Weekenden

For en helg…For et liv…Djises!

Fredagen dro foreldrene mine på hytta, og jeg ble igjen i byen. Første helg jeg skulle være helt alene siden Februar (innlagt hele mars og hjemme sammen med foreldrene mine konstant hele april). Hadde tenkt å ta det helt rolig, og jobbe med bacheloroppgaven min, som skal leveres om under en uke. Slik ble det derimot ikke.

Fikk vite at Timbuktu skulle spille konsert i byen, og på impuls bestemte jeg meg for å dra ut. Hadde en kjempe flott kveld ute, konserten var utrolig bra og jeg ble utrolig full. Fikk av en eller annen grunn for meg at jeg skulle drikke Tequila, noe som aldri er en særlig god idè, hvertfall ikke etter at du har drukket 6 halvlitere. Dansa og hadde det gøy ute og kom i prat med nye folk. Kjempekos.

Problemet begynte når jeg skulle gå hjem. Det er ca 40 minutter å gå hjem fra byen, men jeg tenkte at jeg bare hadde godt av gåturen så jeg labba avgårde. På den tiden klarte de syke tankene mine å ta over. Jeg hadde allerede dissosiert og hatt mange rare tanker tidligere på kvelden i forhold til sykdommen min, og på turen hjem ble det værre. Tankene ble sterkere og jeg kjente at selvskadingstrangen var overveldende. Men denne gangen klarte jeg å beholde litt fornuft. Tenkte jeg skulle prøve noe nytt, så istede for å løpe hjem til barberbladet fant jeg nummeret til mental helses hjelpetelefon.

På telefonen traff jeg en hyggelig dame som jeg kunne prate med. Snakka med henne om alt som har skjedd den siste tiden, hvordan situasjonen min er for tiden, tankene og dissosieringen. Vi snakket sammen i ca 40 minutter, så da samtalen var over var jeg kommet hjem og satt i sofaen. Hun anbefalte meg å ringe legevakten for å høre hva de mente. Så jeg gjorde det. Der snakket jeg på telefonen med en hyggelig sykepleier, og måtte fortelle hele historien på nytt, noe som tok rundt en halvtime. Først ville de ikke ta imot meg fordi jeg var beruset, noe jeg syntes var ganske dårlig gjort i og med at det er ofte når jeg er beruset at jeg virkelig driter meg ut og gjør ting jeg angrer på i forhold til selvskading og slikt. Så det endte med at jeg fikk komme ned på legevakten for å snakke med en lege. Det tok også rundt en halvtime, og endte med at jeg ble sendt hjem igjen. Både jeg og legen var enige om at en akuttinnleggelse i en fremmed by på et fremmed sykehus, rett før eksamen bare ville gjøre situasjonen min værre. Avtalen var at jeg heller kunne komme tilbake til legevakten hvis ting skulle bli værre,  og at jeg heller burde satse på å få ordnet med en innleggelse i Trondheim når jeg skal tilbake dit neste uke.

På det tidspunktet hadde jeg fortalt historien min 3 ganger til 3 forskjellige personer, og alts brukt over 1,5 time på dette. Jeg var full, hadde fått vondt i hodet og tidenes stressnakke. Så jeg var kaputt. La meg i sengen, tok en Valium og sovna.

Lørdagen våkner jeg og er selvfølgelig utslitt og fyllesyk, men jeg føler meg bedre psykisk. Hodepine, småkvalm, dehydrert, slapp og sliten. Og jeg har en avtale med å henge ut med besteforeldrene mine. De tok meg med på Big Horn Steak House hvor jeg spiste den beste biffen noen sinne. Det var helt vilt hvor god den var.

Da jeg endelig kom hjem til leiligheten var jeg dausliten og klar for å se på Ricky Gervais Show resten av kvelden (noe som forresten er den nye greia mi. ELSKER det programmet og den fyren, glemmer alle mine sorger og ler meg ihjel). Men skjebnen ville det anneledes. Fikk sms av søskenbarnet til mamma som er på min alder. Han hadde besøk av søstra si, og jeg har ikke møtt dem på sikkert 10 år. De ville gjerne at jeg skulle komme å drikke litt øl sammen med dem og bli litt kjent igjen. Så jeg gjorde det, og hadde en kjempekoselig kveld. Ble litt mye øl og vin da også, så i dag er jeg fullstendig kake i hodet. Nakken og skuldrene mine er forknytt og vil meg bare vondt. Hodet dunker og kroppen er slapp. Men det var verdt det, for jeg hadde det koselig. Var sosial og ble bedre kjent med familen min. Fikk ingen dissosiasjoner eller stygge tanker som tok over i går, alt gikk helt greit. Tror det var fordi jeg ikke var alene slik som jeg var på Fredagen.

I dag (og i går for den saks skyld) har vi hatt strålende sol og jeg har ligget på verandaen pakket inn i pledd mens jeg har hørt på Ricky Gervais podcast. Fantastiske greier å gjøre dagen derpå. Føler meg utrolig nok enda bedre psykisk i dag. Føler at jeg kan holde ut litt lengre i Nord-Norge nå som jeg har fått kontakt med noen på min alder som jeg kan dra på kafè/ut på byen med. Føler at jeg har fått renset kroppen min litt for slagg og dårlige vibber. Håper bare følelsen varer.

Så for å oppsummere: Kontrastfylt helg med alt for mye alkohol for den stakkars kroppen min. Bacheloroppgaven mangler fortsatt noen sider og siste finpuss før den skal leveres på Torsdag. Skriver forresten om arbeid psykisk syke og hvordan man kan jobbe med brukere som sliter med selvskading. Kanskje jeg legger den ut på bloggen etter jeg har fått karakter på den, vi får se.

Alt av Ricky Gervais er herved anbefalt, selv om jeg ikke helt har falt for The Office ennå (har bare sett 1 episode).

Nummeret til Mental Helses hjelpetelefon er 116 123. Bruk det hvis du trenger noen å prate med!

Reklame

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

The mirror and the lie

Jeg har en «greie» med speil. Noen ganger er speil utrolig farlige for meg. Jeg ser meg selv og føler at den jeg ser ikke er meg, kun en illusjon, kun et ansikt i en drøm. Har hatt det slik så lenge jeg kan huske. Da jeg var yngre hadde jeg lange perioder hvor jeg følte at jeg ikke var ekte. Den gang mente jeg at jeg var en hoveperson i en bok, og kun en del av fantasien til den som leste boken. Det var derfor alt føltes så uvirkelig og at jeg følte at jeg oppførte meg anneledes enn andre barn.

Da jeg ble eldre klarte jeg ikke å rasjonalisere følelsen og begynte å undertrykke den. I speilet ser jeg at jeg ikke er den jeg tror jeg er. Jeg ser en annen meg, 100 andre meg som på er lik og ulik meg på 100 forskjellige måter. Jeg ser noe i øynene mine. En stund kalte jeg det ondskapen, for enkelte ganger fikk jeg groteske bilder i hodet og et ekkelt smil om munnen som jeg ikke kjente igjen. Det var flere ganger jeg fikk sammenbrudd, ble livredd og enten knuste speilet eller gjemte det. En periode da jeg bodde sammen med eksen min måtte alle speil i huset dekkes til fordi jeg var så redd. Ting begynte å komme «ut av speilet», i den forstand at følelsen holdt seg like intens selv om jeg ikke så i speil. Før hadde speilet vært triggeren, men nå begynte det å komme uten triggere. Jeg fikk bilder i hodet og i perioder var det skygger i øyenkroken min konstant, en skikkelse som jeg aldri fikk til å se på helt ordentlig, han var kun i sidesynet.

Det kommer helst når jeg allerede er ganske ute å kjøre. Behandlere sier at det kommer av en blanding av dissosiasjon og muligens personlighetsforstyrrelse. De mener det ikke er en psykose fordi jeg klarer å tenkte rasjonelt til en viss grad. Jeg forstår at den må finnes en ordentlig «årsak», noe logiskt og forklarende, men det er vanskelig å holde hodet kaldt når det først oppstår slike tanker i hodet.

Lagde en bilde serie en gang som het «The Mirror and the lie» engang. De bildene gikk desverre tapt under en PC kollaps for noen år tilbake, men jeg tenkte på å gjenskape disse bildene. Problemet da er bare at jeg må utfordre speilet, og jeg vet ikke om jeg tørr det helt ennå.

Motorpsycho - The mirror and the lie
dance for me,ballerina of my dreams
I feel so lost,but I don't know why
hold me close,I'm afraid I will disappear
into the mirror and the lie

and I will promise to go on as long as you want me to
and I will dream along and help to make it real for you too

make me shine,you can change me in your eye
I have been there before
hide my bags and help me believe again
I can't take this anymore

and I will promise to go on as long as you want me to
and I will dream along and help to make it real for you too

give me words to catch your heart
golden chords to set my song apart
the key that keeps that door ajar
is hidden right beneath my lucky star

just a shiver and a sigh
left to the dice
the mirror and the lies
			

Lang dag

Advarer om at dette blir et langt innlegg. Har masse på hjertet i dag.

Da har jeg pakket ut og installert livet mitt på et rom på DPS. Har fått innleggelse på langtidsposten, og det er anslått at jeg blir her en måneds tid. Det virker ganske så trivelig og hyggelig her. Første inntrykket av primærkontaktene mine var godt. De virket hyggelige og snille. Det er et nytt og pent bygg, så rommene er fine.  Får gratis trådløst nettverk her også, me like 🙂 Så jeg kan sitte på rommet å være på nettet. Tjohei.

Litt vemodig å dra fra akuttposten og. Var jo innlagt der i nesten en måned til sammen. Man blir litt glad i de andre pasientene og i pleierne man får et godt forhold til. Men jeg er jo fullstendig klar over at jeg må komme meg ut i livet og ikke gro fast i sykehuset. Det er ganske likt Senteret  her, jeg kan få permisjoner og være en del hjemme hvis jeg vil. Det er mye ungdommer her, det liker jeg. Kanskje jeg blir kjent med noen nye venner? Det hadde ikke vært å forakte.

Hadde samtale med behandleren min på akuttposten før jeg dro. Kommer til å savne henne, hun er den beste jeg har hatt på 8år. Hun tar meg virkelig på alvor. Hun fortalte at hun hadde vist brevet jeg hadde skrevet til en spesialist på personlighetsforstyrrelser og dissosiativ lidelse. De hadde lest og analysert brevet og kommet fram til at jeg ikke er psykotisk, fordi jeg klarer å rasjonalisere at skyggene ikke er ekte, men bare en del av sykdommen. Derimot så var de skjønt enige om at jeg har en del dissosiative episoder. Hun forklarte det til meg slik.

”Man får en dissosiativ episode dersom man ikke er i stand eller har mulighet til å takle følelsene sine og virkeligheten. Det er i utgangspunkt en forsvarsmekanisme, men for noen blir det en lidelse hvis de ikke klarer å kontrollere det, og føler at de faller inn og ut av virkeligheten ukontrollert”

Hun ga meg også et tips til hva jeg kunne gjøre hvis jeg føler at jeg sklir ut av virkeligheten. Nemlig å si høyt 5 ting jeg ser rundt meg. Det vil fungere som et anker til virkeligheten i følge behandleren min. Hun er flott, og flink. Hun syntes brevet jeg hadde skrevet var så bra og så beskrivende at hun ville at det skulle bli en del av journalen min, noe jeg sa var ok. Hun mente det var viktig at det ble med meg videre i behandlingssystemer jeg skal ha kontakt med.

Så det blir skrevet i journalen min at jeg har dissosiative tendenser eller noe slikt. Så var de også enige om at jeg sannsynligvis har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (border line) i tillegg. Dette var noe de hadde kommet fram til etter mine beskrivelser rundt selvskading. Tanken er at jeg skal få utredning for dette og få fastslått diagnosen så fort som mulig, slik at de kan begynne å behandle og medisinere meg for dette.

Det føles litt skremmende og litt godt å plutselig fått vite at jeg sannsynligvis har to nye diagnoser. Skremmende fordi jeg bare vil bli bra, og når de øser på med nye diagnoser føles det som jeg har fått enda mer å jobbe med. Men jeg har jo ikke forandret meg, jeg er jo fortsatt den jeg alltid har vært, bare at det har kommet nye ord på det. Det føles godt for da kan jeg lettere forholde meg til ”fienden” når han har et navn og en karakteristikk jeg kan kjenne han igjen på.

Summa summarum er:

• Bipolar type 2
• Post traumatisk stresslidelse
• Dissosiative tendenser/episoder (?)
• Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det blir noe helt nytt å jobbe med meg selv utifra dette. Det føles som riktige diagnoser etter hva jeg har blitt forklart om det, og jeg klarer å kjenne meg igjen i de. Er spent på hva som skjer videre.

Behandleren min er en mann, han virker flink og koselig. Han tok tak i de viktige tingene jeg ville ta opp. Så jeg ser positivt på å snakke med han også. Han var veldig klar på at jeg ikke måtte være redd for at jeg plutselig skulle bli skrevet ut. Vi skal sette opp utskrivelses dato sammen på mandag så vi har noe å jobbe fram mot. Han mente også at det ville være viktig for meg med permisjoner sånn at jeg får bli vant til å være hjemme igjen og klare å mestre det. Så skulle vi snakke om søvn neste time, og han ville vurdere om det var aktuelt med utredning på søvnklinikken.

Kom meg ikke på praksisen i dag. Var så sinnsykt trøtt, det er det værste jeg har vært borti. Føltes som jeg var i narkose. Antagelig på grunn av Vallerganen, den er noe herk. Hadde mye bivirkninger av medisiner i går, pluss såpass med angst at jeg ikke klarte å skru av lyset.  (Sovna ikke før i 2 tiden, noe som er ny våkenrekord mens jeg har vært innlagt)

Urolige bein og muskelsammentrekninger i armer og bein. Var våken i hodet men kroppen min føltes så tung at det var umulig å snu seg. Det var utrolig ekkelt. Fikk masse groteske bilder i hodet, så jeg måtte sloss for å holde øynene igjen å prøve å sove. Dårlig natt med andre ord.

Er nede i halv dose av Efexor nå, og har ikke merka noe særlig til seponerings symptomer. Har hatt en del vondt i hodet, nakke og skuldre. Så jeg er kanskje helt fri for Efexor om 2 uker. Det bli deilig. Har allerede lagt merke til at jeg skjelver mindre på hendene 🙂 Oppe i 500 mg Seoquel, kjenner at jeg blir trøtt av den, men det er ikke så ille som det var i starten, klarer fint å holde meg våken.

Så vi får ser hvordan dette går folkens, har et positivt syn på at jeg kanskje klarer å bli bedre på en måned. Vi får se.

Hukommelse og dissosiasjon

Jeg har hull i hukommelsen min. De fleste av disse hullene er jeg glad for at jeg har. Minner som har blitt fortrengt, hendelser jeg ikke har klart å ta innover meg. Men hva ligger bak dette?

Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene.

-Kilde

Mitt første «sorte hull» er den dagen pappa truet med å drepe oss, og jeg og mamma måtte rømme til krisesenter. Jeg husker ikke noe om hvordan han var eller hva som skjedde. Husker å bli bært til sengs av en venn av mamma, og krisesenteret. Jeg vet jeg var der da han eksploderte, og man skulle tro at man ville huske noe sånt, en så voldsom og avgjørende hendelse i livet. Men dengang ei.

Mitt andre «sorte hull» er min første overdose. Jeg husker tanken i det jeg tar tabelettene. Ville bare sove, ville bare bli kvitt all den mentale støyen i hodet mitt, så hvorfor ikke ta alle tabelettene? Husker at jeg setter på Pink Floyd – The Wall DVDen og legger meg ned på gulvet forran TVen. Deretter er det bare små glimt. Jeg mister siagaretten ned i skjorta mi og brenner meg. Smerte i armen i det ambulanse-mannen stikker kanylen i armen min. En kvalmende følelse av å få noe trødd ned i halsen. Jeg har i ettertid blitt fortalt hele historien av mennesker som var rundt meg (noe jeg kanskje kommer tilbake til en dag), jeg var ved bevissthet store deler av tiden, men husker bare sekunder av det.

Deretter kommer de sorte hullene spredt utover, ikke over lengre perioder, men enkelt hendelser eller utsagn jeg ikke husker. Enkelte detaljer jeg ikke husker. Jeg glemmer å ha sagt ting, gjort ting som jeg i ettertid ikke kan forstå. Stygge ting. Tro meg, det er ikke populært å komme med unnskyldningen «unnskyld, men jeg husker ikke å ha sagt det» når du har såret noen. Det er akkurat som om sykdommen har tatt over, og koblet ut bevistheten min. Jeg har ikke ment de tingene jeg har sagt, kan ikke huske å ha sagt de, men alikevel…

Riktig nok har jeg nok av vonde minner, og jeg husker så alt for mange av de stygge tingene jeg har gjort.  Det er mye jeg helst vil glemme. Jeg tar ansvar for mine handlinger, og mener ikke å feie de under teppet ved å si «det var sykdommen som gjorde det».

Jeg tror ikke jeg har flere personligheter og en spilttet personlighet. Så ille er det virkelig ikke, men det er irriterende. Jeg kan være foruten å huske vonde ting som har skjedd med meg. Men det er ikke greit å glemme ting man selv har gjort. Tenker på dette i forhold til min PTSD lidelse, kan det være en effekt av den? At når ting blir for vanskelig så slutter hukommelsesdelen av hjernen min å fungere, og jeg distanserer meg? Jeg vil gjerne utredes mer rundt dette, eller eventuelt bli opplyst om det kan ha noe med PTSD å gjøre. Det er som om jeg har en blanding av disse to, enten knuger jeg på de vonde tingene og de blir en del av flashback katalogen, eller så forsvinner de totalt ut av minnet.

Jeg har også en snikende fornemmelse om at jeg har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen, for det er ikke alt som kan forklares med den heller. I morgen skal jeg bite i det O så sure eplet å ringe bipolarklinikken for ny time. Fikk refs av legen min på mandag fordi jeg ikke hadde møtt opp…Vet det er min egen feil og mitt ansvar. De kan ikke hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp. Så tough up!

Har du lignende erfaringer? Jeg vil gjerne høre om de!