Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

Reklame

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…

Hvor går veien?

Sykdommen min er stille for tiden. Ingen merkbare symptomer, bare bølger i vannet av og til. Nesten så jeg kan føle at noe inni meg rører seg men det kommer ikke ut. Det er som om sykdommen er inni meg fortsatt, men er avkuttet fra bevisstheten min. Jeg føler den ikke emosjonelt, det er jeg som har kontroll nå. Jeg som holder rattet og finner veien. Ennå veldig usikker på hvor veien går, det går sakte men sikkert framover.

Har brukt tiden på å få meg en døgnrytme, være med familie, prøve meg ut i jobb, bli trygg på meg selv og finne it hvem jeg er. Føler meg anneledes enn for et år siden, jeg var noen andre da. Liker litt den jeg er nå. Prøver å være fornuftig og gå på line. 7 måneder uten selvskading, uten depresjon, uten mani. 7 måneder tilnærmet symptomfri. Det er lov å ha håp for framtiden nå.

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

Jobb del 2

Fikk jobben. Hurra for det 🙂 Begynner i morgentidlig kl 08.00, så det blir en hard overgang, men jeg skal vel klare det. Er vveldig glad for at jeg fikk jobben, men alikevel har jeg vært i utrolig dårlig form i dag. Har følt meg nedtrykt og deprimert hele dagen. Vet ikke hvorfor. Er ikke noe alvorlig så langt, håper det går over etterhvert.

Kjedsomhet

Long time, no nothing.

Har ikke vært i skrivehumør i det siste. Utrolig lite som skjer i livet mitt. Sitter hjemme hver dag med mamma og lillebror, ser TV og strikker. Innholdsrikt? Nei. Men jeg er i det minste ikke ravende gal, hvertfall ikke for øyeblikket. Litt deprimert av den monotone tilværelsen, men jeg er ikke helt ute. Vet ikke hvordan jeg hadde hatt det om jeg fortsatt var i Trondheim. Sannsynligvis innlagt. Det hjelper å bo hjemme, det gjør meg mer skjerpa, mer fokusert på å gjøre ting for å bli bedre, alt sklir ikke ut.

Men alikevel er det noe som mangler. Det kommer vel alltid til å være noe som mangler i hodet mitt, noe jeg må leve med. Men jeg er i hvertfall i live, sover høvelig godt, spiser litt, ingen virkelighetsbrister noen steder. Bare kjedsomhet. Det er noe jeg kan leve med.

Tid

Lenge siden jeg har skrevet et innlegg nå. Har rett og slett ikke orka. Orker ikke så mye for tiden. Sitter stortsett og lurer på hvordan jeg skal få dagene til å gå uten å gidde å gjøre noe. Så det blir mye Tv serier.

Har kommet meg til Bodø, og her skjer det særdeles lite. Strømmen gikk i går, det er vel det mest spennende. Creepy at hele byen var uten strøm, det ble brutalt mørkt. Men, men.

Er fortsatt deprimert, og skikkelig apatisk. Har lyst til å gjøre noe artig og spennende. Må vel finne på noe snart. Har i det siste begynt å få drama drømmen min litt tilbake. Savner å være med i skuespill og sånt. Kanskje jeg skal se om det finnes noen drama grupper eller noe i Bodø. Det er vel heller tvilsomt. Har lyst til å reise, dra ut og oppleve ting. Livet mitt har vært utrolig monotont de siste månedene. Noe må skje

Treg

Klarte ikke å stå opp i dag. Selv om søvnen min var full av mareritt og angst, så klarte jeg ikke å stå opp og møte dagen. Hver gang jeg våknet og åpnet øynene ble jeg fylt av håpløshet og meningløshet. Det gjorde, og gjør fortsatt, fysisk vondt å våkne opp til dettte livet. Så jeg ble liggende til kl 20.30. Ble ikke bedre av å stå opp heller. Er nødt til å rydde og vaske leiligheten i natt fordi det skal være visning her i morgen. Tror ikke jeg har ryddet eller vaska her på mange måneder, så jeg har litt av et arbeid forran meg.

Jeg kjenner nå at dette er depresjonen som har kommet tilbake for å plage meg. Det er så mange tanker i hodet mitt, og ingen av de er særlig hyggelige tanker. Alt går så sakte inni meg, som om tankene mine sitter fast i lim.

I morgen skal jeg til legen og ta blodprøver, skal prøve å få snakket med legen også og fortelle henne hvordan det ligger ann for tiden. Når jeg har det sånn som jeg har det nå ser jeg at medisinene jeg brukte faktisk hadde en virkning. Dette er ren destillert depresjon. Det er slitsomt og fysisk vondt. Man mister lysten på alt.

Motorpsycho – On My Pillow
Turn the lights out,and draw the curtain
dive into my pillow sleeping
won’t hear the phone ring
distress is the one thing I can’t stand
    tell my friends I’m on vacation
    and say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

I’m within-I’m in orbit
sweet regression cruise contol
diving deep in shallow water,
I’m home again
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK 
    just wanna sleep all day

the wolves are howling
I’m out walking
I ain’t going back again
if you find me,
please remind me of who I am
    tell my friends it feels like dying
    say that I’m OK
    just wanna sleep all day 

your hair on my pillow
you’re here on my pillow