Tag Archives: angst

Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

1 kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Angst?

Det har vært litt slark i hodet i det siste. Noe som rører seg igjen som irriterer meg. Ekle fornemmelser og følelser kommer oftere og oftere.

I går var jeg på grilling med kollegaer fra jobb. Mens vi satt rundt bordet og prata begynte ting å rase sammen inni hodet mitt. Først var det bare en rar følelse av distanse. Som om jeg ble fadet ut av virkeligheten. Etterhvert kom redselen. Jeg føle at alle rundt bordet kunne se at jeg var rar. Jeg så for meg alt de tenkte om meg, nesten sånn at jeg hørte tankene deres. Det ble vanskeligere å puste, det kom et trykk over brystet. Jeg merket at jeg fiklet mye og nervøst med hende og bare satt og så tomt ut i lufta forran meg. Jeg ble utrolig svett på hendene og alt føltes galt, så veldig galt. Hørte samtalen rundt meg men klarte ikke å snakke, jeg var paralysert og ba om at de ikke skulle se det. Jeg forsøkte å konsentrere meg om hva de snakket om, men jeg klarte ikke å holde tråden lenge. Og sånn fortsatte det. Et par ganger roet det seg litt så jeg fikk skutt inn et «hm» eller «jøss» i samtalen, som en slags kamuflasje. Heldigvis var kvelden snart slutt og jeg roet meg litt.

I bilen på turen hjem blusset det opp igjen. Heldigvis satt jeg alene bak. Jeg ble overbevist om at jeg var i ferd med å dø, at trykket over brystet og nummenheten i kroppen var et hjerteinfarkt. Rasjonelt viste jeg at det ikke var tilfelle, men tenk om… Også videre. Jo mer jeg forsøkte å ikke tenke på hjerteinfarkt jo mer overbevist ble jeg om at det var det jeg hadde. De andre i bilen begynte å reagere på pustingen min og spurte om jeg var bilsyk. «litt» klarte jeg å kvekke fram. Jeg følte ikke jeg kunne si «nei, jeg tror jeg har et hjerteinfarkt. Jeg vet jeg bare er 24, men nå tror jeg at jeg er i ferd med å dø!».

Nei, jeg sa ikke det. Jeg bet tennene sammen, bokstaveligtalt og kjempet meg igjennom det. Selvfølgelig var det bare et angstanfall, antagelig begrunnet i at jeg føler at jeg skjuler mye av meg selv ovenfor kollegaer. Noen vet litt andre vet ingenting. Og når samtaleemnet begynte å kretse rundt psykiatri og jeg ikke kunne si noe fikk jeg angst. Så enkelt og så jævlig var det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Sykdom

Bø, for faen!

Skulle ønske det faktisk hoppet en mann ut av klesskapet mitt og sa bø for deretter å forsvinne. Da hadde i allefall all angsten fått et utløp, en avslutning på denne seigpiningen. Jeg kunne hylt, kanskje til og med besvimt av skrekk, men da hadde det ihvertfall vært over. Jeg kunne annerkjent en fiende, dealet med det det. Men neida, jeg har angst, og jeg finner ikke ut hva det er jeg er redd for.

Gikk igjennom min indre skjekkliste for varselsignaler og faretegn og innså at det begynner å butte i mot nå. Jeg dusjer skjeldnere fordi jeg er redd for å gå i dusjen. Kan ikke ha igjen dusjforhenget, så alt vannet flommer opp badet. Tenk om det kommer noe inn. Tenk om det bare plutselig er noen der. Hun jeg deler bad med tok i døra da jeg var i dusjen for litt siden, og jeg holdt på å få hjerteinfarkt. Åpnet munnen for å hyle, men det kom ingen lyd ut. Ren skrekk.

Har vaskemaskin i kjelleren. Dit tør jeg jo selvfølgelig ikke å gå. Har klær som har hengt der siden før jul som jeg ikke tør å ta opp. Har nesten ingen rene klær igjen, og har gått over til å kjøpe nytt undertøy istede for å gå ned i den jævla kjelleren for å vaske det jeg har.

Jeg er livredd for mørket, så det er alltid masse lys på. Sover med nattbordslampen på og mobilen i hånden. Bor i en eldre bygård, så huset knirker innimellom, snøen på taket faller ned og rasper over takvinduene mine. Skrekk.

Så hva er det jeg er så redd for? Noe. Det er som om jeg forventer at et ansikt bare skal poppe opp, rett forran mitt. At det skal stå noen i trappa. Alle skrekkhistorier og spøkelseshistorier går på repeat i hodet mitt. Jeg er bare så forbanna redd at det begynner å gå utover livsførselen min.

Så i morgen må jeg nok bite i det akk så sure eplet. Skal ringe oppfølgingsfolka fra kommunen og få dem til å komme på besøk. (Må huske å få de til å ringe på telefonen istede for å bruke ringeklokka. Hvis de ringer på kommer jeg til å hyle hue av meg.) Så får jeg få dem til å bli med i kjelleren. Jeg er i tjueåra og må ha følge for å tørre å gå ned i kjelleren…Djises, hvor patetisk går det ann å bli? Svelger noen ekstra piller i kveld og kjemper meg igjennom kaldsvetten og angsten, så får vi se hva morgendagen bringer. Skal til den nye behandleren min i morgen og, forresten. Kanskje han kan hjelpe? Håper det.

Fred ut.

2 kommentarer

Filed under Angst, Psykisk Helse

Æsj

Nå har jeg holdt bloggen positiv i to dager. Har prøvd å holde meg selv positiv i to dager. Hadde tenkt å være hjemme i natt også. Ringte etter praksisen i dag og sa at jeg ville være en dag til hjemme. Ville føle at jeg fortsatt bor i leiligheten, at jeg fortsatt har et hjem utenfor instutisjonen. Har vært innlagt av og på i 2 måneder nå, det er for mye for stoltheten min. Men slik gikk det ikke. Vrangtankene og skadetrangen blusset opp og det sorte hullet i hjertet mitt dukket opp igjen.

I samtalen med behandleren min i går sa han at han ikke ville hatt noen betenkeligheter med å skrive meg ut i går. Jeg ble ganske overrasket. Hadde lyst til å spørre han om han hadde fått med seg at jeg hadde vært på sykehuset 3 ganger på en uke, to ganger for suturering og en gang for intox. Men jeg turte ikke, jeg tok på meg masken og smilte. Det var godt ment fra hans side, han prøvde å kriseminimere atferden min, få meg til å ha tro på meg selv, til at jeg ikke skulle føle meg så fucked up. Det gjorde kanskje vondt værre. Følte at det ikke var noen som brydde seg om den selvdestruktive atferden min. At selvskadingen ikke var noe de tok alvorlig. For meg er et et enormt problem og jeg vil gjøre hva som helst for å bli kvitt trangen. Jeg vil om så bli lagt i reimer bare for å frata meg muligheten. Hadde følt meg trygg da.

Det er mye av dèt det går ut på. Utrygghet og ensomhet. Blablabla. Er så ufattelig lei av å være psyk! Det føles som å løpe maraton mentalt. Jeg er sliten av meg selv, lei av mine egne tanker, lei av min egen kropp. Vil ut av meg selv, ta fri. Selvskading hjelper her, rus hjelper også, men begge disse to tingene er uaktuelle. Jeg vil så gjerne være frisk og klare meg. Akkurat nå føles bare alt håpløst. Har lyst til å gråte og hulke til jeg sovner, men jeg får ikke ut tårene en gang.

Har tatt mine kveldsmedisiner og skal prøve å slappe av. Prøve å tenke positivt. Prøve å holde fokus.

3 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

God natt

Var helt knust etter praksisen i dag. Det var et slit og jeg kjempet meg igjennom 8 timer av det. Orket så vidt å si hei da jeg kom inn døra på avdelingen, og gikk rett til sengs for en crashlanding. Sov i tre timer før jeg ble vekt av pleierne. De hadde skjønt at jeg trengte søvn, så de hadde latt meg sove litt. Hadde en merkelig drøm om at jeg fikk ECT behandling men mistet all hukommelse. Som om jeg var dement. Var bare «klar» en dag i uka eller noe slikt og musklene i nakken og kjeven min hadde låst seg så jeg fikk morfinsprøyter hele tiden. Merkelig og forstryrrende drøm.

I går kveld var jeg ganske dårlig og var sengeliggende hele kvelden. I 22 tiden begynte plutselig hjertet mitt å løpe i fra meg. Det dundret i tinningene og jeg målte pulsen til 132 slag i minuttet mens jeg bare lå helt stille i sengen og hadde gjort det i flere timer. Jeg trodde jeg skulle dø, få hjerteinfarkt eller noe. Angstanfall…

Så kan jeg melde at teksen min om psykisk helse og sex er ferdig og sendt til trykk slik jeg forstår det. Artikkelen heter «Sex som emosjonell selvskading» og er på 7 sider. Så det er bare å smre seg med litt tålmodighet så kommer den. Skal komme med info om hvordan man kan få tak i tidsskriftet etterhvert, da jeg er litt usikker selv. På nettet ser det ut som man må ha abonement på det. Skal være mulig å lese artikkelen på nettet og tror jeg. Vi får se.

Mye usammenhengende babbel i dag. Har vært en ekstremt lang uke, og jeg er bare totalt kjørt i hodet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Indian Summer

Nå har jeg vært på akuttposten i nøyaktig to uker. For to uker siden satt jeg hjemme i leiligheten og råtna bort i min egen elendighet. Kutta meg selv såpass mye den kvelden at det måtte over 30 sting til for å hindre infeksjon. Klarte å få infeksjon i sårene allikevel.

I dag sto jeg opp i 10.00 tiden og fikk spise litt frokost selv om matsalen egentlig var stengt. Så bar det på møtet med rehabiliteringssenteret hvor de skulle avgjøre om jeg var en kandidat til å bo hos dem. Legen hadde snakket med dem og fylt ut noen skjemaer og lignende om tilstanden min. Blir alltid så nysgjerrig på sånne ting, så jeg ba om å få innsyn i journalen min ved å få utskrift av miljørapporten om meg og epikrisen de skriver når jeg drar. De så litt overrasket ut, men jeg vil ha det, har alltid spart på sånt.

Samtalen med senteret ,som jeg vil kalle det framover nå, gikk greit. Var i halvsvime på grunn av Seroquelen, men fikk sagt at jeg ville bli frisk og var motivert til å komme meg hjem i leiligheten og fortsette i praksis. Det jeg kan få hos dem er hjelp og tilrettelegging. De har ingen direkte behandling annet enn miljøterapi, og ingen aktiviteter. Senteret er en mellomting mellom psykiatrisk sykehus og hjemme. Så handler det litt om å bli trygg på sitt eget selskap og stole på seg selv igjen. Får eget rom med tv og bad, veldig likt DPS får jeg høre. Man kan også administrere medisiner der selv med hjelp av ukes-dosett, noe som høres veldig greit ut for min del. Max oppholdstid der er 1 måned, men man kan ha åpen retur som betyr at man kan komme inn når som helst å være der i 3 dager der som det skulle være noe akutt som skjer i livet ditt.

De sa de hadde plass til meg og kunne ta i mot meg over helgen, altså på mandag ettermiddag. Det er litt skummelt siden det er noe helt nytt, men jeg håper at det er bra der sånn at jeg klarer å samle meg igjen.

Etter møtet gikk jeg på tur sammen med avdelingen. Det var veldig koselig. Sola strålte på en skyfri himmel men det var litt mye vind. Vi tente bål og spiste grilla pølser ed utsikt over hele Trondheimsfjorden, nydelig. Fikk tatt noen bilder jeg tror ble bra også, skal legge ut etter hvert.

Så var det møte med behandleren min hvor vi gikk inn på litt tyngre saker om min psyke. Hun sa at etter det jeg fortalte så hørtes det sannsynlig ut at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen min. Hun hadde skrevet et brev til DPS for utredning av det, søvnen min og dissosiativ lidelse.  For det første kommer det til å ta tid før jeg får time på DPS, for det andre så kan man ikke gjennomgå en utredning når man er i en akutt fase. Depresjon eller hypomani. Man skal helst være stabil slik at man klarer å svare så nøyaktig og realistisk som mulig på spørsmålene. Så det tar nok en stund før jeg får startet utredningen.

Etter det bar det på Ikea, av alle plasser å dra når man er psyk, sammen med besteforeldrene mine. Jeg handla for 1500 kr, men fikk mye for pengene. Bilder av dette kommer også senere når jeg får montert det ferdig. Fikk kjøpt en kommode med 5 skuffer, stuebord, nytt gulvteppe, en lampe, batterier, serveringsbrett, godteri, sofapute, og lyspærer. Ikke verst. Møtte ei kjip dame i kassa som provoserte meg noe voldsomt. Bestemora mi skjønte ikke at det ikke er lov å ta med seg de gule handleposene, men at man kan kjøpe de blå. Så hun hadde begynt å pakke i den gule. Mens jeg sto å forklarte henne dette kom kassadama og var dritfrekk (på polsk-gebrokken norsk) og begynte å pakke ut av posen til bestemora mi og la alle tingene hennes midt på gulvet. Stakkar bestemora mi skjønte ingenting og ble kjempeflau. Jeg hadde en blå pose som jeg satte ned på bakken så tok jeg kassadama i skuldra og nærmest brølte ” Dette klarer vi selv!” til. Så begynte bestefaren min å blande seg inn i alt og han kan være utrolig irriterende av og til fordi han maser sånn. Så jeg sa bare ”Ikke snakk til meg akkurat nå.” Etter det ble han veldig lei seg og snurt, og jeg fikk helt vondt i magen. Mente ikke å være sur, og la det gå utover han. Huff, det var ekkelt. Så jeg måtte be han om unnskyldning, og han sa det var greit.

Da vi kom hjem til meg begynte vi å montere varene og det gikk litt seint. Igjen begynte bestefar og jeg å småkrangle og være amper mot hverandre. Tror vi egentlig er alt for like. Så skal jeg prøve å være sarkastisk oppi det hele og da blir det bare krøll. Heldigvis skiltes vi som venner og alt er vel. I morgen skal de være sammen med meg en stund i leiligheten, det tror jeg blir bra for meg (og dem). De er tidenes besteforeldre og jeg elsker dem!

En positiv ting som jeg har spart til slutt er at jeg tror jeg begynner å bli litt bedre. Det føles nesten som  utfordre skjebnen å si det. Sliter fortsatt med depresjonen, søvnen, og angsten. Skyggene og det i speilet kan komme tilbake når som helst. Men jeg har fått tilbake matlysten, jeg har fått litt energi til å være ute og gå tur, jeg har begynt å tegne og vise interesse for ting igjen. Verden er ikke helsvart lengre, jeg har begynt å se noen få lyspunkter. Har følt meg ganske bra i dag, og synes det har vært deilig. Var ute i den virkelige verdenen i 8 timer, selv om det var vanskelig og slitsomt, så var det ikke umulig. Det var godt å komme tilbake til posten og ta det rolig. Hjemme hadde jeg ikke klart å slappe av fordi der må jeg kjempe med meg selv.

Dette ble et langt innlegg gitt, men det får så være. Håper dere der ute har det fint 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Sykdom

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized