Tag Archives: deprimert

Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

5 kommentarer

Filed under Hverdag

Øya

Nok en dag på Øyafestivalen er over, nok så tidlig denne gang. Jeg er fortsatt helt utslitt etter å ha hatt 13 timersvakter to dager på rad. Gjør vondt i alle musklene og er generelt sliten. Så jeg var mest på festivalen i dag for å være sammen med en venninne. Det var koselig å treffe henne igjen, skal møte henne i morgen og.

På tur hjem til Onkel møtte jeg det sureste kvinnemenneske i verden. Jeg var innom Narvesen og spurte om jeg kunne få låne en penn hos henne, noe hun sa ja til og gav meg en penn. Jeg gikk bort til benken for å sette meg ned å bruke den, da hun plutselig tar tak i skulderen min og begynner å kjefte på meg. Hun beskyldte meg for å stjele pennen hennes og var dritforbanna. Jeg ble så perpleks at jeg ikke klarte å si noe annet enn «ja, jeg skulle jo bare få låne den», og hun roper «du stjal den» til meg, før hun går snurt tilbake til Narvesen. Jeg ble helt på gråten av ydmykelse, folk hadde stoppet for å se hva opptrinnet gjaldt og sto å skulte på meg. Etter jeg fikk satt meg ned ble jeg kjempelei meg og sint, så jeg gikk tilbake til narvesen-dama og sa at det hele måtte være en misforståelse og at jeg skulle jo komme tilbake med pennen, og at jeg mente at hun kanskje hadde overreagert. Hun var fortsatt snurt, og sa at siden jeg tok den ut av butikken hadde jeg stjålet den, og at jeg var heldig at hun ikke hadde tilkalt politiet. FOR EN PENN!!! Da hadde hun virkelig klart å gjøre meg forbanna, men for å vise henne at jeg var snill og litt mer voksen enn henne så ba jeg om å få kjøpe en penn av henne. Jeg har aldri vært borti maken. Det er sånne ting som dette som er galt med Oslo. Alle er så mistenksomme og sure. Jeg skal aldri i mitt liv flytte hit. Du ser ikke ett smil på gata, og høflighetsfraser i butikken med kassadama er det bare å glemme. Arg!!! Nok om det, måtte bare få ventilert ut aggresjonen min og vist verden at jeg ikke er en simpel pennetyv.

Gårsdagen var en ganske tung dag for meg. Jeg møtte eksen min tidlig på dagen og det første han gjøre er å skryte av de fine lestene han har fått av sin nye kjæreste i bursdagsgave. Sånne ting burde ikke gå innpå meg, men de gjør det alikevel. Får idiotiske vrangtaner om at jeg aldri kommer til å få meg ny kjæreste og at han ikke liker meg fordi jeg ikke kan strikke…Helt ubrukelig. Så var det Kråkesølvkonsert noe som var helt fantastisk. For de av dere som ikke har hørt om Kråkesølv så er de et band fra Bodø som synger på bodødialekt, noe jeg synes er fantastisk siden jeg er fra Bodø. Det er akkurat som tekstene går dypt inn i hjertet mitt, og jeg kjenner meg sånn igjen i alle sangene. Anbefaler dere alle å høre på det og lese tekstene. Det er nydelig. Jeg hørte sykt mye på Trådnøsting plata deres da jeg hadde kjærlighetssorg, så jeg fikk tårer i øynene under konserten, og gikk å deppa store deler av dagen. Det hele handler vel om hvor ensom jeg føler meg for tiden, og hvor urettferdig alt føles. Det er hverken eksen min, dama hans, eller Kråkesølv sin feil. Det var bare en sånn dag hvor jeg tar alt som skjer som et tegn på min ubrukelighet som menneske. Tankene gikk til selvskading, og det som værre er. Frykter at hvis jeg ikke gjør noe med livet mitt snart, så kommer jeg til å bli suicidal. Tanken har allerede slått meg, men den har bare streifet forbi og ikke satt seg. Ennå…

Bortsett fra det så var det sol i går og det var tørt og deilig. Ble litt solbrent på nesetippen, men det er bare sjarmerende. Fikk også sett Cumshots, noe som var like bra som alltid. Blir litt lei meg på Kristoffer Schaus vegne, for han må være en deprimert, angstfylt og sinna mann for å kunne skrive de tekstene han skriver. Ellers er det intet nytt å melde fra Oslo. Jeg har klart å holde meg helt unna alkohol og selvskading i 17 dager . I morgen er det den store Motorpsycho dagen, og jeg gleder meg sånn!!! Fy faen det kommer til å bli så bra.

Legger ved to tekster av Kråkesølv som jeg kjenner meg selv ekstra godt igjen i. Den første handler for meg om kjærlighetssorg, den andre om det å være psykisk syk.

Hjørnebrikke

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du sa at du ville tebake te da
alt va førrankra men havet lå klart

-Kråkesølv

Waldemar

du e redd førr at æ dør
men æ har vært her før
og tankan mine
går i ring
ingen verdens ting har skjedd
så æ går her og e redd
mens livet blir til
ingenting

ka kan egentlig skje
livet e en klisjé
og nøye som du e
kor fornøyd e du med det
si det du vil si
syng din elegi
så kanskje du kan bli
lykkelig

-Kråkesølv

2 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Hverdag