Tag Archives: angst

Why go home?

Nå ligger jeg i sengen på rommet mitt. Godt å ha enerom sånn at jeg slipper å forstyrre andre med tastingen min.
Fikk besøk i kveld av en tidligere kollega, den var veldig koselig. Selv om hun er ”voksen” så har vi alltid hatt et venninneforhold. Hun er sykepleier og anbefalte ECT behandling. Har prøvd så utrolig mye medisiner så jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse. Sannsynligvis blir det ikke før etter utdanningen eller etter jul.
Er ganske neddopa nå. Får jo sovemedisin pluss at jeg trapper opp Seruquel, så jeg er utrolig trøtt for tiden og må sove mye. I morgen har jeg som mål å gå en tur for å ta bilder. Jeg har utgang etter avtale nå, noe som betyr at jeg får gå alene hvis jeg oppfører meg. De første dagene hadde jeg utgang med følget, noe som vil si at du må ha en pleier med deg når du skal ut av avdelingen.
Det som har plaget meg mest har vært depresjonen og angsten. Har snakket en del i behandling om det og psykologen mener jeg tar på meg mye ansvar og skyldfølelse som ikke er berettiget. Det ringer en bjelle, og høres litt sant ut. Samtidig er det utrolig vanskelig å kvitte seg med følelsen av å ha skyld i noe når man først er overbevist og føler seg som dritt. Har hatt en del tanker om selvskading, og hadde jeg vært hjemme alene hadde jeg nok skadet meg flere ganger. Heldigvis er jeg på sykehuset nå hvor de følger med og tar god vare på meg.
Fengselsfuglen som jeg hadde en liten crush på har fløyet. Bokstavelig talt. Han rømte mens vi satt å så på TV. Hendelsen var ganske ekkel, og jeg er ennå skjelven. Skulle ønske han ikke hadde gjort det, var blitt så glad i han og ønsket han godt. Nå må han leve med å se seg bak skuldra helt fram til den dagen han blir tatt. Pluss at han får lengre straff…triste greier, ung søt gutt. Det siste han sa på vei ut var at vi måtte vente 5 min før vi sa ifra til pleierne. Vi sa ingenting og lot dem finne ut av det selv, noe de brukte tre kvarter på. Det er ikke før nå at det slår meg at det kanskje er straffbart å ikke si ifra. Men de kan da vel ikke forvente at en gjeng med psykiatripasienter på instutisjon skal klare å ta sånne valg. Jaja, det er ikke min feil eller mitt problem, men synes det var trist.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

32 dager

32 dager klarte jeg denne gangen. Det er andre gangen jeg skriver dette innlegget, det første ble alt for grafisk, og jeg innså at det handlet ikke om anger, men om dyrkelse.

Et så totalt mørke omslutter meg der jeg ligger i sengen. Prøver å fokusere på lydboken. Prøver å fokusere på å tegne, men hånden vil ikke lystre. Det værker i den, og jeg har små sjelvinger.  Jeg blir fylt av en bitterhet, for en idiot jeg er som tror jeg skal klare å lære meg å tegne med de hendene mine. Og det blir på en måte dråpen. Ligger lenge på magen i senga og nilytter på lydboka, får ikke med meg et ord. Setter den på pause, puster med magen, prøver å roe ned hodet mitt. Det koker av følelser. Jeg er sint, og det er noe brunt og heslig der som jeg ikke klarer å sortere. Som når du blander sammen alle fargene i malerskrinet, bare at det er ikke farger, det er følelser. Puster fort, og tungt nå. Føler ikke at jeg får nok luft, er jeg i ferd med å kveles? Nei! Nei! Ikke disse tankene igjen, angsten for å plutselig bare glemme hvordan jeg puster. Får ikke kontroll på lungene, må ha mer og mer luft for hvert åndedrag. Panikken tar meg, jeg kommer til å glemme hvordan jeg puster. Jeg må få roet meg ned raskt.

Faen, motivasjonen min er ikke stor nok. Jeg er ikke inne i dette 100%, ikke i går i hvert fall. Tok meg selv i å skrive, direkte romantisere det hele. Selv om jeg jo hater det. Men gjør jeg nå det? Ja, jeg hater det i den grad en bulimiker hater å kaste opp, jeg hater det i den grad en person med tvangslidelser hater å vaske hendene sine, jeg hater det like mye som en junkie hater heroin.

Det trengtes ingen legevakt i kveld, hadde jo kasta alle remediene mine, så det ble noe improvisert. ”Bra” tenker jeg i dag, ”faen ta” tenkte jeg i går-

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Psykisk Helse, Selvskading

Gjesteinnlegg: Det går over

Hmm…
Gjesteblogger.

Om angst.
Du verden!

Hvordan gjør man dette da du?
Kanskje man begynner med symptomene?
(Skip til den fete skriften hvis du er litt klam under bena.)

Små blaff av redsel som plutselig bare er der, helt plutselig, og som man kjenner igjen umiddelbart. Det er som små orange blindspots bakerst i hodet som dekker for alt det andre du har å tenke på akkurat da. Noen har plutselig malt over litt av hukommelsen din med en farge som minner om størknede eggeplommer. Kanskje det tar to eller tre sekunder før man skjønner at dette ikke kommer til å gå vekk ved at man reiser seg opp og rister på hodet eller drikker et glass vann eller begynner å snakke med noen om noe annet… Og det er da man blir redd.

Skikkelig redd. Så skrekkslagen som man aldri har vært før. Og så skjønner man at man ER redd. Og så er det gjort.
Da griper man tak i det første og beste som gir mening. Samme hva. TV, røyk, kaffe, luft, gitar, folk, venner… Samme faen, bare det er noe som kan underholde hjernen din mens du finner en løsning på faenskapet som har gått inn for å plage deg i uoverskuelig tid. Gudene vet hvor lenge det vil vare denne gangen?…

Noen gråter, noen blir rasende og desperate, noen blir manisk og går rundt seg selv og gnir seg i sine svette hender. Jeg, tar fram kontrollpanelet og legger ned alt. Slår av alle kretsene og røsker ut sikringene. Garasjesalg i hjernen! Alt skal vekk! Alt som kan minne om en drøm om å gjøre noe fint her i livet, blir pakket ned i esker og satt på loftet. Den gode planen om å kjøpe mengder med mat og hanke inn folka mine til etegilde, film, GTA4 og kooz, går direkte ut gjennom billigste vindu og ned på gata. Kanskje noen andre finner den og kan bruke den. Flott for dem, det kan ikke jeg. Ikke nå. Nå er det stengetid. Og så sitter jeg i sofaen og ser intenst på Barne-tv, Mythbusters, Sharkmonth, Nyhetene, Schrødingers Katt, samme hva, bare det underholder meg i et par minutter og distraherer meg fra det som egentlig er saken her; Jeg er dritredd for at jeg skal miste meg selv fullstendig og hente øksa eller kniven og bruke den på meg selv eller andre. Det er den største tanken som flommer over når det virkelig renner.

Det dukker opp sinnsyke ting på netthinna. Barnedrap, voldtekt, voldsorgier man ikke ville fortalt om på 19:00 -Nyhetene, for da er barna i dette landet våkne. Og de trenger ikke høre om sånt ennå. Sånne ting som krever at en talskvinne for politiet må uttale seg offentlig, og da med svært få detaljer. Og ingen navn. Sånne ting som gjør at jeg lurer på om jeg allerede har tatt steget og blitt det jeg frykter aller mest. Fullstendig hoppende rablende gal. Klar for innleggelse, Tulleriet neste. Tvangstrøye, veneflon i armen med konstant tilsig av apedop som ikke fungerer…

Men, så…
Har dopaminkjertelen, (eller noe deromkring) i hjernen lagret opp akkurat nok til å sende en liten ladning i min retning, og det blir fred. For en liten stund. Kanskje et halvt minutt hvis jeg er heldig. …Så braker det løs igjen.
Kuldegysninger nedover brystkassen. Hendene og føttene bokstavelig talt drypper. Det kribler i hodebunnen og det suser i ørene. Det er akkurat så man har krefter til å tenke; nå får det faenmegværenoch…
Nå gidder jeg ikke mer. Fram med Mikke Mus dropsene og inn i legoland. Sobril i kjeften, vann i glasset, svelg og hurra. Så er det gjort. Nok et nederlag jeg tar med letthet. Ingen skal være nødt til å lide seg gjennom dette. Jeg har for faen ikke gjort noe for å fortjene! Jeg taklet ikke angsten denne gangen, (og neste gang tenker vi ikke på) og så blir det stille igjen. Denne gangen for flere timer. Ignorance is bliss! Ivertfall til jeg våkner stående i senga neste morgen og er gjennomvåt og huttrende med panisk forståelse av at dette ikke kommer til å gi seg ivertfall på to uker… Fast forward til Zoloften kicker inn! Please?

Det blir lettere! Det går bra! Det er ikke farlig! Slapp av. Det går bra…

Det funker å bli forbannet. Det fungerer å knytte nevene og dra til en dørkarm eller noe som ikke ødelegges med en gang, men som gir et helt nydelig drønn gjennom huset. Et utropstegn etter litt magepoesi som; Faens Jævla Satans Fittefaen! DrittGud! Er dette meningen?!? Skal jeg lære noe av dette?!? Er dette din måte å oppdra meg på? En del av planen? Drønn! Fucktard!
Sinnet tar over i et lite øyeblikk og det er krampeaktig godt. så lenge man passer på å alltid holde fortøyningen godt bundet til kai. den virkelige verden. Den der du har det vondt men ivertfall er behersket. Ikke la for mange se deg slik. Kanskje en eller to av dine nærmeste. De som forstår. Og ikke for ofte.

Det fungerer å gråte. Så høyt du vil. Bann og svert!
Slå i puta og reis deg opp. Trekk pusten dypt og pust tungt ut. Se for deg at noe av den grå asken som ligger i hodet ditt rives med ut gjennom munnen og ut i rommet. husk å lufte godt.

Det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig. Det er bare angsten som rir deg og det kommer den til å gjøre igjen og igjen, til du har lært hvordan man takler den. Og det har du allerede. Du kommer aldri til å glemme hvordan man stålsetter seg mot den. Kroppen din husker det. DU husker det, og angsten din kan aldri skade deg så lenge du vet at du lever. Og er det en ting du vet når du har angst, så er det akkurat det.

Det føles som å vinne en million i lotto. Nei vent. TO millioner i lotto. Når det gir seg og renner av deg. Det er som om man har holdt pusten for harde livet og endelig kan slippe den.

For min del er det sola som gjør det. At den skinner. Da nullstilles det hele og man kan slappe av. Ordentlig.
Og når man har slitt av de to ukene det tar før medisinen gjør sitt, kan man begynne å gjøre normale ting igjen. Ikke jobb eller for mye ansvar, men litt sånn; kafeliv, ut på gata og se folk igjen. Snakke som en normal person. Le. lage musikk. Skrive. Dusje. Ete.

Begynne å tenke over hva du har gjort de siste dagene. Stole på at det ikke kommer selv om man tenker over de mørkeste tingene. Skriv en blogg.

Neste runde blir kortere. Jeg vet det. Jeg har regnet på det.

– Det tar fra 10 til 14 dager før effekten av Zoloft og andre antidepressiva er fullstendig. Imellomtiden slapper man av og bruker Sobril eller andre egnede nødmedisiner når det røyner på. Men slapp av…

– Kjøp jogurt. Det er lett å spise og smaker godt. Selv om man ikke har lyst på noe.
Antidepressiva kan gi deg dårlig matlyst, men det er ingeting imot den regelrette avskyen for mat, angst kan gi deg. Du kommer til å tape noen kilo, men spis når du makter. Det blir bedre når du får i deg litt næring.

– Sigg så mye du vil. Man kan trappe ned etterpå. Røyk er katastofe for kroppen, men faktisk ganske bra som beroligende. Husk å pusse tenner.

– Last ned drit mye film og se. Studio Gibli har mye bra. Slå av filmen hvis den blir for intens og begynn på en ny.

– Gå en tur ut. Ikke i dårlig vær, men gå i oppholdsvær og luft ut lungene og nesen.
Vårsol er perfekte greier. Kald luft og lukta av jord og eksos. Sivilisasjon.

Spør en kamerat eller en veninne om han eller hun kan hjelpe deg med å sette opp budsjett hvis du ikke har kontroll…
Å ha penger i denne verden er desverre viktig. Og man må ha litt spenn til å unne seg noe å feire med, når det går over.

– Ikke drikk alkohol eller røyk tjall. Det tar deg vekk fra her og nå og gjør at hvis du må ta nødmedisin, vil den ikke fungere som den skal.

– Dine beste venner blir veldig fort synlige. Snakk med dem. Vær hundre prosent ærlig. Om noen av dem synes du er teit, fjern eller sutrete, kan det være at de prøver å forsvare seg mot noe de ikke skjønner. De kan prise seg lykkelig for at de ikke gjør det.

– La leiligheten din forfalle i to dager, med en plan om å rydde den tredje. Det er en liten bøyg å begynne, men rydd. Støvsug hvis du gidder. Med rot i hodet er det godt å ha orden rundt seg. Og når du er ferdig med å rydde, kan du slappe av med kaffe øg røyk.

– What does’nt kill you; hurts.

– Husk at det går over.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Medisiner, Psykisk Helse

Gjesteblogger

Da har jeg lest igjennom gjesteinnlegget om angst, og det er bare noen små finpuss-ting igjen før det kan publiseres. Sannsynligvis i morgen ettermiddag/kveld engang. Dersom dere har spørsmål og sånt, så bare still de som vanlig i kommentar-feltet, så blir det ordning med svar og sånt.

Personen som har skrevet dette har hatt en angstdiagnose i nærmere 10 år, og klart seg både med og uten medisiner. Han er en god venn av meg, og selv om jeg vet godt hva angst er, hvor vond den følelsen er, så ble jeg sittende med tårer i øynene etter å ha lest utkastet.

Så i morgen, altså. Må bare beklage at jeg ikke hadde tro på at han skulle klare det før om en måned, jeg biter i meg mine ord 🙂 Stay tuned

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Hold hodet over vannet

Jeg er ikke i særlig godt humør akkurat nå, noe dette innlegget bærer preg av. Jeg måtte bare få ut all usikkerheten og angsten ett sted, og dette er et ganske bra sted.

Denne dagen har vært berg og dalbane til tusen. Følelsene mine har vært i høyspenn og jeg har fektet unna to mindre angstanfall allerede. Nå har jeg angsten sittende dypt i magen, han har flyttet inn.

Klokken 14.00 begynte magen min å takke nei til dette. Det kjentes ut som en granat gikk av, i magesekken min, eventuelt at jeg uvitende hadde drukket en halvliter napalm. Magesyre-angrep med stor M. Det var flere ganger jeg var oppriktig redd for at jeg skulle prosjektilspy på hun som satt forran meg i forelesningssalen. Kom meg på toalettet og fikk opp litt magesyre og galle.

Så rett etter skolen gikk jeg på apoteket og handlet inn remedier, og deretter gikk jeg for å kjøpe mat. «Mat» er vel å ta litt hardt i. Det eneste jeg har spist de siste dagene har vært Nutrilettbarer og væskeinntaket har jeg prøvd å holde til smoothies eller juice for å få i meg næring. Etter å ha tatt varene ut av posen innser jeg at jeg er tilbake på et spor jeg ikke vil være på, men jeg husker ikke hvordan jeg snudde. Jeg har ikke spiseforstyrrelser, det er bare i perioder at jeg ikke klarer å spise. Det handler ikke om å bli tynn, det handler om at jeg ikke klarer tanken på mat, jeg blir kvalm. Det nærmeste jeg kommer er Nutrilettbarer og biola/smoothies/juice. Det er da bedre enn ingenting. I andre perioder igjen har jeg tendenser til overspising, så hvis du ser på det store bildet går det vel opp i opp.

kosthold

Frokost, lunch, middag og kveldsmat

Dagens dårlige tanker: Trang til å kvele alle flisespikkerne i salen som vil terpe på «tenk om…» scenarioer. Angst, paranoia, pressende hodepine som om hodet mitt har blitt skrudd fast i en skrustikke.  Frykt, akutt depresjon og følelse av isolasjon. Motløs, trøtt…Mest lyst til å krype inn under dyna hjemme og bli der, helt til noen kommer og henter meg og tar meg med til psykehuset, hvor jeg der kommer til å ligge under dyna resten av livet. Gi opp, full resignasjon. Takk for i kveld.

Til min store skrekk oppdaget jeg i dag at flere av mine med-studenter i kullet har fått praksisplass på steder hvor jeg går/har gått til behandling. Steder hvor det finnes journaler og papirer med alt det mørkeste av det mørke grumset i psyken min. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram med det.  Jeg sa diskre til en av veilederne at jeg gikk til behandling på DPS og ønsket ikke at noen av mine med-studenter skulle lese i journalen min. Hun forsikret meg om at alt blir loggført, og dersom de leser min journal uten avtale med sin veileder er det grunn til å ikke få godkjent praksisen. Jeg kan umulig få dekket alle steder der mine journaler kan lekke ut. Vi er jo utplassert overalt. Det enkleste og beste er vel å si ifra til de jeg vet skal i praksis på disse stedene. Si at jeg går i behandling der og be dem om å ikke lese i mine papirer dersom de får de utdelt som en case studie. Jeg føler meg plutselig veldig naken, og veldig sårbar. Ikke krise-maksimer nå, krise-minimer.

Det er sikkert ikke bare meg som har «mørke hemmeligheter» i journalform på diverse steder spredt rundt i distriktet. Det er sikkert flere som leser gjennom listen i dag og får kaffen i halsen. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste av 75 personer som er redd for at en av de andre skal finne noe gruff. Men fy flate for en ekkel følelse det er. Jeg prøver hardt å krise-minimere og ikke krise-maksimere dette.

Etter gjennomgang av det kommende året får jeg en synkende følelse i magen. Jeg kommer ikke til å klare det. Det er for mye press, for mye jeg må prestere. For mange dager jeg må holde oppe fasaden, for mange dager hvor jeg er nødt til å ha beinhard disiplin mot meg selv. Ser på datoene jeg har fått utdelt og begynner å planlegge. Planlegger når jeg kan bli syk, når jeg kan senke forsvaret ørlitegrann. Bite tennene sammen, holde pusten… Jeg kan ikke komme opp for å puste før i februar, og da kun bare i en uke eller to. Ellers må jeg holde meg oppe. Holde hodet over vannet. Møte opp hver dag, lese hjemme, produsere oppgaver og forberede meg på hjemmeeksamen og muntlig forsvar av den. Samtidig har jeg deltidsjobben å tenke på. Vær så snill, la meg bare klare dette året, så kan jeg få et sammenbrudd neste år. Kan vi ikke gjøre den avtalen kjære Delirium? Gi meg energien nå, så kan vi samle opp galskapen i ett år og vi kan slippe den løs sammen i juni 2011?

Jeg vil gi meg hen

Dagens gode tanker: Glede, spenning, forventningsfull, lettelse, full av energi, pågangsmot, tro på meg selv. Disse tankene var flyktige, men de var der. Hadde også et mindre shoppe sammenbrudd, som jeg kommer tilbake til senere i dag.

Jeg gleder meg til de nye erfaringene, å lære og se de tingene jeg skal se. Å bli et rikere menneske full av kunnskap og kompetanse. Det er innenfor min rekkevidde, og jeg skal klare det. Jeg nekter å gi opp, denne kampen må jeg kjempe meg igjennom. Koste hva det koste vil. Gode resultater vil uunngåelig komme dersom jeg klarer å holde disiplin med meg selv,virkelig vil.

Slagplanen:

  • Bygge opp et system av gode hjelpere rundt meg, profesjonelle hjelpere. Få en ordentlig behandler.
  • Få utredning på personlighetsforstyrrelse, søvnfase syndrom og mer kunnskap om PTSD og dissosiasjon.
  • Få orden på medisinene, følge legens råd om seponering.
  • Be om hjelp når jeg trenger det, ikke la det gå for langt. Ikke la det gå til barberblad og skalpel før jeg tør å be om hjelp.
  • Få skikk på søvnen min.
  • Ikke ta på meg ekstravakter på jobb. Penger er ikke alt, helsa er viktigst.
  • Vær åpen og ærlig med hjelperne jeg har til rådighet. Ingen kan hjelpe hvis de ikke vet hva som er galt.
  • Få orden på kostholdet.
  • Få en plass å bo.
  • Krise –MINIMER Word of the day!

Fortsatt denne forfærdelig håpløse frykten og følelsen av desperasjon. Følelsen av å ikke kunne holde hodet over vannet lengre.Om en uke må jeg sannsynligvis kaste alt jeg eier og bo på gata. Jeg klarer ikke å forholde meg til dette stort lengre.

Nå er jeg nødt til å medisinere meg bort til en annen planet, jeg må ha søvn og ro. Kanskje er det bedre når jeg våkner?

Nede på bunnen i det mørke hav
Sitter en liten djevel og gråter
Og vi synes alle synd på han
Til han begynner å le
Da først ser vi alvoret i det
Er det mørke skyer på himmelen
Som kommer seilende på vinden

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg flyter
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder…
Hodet over vannet

Vi hører det blafrer i flaggermusvinger
De er lette å fange, men vi kan ikke sitte stille lenger
Det er til månen vi må forholde oss
Den er som sne, når den glitrer i vannet
Og mye skjer mellom fire vegger
Vi tenker, det er visst derfor vi er

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg har tv
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder…

Hold hodet over vannet

-Prepple Houmb & Morten Abel – Hodet Over Vannet

Grusom synth og gitarsolo parti på denne sangen, men ellers er den veldig fin. Spotify it!

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Bilder, Detaljer om meg, Hverdag, Sykdom

Angst

Da har jeg konferert med min kjære eks-kjæreste som har sagt ja til å være gjesteblogger 🙂 Snille mannen. Han vil sannsynligvis iløpet av måneden (han har en tendens til å være treg, men skal prøve å få litt fortgang på han) ha klart å forfatte et innlegg om angst, noe han har alt for lang erfaring med. Resten får han eventuelt fortelle selv. Dette er bare en såkalt «teaser». Så stand-by for et innlegg om angst, og angstmestring folkens!

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Lønningsdag

Lønningsdag betyr shoppedag for meg. Jeg er elendig med penger og burde fått ukelønn. Hjalp ikke at det var salg på en av favorittbutikkene mine: Ragnaråkk, og på dyrebutikken. Fikk kjøpt 4 utvidere for bare 350kr. Hurra 🙂 Så det ble masse fine nye ting til meg, og en ny ting til katta. Så her her dagens innkjøp:

Sandman, the absolute edition volume 1. Har sikla på denne i 2 år, og nå er den min. Kosta 999kr, og verdt hver eneste av de 🙂

Sandman

Ultimate edition!

6mm

6mm spiral, work in progress

timmy1

Timothy`s Monster special edition

timmy2

Bakside

8mm

8mm lilla blingtuneller

5mm

5mm

innkjøp

Skjerf, 2stk pulsvarmere og sokker

katt

Klatrestativ til pusen

Som sagt, jeg burde ikke fått lov til å disponere min egen økonomi. Kan ikke noe for det, blir bare så glad av nye glitrende ting 🙂 Heldigvis går regningene min automatisk ut fra kontoen i det øyeblikket det kommer penger inn.

Glemte å ta bilde av det flotte lilla dekselet jeg kjøpte til iPoden min. Lilla er som dere kanskje har observert, favorittfargen min. Ble også kjøpt inn en rød og hvitstripet genser på h&m for 99kr som jeg også glemte å ta bilde av.

Pusen er litt skeptisk til stativet, men han sov der i en halvtimestid. Kommer vel etterhvert når han blir trygg på den, og skjønner at den ikke vil drepe han.

Så det er det jeg har brukt dagen min på; shopping. Skulle egentlig på festival, men på grunn av venninnestyr har angsten min tatt over. Det ser ut til at byen er full av mennesker jeg helst ikke vil treffe på, noe jeg synes er forbanna urettferdig! En annen ting som gjør at angstmonsteret mitt er litt ekstra sinna for tiden er at det er ett år siden jeg ble voldtatt. Det er ikke noe jeg har tenkt å skrive så mye om, jeg vil aller helst bare legge det bak meg og gå videre. Men naturlig nok så preger det tankene mine fra tid til annen. Denne helga tror jeg at jeg har best av å være hjemme, det har blitt litt for trygt i det siste, og jeg må passe meg for å ikke isolere meg.

Så jeg har sittet inne og lagt puslespill og hørt på lydbok, som vanlig. Egentlig er jeg ganske bitter for det, men det er ingenting å gjøre med. Har også fått kjøpt inn nok mat og godis til at bitterheten ikke er så voldsom akkurat i kveld hvertfall. Prøver å kose meg, og ta det med ro. Neste uke begynner skolen igjen, og uken etter det er det praksis, så jeg må legge meg opp litt energi.

Selv om noen venner drar, så kanskje får man nye. Hadde gleden av å møte min medblogger Dystopisk Kaos på kafè i går, noe som var veldig hyggelig 🙂 Håper det er noe som kan gjentas.

5 kommentarer

Filed under Angst, Bilder, Detaljer om meg, Hverdag, Mote

Irritert

Småirritert for at jeg ikke har fått inn lønna i dag. Den kommer alltid en dag før, har fått lønnsslipp som sier utbetalingsdato 19. Arg! Går på siste reservene i matskapet og har utrolig lyst på noe godt.

I dag må være den desidert varmeste dagen i byen så langt i år. Skal man tro værvarselet, blir det den siste godværsdagen i og. Skulle helst ha tilbrakt den på sjøen, på hytta, i en park, grilling med venner eller noe. Nå sitter jeg istede hjemme og hører på Radioresepsjonen på podcast og løser kryssord. Var en tur på kafè i dag, som var veldig hyggelig, og det mest innholdsrike denne uka.

Har fått litt mer tid til å tenke på meldingen jeg fikk i går. Er fortsatt satt ut, trist og motløs. Har fortsatt ikke svart på den, og kommer ikke til å gjøre det heller. Det blir det bare drama og kaos av. Noe jeg har brent meg på før. Så 9 års vennskap er avsluttet og det føles som hun har gjort det slutt med meg…Men jeg nekter å la noen knekke meg, selv om det ikke alltid er like lett. Angstklumpen i magen har begynt å murre, og jeg har medisinert meg bort fra den for i kveld. Denne kvelden skal jeg ta rolig og forhåpentligvis sovne tidlig!

5 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Hverdag, Medisiner, Sykdom

Juli, oppsummering

Juli er over og August er her. Jeg har vært på ferie hjemme hos mamma, startet bloggen, jobbet litt, hatt alvorlig tilbakefall og puslet puslespill. La oss oppsummere:

Bra ting i Juli:

  • Endelig fikk jeg startet bloggen min, og har fått satt ord på en del ting.
  • Ferie hjemme hos familien, hyttetur.
  • Startet utvidelse av hullene i ørene, 3mm nå.
  • En del fint vær.
  • Jeg har tatt et valg om å kutte ut selvskadingen (no pun intended), og har nå klart over en uke.
  • Har følt glede og tilfredshet.

Gode innkjøp:

  • Utvidere 🙂
  • Puslespill.

Anbefalninger:

  • Har oppdaget forfatteren Dean Koontz. Hvis du liker mystikk/krim/humor/weird shit, så er bøkene hans virkelig å anbefale.

Dårlige ting i Juli

  • Tilbakefall på selvskading, legevakt, sting, sykemelding…
  • Liten tur innom psykehuset.
  • Mye slitsome negative tanker.
  • Eksamens stress og angst.
  • Finner ikke leilighet.
  • Mye alene tid. Depresjonen og angsten er tilbake.

Ting å se fram til i August:

  • Starte i praksis (hvis jeg står på eksamen).
  • Studielånet (hvis jeg står på eksamen).
  • Øyafestivalen og Motorpsychokonsert!!!!
  • Pstereofestivalen 🙂
  • Å være ferdig med eksamen, enten jeg står eller ikke!
  • Fortsette å utvide i ørene, forhåpentligvis komme meg opp til 5-6mm.
  • Bedre oppfølgning og fortsettelse på utredning på bipolarklinikken.
  • Forhåpentligvis finner jeg en fin plass og bo, og flytter.
  • Møte venner i Oslo under Øyafestivalen.

Mål for August:

  • Ingen selvskading.
  • Ikke så mye alkohol.
  • Stå på eksamen.
  • Finne meg en plass å bo.
  • 6mm i ørene.
  • Klare praksis og jobb samtidig.

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Hverdag, Oppsummering

Status

Sinnet jeg hadde i går har gått over, sånn delvis i hvertfall. I dag er bare nok en dag i kalenderen. Innser at jeg har eksamen neste uke, og jeg har aldeles ikke lest nok. Det gir meg en følelse av panikk. Jeg MÅ stå på denne eksamenen for å få gå videre. Hvis jeg ikke står, må jeg gå hele året om igjen, og det tror jeg ikke at jeg klarer. Har sånn angst at jeg ikke får til å lese. Hver gang jeg plukker opp en bok for å lese får jeg en følelse av det ikke nytter uansett, det er for mye å lese og jeg kommer ikke til å klare å lese nok uansett. Får vondt i magen og ordene begynner å flyte sammen i boka. Konsentrasjonen forsvinner ut vinduet, og jeg blir sittende å tenke på hvor jævlig det kommer til å bli når jeg stryker nok en gang. Helvette heller…Det er «bare» denne eksamenenen, et halvt år praksis og et halvt år bachelor skriving så er jeg ferdig utdanna og trenger ikke bekymre meg for skole igjen resten av livet. Det føles som en uoverkommelig barriære, men faen heller, jeg har jo klart skolegangen helt fram til nå. Selv om det har vært med et nødskrik, så har jeg tross alt kommet såpass langt. Jeg må klare dette, jeg må ta meg sammen.

Dagen preges også av ensomhet. Tenker en del på kjærlighet og kjæresterier. Kunne tenkt meg en mann, en som kunne tatt vare på meg. Problemet er jo at jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Hadde vært så greit om jeg bare kunne hoppe over det og gå rett til å finne mannen i mitt liv. Akk og ve…

Satt på kafè i dag sammen med noen venner. De drakk øl og skulle ut på byen i kveld. Jeg klarte å holde meg unna alkoholen, selv om jeg hadde utrolig lyst på både en og to og tre øl. Jeg har lyst på en skikkelig fest! Men jeg stoler ikke nok på meg selv ennå til å drikke. Det er bare en uke siden forrige fylla førte meg rett på psykehuset. Kjennes ut som det er en måned siden.

Har lite energi, lite framtidshåp, lite tiltakslyst og er tung til sinns. Min gode gamle venn depresjon er tilbake. Har lyst til å sykemelde meg fra verden. Ikke ta stilling til noe, ikke gjøre noe. Bare sove.

Dagens positive ting: Jeg klarte å la være å drikke alkohol og jeg fikk låne 500kr hos ei venninne 🙂 Klapp på skuldra til meg.

Positive ting å se fram til: Å være ferdig med eksamen, uansett hvordan det går. Øya festivalen og Motorpsycho konsert!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag