Tag Archives: depresjon

«Hjemme» igjen

Da var jeg tilbake i Trondheim. Har grua meg utrolig til å reise, og det var også kjipt. Har vært hjemme i 1,5 time og allerede grått flere ganger. Postkassa var full av regninger jeg ikke har sjans til å betale og det gjør meg så utrolig deprimert. Ser så mørkt på å få til å organisere flyttingen, jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til. Har klart det før, men det koster så mye energi.

Føler meg utrolig alene nå. Har ikke vært alene på over 6 uker. Savner familien min, både i Finnmark og Bodø. Vil bare hjem til dem og rømme fra resten av verden igjen. Her må jeg ordne opp i inkassokrav, merkelige brev fra NAV og tusen andre ting. Har også fått innkallelse til gastroskopi, noe jeg gruer meg sykt til. Har blitt pumpa for mange ganger og jeg vet hvor jævlig det er. Huff…Vil bare rømme nordover igjen. Legge igjen nøkkelen her og få et flyttebyrå til å ta seg av hele kaka. Koste hva det koste vil. Sitter bare å griner nå. Alt virker så utrolig vanskelilg

2 kommentarer

Filed under Depresjon

Bipolar eller ADHD?

Har lest meg litt opp på ADHD i dag. Grunnen til det er at jeg lurer på om jeg har blitt riktig diagnostisert. Kanskje er grunnen til at ingen medisiner funker på meg rett og slett så enkel som at jeg ikke er bipolar. Man kan jo håpe. Begge lidelsene ligger i familien, så det er jo ikke så usannsynlig. Eller kanskje jeg har begge delene, er det i det heletatt mulig?

Etter å ha lest litt kom jeg fram til at det var vanskelig å skille mellom symptomene. Det eneste som i såfall skulle tale for ADHD istede for bipolar må være at jeg har hurtige humørsvigninger. Men jeg har også langsomme og trege depresjoner som varer og varer.

Så jeg endte opp med å ta en del tester på nettet for å se. Jeg scoret top score ADHD og bipolar, så det var ikke mye klarhet å få i spørsmålet.

Jeg håper vel bare at det hele skal være en misforståelse. At jeg ikke er bipolar. At jeg skal bli satt på Concerta eller Ritalin og at alt skal bli bedre. Patetisk, men sant. En del av meg har fortsatt et håp om at det egentlig ikke er sant. Men jeg har jo blitt grundig testet, flere ganger, av eksperter som alle ser ut til å være enig i at jeg er bipolar. Innerst inne vet jeg vel at det er sant, men noen ganger kan man jo håpe.

2 kommentarer

Filed under bipolar, Psykisk Helse

Depresjon

Depresjoner kan være unipolare eller bipolare. Unipolare depresjoner opptrer alene mens bipolare depresjoner er en del av et stemningsmønster som skiller mellom depresjon og mani eller hypomani.

«Mange opplever å bli utstøtt av venner og andre deler av sitt nettverk på grunn av tilbaketrekking og av og til uforståelig eller skremmende oppførsel. De som bidrar til dette er med på å påføre den deprimerte enda mer lidelse. Man blir ikke bare psykiskt lidende, men også sosialt lidende» (Ingeberg, Tallaksen og Eide 2006)

Hva er det å være deprimert? Hvordan er det å være deprimert? Mange går rundt i ukesvis, månedsvis uten å være klar over at de er deprimerte. Mange sier de bare er slitne. Det er èn måte å beskrive det på; sliten. Sliten hele jævla forbanna tida. Du får aldri nok søvn og er alltid trøtt. Særlig nå i mørketida er det mange som føler seg energiløse og kun har lyst til å sitte inne.

Et annet tegn er at en følelse av verdiløsthet, at man ikke er verdt like mye som andre mennesker. Eller ikke verdt noenting what so ever. Det er kanskje en av de vondeste tingene å føle på. At man er ubetydelig, eller enda værre at man gjør verden til et dårligere sted. Dette er tanker jeg har slitt med, og fortsatt sliter med. At jeg er verdens dårligste menneske, at jeg er slem, ond og bare gjør verden til et værre sted å være. Jeg tror ofte at jeg ødelegger for andre ved å være den jeg er, derfor har jeg ofte unngått å være sammen med andre for å skåne dem. Dette er forfærdelige tanker, og jeg føler at hvis jeg deler de med mine venner vil de tro at jeg bare sier det for å få oppmerksomhet og komplimenter. Men mange ganger fungerer hjernen min på det utgangspunktet at jeg er en shitty person. Det handler ikke om at jeg er sint eller irritert på menneskene rundt meg, det handler om at jeg er sint og irritert på meg selv og tar alt som blir sagt som en bekreftelse på min udugelighet.

Man blir pessimistisk og irritabel og alt blir tatt opp i værste mening, noe som kan være utrolig vanskelig for mennesker rundt meg som kun ønsker å gjøre ting godt igjen.

Disse tankene kan fort demme seg opp og bli om til hat. Selvhat. Det er noe jeg har mye av. Selvskading kan være en «løsning» den syke hjernen finner. Du skaper en strategi hvor du skader deg selv som straff for det jævlige mennesket du er.

Mat blir ofte et problem. Matlysten blir kanskje borte og all mat vokser i munnen. Det finnes ikke en eneste ting du kunne tenkt deg å spise. Og dersom du fant noe du ville spist, så orker du ikke å lage det. Eller kanskje spiser du alt for mye for å døyve følelser.

Søvn kan føles som det eneste du faktisk klarer å gjøre, men det kan ligge fallgruver her også. Søvnen kan nekte å ta deg bort fra virkeligheten, og du blir liggende i sengen time etter time og nå begynner følelsene å ta fysisk form. Du får vondt i ryggen og hodet, du er utslitt. Tårene kommer og alt du vil er bare å forsvinne. Når du sovner havner du i labyrinter og et mareritt tar det neste. Du finner ikke fred noen steder.

Til sist er selvmordstanker og tanker om selvskading alvorlige symptomer på en depresjon.

Depresjon er mitt livs nemesis. Det er den store onde dragen som er valgt ut til meg og mitt liv. Depresjon er for meg synonymt meg kamp.

Så hva kan du gjøre?

Hold deg i aktivitet selv om du er sliten hele tiden. Tving deg selv til å være sosial, trene, hold kroppen i gang. Ikke synk tilbake til sengen og trekk dyna over hodet, for før eller senere må du opp av den senga. For hver dag du utsetter det blir det vanskeligere. Ta vitaminer, spis ordentlig mat sånn at du har energi.

Tving deg selv til å spise normalt og til faste tider. Dersom det er veldig vanskelig å spise kan du heller lage mindre posjoner, men hold på rytmen.

Hva kan pårørende gjøre?

Det kan være vanskelig å stå en deprimert person nært, fordi den det gjelder er inne i noe så altoppslukende vondt at de ofte ikke har energi til å tenke på andre mennesker. Mange pårørende opplever å selv bli nedstemte og dratt ned dersom de føler at de blir sittende med ansvaret alene.

Dersom man virkelig vil gå inn å gjøre noe for den deprimerte er noen tips:

  • Annerkjen at personen opplever stor smerte
  • Vær ydmyk og godta at den som trenger hjelp vet mer enn den som ønsker å hjelpe
  • Lytt til hva den deprimerte selv mener kan hjelpe.
  • Vær til stede. Selv om du ikke sier noe er nærværet ditt et tegn på omsorg.
  • Vær oppmerksom på om den deprimerte får i seg mat og drikke.
  • Det siste du bør gjøre er å si «ta deg sammen» for dette er en tanke som sannsynligvis har kvernet i hodet på den deprimerte i lang tid. Ofte er dette en svært negativ tanke. «Hvorfor klarer jeg ikke å ta meg sammen?»
  • Dersom du er bekymret for at en du står nær har selvmordstanker eller selvskadingstanker, så spør. Får du et positivt svar, er det på tide å kontakte profesjonelle. Enten via fastlege eller legevakt.

Spørsmål: Er det noen andre der ute som har gode tips til hva pårørende?

Spørsmål 2: Er det noen andre der ute som har noe å tilføye/ er uenig i?

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Psykisk Helse

Ekstremt trøtt i dag, mulig det er fordi jeg har begynt med ny medisin om kvelden for å roe meg ned. Klarte å forsove meg igjen, og det ble en del styr på grunn av det. Kjøpte noe godt på bakeriet til veilederen min som takk for at hun ikke var sur. Hun er kjempesøt 🙂

Sovna på sofaen etter å ha spist frokostblanding til middag for andre dag på rad. Pusen lå på magen min og sammen sov vi middagshvil i noen timer. Utrolig godt å ha han rundt meg igjen, gode pusen min.

Kjenner på noen impulser i dag, små blaff av skadetrang som varer i noen minutter. De setter en ekkel bismak på dagen, men ikke noe jeg ikke klarer å stå i mot. Har holdt meg skadefri i noen uker nå. Den siste «hendelsen» var intoxen og det begynner jo å bli noen uker siden. Tror blaffene i dag har kommet av at jeg ikke har sett venner på en stund, det har bare vært praksisen denne uka.

Ikke så mye å fortelle i dag egentlig. Hverdagen er tilbake og den første lettelsen ved å være hjemme er gått over nå handler det bare om å få igang gode rutiner sånn at jeg holder meg ute av psykiatrisk sykehus.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn

Behandling og diagnoser

Har tenkt en del på samtalen med behandleren min i dag. Hva var det som gjorde at jeg følte at det var en bra samtale? Er det noe jeg kan gjøre for at andre samtaler skal bli like bra?

Jeg turte å innrømme at jeg ser ting i sort/hvitt og tar kritikk dårlig fordi jeg tar alt personlig. Turte å innrømme at det som kan virke som småting for andre føles som krenkelser for meg. Og det fine var at han sa han kunne forstå det med tanke på hvor intenst jeg føler ting (sett i forhold til diagnoser). Han sa det var vanlig med både bipolar og borderline pasienter, og nå er jo jeg så heldig å være begge deler, så det er ikke rart at jeg har problemer med følelser.

Han forklarte også om dette med emosjonsregulering. De fleste klarer å bite tennene sammen når de blir sinte eller lei seg, det er skjeldnere at jeg klarer det. Jeg utagerer med selvskading og annen destruktiv atferd. Jeg griner ofte fordi ting går så hardt innpå meg. Jeg får raserianfall fordi jeg blir sintere, og er dårligere på å regulere sinnet og takle det på en konstruktiv måte. Når jeg blir sint lukkes øyne og ører. Har aldri sett på meg selv som en person med mye drama rundt meg, men kanskje har det vært det? Kanskje har jeg lukket øynene for det fordi jeg ser på det som en av mine dårlige egenskaper?

Jeg lot meg selv innrømme disse tingene og sette meg selv i ett dårlig lys. Fortalte om de dårlige egenskapene mine istede for å forsøke å dekke over dem som har vært mye av taktikken min tidligere.

Føler at jeg blir sett i et nytt lys nå som de har borderline knaggen å henge meg på også, et «riktigere» lys. For bipolar lidelse forklarer ikke alt.

Nyttig å vite:

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline)

wikipedia.no

«Borderline personlighetsforstyrrelse er det tidligere navnet på en personlighetsforstyrrelse som nå kalles emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes to typer borderline personlighetsforstyrrelse. Det er den impulsive typen og borderline typen.

Kjennetegnet på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er intense og ustabile følelser, ofte med veldig mye sinne. En person som har denne forstyrrelsen går lett inn i intense og ustabile forhold, og har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet.

Mennesker med denne typen forstyrrelse har også en tendens til å kunne skade seg selv eller true med å gjøre det. De kommer også lett i krangler med andre, og har store problemer med å kontrollere seg selv når de blir veldig frustrerte.»

Bipolar 2

wikipedia.no

Diagnosen baseres på personens selvrapporterte erfaringer og på observert adferd. Sykdomsepisodene er assosiert med ubehag og forstyrret atferd, samt økt risiko for selvmord, spesielt under depressive episoder. I noen tilfeller kan bipolar lidelse være en ødeleggende, langvarig lidelse, mens den hos noen har vært forbundet med kreativitet, å strekke seg etter mål og gode prestasjoner

Hypomani

Hypomani er generelt sett en mild til moderat grad for mani, preget av optimisme, raskere tale, mer aktivitet og nedsatt behov for søvn. Vanligvis hemmer ikke hypomani funksjonsnivået på samme måte som mani. Mange mennesker med hypomani er faktisk mer produktive enn vanlig. Noen mennesker blir mer kreative, mens andre utvviser dårlig dømmekraft og irritabilitet. Mange mennesker opplever en typisk hyperseksualitet. Disse personene har generelt økt energi, og en tendens til å være mer aktive enn normalt. De har imidlertid ikke vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Hypomani kan være vanskelig å diagnostisere fordi det kan fortone seg som lykke, selv om det medføre mye av den samme risikoen som ved mani.

Hypomani kan oppleves som noe godt av den personen som opplever tilstanden. Derfor vil personen ofte benekte at noe er galt selv når familie og venner som har lært å gjenkjenne humørsvingningene påpeker dette.

Depresjon

egn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være vedvarende tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og apetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. [13] I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Positivitet, dag 2

Hjemme nå. Klarte ikke å være på dps lengre, er mett av psykiatrien. Lei av avmaktsfølelsen, det å bli fratatt sin personlighet. Det har jeg lagt veldig godt merke til som forskjell mellom DPS og akuttposten. På DPS er det ingen som er interessert i å bli kjent med deg, eller finne ut hvem du virkelig er. På akuttposten blir du sett for det individet og mennesket du er. Dine ønsker og dine følelser blir tatt hensyn til. Er lei av å være pasient, vil være «Nerve», meg, ikke en pasient som skal passe inn i en mal. Linja er: «Her har vi det sånn og sånn, enten tilpasser du deg båsen du blir satt i, eller så kan du bare dra din vei.»

Nok om det, det er bare noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Forsettet om å holde bloggen litt mer positiv er ikke like lett bestandig, men jeg prøver. Tror jeg har lukket øynene for omverdenen, for den friske meg, for livet. Jeg mistet meg selv og sykdommen tok over, bestemte, gjorde meg svak samtidig som den vokste. Har innsett det nå, og prøver å vinne tilbake makten. Små skritt, bittesmå museskritt hver dag. Jeg tar seieren ved at jeg klarer å ordne meg mat hjemme, tar seieren i å være alene hjemme uten å finne på noe tull, uten å gi etter for angsten. Og det beste/verste med det er at jeg klarer det med ganske lite hjelp fra medisiner. Har så lyst til å se lyset i enden av tunellen og føle at jeg kommer nærmere, har lyst til å hoppe over noen museskritt og ta større steg. Det kan være farlig å hoppe over noen små steg, man må gå hele veien selv og alene. Det er bare jeg som kan leve mitt liv, og det er jeg som må ta konsekvensene av de valgene jeg tar. Nå velger jeg å bli frisk. Selv om det vil koste så skal jeg nok klare det.

Arrene og sårene på armen gror fint. Jeg får vondt av å tenke på at bare for noen måneder siden så var armene mine 10 ganger penere, mye renere, jeg kunne gå i t-skjorte uten total nedverdigelse. Det er en melankoli, men igjen, jeg må ta konsekvensene.

Nå skal jeg se på et rart TV program på National Geographic Channel om en mann som er gift med en dukke! Shit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

God natt

Var helt knust etter praksisen i dag. Det var et slit og jeg kjempet meg igjennom 8 timer av det. Orket så vidt å si hei da jeg kom inn døra på avdelingen, og gikk rett til sengs for en crashlanding. Sov i tre timer før jeg ble vekt av pleierne. De hadde skjønt at jeg trengte søvn, så de hadde latt meg sove litt. Hadde en merkelig drøm om at jeg fikk ECT behandling men mistet all hukommelse. Som om jeg var dement. Var bare «klar» en dag i uka eller noe slikt og musklene i nakken og kjeven min hadde låst seg så jeg fikk morfinsprøyter hele tiden. Merkelig og forstryrrende drøm.

I går kveld var jeg ganske dårlig og var sengeliggende hele kvelden. I 22 tiden begynte plutselig hjertet mitt å løpe i fra meg. Det dundret i tinningene og jeg målte pulsen til 132 slag i minuttet mens jeg bare lå helt stille i sengen og hadde gjort det i flere timer. Jeg trodde jeg skulle dø, få hjerteinfarkt eller noe. Angstanfall…

Så kan jeg melde at teksen min om psykisk helse og sex er ferdig og sendt til trykk slik jeg forstår det. Artikkelen heter «Sex som emosjonell selvskading» og er på 7 sider. Så det er bare å smre seg med litt tålmodighet så kommer den. Skal komme med info om hvordan man kan få tak i tidsskriftet etterhvert, da jeg er litt usikker selv. På nettet ser det ut som man må ha abonement på det. Skal være mulig å lese artikkelen på nettet og tror jeg. Vi får se.

Mye usammenhengende babbel i dag. Har vært en ekstremt lang uke, og jeg er bare totalt kjørt i hodet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

«Kan du noen gode fise-stillinger da?»

Som mine faste lesere kanskje allerede har mistenkt så er jeg innlagt igjen. Jepp, 2, nesten 3 dager klarte jeg hjemme alene( Hvis jeg forsvinner fra bloggen i mer enn 1-2 dager, så har det skjedd noe). Var skikkelig alene og, ingen besøk eller noe. Endte opp med kutting igjen. Måtte ned til legevakta, og der var det full havock. Gråtende barn og jamrene voksne over alt. De tre første timene gikk greit, da klarte jeg å lese og slappe av. Men da jeg gikk inn i time 5 og enda ikke hadde fått kommet inn til lege med den blødende armen min, knakk jeg sammen på venterommet og måtte sette meg på gulvet i en krok hvor ingen kunne se meg, og strigråte. Helt kjørt.

Så var det suturering, 10 sting denne gang og litt liming. Fikk taxi-rekvisisjon og en inngangsbillett til akuttposten igjen. En uke etter at jeg ble skrevet ut derfra. Det var litt pinlig å komme tilbake etter så kort tid, men jeg stoler sånn på personalet her at det gikk egentlig ganske greit. Jeg er ikke unik, faktisk så kommer og går de fleste inn og ut dørene her ganske ofte. Venninna mi er fortsatt innlagt her, så det var godt å møte henne igjen, å ha noen å snakke med.
I dag hadde jeg en rar episode som pleierne kaller en dissosiativ opplevelse. Jess, jeg begynner å få mye jeg skal utredes for her nå.

Så tilbake til overskriften. Hva i helvette var det kanskje mange som tenkte, det gjorde jeg og. Her er historien:

Det er nemlig slik at man ikke får lov til å oppbevare medisiner selv på avdelingen. Ikke ibux, paracet eller noe slikt. Jeg hadde i dag kjøpt meg en pakke med imogas fordi jeg følte meg så oppblåst i magen og tenkte at det skadet ikke å prøve det. Så da jeg kom tilbake til avdelingen ble tingene mine ransaket for dødelige våpen og fandens oldemor. Da pleieren fant den lille pakken spurte hun ”er du plaget med gass?” Jeg rødmet øyeblikkelig, denne pleieren har jeg bare møtt en gang før og jeg synes hun er ganske rar. Synes man kan få ha en viss grad av privatliv selv om man er innlagt på psykiatrisk instutisjon! Jeg svarte «øøøøh, litt oppblåst i magen bare ” hvorpå hun sier » Ja, det er jo beste å bare fise å få det ut naturlig, man trenger ikke å ta tabeletter.” JESUS da kvinne! hadde jeg lyst til å rope til henne men ble bare enda flauere og mumlet ett eller annet til svar. Så kommer vi til toppen av kransekaka når hun ser meg i øynene og sier helt alvorlig ” Kan du noen gode fise-stillinger da?” Da var den samtalen over for min del. Jeg trodde jeg skulle sprekke jeg hadde lyst til å legge meg på gulvet å le i timesvis. Det er det mest absurde spørsmålet jeg har fått i mitt liv. Hun fulgte opp med å si at det var lettere og bedre å fise i enkelte stillinger og at jeg kunne prøve meg fram på badet. Klarte å holde meg (latteren altså) i ca. Et halvt minutt før jeg måtte unnskylde meg og gå på do for å le. Gikk ut og tok en røyk med venninna mi og hun knakk sammen når jeg gjenfortalte historien. Jeg må fortsatt smile når jeg ser henne for meg, dødsens alvorlig. Haha, det reddet dagen min. De gærne har det godt ☺

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Indian Summer

Nå har jeg vært på akuttposten i nøyaktig to uker. For to uker siden satt jeg hjemme i leiligheten og råtna bort i min egen elendighet. Kutta meg selv såpass mye den kvelden at det måtte over 30 sting til for å hindre infeksjon. Klarte å få infeksjon i sårene allikevel.

I dag sto jeg opp i 10.00 tiden og fikk spise litt frokost selv om matsalen egentlig var stengt. Så bar det på møtet med rehabiliteringssenteret hvor de skulle avgjøre om jeg var en kandidat til å bo hos dem. Legen hadde snakket med dem og fylt ut noen skjemaer og lignende om tilstanden min. Blir alltid så nysgjerrig på sånne ting, så jeg ba om å få innsyn i journalen min ved å få utskrift av miljørapporten om meg og epikrisen de skriver når jeg drar. De så litt overrasket ut, men jeg vil ha det, har alltid spart på sånt.

Samtalen med senteret ,som jeg vil kalle det framover nå, gikk greit. Var i halvsvime på grunn av Seroquelen, men fikk sagt at jeg ville bli frisk og var motivert til å komme meg hjem i leiligheten og fortsette i praksis. Det jeg kan få hos dem er hjelp og tilrettelegging. De har ingen direkte behandling annet enn miljøterapi, og ingen aktiviteter. Senteret er en mellomting mellom psykiatrisk sykehus og hjemme. Så handler det litt om å bli trygg på sitt eget selskap og stole på seg selv igjen. Får eget rom med tv og bad, veldig likt DPS får jeg høre. Man kan også administrere medisiner der selv med hjelp av ukes-dosett, noe som høres veldig greit ut for min del. Max oppholdstid der er 1 måned, men man kan ha åpen retur som betyr at man kan komme inn når som helst å være der i 3 dager der som det skulle være noe akutt som skjer i livet ditt.

De sa de hadde plass til meg og kunne ta i mot meg over helgen, altså på mandag ettermiddag. Det er litt skummelt siden det er noe helt nytt, men jeg håper at det er bra der sånn at jeg klarer å samle meg igjen.

Etter møtet gikk jeg på tur sammen med avdelingen. Det var veldig koselig. Sola strålte på en skyfri himmel men det var litt mye vind. Vi tente bål og spiste grilla pølser ed utsikt over hele Trondheimsfjorden, nydelig. Fikk tatt noen bilder jeg tror ble bra også, skal legge ut etter hvert.

Så var det møte med behandleren min hvor vi gikk inn på litt tyngre saker om min psyke. Hun sa at etter det jeg fortalte så hørtes det sannsynlig ut at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen min. Hun hadde skrevet et brev til DPS for utredning av det, søvnen min og dissosiativ lidelse.  For det første kommer det til å ta tid før jeg får time på DPS, for det andre så kan man ikke gjennomgå en utredning når man er i en akutt fase. Depresjon eller hypomani. Man skal helst være stabil slik at man klarer å svare så nøyaktig og realistisk som mulig på spørsmålene. Så det tar nok en stund før jeg får startet utredningen.

Etter det bar det på Ikea, av alle plasser å dra når man er psyk, sammen med besteforeldrene mine. Jeg handla for 1500 kr, men fikk mye for pengene. Bilder av dette kommer også senere når jeg får montert det ferdig. Fikk kjøpt en kommode med 5 skuffer, stuebord, nytt gulvteppe, en lampe, batterier, serveringsbrett, godteri, sofapute, og lyspærer. Ikke verst. Møtte ei kjip dame i kassa som provoserte meg noe voldsomt. Bestemora mi skjønte ikke at det ikke er lov å ta med seg de gule handleposene, men at man kan kjøpe de blå. Så hun hadde begynt å pakke i den gule. Mens jeg sto å forklarte henne dette kom kassadama og var dritfrekk (på polsk-gebrokken norsk) og begynte å pakke ut av posen til bestemora mi og la alle tingene hennes midt på gulvet. Stakkar bestemora mi skjønte ingenting og ble kjempeflau. Jeg hadde en blå pose som jeg satte ned på bakken så tok jeg kassadama i skuldra og nærmest brølte ” Dette klarer vi selv!” til. Så begynte bestefaren min å blande seg inn i alt og han kan være utrolig irriterende av og til fordi han maser sånn. Så jeg sa bare ”Ikke snakk til meg akkurat nå.” Etter det ble han veldig lei seg og snurt, og jeg fikk helt vondt i magen. Mente ikke å være sur, og la det gå utover han. Huff, det var ekkelt. Så jeg måtte be han om unnskyldning, og han sa det var greit.

Da vi kom hjem til meg begynte vi å montere varene og det gikk litt seint. Igjen begynte bestefar og jeg å småkrangle og være amper mot hverandre. Tror vi egentlig er alt for like. Så skal jeg prøve å være sarkastisk oppi det hele og da blir det bare krøll. Heldigvis skiltes vi som venner og alt er vel. I morgen skal de være sammen med meg en stund i leiligheten, det tror jeg blir bra for meg (og dem). De er tidenes besteforeldre og jeg elsker dem!

En positiv ting som jeg har spart til slutt er at jeg tror jeg begynner å bli litt bedre. Det føles nesten som  utfordre skjebnen å si det. Sliter fortsatt med depresjonen, søvnen, og angsten. Skyggene og det i speilet kan komme tilbake når som helst. Men jeg har fått tilbake matlysten, jeg har fått litt energi til å være ute og gå tur, jeg har begynt å tegne og vise interesse for ting igjen. Verden er ikke helsvart lengre, jeg har begynt å se noen få lyspunkter. Har følt meg ganske bra i dag, og synes det har vært deilig. Var ute i den virkelige verdenen i 8 timer, selv om det var vanskelig og slitsomt, så var det ikke umulig. Det var godt å komme tilbake til posten og ta det rolig. Hjemme hadde jeg ikke klart å slappe av fordi der må jeg kjempe med meg selv.

Dette ble et langt innlegg gitt, men det får så være. Håper dere der ute har det fint 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Sykdom

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized