Tag Archives: ensomhet

29th

29th Bulletin – Motorpsycho

Back here again.
Totally drained.
Painfully sober again.

It sure feels unreal, when your under the wheel.
But far, stranger still.
When every bone aches and moanes, to once more be back under there.

Its really not fair.
Its to much to bear.
Over the edge.

Not just bad, but wierd and sad.
and to goddamn fucked up, to understand.

Bursting with beautiful emptiness.
Speachless and babbling, just one big mess.
Self obsessed.
Imature.
And insecure.

Its a a sordid affair.
Wrong and unfair.
Just leave me alone.

Beautiful, beautiful empiness.
Speachless and babbling, just one big mess.
Self obsessed
Imature.
And insecure…

Lei av å være ensom og alene…

1 kommentar

Filed under Hverdag

Fredag

For første gang på omtrent…ett år(?) har jeg fredagsfølelse, og det liker jeg! har vært i praksisen igjen i dag, og det var til og med bedre enn i går. Mer brukerkontakt, og jeg begynner å bli litt kjent med rutiner og slikt. Jobben består rett og slett i å hjelpe folk som har fått vetak på hjelp fra kommunen. Det gir meg en god følelse og forhåpentligvis karmapoeng :p Neste uke skal jeg få mine egne brukere som jeg skal føle opp alene. Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg masse til det .

Så etter to dager på praksis er jeg sliten. Seroquel-knekken som kommer i 10-11.00 tida er fortsatt hard, men det begynner å gå seg litt til. Været er fortsatt dritt ute, og jeg trives sånn passe på Senteret. Nå har det kommet masse gamle alkoholikere hit, så jeg vil anslå at gjennomsnittsalderen her er på 50 +. Føler meg bare så utrolig malplassert her. Håper jeg klarer å få permisjon så jeg kan være hjemme litt neste uke. Begynner å føle på at det kan gå greit. Skal hjem en tur nå for å hente post og sjekke at alt er ok. På grunn av selvskadingsstuntet mitt på mandag får jeg ikke lov til å dra hjem alene, men blir kjørt. Helt ok for min del å bli kjørt altså, men jeg blir irritert over hun ene som jobber her som snakker så utrolig nedlatende til meg, som om jeg var et barn. «Ja vi må jo holde litt styr på deg vet du, så du ikke finner på noe tull» BLÆ!

Så denne kvelden blir nok rolig. Spise litt godis på rommet og se på gullrekka. Forbanna ensomt, men det er jo sånn det hadde vært om jeg hadde vært i leiligheten min også. Savner akuttposten med alle de trivelige folka, følte meg ikke så ensom der. Følte meg ikke ensom i det hele tatt faktisk for første gang på ett års tid. Sukk…vanskelig skal det være.

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Psykisk Helse, Skole

Ta tankan fra mæ, sætt mæ ut på taket.

Dagens Godt Sagt går til Robbie Williams. Hørte han over høytaleren på butikken i sted og selv om jeg ikke akkurat er noen super-fan av han så har han faktisk en setning i en sang som jeg kjenner meg igjen i: ”I don`t wanna die, but I ain`t keen on living either.” Det er godt sagt, gjenkjennelsesgraden er på 100%.

Jeg  er overflyttet til Senteret nå. Det er 5 andre brukere her. Jeg er ikke pasient lengre, men bruker. Det innebærer en ganske stor forskjell, det forventes mer av meg, og jeg er ”friere”. Jeg har nå tilgang til et kjøkken hvor jeg kan lage meg frokost, lunsj og kveldsmat. Jeg har fått en ukesdosett med medisinene mine. Sakene mine ble ikke gått igjennom verken da jeg kom inn eller da jeg hadde vært på butikken.

Det er stor forskjell fra å bli utskrevet fra et psykiatrisk sykehus og innskrevet i et kommunalt tiltak. Her er det prøvd å gjøre hjemmekoselig. Har eget bad og egen TV på rommet. Ingen låste dører, ingen snille pleiere som kommer å deler ut medisinen til meg eller bare stikker hodet inn døra for å se hvordan det går med meg.

Har hatt samtale med primærkontaktene mine. Det handlet mest om praktiske ting. De spurte mye som selvskading og om jeg trodde jeg kom til å gjøre det her. Jeg svarte at jeg ikke trodde det, at jeg følte at det verste var bak meg. Det var sant der og da, men det er ikke sant nå lengre. Nå begynner impulsene å komme. Selvskadingsmonsteret puster meg i nakken.

Faen heller. Jeg trives ikke her. Jeg føler meg ensom på nytt. På akuttposten var det alltid ”noen der”. Pluss at jeg hadde venninna mi. Her sitter jeg bare på rommet. Det får meg litt til å innse alvorlighetsgraden av problemet mitt. Depresjonen og angsten tar kvelertak på meg så fort jeg blir litt alene, og selvskadingsmonsteret lurer i hodet mitt så fort jeg får litt friere tøyler.  Alle mine fantastiske tanker om hvor håpløst og meningsløst livet mitt er kommer susende inn i hodet igjen.

Sannsynligvis kommer disse følelsene til å bli mindre etter hvert. Det er tross alt første dagen. Jeg håper i hvert fall det. I går følte jeg meg så bra, jeg følte meg så trygg på meg selv at jeg var på tur å skrive meg ut for å dra hjem. Nå sitter jeg å har noia for at jeg må disponere medisinen min selv, stå opp selv og ikke gi etter for selvskadingen nok en gang. På inntakssamtalen her ba jeg om de kunne se inn til meg noen ganger i løpet av natten. Hva er jeg? 4 år? Jepp, psyken min har faktisk redusert trygghetsfølelsen min så mye.

Forresten sært å se medisindosene mine i dosett. Har ikke brukt det på lenge og mengden medisiner jeg går på er betydelig. Enda har jeg sluttet med Truxalen, har den bare som alternativ medisin nå. Tror ikke jeg vil bruke den så mye, føler ikke at det har effekt.

For sikkerhetsskyld har jeg begynt å få vondt i ryggen igjen. Sikker fordi jeg har trent de to siste dagene og kroppen min fikk sjokk. I morgen skal jeg på programtime og få lagt et treningsprogram som jeg kan følge. Det blir greit. Er motivert for trening nå.

Ø.rom

Senga mi på akuttposten

bad

Mitt private bad på senteret

rom

Rommet mitt på senteret

utsikt

Utsikten fra rommet mitt på akuttposten.

Æ vet at det som skjer ska skje.

At ingenting e finere enn det som ska passèr

Og det som snart ska rives ned

Vi ska, ja vi ska

som du sa, kastes.

Æ vil at æ ska ha en klar tanke

Om at æ nu står på bar bakke

Kjenn at live stramma

Og æ tar til takke med det

Æ har og lar alt kastes

Vi ska, ja vi ska

Som du sa kastes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Bilder, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Tankespinn

I dag (i natt) skal vise seg å være en av de tidene det er vanskelig å prøve å slutte å skade seg selv. Når jeg prøver å tenke på hvor følelsen startet, hvor alt kommer fra, finner jeg ingen svar. Det er noe som har ligget i bunn og sakte men sikkert kommet opp mot overflaten.

Jeg føler meg dum, og teit. Alle de gode gamle tankene.

Finner ikke ord lengre. Vet ikke hvor de ble av, alle ordene. Beklager mye dårlig formulering. Masse tanker og liten evne til å formulere de ordentlig, så det blir kanskje litt mye random babbel.

Tenker på om jeg skal legge meg inn igjen. Men hva tjener jeg egentlig på det? Jeg vil være hjemme sammen med katten, jeg vil spise hva jeg vil, når jeg vil. Jeg vil ha tilgang til internett, og jeg vil lade mobilen og iPoden når faen jeg vil. Jeg vil stå på den jævla eksamenen! Jeg vil så forbanna mye, og noen ganger så lurer jeg på om det er vits i å kjempe alle slagene, for er ikke krigen allerede tapt? Jeg vil bare være bevistløs helt til ting på magiskt vis ordner seg. Sove helt til jeg en dag våkner opp lykkelig, full av håp og klar for livet. Våkne opp en dag og bare gå rett ut for å finne drømme-mannen. Det er vist viktig for meg, har jeg innsett det siste året. Dette med en mann, en kjærlighet. Skulle ønske det ikke var det, for det er forbanna slitsomt, og forbanna vondt.

Ok, det hele bunner i at jeg er redd, forbanna redd for at jeg aldri kommer til å bli noens bestevenn igjen. At jeg aldri igjen kommer til å bli noens kjæreste. At jeg aldri skal klare en utdannelse, at jeg aldri skal finne lykken. Jeg er redd for at det ikke finnes noen frelse, ingen framtid og ingen bedring. Og for å være forbanna ærlig så savner jeg kjærlighet-det å ha noen å elske, som elsker deg tilbake. Jeg har mistet håpet. Hvertfall for i dag. Kanskje dukker det opp igjen en annen dag.

Ikke noe mer babbel for i kveld. Nå skal jeg prøve neste teknikk, som er distraksjon, sette på en film på macen og se på den helt til jeg sovner.

Little angel, go away
Come again some other day
Devil has my ear today
I’ll never hear a word you say
He promised I would find a little
Solace and some peace of mind
Whatever, just as long as I don’t feel so
Desperate and ravenous
So weak and powerless

Weak and Powerless- A Perfect Circle

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Sykdom

Ny dag

Våknet og sto opp i 16 tiden og ble møtt av grå skyer og pissregn utenfor vinduet. Humøret er labert. Har ikke møtt venner på over 1 uke, har bare sittet inne i leligheten alene, eller vært på jobb. Ensomheten begynner å bli slitsom. Alle jeg kjenner er bortreist eller opptatt. Kjeder meg og begynner å bli deprimert av mitt eget selskap.

Jeg skal fortsette med puslespillet i dag og få lest litt, det er i hvertfall målet. Har fått nattevakter til helga, så da får jeg håvet inn litt penger og lest om natten.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tilbakefall

Det er noe alle vet. Uforutsette eller kjente trusler kommer inn i livet ditt og skaper en sving på den rake veien forran deg. Det som du i går tok som en selvfølge, er i morgen en enorm utfordring. I dag kom en sånn ting. Det var ikke noe uforutsett, men en kjent trussel. I dag tapte jeg nok et slag mot selvskadingen.

Det har kommet sigende mot meg sakte, men sikkert de siste dagene, selv om jeg ikke føler meg deprimert. Jeg føler ingen bunnløs sorg inni meg. Ingen stor psykisk smerte som sprenger seg gjennom bevistheten min. Bare tomhet, fullstendig tomhet og ensomhet. Ingenting har utløst dette. Men jeg vet bedre, vet at det ligger ting under overflaten, ting jeg ikke vil tenke på, ikke vil reagere på, har nektet å reagere på i ukesvis. Nå kjenner jeg det. De følelsene som vanligvis kommer før selvskadingen, kommer etter denne gangen. Følelsene og tankene som underbevist har ligget i meg i ukesvis. Enkelte ting som har skjedd i livet mitt i de siste ukene og månedene har jeg låst inne i et hvelv og lukket døren. Nektet å reagere på de, nektet å føle de. Jeg vil fortsatt ikke tenke eller føle disse tingene, så jeg prøver å dytte igjen døren nok engang. Orker ikke å skrive om de engang, kanskje senere.

Sendte melding til jobb og sa jeg ikke kommer i morgen. Jeg vet ikke om det var en god beslutning eller ikke. Noe inni meg sier at jeg trenger å hvile, mens en annen del vil bare fortsette. Trettheten har kommet nå som det er gjort, den som har sviktet meg så mange ganger, nå er den her, 6 timer for sen. Sove nå. Det er nok tid til anger, skam og konsekvenser i morgen. Akkurat nå vil jeg bare sove.hånd

Legg igjen en kommentar

Filed under Selvskading, Sykdom