Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

Reklame

Dag 1

Første innstrykket var ikke det beste. Det hadde mest med meg å gjøre. I dag da jeg våknet så alt mye lysere ut. Jeg hadde fått sovet i natt, i en behagelig temperatur. Fikk servert frokost på sengen av mamma, fordi jeg sover på sofaen 🙂

Første del av dagen har gått med til soling og bading. Det er virkelig veldig fint her og alle folka som jobber her er skikkelig trivelige. Har aldri vært på charterferie før, så det er litt uvant å bli dikket og dullet med. Er vant til å ordne opp i det meste selv når jeg er ute å reiser. Er heller ikke vant til å måtte ta så mye hensyn til andre, så jeg er vel kanskje litt egoistisk. Jeg velger å kalle det selvstendig.

Mamma går meg fortsatt litt på nervene. Hun klarer ikke å gjøre noe selv. Jeg må gå på butikken for henne, bestille mat til henne, betale for henne og passe på lillebroren min. Helst alt samtidig. Selv vil hun helst sitte i sola med en sigarett og drikke øl. Fair enough, hun fortjener det etter den våren hun har vært igjennom. En annen ting som irriterer meg er at hun hele tiden sier hvor mye hun savner stefaren min som ikke kunne bli med pga ny jobb (jeg fikk hans billett). Jeg skjønner at hun og de andre i reisefølget synes det er rart å feriere uten han, siden det har vært tradisjon i mange år nå. Men for å være ærlig så fortjener jeg denne ferien mye mer enn hva han gjør. Uten at jeg vil gå inn på detaljer så har han gjort noe dumt og fortjener ikke en 2 ukers ferie i syden. Jeg derimot har fullført en utdanning, fått meg plass å bo, begynner å få litt styring på økonomien og kjemper kampen mot å bli bedre (Noe besteforeldrene mine faktisk er helt enige i). Så det stikker litt når hun sier at hun savner han hele tiden. Men kjærlighet og alt det der. Jeg forstår henne.

Ellers så har jeg smakt Raki for første gang i mitt liv. Det smaker som en blanding av gin og heimbrent. Ikke noe særlig altså, men det er bra for magen når man er mett. Synes det er snodig med et land hvor man får gratis sprit etter maten. Er ikke vant til å shotte eller drikke så mye sprit hjemme, men i dag har jeg shotta 3 shots, drukket 1 drink og 2 øl iløpet av dagen. Er ikke værst bare det. Litt susa i hodet, har lav terskel for alkohol.

Hadde supernoia i dag da jeg skiftet om til bikini og badeshorts. Tid for at de fleste arrene på kroppen min skulle eksponeres for gud og hvermann. Jeg har nye arr fra sist jeg møtte mamma som lyser mørkerøde på huden min. Jeg vet at hun legger merke til sånt. Det værste er egentlig ovenfor de vi reiser sammen med. Selv om de vet om kuttingen og psykdommen har de aldri sett arrene. Tok av meg genseren for første gang for dem i går. De sa ingenting, og jeg vet at dersom de føler for å prate om det, så kommer de til å gjøre det på en god måte. De er gode folk. Men det var, og er fortsatt skummelt. Venter bare på å få et spørsmål eller en kommentar fra en fremmed. Er mest redd for at et av barna skal spørre meg. Klarer jo ikke å forklare det til min egen bror. Har fått mange blikk, særlig fra litt eldre damer som ikke er sjenerte, de stirrer åpenlyst og lager grimaser.

Oppsummert så er jeg vel fornøyd med første dagen, til tross for irritasjoner. Det er varmt og deilig. Jeg trenger dette.

Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers