Tag Archives: behandling

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Behandling

Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.

Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.

Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.

Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.

Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.

Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.

Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?

Legg igjen en kommentar

Filed under Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Lust for life

I dag fikk jeg besøk av oppfølgningsteamet fra kommunen i form av en hyggelig dame som satt å snakket med meg i en times tid. Vi snakket om det meste i livet mitt. Litt om hvordan jeg har blitt bedre, hvordan jeg skal fortsette å holde meg bra og hvilke ting jeg vil bruke oppfølgningsteamet til. En viktig ting vi ble enig om var at de skal spørre meg om jeg har skadet meg selv hver gang de kommer, og at jeg ikke lyver. Det var min idè og det er en bevist strategi for å gjøre terskelen for selvskading enda høyere.

Jeg har det, som tidligere nevnt, bedre. Jeg er kommet dit hvor denne høsten og det siste året generelt virker som et fjernt, forfærdelig mareritt. Jeg kjenner at jeg lever, både på godt og vondt. Har dårlige dager, men det har da virkelig alle.

Hadde time hos behandleren min i dag også. Der snakket jeg og om strategier for å holde på denne gode fasen. Viktig å holde på gode rutiner i forhold til alt egentlig. Mat, søvn, trening, avslapping, jobb, skole, lesing. Få faste rutiner, etabler dem godt å hold på dem med nebb og klør. Det er en litt kjedelig jobb fordi du må gjennom litt smertefulle oppvåkninger og gå litt lengre uten mat. Men jeg ser ut til å klare det. Har til og med klart å holde det ryddig hjemme i det siste, noe som er en stor bragd for meg.

Så over til noe helt annet: Måtte innom tattoo sjappa å klage på motorpsychotattooen min. Den var flasset av og falmet allerede. Så jeg fikk den fiksa gratis. Det tok 40 min, og det var mye vondere denne gangen, noe jeg tar som et godt tegn. Har pleid den god de siste dagene og det ser ut som det blir bra nå. Men denne nye turen til tattovør fikk meg til å bli sulten på ny tattoo, så jeg gikk til Freaks Tattoo og booka en time i Januar (tenkte det var best å vente til etter jeg er kommet hjem fra Thailand). Skal da sitte i 3 timer og legge linjer 🙂 Whoopidoo, gleder meg sykt mye. Endelig skal fønixen jeg har hatt lyst på i årevis komme på huden min. Det blir i japansk stil med flammer og skyer. Han sa han skulle designe den slik at jeg kan bygge på rundt temaet etterhvert hvis jeg får lyst, noe jeg sannsynligvis blir å gjøre. Jeg sa jeg ville at den skulle være feminin, men samtidig voldsom, og det må da bli bra 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Behandling og diagnoser

Har tenkt en del på samtalen med behandleren min i dag. Hva var det som gjorde at jeg følte at det var en bra samtale? Er det noe jeg kan gjøre for at andre samtaler skal bli like bra?

Jeg turte å innrømme at jeg ser ting i sort/hvitt og tar kritikk dårlig fordi jeg tar alt personlig. Turte å innrømme at det som kan virke som småting for andre føles som krenkelser for meg. Og det fine var at han sa han kunne forstå det med tanke på hvor intenst jeg føler ting (sett i forhold til diagnoser). Han sa det var vanlig med både bipolar og borderline pasienter, og nå er jo jeg så heldig å være begge deler, så det er ikke rart at jeg har problemer med følelser.

Han forklarte også om dette med emosjonsregulering. De fleste klarer å bite tennene sammen når de blir sinte eller lei seg, det er skjeldnere at jeg klarer det. Jeg utagerer med selvskading og annen destruktiv atferd. Jeg griner ofte fordi ting går så hardt innpå meg. Jeg får raserianfall fordi jeg blir sintere, og er dårligere på å regulere sinnet og takle det på en konstruktiv måte. Når jeg blir sint lukkes øyne og ører. Har aldri sett på meg selv som en person med mye drama rundt meg, men kanskje har det vært det? Kanskje har jeg lukket øynene for det fordi jeg ser på det som en av mine dårlige egenskaper?

Jeg lot meg selv innrømme disse tingene og sette meg selv i ett dårlig lys. Fortalte om de dårlige egenskapene mine istede for å forsøke å dekke over dem som har vært mye av taktikken min tidligere.

Føler at jeg blir sett i et nytt lys nå som de har borderline knaggen å henge meg på også, et «riktigere» lys. For bipolar lidelse forklarer ikke alt.

Nyttig å vite:

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline)

wikipedia.no

«Borderline personlighetsforstyrrelse er det tidligere navnet på en personlighetsforstyrrelse som nå kalles emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes to typer borderline personlighetsforstyrrelse. Det er den impulsive typen og borderline typen.

Kjennetegnet på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er intense og ustabile følelser, ofte med veldig mye sinne. En person som har denne forstyrrelsen går lett inn i intense og ustabile forhold, og har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet.

Mennesker med denne typen forstyrrelse har også en tendens til å kunne skade seg selv eller true med å gjøre det. De kommer også lett i krangler med andre, og har store problemer med å kontrollere seg selv når de blir veldig frustrerte.»

Bipolar 2

wikipedia.no

Diagnosen baseres på personens selvrapporterte erfaringer og på observert adferd. Sykdomsepisodene er assosiert med ubehag og forstyrret atferd, samt økt risiko for selvmord, spesielt under depressive episoder. I noen tilfeller kan bipolar lidelse være en ødeleggende, langvarig lidelse, mens den hos noen har vært forbundet med kreativitet, å strekke seg etter mål og gode prestasjoner

Hypomani

Hypomani er generelt sett en mild til moderat grad for mani, preget av optimisme, raskere tale, mer aktivitet og nedsatt behov for søvn. Vanligvis hemmer ikke hypomani funksjonsnivået på samme måte som mani. Mange mennesker med hypomani er faktisk mer produktive enn vanlig. Noen mennesker blir mer kreative, mens andre utvviser dårlig dømmekraft og irritabilitet. Mange mennesker opplever en typisk hyperseksualitet. Disse personene har generelt økt energi, og en tendens til å være mer aktive enn normalt. De har imidlertid ikke vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Hypomani kan være vanskelig å diagnostisere fordi det kan fortone seg som lykke, selv om det medføre mye av den samme risikoen som ved mani.

Hypomani kan oppleves som noe godt av den personen som opplever tilstanden. Derfor vil personen ofte benekte at noe er galt selv når familie og venner som har lært å gjenkjenne humørsvingningene påpeker dette.

Depresjon

egn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være vedvarende tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og apetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. [13] I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Mandag-schmandag

Er så utrolig trøtt og sliten i dag. I mårrest lå jeg i en time med 3 forskjellige alarmer som gikk av annenhvert minutt, jeg lå i en time før jeg klarte å komme meg ut av senga. Kom bare bittelitt for seint i dag.

Hadde samtale med behandleren min som jeg liker bare bedre og bedre. Han sa han var ganske sikker på at jeg har emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse (aka. borderline), og hvis jeg forsto han riktig skal vi begynne utredningen neste time, altså på Onsdag denne uken mine damer og herrer! Han fortalte litt hvorfor han trodde jeg hadde det, hvilke symptomer som passet og slikt. Var egentlig ganske interessant og jeg måtte si meg enig med mannen.

Han hadde også lest teksten min «Sex som emosjonell selvskading» og sa at det var en kjempeflott artikkel «rå, usminket og ærlig på en god måte!». Han lurte på om han kunne sende den videre til en kollega som jobbet mye med selvskading, noe jeg selvfølgelig sa ja til. Syntes det var godt å få skryt av han og det var godt at han likte teksten.

Hadde jo i «lekse» å skrive ned hvorfor jeg skader meg og hvorfor jeg burde slutte å skade meg. Det endte opp med to ganske lange lister. Så hjemmelekse til neste gang igjen er å velge ut de to viktigste på hver sin side. Der tror jeg nok at jeg må tenke og sortere.

Liker denne behandleren så godt, og selvfølgelig kan jeg ikke ha han videre etter innleggelsen fordi han skal slutte 😦 Buhu. Han tar virkelig tak i ting og får meg til å tenke på andre måter, gjøre innrømmelsene mine litt mer «ufarlige». Han er en flink psykolog, kanskje den beste jeg har møtt så langt.

Nå sitter jeg hjemme og har permisjon. Skal være hjemme i to dager. Har vært på Panduro og kjøpt meg utstyr til makramè så jeg kan ha litt ekstra å pusle med. Har jo fått tak i Battlefield 2 og Portal til Playstation, pluss at jeg ikke er ferdig med puslespillet mitt heller, så jeg har da nok å henge fingrene i!

Blablabla. Orker ikke skrive mer nå, kanskje senere. Er trøtt og vil helst gå å legge  meg, men det var litt i tidligste laget

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

En helt vanlig dag

I dag har jeg hatt samtale med behandler igjen. Det var greit. Vi snakka om hva vil skulle bruke timene på, selvskading, søvn og andre morsomme ting. Så satt vi en utskrivelses dato, nemlig den 29.Oktober. Da skal jeg altså hjem i leiligheten igjen for å bo der. Litt godt, litt skummelt. Gleder meg til å se katten min igjen. Savner han kjempemasse!

Fortalte han om det jeg har skrevet for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, og han hadde lyst til å lese artikkelen, så jeg sendte han den på mail. Det er litt skummelt. Han er den første innad i «systemet» som jeg har fortalt om bloggen og skrivingen. Det kan slå bra ut, og det kan slå tilbake på meg. Hvilket av de to det blir får vi se. Siden jeg prøver å være positiv om dagen så satser jeg på at det er en bra ting.

Vurderer å ta permisjon i dag. Har litt lyst til å dra å trene også, og det er nærmere hjemme enn her. Klarer ikke å bestemme meg, så mulig jeg bare blir her og tar det rolig. Fikk i «lekse» av behandleren min å skrive søvndagbok pluss skrive opp grunner til hvorfor jeg skader meg selv, og grunner til at jeg burde slutte med det.

Kanskje jeg skal sette meg ned å leke litt med photoshop iløpet av dagen også, vi får se. Det er i hvertfall uaktuelt å gå tur i dag. Skikkelig høstvær med regn og vind. Fysj!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Hjemme

Hjemme nå, bare meg, dårlig internett, tv og en og en halv liter cola.

Følelsen er ok, så langt klarer jeg å håndtere det. Litt frynsete i kantene etter intoxen på onsdag fortsatt. Utrolig hvordan den sitter i kroppen. Heldigvis slapp jeg å ligge med motgift i flere dager, og ble skrevet ut morgenen etter innleggelsen på somatisk. Har ikke fått medisiner før i kveld, så det har vært litt blanding av abstinenser og intoxsymptomer.

Hodet, psyken har det så som så. Ble utrolig lei meg i dag da behandleren min sa at dersom jeg skadet meg selv eller noe lignende en gang til, så blir jeg skrevet ut. Han kommenterte også at jeg hadde vist «negative reaksjoner» ovenfor personalet. Hva nå enn det betyr. Han nevnte det i sammenheng med det at jeg ikke får gå i t-skjorte. Det må da vel være lov å reagere på beskjeder man får uten å bli dømt, jeg holdt jo alt sinnet inni meg og var høflig og rolig ovenfor pleieren som ga meg beskjeden.

Det er rett og slett det jeg føler meg på denne plassen hvor jeg er innlagt nå; dømt. Uansett hva jeg sier eller gjør så taes det opp i værste mening. Det med selvskadingen er så utrolig sårt. Jeg straffer meg selv, mot min egen vilje. Det er en utrolig smertefull prosess å være selvskader. Både fysisk og psykisk. De tankene man får som driver deg til selvskading, burde vært nok, i hvertfall selveskadingen, og alt det som følger med burde være nok. Men så skal jeg forholde meg til at jeg må dekke til arrene når jeg er i «det offentlige rom», bli fortalt av spydige psykepleiere at jeg må da forstå at jeg må gjemme bort hendene mine, til og med når de er bandasjerte. Forholde meg til smerten og kløen, også kommer trusselen om utskrivelse på toppen. Det føles som så mange «straffer» for handlinger jeg skammer meg over, «straff» for noe jeg ikke klarer å kontrollere. Ville de sagt til en diabetiker at de vil skrive han ut fra sykehuset fordi de ikke klarte å få kontroll på blodsukker og føling?

Litt såre følelser ennå, men jeg klarer de. Jeg ser at jeg mestrer å være alene for i kveld. Så får jeg heller være tilbake på dps i morgen. Trenger bare en pause i ny og ne, for det er utrolig slitsomt å være innlagt.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading