Tag Archives: efexor

Første dag i ny praksis

Jepp, som overskriften antyder så har jeg hatt min første dag i ny praksis. Det gikk overraskende bra. Sleit litt i 10 tida med å komme over Seroquel-knekken, som jeg har begynt å kalle det. Men det gikk seg til iløpet av dagen. Har fått to unge damer som veiledere, og de er blide og hyggelige. Tror jeg skal klare dette, er i hvertfall full av håp og tro på framtida akkurat nå. Vet jo at jeg har hatt enormt store svingninger i det siste, så jeg må bare prøve å ta vare på de gode dagene/timene jeg har.

Var på siste time på bipolar klinikken i dag. Der fikk jeg høre at de kunne slå fast med 110% sikkerhet at jeg er bipolar type 2. Var jo egentlig ikke i tvil om det heller, men greit at alle er enige med hverandre i hjelpeapparatet. Det vil sannsynligvis hjelpe meg med å få ordnet med riktige medisiner og slikt også. Fikk også høre det jeg hadde lyst til, nemlig at jeg snart skal begynne å kvitte meg med Efexor! Møkka medisin! Tror seponeringen kan bli ganske røff, hun på bipolarklinikken sa at man ofte opplever seponerings symptomer (eller noe sånt) når man slutter med den. Derfor må man ta det utrolig sakte. Så skal jeg helst holde meg unna Truxal (no problem) og Zopiklone (litt værre). Dosen på orifiril blir beholdt på 600mg foreløbig og de vil satse på Seroquel som hovedmedisin (står nå på 450mg daglig men det skal økes etterhvert). Interessant. Tror det kommer til å bli mye opp og ned i denne opp-og nedtrappingsfasen, men jeg er instilt på å få til dette og hååååååpeeeer det vil gi effekt.

Så var dagens skyllebøtte at det er 3 måneders behandlingstid på å få behandler på DPS, helt skrullete. Så jeg må vente 3 måneder på å få en behandler, som sikkert ikke har tid til en time før i Januar, og hvis jeg er stabil i januar kan man begynne med utredning for personlighetsforstyrrelse og henvisning til søvnklinikken som sikkert tar 3 måneder det også. Så hvis jeg får utredning for søvn innen et år så er jeg vel heldig.

Pew…Mye info og tiltak som settes igang nå. Det er bra det, men blir litt svett mellom ørene innimellom og får lyst til å bare ta kveld. Skal også settes igang en del «sosiale tiltak» for ensomhetsfølelsen min. Treningen som jeg har begynt med er en del av det, men det er snakk om at jeg kanskje kan få dekket et foto eller tegnekurs. Det hadde i såfall vært helt ypperlig. Er fortsatt på Senteret og det begynner å gå litt bedre. De har tatt over styring av medisinene mine, men målet neste uke er at jeg skal klare det selv. Et annet mål for neste uke er også å få til noen netter i min egen leilighet.

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Uncategorized

Medisiner

Sliten nå. Lei av å hele tiden kjenne påminnelsene om sykdommen min på kroppen. Særlig siden jeg føler at jeg i utgangspunktet har det bra nå. Jeg er ikke deprimert bare en del flyktige tanker som gir meg depressive impulser innimellom, og det skal jeg vel klare.

Alikevel så blir jeg så sliten av å måtte se på klokke for å vite om jeg burde bli sulten å spise litt snart før kroppen streiker. Som regel har skjelvingene blitt til risting før jeg kommer på å spise. Dårlige vaner og rutiner. Jeg skjelver hele tiden og plages med å få utført ting som krever litt detaljstyring. Sånn som å få nøkkelen i låsen, skrive for hånd og andre små dagligdagse ting. Det er vanskelig å stå opp og hodet mitt føles som bomull de 4 første timene etter jeg klarer å dra meg ut av sengen.

En annen merkelig effekt jeg har fått etter jeg har begynt å bruke Orifiril og «høyere» doser av Efexor er at jeg ikke gråter. Før kunne jeg gråte hver dag. Gledestårer, når jeg så noe på TV som var trist (Greys Anatomy tok knekken på meg), når jeg ble frustrert og når jeg ble sint. Gråting har alltid føles forløsende for meg, og jeg synes det er godt å gråte i forhold til alternativet. Siden November i fjor har jeg grått 3 ganger. Alle disse tre gangene har vært den siste måneden. Det vil si at jeg gikk i over et halvt år uten noe som helst. For meg er det en bissarro-verden. Siden November har jeg hatt flere drømmer hvor jeg drømmer at jeg gråter og blir lettet over at jeg fortsatt er istand til å gråte. Har noen andre opplevd dette?

Vet  ikke hvilke av de medisinene jeg går på som gjør hva. Kanskje har noen av dere som leser erfaring? Jeg bruker Efexor, Orifiril, Seruquel, Truxal (og Zopiklone når jeg får lov av legen). Brukte Lamictal tidligere, men den hadde jeg ingen effekt av. Har brukt Zyprexa, den ga meg ingen metthetsfølelse, Remeron førte til at jeg la på meg 20 kilo, har prøvd et halvt apotek verdt av «lykkepiller» eller SSRI preparater uten å ha noen merkbar effekt av disse. Bruker Sobril i angstperioder, de gjør at jeg havner i «bomull-land» og er apatisk, ingen konkrete følelser eller tanker.

Det blir ny medisinvurdering på meg iløpet av høsten, så hvis noen har noen tips til meg, så send gjerne inn!

Jeg burde være takknemlig for at bivirkninger er det eneste jeg trenger å tenke på for tiden, og de er en liten pris å betale for å føle seg bedre. Og jeg ER takknemlig for det! Men noen ganger blir jeg bare lei og sliten av det. For all del, de er mye bedre enn depresjonen og angsten! Man kan ikke få i pose å sekk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Medisiner