Tag Archives: bipolar

Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

1 kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

5 kommentarer

Filed under Hverdag

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Sykdom

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Hvor går veien?

Sykdommen min er stille for tiden. Ingen merkbare symptomer, bare bølger i vannet av og til. Nesten så jeg kan føle at noe inni meg rører seg men det kommer ikke ut. Det er som om sykdommen er inni meg fortsatt, men er avkuttet fra bevisstheten min. Jeg føler den ikke emosjonelt, det er jeg som har kontroll nå. Jeg som holder rattet og finner veien. Ennå veldig usikker på hvor veien går, det går sakte men sikkert framover.

Har brukt tiden på å få meg en døgnrytme, være med familie, prøve meg ut i jobb, bli trygg på meg selv og finne it hvem jeg er. Føler meg anneledes enn for et år siden, jeg var noen andre da. Liker litt den jeg er nå. Prøver å være fornuftig og gå på line. 7 måneder uten selvskading, uten depresjon, uten mani. 7 måneder tilnærmet symptomfri. Det er lov å ha håp for framtiden nå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Hei, igjen

Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.

Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

6 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Jobb del 2

Fikk jobben. Hurra for det 🙂 Begynner i morgentidlig kl 08.00, så det blir en hard overgang, men jeg skal vel klare det. Er vveldig glad for at jeg fikk jobben, men alikevel har jeg vært i utrolig dårlig form i dag. Har følt meg nedtrykt og deprimert hele dagen. Vet ikke hvorfor. Er ikke noe alvorlig så langt, håper det går over etterhvert.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag