Tag Archives: barndom

Ut på tur, igjen

Etter en reise på 8 timer er jeg endelig kommet fram til Pappa, eller det vil si bestemor og bestefar. Han bor nemlig hjemme hos dem. Det er uendelig rart å være tilbake her igjen. Har ikke vært her på 5 år, før pleide jeg å være her minst 4 ganger i året. Alt er det samme som før, bortsett fra litt oppussing her og der i huset. Jeg ligger ikke på det gamle rommet mitt, men på besteforeldrene mine sitt gamle rom. Det er egentlig godt. Det nemlig i dette huset, og på det som tidligere var gjesterommet, at jeg var igjennom noe av det mest traumatiske i barndommen min. Dramatikken foregikk i stua, hovedsaklig, men jeg våknet og hørte alt fra soverommet. Prøver å ikke tenke så mye på det, men noen minner pipler fram av og til.

Jeg var vel 7-8 år, tror jeg, og på sommerferie hos pappa. Han dro ut på pubben en kveld mens bestemor passet meg. Jeg våknet midt på natten av masse roping og hoiing. Det eneste jeg husker konkret som ble sagt var onkelen min som ropte «hent gaffateip!». Pappa hadde prøvd å ta livet av seg. I ettertid skulle jeg få se armen hans og det lange arret som gikk nedover. Husker at det hørtes ut som de sloss med han, at ambulansen kom og at jeg hørte helikopteret. Deretter ble han borte resten av ferien. Jeg fikk ikke lov av besteforeldrene mine til å fortelle hva som hadde skjedd til mamma, så hver gang hun ringte satt bestemor ved siden av meg og sa hva jeg skulle si. Ble ertet av de andre barna i bygda på grunn av faren min, alle hadde selvfølgelig fått med seg hva som hadde skjedd.

To uker senere dro jeg hjem til mamma. Hun skjønte med en gang at noe var galt. I starten ville jeg ikke si noe, hadde jo lovt å holde tett. «Vår hemmelighet» som de kalte det. Men etter kort tid knakk jeg sammen og fortalte mamma alt. Hun gikk bananas og ringte til besteforeldrene mine og skjelte dem ut etter noter.

Det har skjedd så mye rart i dette huset. Familien min er så rar. Stemningen er merkelig, kjent, men samtidig skummel. Føler meg ikke trygg her. Kanskje på grunn av det som skjedde den gangen, eller kanskje fordi jeg vet at jeg aldri kan vite hva som kommer rundt neste sving her oppe.

Men jeg har utrolig mange gode minner fra dette huset også. Masse latter, lek og morro. Jeg har ingen «voksen-minner» herfra. Så det er på en måte et barnehus med barneminner.

1 kommentar

Filed under Hverdag

Harry Potter

Jeg er Harry Potter fan, sånn skikkelig. Det er kanskje en underdrivelse. Har lest bøkene mange ganger, og de betyr utrolig mye for meg. Husker utrolig godt første gangen jeg leste den aller første Harry Potter boken, rett etter at den kom ut i England. Har fulgt bøkene og lest de en etter en ettersom de kom ut, så hvert år i 11 år har det kommet ut en ny fantastisk opplevelse for  meg. Enten i form av film eller bok. Da jeg begynte var jeg ennå såpass mye barn at jeg lot meg rive med fullstendig av magien i bøkene, og det har fulgt meg videre.

I kveld var jeg på kino og så den aller siste filmen. Du verden som jeg gråt. Jeg blir fort rørt av filmer, men dette var noe helt spesielt. Har grått som bare det hver gang jeg har lest boken også, så jeg var forberedt. Har også gått rundt det siste året med en murring i magen hver gang jeg har sett en filmplakat. Så på en måte føles det litt godt at det er over, på en annen måte er det utrolig trist. En stor del av barndommen min har kommet til sin konklusjon, siste kapittel er lukket. Bøkene, spesielt, kommer alltid til å bli med meg videre.

Dette ble et litt svulstig innlegg, men det er litt sånn det er. Kjærlighet, det gode mot det onde, barndommens uskyld og alt det der. Ville bare fortelle at jeg likte filmen, og elsker bøkene. Håper virkelig JK Rowling finner på noe mer en gang i framtiden.

1 kommentar

Filed under Hverdag