Tag Archives: bipolar

Kjedsomhet

Long time, no nothing.

Har ikke vært i skrivehumør i det siste. Utrolig lite som skjer i livet mitt. Sitter hjemme hver dag med mamma og lillebror, ser TV og strikker. Innholdsrikt? Nei. Men jeg er i det minste ikke ravende gal, hvertfall ikke for øyeblikket. Litt deprimert av den monotone tilværelsen, men jeg er ikke helt ute. Vet ikke hvordan jeg hadde hatt det om jeg fortsatt var i Trondheim. Sannsynligvis innlagt. Det hjelper å bo hjemme, det gjør meg mer skjerpa, mer fokusert på å gjøre ting for å bli bedre, alt sklir ikke ut.

Men alikevel er det noe som mangler. Det kommer vel alltid til å være noe som mangler i hodet mitt, noe jeg må leve med. Men jeg er i hvertfall i live, sover høvelig godt, spiser litt, ingen virkelighetsbrister noen steder. Bare kjedsomhet. Det er noe jeg kan leve med.

3 kommentarer

Filed under Hverdag

Stories

I dag har vært en virkelig tung dag. Jeg har sagt hade til to av mine beste venner i hele verden. Jeg skal flytte fra dem i morgen. Et nytt kapittel i livet, blanke ark, en ny start. Det er utrolig trist og skremmende. Jeg aner ikke om dette er det riktige. Jeg vil bare ikke ha det så tomt og ensomt i livet som jeg har hatt det de to siste årene. Jeg vil våkne opp fra dette marerittet. Spørsmålet er bare om jeg våkner opp til et nytt mareritt. Det skremmer meg så utrolig at ting faktisk kan bli værre, og jeg kan få det helt for jævlig i Bodø. Jeg har aller mest lyst til å flykte totalt. Har hatt utrolig lyst til å flytte til England for noen år, bare gjøre noe helt annet. Men en ting av gangen. Jeg skal gi Bodø en sjanse, så får vi se. Prøver å se på det som en start på et nytt og potensielt fantastisk kapittel i livet mitt. Starten på en bedre og lysere historie. For det er det det handler om, å skape livet sitt selv.

Men det gjør vondt å si farvel til livet slik jeg kjenner det. Jeg vet det ikke er farvel for alltid for vennene mine, men for denne livsstilen er det over for. På en måte er det veldig bra, på en annen måte er det utrolig trist å rive opp livet mitt ved røttene og gjøre et forsøk på en ny start.

Så ja det har vært tårer i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Treg

Klarte ikke å stå opp i dag. Selv om søvnen min var full av mareritt og angst, så klarte jeg ikke å stå opp og møte dagen. Hver gang jeg våknet og åpnet øynene ble jeg fylt av håpløshet og meningløshet. Det gjorde, og gjør fortsatt, fysisk vondt å våkne opp til dettte livet. Så jeg ble liggende til kl 20.30. Ble ikke bedre av å stå opp heller. Er nødt til å rydde og vaske leiligheten i natt fordi det skal være visning her i morgen. Tror ikke jeg har ryddet eller vaska her på mange måneder, så jeg har litt av et arbeid forran meg.

Jeg kjenner nå at dette er depresjonen som har kommet tilbake for å plage meg. Det er så mange tanker i hodet mitt, og ingen av de er særlig hyggelige tanker. Alt går så sakte inni meg, som om tankene mine sitter fast i lim.

I morgen skal jeg til legen og ta blodprøver, skal prøve å få snakket med legen også og fortelle henne hvordan det ligger ann for tiden. Når jeg har det sånn som jeg har det nå ser jeg at medisinene jeg brukte faktisk hadde en virkning. Dette er ren destillert depresjon. Det er slitsomt og fysisk vondt. Man mister lysten på alt.

Motorpsycho – On My Pillow
Turn the lights out,and draw the curtain
dive into my pillow sleeping
won’t hear the phone ring
distress is the one thing I can’t stand
    tell my friends I’m on vacation
    and say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

I’m within-I’m in orbit
sweet regression cruise contol
diving deep in shallow water,
I’m home again
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

the wolves are howling
I’m out walking
I ain’t going back again
if you find me,
please remind me of who I am
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK
    just wanna sleep all day 

your hair on my pillow
you’re here on my pillow

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, Psykisk Helse

Søvn?

Har vondt i hodet som bare faen, men klarer ikke slappe av. Har masse energi og har bare lyst til å gjøre noe. Har sittet med bloggene og skrevet i timesvis nå. Skulle gjerne sovet og slappa av i hodet, men jeg får meg ikke til å klappe igjen macen.

Igjen lurer jeg på om dette er symptomer på begynnende hypomani. For en times tid satt jeg og lo i sengen fordi jeg kom på noe artig som skjedde for lenge siden. Sjeldent jeg ler når jeg er alene, og jeg ler aldri av tankene mine når jeg er alene.

Eller er det bare så ukjent for meg å ha det bra at jeg blir skremt? Håper dette ikke er en hypomani, men bare gode dager.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Lithium – dagen er her

Nirvana – Lithium

Fikk min første resept på Lithionit/Lithium i dag. Det føles merkelig, hørte ihjel sangen Lithium av Nirvana da jeg var tenåring. Jeg viste allerede da at jeg var bipolar og at en dag kom den sangen til å bli aktuell for meg. I dag er den dagen.

Jeg slites mellom to sider. På den ene siden har jeg det veldig bra nå, bedre enn på lenge, og det helt uten medisiner for første gang i mitt liv. Kjenner en energi som bygger seg opp i meg og mistenker at det er en hypomani på vei. Skal jeg kaste meg i bølgen og la meg rives med, eller skal jeg ta pillene? Dilemma. Jeg vet godt hvordan det føles å være hypoman. Frykten er at tingene skal spinne ut av kontroll og at jeg i værste fall blir psykotisk eller alvorlig deprimert som følge av hypomanien. Det sier litt om hvor godt det kan føles å være hypoman når jeg vurderer å ta den risikoen for noen dager eller uker med hypomani. Rare greier.

Tror jeg må komme meg ned av den rosa skyen før jeg flyter helt avgårde. Det er sprøtt å ha en sykdom som gjør deg redd for å være glad. Hver en tanke og følelse må tolkes. Er dette «normal» tankegang eller er det sykdommens berg og dalbane? Sprøtt å ha en sykdom der du ta medisiner fordi du er for glad og energisk. Hvorfor skal det være så vanskelig? Eller kanskje er dette bare en normal lykkefølelse, kanskje jeg bare er «normalt» glad. Jeg har levd med sykdom så lenge at det noen ganger er vanskelig å skille. Man blir redd for å bli syk og tolker derfor alt til å ha noe med sykdommen å gjøre. Livet mitt har begynt å ta litt retning nå og få litt mening. Kanskje denne følelsen av å være glad ikke vil forsvinne selv om jeg tar pillene? Kanskje den til og med vil vare lengre? Man vet aldri.

Men jeg skal ta medisinene. Begynner i kveld. Så skal jeg til legen 4 ganger fram til 7. September for å ta blodprøver og skjekke at alt er i orden. Så jeg kan ikke dra fra Trondheim før den 7. Det går vel greit. Har det bra for tiden, føler meg lett til sinns. Håper bare det varer en stund 🙂

Har du noen medisinerfaringer du har lyst å dele?

2 kommentarer

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Meds

Dette med medisiner er et evig dilemma. Så langt føler jeg ikke at noen medisiner har hjulpet meg nevneverdig. Jeg har vært alt for syk de siste årene til at medisinene har funket. Eller? Det er så vanskelig å vite. Hvordan kan man vite om man føler seg bedre eller dårligere av å ta medisiner?

Jeg har ikke tatt medisinene mine på en uke nå (bortsett fra litt å sove på). Legen min hadde kommet til å fått anfall dersom hun hadde vist det. Men jeg føler ikke at de funker, hvorfor skal jeg da putte i meg masse kjemikalier som gir all slags bivirkninger? Humøret mitt er helt ok. Jeg er ikke en solstråle, men jeg er ikke total deprimert eller manisk heller. Jeg har tanker om selvskading, men det har jeg når jeg tar medisiner også. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle skade meg før eller under ferien, men utsette det til jeg kom hjem. Nå har jeg vært hjemme i 4 dager og har ikke noen utpreget lyst til å skade meg selv. Det er da bra. Og det er uten medisiner. Ja, jeg vet at det kan endre seg og at det er bedre å være på den sikre siden. Men jeg har vært medisinert siden jeg var 14 år, jeg vet ikke så mye om hvordan det er å ikke være medisinert. Burde jeg ikke få sjansen til å teste om det funker for meg uten medisiner?

Skal til legen i morgen for å høre om oppstart av Lithium. Skal fortelle henne at jeg ikke har tatt medisinene den siste uka. Er forberedt på å bli kjefta opp. Men burde jeg ikke få lov til å ta egne valg? Jeg er da tross alt myndig. Jeg vil ikke slutte med medisiner for godt, jeg vil bare føle litt på det, kjenne etter om det er noen forskjell. Men dersom legen min beordrer meg til å begynne å ta dem igjen, så gjør jeg det. Såpass feig er jeg. Vet ikke om jeg vil begynne med Lithium lengre, men man vet jo aldri. Kanskje funker det som faen. Litt håp der.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Bodø State of Mind

For en time siden lå jeg i sengen og skrev et dypt fortvilet innlegg. Det var mørkt og jævlig. Jeg gråt og var på nippet til å falle for fristelsen og gjøre noe dumt. Har var så utrolig fortvilet i det siste på grunn av NAV og på grunn av hele situasjonen i Trondheim, det føltes som jeg hadde nådd et kokepunkt.

Men jeg klarte å holde meg i skinnet og ta den fornuftige utveien. Gjorde noe jeg aldri har gjort før. Jeg sto opp fra sengen, tørket tårene og gikk inn til Pappa. La meg på sofaen hans. Han skjønte med en gang at noe var galt. Så han spurte hva som var problemet og jeg begynte å fortelle og gråte. Han gjorde en god jobb som Pappa. Gav gode råd og var fornuftens røst. Det er sjeldent jeg ser han sånn. Kanskje fordi jeg skjeldent git han sjansen.

Uansett, så etter mye fram og tilbake kommer vi fram til at det beste for meg er å flytte til Bodø. Her er grunnene:

  • Jeg trenger hjelp i hverdagen, må bare innse at jeg ikke klarer meg helt alene og fikse alt på en gang.
  • Mamma, lillebror, stefar og besteforeldrene mine bor der.
  • Jeg har ikke økonomi til å fortsette å bo i Trondheim.
  • Jeg har et så lite kontaktnettverk i Trondheim og mange vonde minner.
  • Klarer meg ikke alene lengre.
  • Jeg kan komme til Finnmark på besøk oftere.
  • Kanskje få råd til bil etterhvert.

Så slagplanen er å få NAV til å bli enig med meg og gi meg flyttestønad, hvis det finnes fortsatt. Deretter er det snakk om å bli overført til behandling i Bodø. Så må jeg få sagt opp leiligheten i Trondheim, forhåpentligvis få en ordning på det, og finne meg en fin leilighet i Bodø til en fornuftig pris.

Skal ringe Mamma i morgen og fortelle det til henne. Tror hun blir litt letta, men samtidig litt bekymra. Hun er redd for at jeg skal bli sittende inne alene i Bodø. Men det er jo det som skjer i Trondheim. I Bodø har jeg ihvertfall muligheten til å dra på besøk til familie eller på hytta.

Det kommer til å gjøre vondt å reise fra alt som er kjent og kjært, men jeg tror det er det eneste valget jeg har for å bli et fungerende menneske. Det føles som en god avgjørelse, selv om jeg vet det kommer til å bli tøft.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon

Flytte igjen?

Begynner å bli ganske urolig i kroppen nå. Er bare 1 uke til jeg skal reise hjem til Trondheim. Trodde aldri det var noe jeg skulle komme til å grue meg til. Men det gjør jeg altså, får lyst til å gråte bare ved tanken. Livet mitt begynner å føles som et fengsel. Jeg sitter fast i Trondheim, uten jobb, fattig som ei kirkerotte og ingen tro på framtiden. Når jeg kommer tilbake må jeg begynne å stresse med å finne jobb. NAV har pålagt meg arbeid med bistand, noe jeg ser på som et kollosalt nederlag og jeg får lyst til å grine av det. Har bare lyst til å leve livet og klare meg selv. Er så lei av å bli dratt avgårde i opp og nedturer at jeg har ikke ord. Har bare lyst til å gråte og hyle, men klarer ikke det engang.

Kanskje burde jeg flytte nordover. Nærmere familien, men jeg er redd for at de skal gjøre meg gal. Kanskje jeg burde flytte til Harstad. Det er midt mellom Mamma og Pappa, pluss at jeg har ei venninne der…Hm…Nei, jeg vet ikke. Som jeg har sagt før, så blir man jo innhentet av hverdagen uansett hvor man flytter. Jeg kommer ikke til å automatisk få det bedre ved å flytte. Det kan til og med bli værre. Trondheim er jo en relativt stor by med mange gode tilbud. Alternativene er jo mindre byer. Det er så mye både på pluss og minus sidene. Det jeg er mest redd for er å bare bli sittende helt alene. Noe jeg allerede gjor i en stor grad i Trondheim.

Baaaah. Vanskelig å ta avgjørelser!

2 kommentarer

Filed under Hverdag

Bipolar eller ADHD?

Har lest meg litt opp på ADHD i dag. Grunnen til det er at jeg lurer på om jeg har blitt riktig diagnostisert. Kanskje er grunnen til at ingen medisiner funker på meg rett og slett så enkel som at jeg ikke er bipolar. Man kan jo håpe. Begge lidelsene ligger i familien, så det er jo ikke så usannsynlig. Eller kanskje jeg har begge delene, er det i det heletatt mulig?

Etter å ha lest litt kom jeg fram til at det var vanskelig å skille mellom symptomene. Det eneste som i såfall skulle tale for ADHD istede for bipolar må være at jeg har hurtige humørsvigninger. Men jeg har også langsomme og trege depresjoner som varer og varer.

Så jeg endte opp med å ta en del tester på nettet for å se. Jeg scoret top score ADHD og bipolar, så det var ikke mye klarhet å få i spørsmålet.

Jeg håper vel bare at det hele skal være en misforståelse. At jeg ikke er bipolar. At jeg skal bli satt på Concerta eller Ritalin og at alt skal bli bedre. Patetisk, men sant. En del av meg har fortsatt et håp om at det egentlig ikke er sant. Men jeg har jo blitt grundig testet, flere ganger, av eksperter som alle ser ut til å være enig i at jeg er bipolar. Innerst inne vet jeg vel at det er sant, men noen ganger kan man jo håpe.

2 kommentarer

Filed under bipolar, Psykisk Helse

She`s not there

Dagens anbefalning: She`s not there – Nick Cave & Neko Case. Er totalt hekta på denne sangen, har sikkert hørt den 100 ganger siden i går. Flott tekst. Er noe med stemninga i sangen som jeg kan relatere veldig til for tiden. Finnes desverre ikke på Spotify, men den er på iTunes.

På forhånd beklager jeg en utrolig ustrukturert og kaotisk tekst.

Skjønner ikke at jeg ikke skal få sove! Dagene går rundt med minimalt antall timer søvn. Får sove maks 3 timer i slengen for deretter å være våken i mange timer. Klarer ikke å skru av hodet, det bare spinner og spinner. Tusen idèer kommer susende samtidig med en million gode og vonde minner. Klarer ikke å bestemme meg for hva som er værst. De vonde minnene er greie nok å takle, det er i hvertfall over, men skyldfølelsen er fortsatt like stor. De gode minnene er nesten ondskapsfulle, for jeg er ikke i nærheten av å være på et godt sted i livet. De gode minnene blir hånlige smil fra fortiden. Igjen, skyldfølelse. Igjen, følelsen av håpløshet og tomhet når jeg prøver å se framover. Selvhatet brenner. Blir liggende å gruble i det uendelige.

Kjenner at jeg mangler energi, men jeg klarer ikke å sovne for å hente inn energien igjen. Dette er ikke gode tegn. Har allerede vært bekymret for at jeg skal få en hypomani, men jeg er deprimert samtidig. Det er vel tendenser til mixed state, noe som er utrolig frustrerende. Det er opp og ned samtidig, ekstremt raske humørsvigninger og generell frustrasjon på alt i livet.

«”Mixed state”. Denne tilstanden preges av både depressive og maniske symptomer på én gang. I det ene øyeblikket er personen høyt oppe, snakker livlig og er full av energi og optimisme, for plutselig å bryte sammen i gråt, gi uttrykk for at alt er håpløst og at de har lyst til å gjøre slutt på livet.» –Lommelegen.no

«The deep despair and hopelessness of depression often occurs simultaneously with the increased energy, and impulsivity seen in mania. Thoughts often race as in a manic episode, but the content is often dark and full of pessimism, worry, guilt, and self-hatred. Anxiety is also often a prominent feature of mixed mood states, evidenced by an increase in panic attacks and compulsions. Many persons with bipolar disorder describe mixed episodes as feeling much worse than either mania or depression alone.» – Kilde

Kjenner meg veldig igjen i disse beskrivelsene. Det er en slags mørk energi og rastløshet i meg, en dragning som jeg har beskrevet tidligere. Tror kanskje medisinene demper det litt eller så har jeg bedre kontroll enn hva jeg gir meg selv kreditt for. Jeg skal vel ha kudos for at jeg kjenner faresignalene, må bare finne ut hva jeg skal gjøre med de. Føles som jeg er på randen av et sammenbrudd, en totalkollaps. Det skremmer meg, for jeg skal til Kreta på Lørdag. Jeg KAN ikke bli værre nå, og jeg kan ikke være i denne tilstanden der nede. Skal tross alt dele hotellrom med mamma og lillebror i 2 uker, det blir umulig for meg å skjule det.

Den farlige delen av meg, det er det jeg har kalt det i behandling, skremmer meg. Den farlige delen av meg tar ingen avgjørelser, handler bare på impuls. Den farlige delen av meg står opp midt på natten for å sminke seg og hviske mørke ting til speilet. Det er den delen som planter idèer om selvskading og selvmord. Vanligvis børster jeg det av meg rimelig kjapt, men det er ikke så lett nå for tiden.

Jeg går altså rundt med denne mørke rastløsheten og søvnmangel. For å bruke en kjent klisjè, så er det som å ha et monster inni meg som vokser. Har lovt meg selv å ikke gjøre noe før etter ferien, altså om 1 måned. Men kan jeg virkelig bare bestemme meg for at jeg ikke har tid til å bli syk før om en måned? Nix, jeg kan ikke det. Jeg kan gjøre mitt ytterste for å holde på beslutningen om å ikke skade meg selv, men om psykosen og galskapen virkelig skulle komme krypende er det ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Så jeg begynner å få litt panikk nå, leter etter nødutganger. Angrer på at jeg sa ja til å dra til pappa rett etter Kreta-turen. Hadde jeg bare fått noen uker hjemme først kunne jeg tatt kontakt med Østmarka og fått hjelp. Går igjennom hvordan jeg kan sno meg unna, men jeg kan ikke. Pappa bor selvfølgelig i ei knøttlita bygd i Finnmark, så hvis alt virkelig går galt er nærmeste psykehus Åsgård i Tromsø, 8 timer med bil unna.

Prøver å være rasjonell. Det kommer ikke til å skje noe, og dersom jeg blir mye værre så finnes det alltid løsninger. Jeg har reiseforsikring, så i teorien skal det dekke hjemreise og slikt hvis det blir aktuelt. Ser selv at jeg overdramatiserer og at det sannsynligvis kommer til å gå bra, men angsten river i meg. Sannsynligvis blir jeg bedre av å møte familien og å reise. Sannsynligvis.

Jeg ser at dette innlegget er utrolig ustrukturert, men jeg har ikke så god struktur på tankene. Tanketoget raser gjennom hodet mitt og jeg henger bare så vidt med i svingene og prøver å få det tastet ned. Det er bare 2 dager igjen, jeg skal klare å holde ut til da. Hvis jeg ikke er bedre ved hjemreise drar jeg ikke til pappa. Det høres fornuftig ut. Kan i hvertfall utsette turen oppover hvis jeg fortsatt føler meg sånn. Ok, da sier vi det sånn.

2 kommentarer

Filed under bipolar