Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Frustrert

Slitsom dag i dag. Omtrent noe av det første som skjedde da jeg kom på jobb var at noen spurte meg om jeg er gravid. Igjen. Andre gang på under et halvår. Hadde på meg samme kjole begge gangene, så kanskje jeg skal kaste den kjolen. Vet ikke helt hvorfor, men det spørsmålet var med på å ødelegge hele dagen min. Ble selvfølgelig utrolig selvbevisst, og prøvde hele tiden å trekke inn magen og holde hendene forran. Teit, men sant.

Det er alle småtingene som samler seg opp og vipper meg litt av pinnen. Da jeg kom hjem var jeg i rimelig dårlig humør, uheldigvis var min mor også det så vi krangla. Etter det har jeg vært sint, frustrert og rastløs. Har ikke hatt det sånn på lenge. Kjenner igjen kløen i hodet og i ryggraden. En bitterhet som setter seg i kroppen. Til slutt holdt jeg på å sprekke. Lillebroren min lekte med en ballong rett utenfor døren min. Jeg har et rom på ca 10kvm hvor jeg kan trekke meg tilbake, min plass. Det er ikke nok. Jeg trenger noe eget, trenger å ha tingene mine rundt meg, trenger å kunne ha det helt forbanna stille hvis jeg vil. Holder på å bli gal av kranglingen til foreldrene mine, maset til lillebroren min og den konstante gnålinga. Jeg vil nyse høyt hvis jeg føler for det for svarte, jeg trenger ikke å bli hysjet på.

Som sagt holdt jeg på å sprekke, så jeg gikk meg en tur ut. Det er for tiden sterk kuling/liten storm og regn. Deilig. Fikk gått ut litt frustrasjon. Regnet i ansiktet og vinden som river i kroppen er  med på å drive ut sinnet. Men bare til en viss grad. Jeg er fortsatt frustrert, men tror jeg skal klare å bevare husfreden en stund til. Hadde jeg ikke hatt så lite penger og leiemarkedet hadde vært litt billigere så hadde jeg flytta ut i morgen den dag. Tror mye av frustrasjonen min kommer av at jeg ikke ser hvordan jeg noen sinne skal kunne få råd til å flytte. Ikke når jeg ikke har noen jobb, og NAV er såpass lite samarbeidsvillig…

Satser på at jeg føler meg bedre etter en god natts søvn. Pleier å hjelpe.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bilder, Hverdag

Hvor går veien?

Sykdommen min er stille for tiden. Ingen merkbare symptomer, bare bølger i vannet av og til. Nesten så jeg kan føle at noe inni meg rører seg men det kommer ikke ut. Det er som om sykdommen er inni meg fortsatt, men er avkuttet fra bevisstheten min. Jeg føler den ikke emosjonelt, det er jeg som har kontroll nå. Jeg som holder rattet og finner veien. Ennå veldig usikker på hvor veien går, det går sakte men sikkert framover.

Har brukt tiden på å få meg en døgnrytme, være med familie, prøve meg ut i jobb, bli trygg på meg selv og finne it hvem jeg er. Føler meg anneledes enn for et år siden, jeg var noen andre da. Liker litt den jeg er nå. Prøver å være fornuftig og gå på line. 7 måneder uten selvskading, uten depresjon, uten mani. 7 måneder tilnærmet symptomfri. Det er lov å ha håp for framtiden nå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Hei, igjen

Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.

Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

6 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Første dag

Første dag i ny «jobb» i dag. Det gikk veldig greit og jeg ser fram til å fortsette å jobbe der. Det som er kjipt er at jeg ikke får lønn. Jeg får jo AAP, men jeg får ikke noe ekstra fordi jeg jobber. Jeg kunne like gjerne sittet hjemme (som jeg jo har gjort de siste månedene) og alikevel fått like mye penger. Men, men, langsiktige mål og alt det der. Synes bare det er litt ironiskt at de jeg jobber med (brukerne) får mer penger enn meg. Det går seg vel til, men litt bittert er det.

Folka er veldig hyggelige og arbeidsoppgavene forholdsvis greie. Jobben går stortsett ut på å sørge for at folk har det bra og gjør det de skal. Alt var egentlig bra bortsett fra at en fyr presterte å si «også er du jo gravid også!»… Jeg er ikke det 😦

6 kommentarer

Filed under Hverdag

Jobb del 2

Fikk jobben. Hurra for det 🙂 Begynner i morgentidlig kl 08.00, så det blir en hard overgang, men jeg skal vel klare det. Er vveldig glad for at jeg fikk jobben, men alikevel har jeg vært i utrolig dårlig form i dag. Har følt meg nedtrykt og deprimert hele dagen. Vet ikke hvorfor. Er ikke noe alvorlig så langt, håper det går over etterhvert.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Job?

So it looks like I might be getting a job soon. Went to the meeting with the social worker today, and it was a good meeting. I told her about my plans and dreams for my future, and she said «I´ll help you get there». Witch is awsome and impressive. The welfare system in Norway has been getting alot of negative media and stuff because it doesn´t work as well as it should, things take alot of time and people are getting lost in the system. But this is going really well for me. From my first meeting till I got an actual job interview is little over a week! That is really incredible. Well see if I get the job though. It´s not quite like a real job. If I get it I won´t get any money exept from the money I already get from the state. This job will be like a test to see if I can manage for a while, and then it will become an ordinary job (if I get it. Fingers crossed!). It´s a good system for people like me to get to test out beeing in a job and managing it.

So the job in question is social worker (obviously, since that is my profession). It´s for this charity organization run by the church and it´s for helping drug addicts socialize and get a life outside the enviroment of drug abuse. And of coure some counselling.

So that´s that. I hope I get it because it seems very interessting. I would be helping others as well as getting experience in working in an organization.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Kjedsomhet

Long time, no nothing.

Har ikke vært i skrivehumør i det siste. Utrolig lite som skjer i livet mitt. Sitter hjemme hver dag med mamma og lillebror, ser TV og strikker. Innholdsrikt? Nei. Men jeg er i det minste ikke ravende gal, hvertfall ikke for øyeblikket. Litt deprimert av den monotone tilværelsen, men jeg er ikke helt ute. Vet ikke hvordan jeg hadde hatt det om jeg fortsatt var i Trondheim. Sannsynligvis innlagt. Det hjelper å bo hjemme, det gjør meg mer skjerpa, mer fokusert på å gjøre ting for å bli bedre, alt sklir ikke ut.

Men alikevel er det noe som mangler. Det kommer vel alltid til å være noe som mangler i hodet mitt, noe jeg må leve med. Men jeg er i hvertfall i live, sover høvelig godt, spiser litt, ingen virkelighetsbrister noen steder. Bare kjedsomhet. Det er noe jeg kan leve med.

3 kommentarer

Filed under Hverdag

Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

5 kommentarer

Filed under Hverdag