefonnummer og navnet hans. Jeg kaster lappen i søpla og ber en stille bønn om at jeg aldri kommer til å treffe på ham igjen.
Trekant
Nok en gang er jeg full. Har vært på vors med en venninne, jeg har vært litt småforelsket i henne tidligere, men ikke sagt det til henne. Hun vet at jeg er bifil, og i løpet av kvelden begynner hun først å sende meg flørtende blikk. Deretter begynner hun å legge hånden sin på låret mitt når hun snakker til meg. Plutselig sitter vi omslynget av hverandre, totalt ukritisk til ”publikummet” på uteplassen som står med hakeslepp og ser på det voldsomme utrykket for begjær. Vi avtaler at vi må roe oss ned litt, men vi har problemer med å holde hendene unna hverandre.
Idét vi er på vei hjem til henne, dukker en kompis av henne opp og han vil være med på nachspiel. Han har selvfølgelig fått med seg forestillingen vår på uteplassen, og vil være med på moroa. Jeg kjenner klumpen i magen vokse og prøver å avvise ham, men han tilbyr seg å betale taxi pluss at han har med en flaske vin. Det dirrer i hjernen min og det føles som om noe inni meg revner. Den fornuftige delen av meg som sier ”Nei, dette vil du ikke” blir fortrengt bak i en liten krok av bevisstheten min, og den uforsvarlige delen av meg tar over. I begynnelsen er jeg utfordrende, danser og stripper for dem, men etter hvert begynner jeg å se skammen i det jeg holder på med. I senga klarer jeg ikke å røre på meg. Jeg lar bare dem bruke meg når de vil. Han virker fornøyd, og i øyeblikkets hete slår han meg med flathånden over ansiktet. Jeg tar slaget og lukker øynene. Når han blir lei av meg blir jeg liggende urørlig i sengen mens han holder på med henne. Skammen kommer i bølger nå, sammen med kvalmen. Hva er det jeg holder på med, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Plutselig får jeg energi til å handle, men det er ikke fornuften som styrer meg denne gangen heller, det er selvskadingsmonsteret. Så raskt jeg klarer får jeg på meg klærne mine igjen. De to i senga enser meg ikke. Før jeg drar går jeg inn på soverommet og ser på dem, går bort til venninna mi og gir henne et kyss.
På vei hjem får jeg en følelse av at dette ikke er meg, dette er ikke mitt liv. Dette er ikke ekte, jeg må hjem å reagere, finne roen og meg selv. Så jeg ender opp meg å kutte opp armene mine, og må på legevakta for å få sydd over tretti sting.
Oppsummering
Situasjonene jeg har beskrevet ovenfor har alle vært mulig å avverge, det har ikke vært noen andre enn meg selv som har kunne gjøre noe. Jeg har undertrykt en del av meg selv, og fått min straff for det. Mye av det dreier seg om problemet mitt med sex. For meg er det i sin beste form et utrykk for kjærlighet og trygghet, og jeg misbruker meg selv når jeg gir etter for galskapen i meg som lurer meg utpå eventyr jeg helst kunne vært foruten. Det er nesten samme følelse å gi etter for de ”gale impulsene” som det er med selvskadingen. Jeg setter meg selv i en destruktiv situasjon for å tenke på noe annet, ha noe annet å forholde meg til og tenke på. En midlertidig lindring av psykisk smerte, men som i det lange løp kun er med på å legge en tyngre bør på skuldrene mine. Det er en form for tankeflukt og en måte å straffe seg selv på, alt dette er nært knyttet til selvskadings-tankegangen min.
Jeg har gått til samtaler hos psykiatrisk helsepersonell siden jeg var fjorten år på grunn av den fysiske selvskadingen min, og fått prentet inn i hodet at jeg må finne meg avledningsstrategier for å unngå selvskading. Problemet mitt er at jeg har brukt sex som avledning og lindring. Det har utviklet seg til å bli en ny usunn måte å komme seg ut av den akutte fasen. Det er viktig å være i stand til å avlede seg selv fra selvskadingstanker, men jeg mener at det er likeså viktig å lære seg å se disse tankene i øynene, å stå i det, i stedet for å rømme inn i andre aktiviteter. For det er begrenset hvor lenge du klarer å løpe før du omsider faller og monsteret tar deg igjen.
Jeg har aldri klart å ta dette temaet opp med verken behandler eller fastlege. Selv om smerten etter disse episodene gjør like vondt, og føles like livstruende som åpne blødende sår som må sys. Ofte har jeg kommet til behandlerens kontor og planlagt hvordan jeg skal formulere meg og gjøre meg forstått. Så setter jeg meg i stolen, ved siden av bordet med en Kleenex-pakke på, og stirrer behandleren min rett i ansiktet. Hun sitter klar med et åpent ansikt og notatblokken klar. Akkurat der og da forsvinner
alle de gode formuleringene, og motet jeg har bygd opp for å fortelle det. Helst vil jeg grave meg ned i et hull og bli der, jeg vil hvertfall ikke snakke om sexlivet mitt med den visshet at alt havner i journaler med mitt navn og fødselsnummer. Grøss.
Det meste av grunnen til min taushet handler om skammen jeg føler overfor meg selv. Jeg har gått over noen grenser jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg har passert. Jeg lurer meg selv til å tro at hvis jeg ikke snakker om det, så havner det til slutt bakerst i hodet mitt. De vonde minnene vil bli mindre skarpe i kantene, angsten vil slippe taket og jeg kan begynne å tenke på å få et normalt forhold til menn.
Sex er ikke alltid det letteste å prate om heller, særlig ikke hvis du har noen opplevelser eller følelser rundt det som man føler er ”unormale”. Jeg har heldigvis klart å finne en måte å bearbeide dette på ved hjelp av å skrive og jeg har snakket med andre som klarer å tegne det de ikke får til å si. Når man setter sin egen stemme på ordene blir det så alt for ekte, og man må forholde seg til det. Jeg føler, etter å ha lest gjennom denne teksten jeg selv har skrevet, at jeg kanskje nå, endelig er i stand til å snakke om dette.

4 kommentarer

Filed under Historier, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Please

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Merkelapp

Sliter fortsatt med disse impulsene som forteller meg at det er lurt å skade seg selv. Det kan komme helt uten forvarsel og slå meg i bakken.

Sårene mine har grodd og blitt til arrvev. Enkelte steder på kroppen min er ikke huden myk, men harde kanter som stikker ut fra den friske huden, som små skjær. Andre steder har blitt til små søkk.

Jeg har snakket en del med behandleren min om dette med arrene mine. En del av meg hater arrene, mens en annen del av meg elsker de, og synes nesten de er vakre. En del av meg vil ha flere arr, og har romantisert selvskadingen. Psykologen min spurte meg om jeg hadde noen idè om hvorfor jeg følte det sånn. Etter å ha tenkt meg om litt så kom jeg fra til en slags sannhet. Selvskading er en strategi jeg har brukt i mange år nå, det har en positiv funksjon for meg. Det hjelper meg å ventilere følelser, og det gir en lettelse psykisk. Selvskading har blitt en del av min identitet og måten jeg ser på meg selv. «Selvskader» er en bås jeg har satt meg selv i, en merkelapp jeg har risset inn i armene mine og jo flere arr jeg har, jo mer etablert blir jeg.

Mennesket er alltid redd for det ukjente, og i denne sammenhengen kan man si at jeg er redd for hva det vil innebære å ikke lengre være selvskader. Hvordan vil min verden forandres? Hvordan skal jeg møte verdenen, og bli møtt av verdenen når jeg ikke kutter meg lengre?

Jeg har gått over 2 måneder skadefri nå, og synes det er dritskummelt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Selvskading, Sykdom

You better start swimming…

…or you`ll sink like a stone

Ligger i senga og prøver å høre på lydbok, men konsentrasjonen glipper. Jeg ser for meg ting jeg ikke vil se, ting jeg prøver å stenge ute av bevistheten min presser seg inn bak øyelokkene. Følelsene øker i intensitet og det tar ikke lang tid før jeg føler meg slitt ned til beinet. Hjertet hamrer raskere, kjenner pulsen i hele kroppen, den dundrer avgårde som et løpskt tog. Angstanfallet er et faktum og jeg må begynne å ro meg inn mot land.

I morgen er det ekstremt viktig at jeg ikke forsover meg, noe som ikke hjelper på angsten. Er overbevist om at jeg kommer til å forsove meg og stryke hele praksisen. Gruer meg utrolig til møtet med veilederne mine og skolen. Føler at veilederne mine kommer til å sitte å fortelle negative ting om meg, og så må jeg prøve å respondere på det på en normal og voksen måte, uten å gå i forsvarsposisjon. Ikke anklage tilbake, eller komme med unnskyldninger. Jeg må annerkjenne og ta ansvar. Men det gir meg fullstendig panikk. Er også uenig i at det skal gjøres en så big deal av at det ble en kommunikasjonsfeil mellom meg og veilederne. I stedet for å bare diskutere det og bli enige oss i mellom, så ringte de skolen med en gang.

Selv om jeg må tidlig opp ble jeg nødt til å ta «krise» medisin, for å kunne slappe av og få sove. Var nødt til å gjøre det i går også. Bekymrer meg så jævlig mye for tida.Vil bare være ferdig med praksisen. Er litt redd for at jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd når jeg endelig kan slappe av. Heldigvis drar jeg til mamma samme dag som praksisen slutter.

I går var jeg ikke hjemme, var hele dagen hos venninna mi, og hun ville ikke at jeg skulle være alene, så jeg overnattet hos henne. Det var koselig, og det hjalp å være sammen med noen, å kunne prate om banale ting for å distrahere hjernen eller gå igjennom litt alvorligere ting for å bearbeide/forberede. Selvskadingstankene var og er fortsatt i hodet, men jeg føler at jeg har god kontroll på de, jeg klarer å benytte meg av mestringsstrategiene mine og prøver å snakke/tegne/male følelsene i stede for å gråte blod.

Forhåpentligvis virker tabelettene raskt så jeg får sovet i natt, og ikke forsover meg i morgen. Gud, da dør jeg…NOIA!

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Skole, Sykdom

Hjertetråder

Jeg har det ikke godt inni meg…Vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg holdt på å skade meg selv i går. Hadde bestemt meg for å gjøre det tidlig på kvelden og hadde alle planer klar. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte konsekvenser og utsatte det noen minutter, så enda noen minutter, helt til jeg innså at trøttheten og utmattelsen i kroppen min var større enn ønsket om å skade meg selv. Så jeg kledde av meg, la meg i sengen og gråt til jeg sovna. Jeg var full også så gråten kom lett og var befriende. Det er en stund siden jeg har grått så inderlig.

Mentalt bilde:

Når man møter nye mennesker sender hjertene våre ut tråder som føler seg fram hos den andre. Liker vi de samme artistene, har vi de samme hobbyene eller synspunktene kobles trådene sammen. Når man blir enda bedre kjent og begynner å bli glade i folk skapes ytterlige nye tråder. Sterke tråder, hjerte til hjerte. De er dypt rotfestet i hjertet og jo bedre man liker et menneske, jo flere tråder blir det. Noen ganger blir de så sterke som rep.

Så hva skjer når trådene begynner å ryke? Det kan være noe som blir sagt feil, en krangel eller å bli såret av handlinger. Mange små ting kan tære på styrken. Trådene mellom hjertene ryker, av og til blir de til og med rykket ut ved roten…Det gjør vondt, forbanna vondt. Noen ganger må man til og med rykke trådene ut selv, for alt har bare blitt en stor vas av tråder.

Hjertetråder

Hjertetråder

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre lengre. En stor del av meg vil tilbake til psykehuset nå. Bare lukke øynene og gjemme meg under dyna der for en stund. Føler at jeg har fortjent det nå, siden jeg har vært så flink så lenge. Har vært skadefri siden 03. oktober, og har vært utskrevet fra psykehuset i en måned. Det føles så fjernt og langt unna. Jeg vil tilbake til tryggheten jeg føler på psykehuset, for akkurat nå føler jeg meg ikke trygg hjemme alene med meg selv.

Samtidig har jeg fighteren i meg som nekter å gi opp noe som helst. Som slår hånda i bordet og sier «Nå må du faen meg skjerpe deg! Ta rattet og styr ditt eget liv!». Jeg har bare 2 uker igjen av praksisen, da har jeg klart det. Stått i mot presset fra psyken min, presset meg til det ytterste av min kapasitet og kommet meg igjennom det. Jeg har sloss mot sykdommen som aldri før, og sykdommen har sloss tilbake som aldri før. Jeg vil ikke synke inn i sykdommen igjen og bli svak. Jeg vil være sterk.

Det er så mange ting som raser gjennom hodet mitt nå i kveld. Minner om sykdom og syke ting jeg har gjort. Intoxene, følelsen man har når man våkner på sykehuset, nedverdigelsene man utsetter seg selv for. Smerten man påfører seg selv, både fysisk og psykisk. Smerten man påfører andre, selv om man ikke vil annet enn å være snill og god mot de man er glad i, så blir alt man sier og gjør feil. For det er sykdommen som har kontroll på tankene og ordene dine. Du kan ikke vinne, du er låst fast, besatt.

Må begynne å rette opp hodet igjen for nå er det bare kaos. Hvis jeg ikke føler meg noe bedre i morgen skal jeg ringe til oppfølgerne mine i kommunen og få de til å komme på besøk. Kanskje hjelper det å snakke med dem.

Btw, Har prøvd meg på litt tegning og maling i det siste:

Hav av musikk

Hav av musikk

Akvarell

Akvarell

 

6 kommentarer

Filed under Bilder, Borderline, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

  1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
  2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
  3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
  4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
  5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
  9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

9 kommentarer

Filed under Borderline, Detaljer om meg, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom, Tips og anbefalninger