Tag Archives: barndomsminner

Unpretty

En god gammel klassiker som jeg tilfeldigvis kom over. Elska denne sangen da jeg var yngre!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

17.mai og bursdagsnoia

Har hatt en trivelig dag sammen med venner i dag. Vi har spist, ledd og slækka. Jeg er glad jeg har folk. Men følelsen er tilbake, og jeg klarte såvidt å forkle den. For utpå ettermiddag/kvelden hver jævla 17.mai begynner jeg å bli dårlig. Kan huske humørskiftet, følelsen av å ikke være tilstede i kroppen, eller en følelse av å være rusa, uttafor, helt siden 12-13 års alderen.

Har seg nemlig sånn at jeg har bursdag i morgen, og angsten, depresjonen, hypomanien og dissosiasjonene (take your pick) kommer snikende ut av krinkler og kroker i hjernen min.  Har hatt det greit siden jeg kom hjem fra Nord-Norge. Mye å gjøre og mye rot i den nye leiligheta mi, men jeg har ikke hatt noen overveldende syke følelser. Var redd for at 17.mai skulle trigge meg i år også, og det ser ut til å gå den veien også i år.

Har hatt min del bedritne bursdager oppigjennom livet. De har vel særlig blitt ødelagt av faren min, som også tilfeldigvis alltid blir veldig syk rundt min bursdag. For noen år siden klarte han nesten å ødelegge 20 års dagen min med å true med å ta livet av seg og ringe meg etter hjelp (takk gud for at jeg hadde en fantastisk kjæreste som hjalp meg gjennom den tida!). Han var da i Thailand, og jeg i Norge, så det var fint lite jeg kunne gjøre med situasjonen. Så er det greia når man er skilsmissebarn og må velge hos hvilken forelder man vil feire bursdagen sin. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte velge å ikke møte en av foreldrene mine. Pressa situasjoner og generell dårlig samvittighet ovenfor både den ene og den andre.

Så noe av disse følelsene tror jeg handler om gamle minner som presses opp mot overflaten. Triggere.

Men det er noe annet der i dypet også som jeg ikke helt forstår. En panikk for å bli eldre og for at jeg er singel. Det er vel ganske normalt, men det er i en ganske intens grad. Det er en sorgfølelse, og av en eller annen grunn trigges det på bursdagen min.

Jeg har en indre stemme i meg som konstant forteller meg at jeg er en drittperson, en taper, et null, ingenting verdt. Jeg vet at det ikke er sant, jeg vet at det er «syke» tanker som prøver å dra meg ned i depresjonen. Men filteret mitt er tynnere på akkurat 17.mai og bursdagen min. Kanskje er det fordi det er meningen at jeg skal være glad. Eller fordi jeg ser så mange glade mennesker rundt omkring den 17.?

Jeg vet jeg har folk som er glade i meg, men det er en del av meg som tror at alt dette er falskt. Det er så vanskelig å beskrive.Tror det er derfor jeg alltid vil ha feiring på bursdagen min. Selv om jeg hater bursdagen så trenger jeg bekreftelse på at jeg ikke er en drittperson. Trenger å bli sett og annerkjent. Det er en slags vrangforestilling inni meg rundt kampen om det gode og det onde. Noe som igjen får meg til å føle meg utrolig egosentrisk og enda mer som en drittperson. Velkommen til the downward spiral.

En tidligere venninne sa til meg at jeg hadde et sykelig dårlig selvbilde gjemt bak en smilende og hoppende glad fasade. Psykologen min har også sagt at han har lagt merke til at jeg stoler mer på han fordi jeg smiler mindre for hver gang jeg ser han. Jeg tør å vise hvem jeg er. For selv om jeg alltid har stått på barrikadene for at man skal være åpen om psykisk helse, så betyr ikke det at jeg vil vise «mitt sanne ansikt» til hele verden. Jeg kan snakke om det, men jeg viser det sjeldent. Utrolig få av mine venner og bekjente vet om denne bloggen for eksempel. Jeg er for feig til å vise dem hvordan jeg har det, og en del av meg mener jeg har rett til det. Alikevel er det med dårlig samvittighet og nølende hånd jeg trykker på «publiser» knappen. For hva kommer de jeg feiret 17.mai med til å tro? Jeg koste meg jo kjempemasse med dem i dag. Jeg lo, bokstavelig talt, til krampa tok meg. Det er bare sykdommen min som prøver å trekke meg ned i søla nok en gang. Den prøver å ødelegge noe som er fint og godt. Jeg sliter med å finne balansen i hva som er «mine» tanker og hva som er sykdomspropaganda.

Hadde som sagt en flott start på denne dagen, og hadde håpet at jeg ikke skulle få disse følelsene igjen. Men nå er de her, så da må jeg bare begynne å jobbe med de og meg selv igjen. Det er så skremmende, for selv nå når jeg sitter å skriver dette innlegget klarer jeg ikke å kartlegge hvor jeg er psykisk. Alle barometerne går av i hytt og gevær. Jeg føler meg svimmel, trist, ikke tilstede og rusa. Jeg er vel i en midt-i-mellom-greie hvor alt kan slå ut i hvilken som helst retning. Hjelper å skrive om det. Hjelper å lese gjennom innlegget 100 ganger for å se mine egne tanker på skjermen, det gir en slags følelse av kontroll, men også en angst. Tror jeg skal takle det bedre i år enn i fjor.

Forresten, jeg VET at jeg kommer til å takle det bedre i år (i fjor ble jeg hypoman og gikk på tidenes smell). For jeg har lært på det året jeg har lagt bak meg. Jeg har lært meg å stå i mot bølgen som prøver å ta meg, jeg har lært meg bedre teknikker for å svømme og jeg har lært at jeg kommer meg alltids opp igjen. Jeg skal klamre meg fast til alt jeg har i år.

Siden sist bursdag har jeg:

  • Hatt en alvorlig hypomani, noe jeg ikke har opplevd i så stor grad tidligere.
  • Vært innlagt tilsammen 14 uker
  • Ramla hode over hals tilbake i selvskadingsgropa, men klatrer sakte men sikkert ut av den igjen
  • Vært sykemeldt fra jobb i 10 måneder
  • Byttet medisiner 3 ganger, og alt som følger med det
  • Lært meg å benytte meg av psykologer og terapi
  • Fått nye fantastiske venner!
  • Begravd kjærlighetssorgen
  • Bestått praksis (og fårhåpentligvis bacheloroppgaven)
  • Blitt mer bestemt på hvem jeg vil være i dette livet
  • Vært på 3 Motorpsychokonserter

Helt til slutt i dette merksnodige innlegget om alt og ingenting, vil jeg sitere Kent sangen Den Döda Vinkeln. Det var den som ga meg idèen til Fugl Fønix tattooen jeg har på leggen. Jeg har trua på at jeg kommer meg gjennom også denne bursdagen og også dette året, men det er med en visshet om at det kommer til å gjøre vondt. Men det var da vitterlig ingen som sa det skulle være enkelt.

Jag var länge ensam enda barnet
Ett monster underst i en hembyggd våningsäng
Och på håll såg jag ljusen dö i dimman
Precis när mörkret tändes upp igen

Och jag såg dig springa över skaren
I jakten på din sagolika vy
Och du lärde mig att fullständigt försvinna
In i dina tankar i ditt huvud står jag fri

Ge mig en vinterdrog
Ge mig allt du har
Kom nu jag är kroniskt låg
Bara mörkret hörs
I ditt öga var en storm jag såg
Som sommarsnö
I döda vinkeln ser jag allt du gör

Och där kommer dom jag ser dom mellan träden
Snälla kan du hjälpa mig att fly
Deras ögon är som mareld över världen
Jag kryper där i askan fågel Fenix född som ny

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Detaljer om meg, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Et svar blandt 1000 spørsmål

I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.

Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.

En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.

Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.

Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.

3 kommentarer

Filed under Psykisk Helse, Søvn, Uncategorized