Så var det ny runde igjen. Har aldri mistet kontrollen så grundig før. Aldri vært så mange ganger på legevakten på så kort tid, aldri sydd så mange sting. Føler meg bedre nå, har snakket lenge med den ene pleieren på dps etter jeg kom tilbake. Snakket lenge med legen på legevakta. Har fått sagt mye, har sagt at jeg må begynne å ta meg sammen, for jeg kan ikke leve sånn som dette stort lengre.
Legen på legevakta var utrolig snål, men jeg likte han kjempegodt. Jeg ble tatt ut av den vanlige legevaktkøen denne gangen fordi jeg jo allerede er innlagt på sykehuset, bare på psykiatrisk. Det var utrolig deilig å slippe det venterommet. Legen var utrolig frampå og spurte meg masse nyttige spørsmål. Han må være den mest positive og fantastiske legen jeg har møtt på så langt. Han brukte 1,5 time på å lappe meg sammen. Han tok seg godt tid til å snakke med meg og gjorde en god jobb med stingene. Han var også utrolig forsiktig med bedøvelsen. Iløpet av syingen kom det fram at han er aktiv basehopper!! Han hadde 4000 falskjermhopp og 800 basehopp bak seg. Da han fortalte det begynte jeg å le. «Hva er dette slags fyr dere har funnet til meg» spurte jeg pleierne, alle lo. Jeg følte meg menneskelig. Det føltes så utrolig godt å ha en lege som viste hva han gjorde. Jeg viste han sårene fra sist og han mente den forrige legen hadde gjort en sjokkerende dårlig jobb. Flere han sårene hadde gått opp i liminga og limet lå bare rundt kantene og gjorde vondt. Så han bedøvde den andre armen også, pirket ut lim og sydde de sårene også.
Vi snakket lenge om hvorfor jeg skadet meg, hva jeg tenkte og hva jeg følte. Han sa at han til en viss grad kunne forstå det og han sammenlignet det med basehoppingen. Når du står ved kanten og kjenner adrenalinet pumpe, og du vet at det er du, kun du som har kontroll over denne situasjonen. I mitt tilfelle blir det en «dobbel-rus». Først adrenalinet og følelsen av å endelig ha kontroll. Samtidig pøser kroppen ut endorfiner for å lette på smerten.
Han ville legge meg inn på frivillig tvang og ringte til vakthavende på psykehuset. De mente at jeg kom til å klare meg på dps fram til samtalen jeg skal ha med bahandleren min i morgen. Jeg var enig i det.
Takk til deg, kjære lege, som tok meg alvorlig og snakket med meg. Klarte å åpne meg sånn at jeg kunne fortelle deg hvor det gjorde vondt. Takk til deg som fikset meg og gjorde ting litt greiere. Takk for at du var menneskelig, rar og hyggelig.
Nerve 