Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

Reklame

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

Påske

Dette innlegget har tatt sin tid. Har flere utkast som jeg ikke ble fornøyd med. Er i skrivende stund usikker på om jeg kommer til å poste innlegget i det heletatt, for det jeg har å fortelle føles så privat. Men man skulle tro at etter nesten 2 år med blogging så var man vant til å dele det meste. Sånn er det ikke.

Jeg har det ikke så bra for tiden. Angsten er sterk, nervene ligger utenpå huden og jeg hater meg selv igjen. Deler av påsken knakk meg til en viss grad. Jeg trodde jeg hadde blitt ganske sterk og at det gikk bra, men jeg ble dyttet av den smale sti. Vil ikke gå så voldsomt inn i detalj på hva som har utløst dette. Det handler ikke bare om meg, men også min far. Han hadde en ganske dårlig dag i påsken, og det tålte jeg ikke. Han truet med selvmord og da jeg begynte å gråte ba han bare meg om å gjøre det samme. Ikke særlig kult å høre fra sin egen far. Der og da klarte jeg å tenke ganske klart og fikk skjermet meg selv til en viss grad. Jeg fortlot huset hvor faren min bor og bodde hos andre i familien resten av påska. Jeg besøkte han om dagene, men jeg hadde en retrettmulighet dersom det skar seg igjen. Heldigvis ble det bare med den ene dagen.

Resten av påska trodde jeg det gikk bra. Jeg hadde det koselig sammen med resten av familien og var på fjellet. Helt til nest siste kvelden hvor jeg plutselig ble ufattelig trist. Som om en bølge traff meg mitt i brystet.  Jeg innså plutselig hvor anspent jeg hadde vært hele påsken, og det føltes som om noe ga etter inni meg. Jeg ble redd og mistet kontrollen på tankene mine. Angsten tok over og kjørte meg avgårde i merkelige tankerekker som i hovedsak handlet om min udugelighet som menneske. Jeg ble overbevist om at familien min ikke er glade i meg, at jeg er en byrde de må slite med, at jeg snakker for mye og om feile ting, at jeg er slitsom å være sammen med, og mange andre mindre trivelige tanker. Tilslutt ble det som om alt rundt meg føltes uvirkelig. Avstanden til gjenstander i rommet virket feil, hendene mine var svette selv om jeg var iskald og frøs. Ansiktet mitt føltes stivt og jeg klarte ikke helt å kjenne hvilket utrykk jeg hadde i ansiktet. Mens alle disse tingene hendte i hodet mitt satt jeg i samme rom som onkelen min, men jeg klare ikke å snakke til han og be om hjelp. Etter en stund så han på meg, og kanskje så han at noe var galt for han spurte om jeg kjedet meg. Jeg fortalte han at jeg følte meg rar i hodet. Han spurte meg litt fram og tilbake om hvordan det føltes rent fysisk og fortsatte å prate. Jeg klarte ikke å fortelle han om de tankene jeg haddde, men det hjalp å høre på han snakke, jeg fikk flyttet deler av fokuset ut av mitt eget hode. Etter en stund kom jeg på å ta angstmedisinene mine og utover kvelden begynte det å bli litt lettere. Tankene var der og surret konstant i bakhodet, men jeg klarte å fokusere på andre ting.

Og sånn har det vel egentlig vært siden den kvelden, altså Søndag. Konstant surr i hodet om hvilket dårlig menneske jeg er, at folk egentlig ikke liker meg også videre. Jeg tør ikke ta det opp med de personene jeg har disse tankene ovenfor, for hvis det stemmer tåler jeg ikke å høre sannheten. Dersom det ikke stemmer vil jeg ikke såre dem med å si at jeg tror de ikke liker meg. Jeg har selv fått høre det av andre, at de tror at jeg ikke liker dem mens i virkeligheten liker jeg dem veldig godt og bryr meg om dem. Det er litt sårende. Så det tør jeg ikke. Håper bare jeg klare å ri av angsten og selvhatet for denne gang. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre anneledes i livet mitt og så mange ting jeg har lyst til å si. Jeg vil komme meg på topp igjen så jeg kanskje får gjort og sagt de tingene.

Ustrukturert innlegg som vanlig…

Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

Gjemsel

Innser at jeg leker gjemsel med meg selv. Har gjemt meg i Finnmark, langt unna livet mitt i Trondheim, langt unna virkeligheten. Langt unna postkassa med alle regningene og brevene jeg vet venter på meg. Langt unna NAV kontoret, Nidaros DPS, Østmarka og fastlegen min. Prøver å glemme alt i Trondheim, kjenner at jeg bare vil være borte fra den byen, noe som er en trist annerkjennelse. For jeg er jo så glad i den byen, men jeg begynner å lure på om mine dager der er talte. Kanskje er det på tide å reise videre. Aner ikke hvor jeg skulle dratt. Bodø, Tromsø, Alta og Oslo er alle aktuelle alternativ.

Men det nytter vel ikke å rømme. Hverdagen vil uunngåelig innhente meg uansett hvor jeg flytter. Kjenner bare hvor godt det er å være borte fra alt styret og ensomheten nå. Har det fint her hvor jeg er nå, men det begynner å bli litt kjedelig. Er ikke så mye å gjøre. Dagene går med på å sitte forran macen, TVen, spise litt, kanskje kjøre en tur eller gå en tur. Nå har pappa begynt å bli mer deprimert også og det er litt slitsomt. Han blir så negativ og sint av det. Begynner å tro på all slags konspirasjonsteorier og sammensvergelser. Så jeg prøver å trekke meg litt unna, og det går greit. Har tilbragt en god del tid sammen med onkelen min, og det er jo alltid koselig 🙂

Samtalen

I dag, eller det vil si i natt, fikk jeg endelig tatt den samtalen jeg ville ha med onkelen min. I hvertfall deler av den. Vet ikke hvorfor det har vært så viktig for meg, men det er bare det. Han trenger ikke å svare noe spesielt, jeg vil bare at han skal vite hvordan jeg har det og hvem jeg er. Har jo ikke møtt han på 5 år, så det føltes godt å få fortalt om livet mitt til noen som ikke vet så mye om de nyere tingene.

Vi har kjørt bil og prata i 3 timer. Kjørt rundt i ring, fram og tilbake i den bittelille bygda. Ingenting bedre å gjøre på en lørdagskveld. Det meste av samtalen var morsom og vi prata om fester og gale ting vi hadde gjort i fylla. Typisk prat. Men jeg fikk og fortalt om hvordan jeg har vært syk, om selvskadingen, om intoxene, om innleggelsene, om kjærligheten (litt ihvertfall) og om livet generelt. Vi snakka også ganske mye om den familien vi begge har vokst opp i. Vi snakka om det minnet som har brent seg fast i hukommelsen min, et minne hvor han også har sin rolle. Om hvordan vi begge har blitt formet på godt og vondt av oppveksten/ungdommen vår.

Det føltes så forbanna godt at jeg har ikke ord. Satt og skalv i perioder fordi jeg var så anspent og ikke viste helt hvordan jeg skulle ordlegge meg. Fikk tross alt skumma gjennom alle de værste tingene i livet på 3 timer. Nå føler jeg meg fortsatt litt skjelven, har rippa opp i masse vondt som jeg ikke har tenkt på på en stund. Men det er bra, godt at ihvertfall noen i familien kan kjenne meg som den jeg egentlig er. For absolutt alle andre i familien spiller jeg en rolle, tar på meg maska og later som ting går bra, skjuler ting. Jeg vil ikke at de skal vite det. Men med han er det anneledes. Og det er godt å få tilbakemelding også, jeg skal ikke legge skjul på det. Det er godt å høre han si at han bryr seg om meg. Vi har ikke så flinke til å uttrykke sånne følelser her i familien, så det er ikke ofte man får høre det. Jeg har jo den stemmen i hodet som konstant forteller meg hvilken dritt jeg er, hvor lite verdt jeg er, hvor stor plage jeg er fra andre. Så det er godt når noen sier det motsatte.

Det var vel det jeg ville fortelle i denne omgang.

Forlenget ferie

I dag skulle jeg egentlig reist hjem til Trondheim, men flere ting slo meg:
1. Jeg har ikke en dritt å gjøre når jeg kommer hjem, så jeg blir antagelig sittende inne å bli deprimert
2. Jeg har ingen penger fordi NAV har bestemt seg for å fucke opp livet mitt (mer om det senere)

Så jeg forlenga billetten min og blir i Finnmark i litt over 2 uker til. Har det veldig fint og koselig her oppe, så jeg så ingen grunn til å dra hjem igjen. I tillegg får jeg sannsynligvis bli med på valpefødsel også, hurra 🙂

NAV har klart å lure meg til å tro at jeg skulle få en fornuftig inntekt når jeg gikk over på AAP. Ikke noe voldsomt, men ihvertfall sånn at jeg kom til å overlevere. Der ble jeg skuffa. Får såvidt dekt husleia mi. Sitter igjen med 400kr ekstra etter den er betalt. Så nå må jeg søke om sosialstønad i tillegg. Må si jeg ble deprimert av det, jævla NAV, jævla pengestyr! Orker ikke å deale med det, har stressa nok med å få iorden det med AAP…Huff…

Orker ikke skrive så mye for tiden. Generelt frustrert i dag

Finnmark

De siste dagene har vært ganske gode. Finnmark viser seg fra sine beste sider. Vi har hatt kjempefint vær og landskapet her oppe er virkelig fantastisk. Det er som å bo i en Norgesreklame. Har tilbragt en del tid sammen med onkelen min, noe som alltid er koselig. Pappa er i relativt god form. Har det så bra at jeg nesten vurderer om jeg skulle flytta nordover. Kanskje ikke helt ut hit til bygda, men kanskje til Alta, det er bare noen timer unna. Så kunne jeg hatt litt distanse i hvertfall. Vet at dette er galematias-planer. Det er mange realiteter som kommer til å slå hull på den bobla.

• Psykiske helsevernet her oppe er ganske dårlig etter det jeg forstår. Nærmeste psykehus er i Tromsø, altså Åsgård.
• Alta har ikke sykehus engang, bare en helsestue, så dersom jeg skulle bli virkelig dårlig, enten selvpåført eller ikke, blir det fly eller båt til Hammerfest.
• Å ha pappa i nærheten er fylt med stor risiko for at jeg skal «fikse» livet hannes og tar på meg alt for stort ansvar for han. Deretter kommer skyldfølelsen. Jeg har ikke vært i nærheten av han når han har vært syk siden jeg var lita, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde takla det om han ringte og trua med selvmord, eller dukka opp på døra full av trusler og sykdom.
• Det å bo nært familie betyr at de kommer til å få vite mer om meg og sykdommen min. Dersom jeg blir innlagt, finner på noe tull eller skader meg er sjansen for at de får vite det stor. Avstandene er store her oppe, men ingenting reiser fortere enn et dårlig rykte.
• Har ingen venner her oppe bortsett fra familie
• Mørketida og all snøen. Synes det er ille nok i Trondheim.
• Somrene er som regel ikke-eksisterende
• Langt unna alt annet i verden og dyrt å reise

Positive ting med å flytte til Finnmark:

• Kanskje er det ikke så ille å ikke ha et psykehus med masse minner rett i nabolaget. Kanskje hadde det vært godt å rive seg litt løs fra psykiatriens klamme hender. Det finnes jo fortsatt DPSer og helsestue. Kanskje ville jeg blitt sterkere og mer selvstendig av det.
• Mer tid med farssiden av familien min. Har hatt lite av det, har blitt med noen besøk i året. Onkelen min har hvertfall lyst til at jeg skal flytte oppover.
• Får skrevet av deler av studielånet mitt ved å bo i Finnmark. Opp til 10% i året tror jeg.
• Det å bo nært familien kan jo være positivt også. Kanskje vil det holde meg mer tilbake i forhold til selvskadingen og utaggering.
• En sjanse til en ny start i en ny by. Liker litt det samholdet som er her i bygda, alle kjenner alle. Det er både negativt og positivt.

Så hva er konklusjonen? Ikke vet jeg. Ser både fordeler og ulemper. Akkurat nå føles det ikke som en halvgal idè. Er ikke akkurat kjent for å ta de beste avgjørelsene. Kanskje er bare løsningen å komme oftere på besøk?

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Gammel mann

I dag har vært en spesiell dag, som jeg skrev om tidligere. I tillegg til det som har skjedd i Oslo området kom bestefaren min hjem fra sykehuset. Han har hatt en stor operasjon for å fikse hovedpulsåra i magen. Det var en stor operasjon som tok 7 timer, og de holdt på å miste han flere ganger.

Bestefaren min er en liten, muskuløs finnmarking. Han har alltid en kjapp replikk og har alltid vært i uforskammet god fysisk form. Så jeg fikk sjokk da jeg så han komme ut av drosjen i dag. Ansiktet han var grått, hele venstre arm var helt lilla, han klarte såvidt å gå med en krykke, måtte være yderst forsiktig da jeg ga han en klem. Det var som om mannen var blitt 10 år eldre og laget av glass.

Da han kom inn og vi fikk snakket litt sammen fortalte han at han var sikker på at han skulle dø. Etter operasjonen hadde lungene hans kollapset og han holdt på å kvelses. Som han sa «Jeg trodde jeg skulle dø, og tenkte at hvis det er så grusomt å dø som dette, kan ikke noen heller skyte meg». Stemmen hannes ble grøtete så jeg gikk og satt meg ved siden av han. Han fortsatte «Du vet, jeg er utrolig glad i deg. Hadde jeg hatt råd skulle jeg sendt deg penger oftere».

Han var så liten og så sårbar at jeg fikk lyst til å gråte. Fortalte han at jeg var glad i han og, og at penger var det siste han skulle tenke på. Jeg er kjempe takknemlig for det jeg har fått og forventer ikke å få penger hele tiden. Penger er ikke det samme som kjærlighet.

Så vi satt en stund stille sammen og så på Tven og de grusomhetene som har foregått i dag. Døden har virket så nær i dag. Hater å se bestefaren min så syk og så gammel. De sier han skal bli frisk, men han blir jo ikke yngre. Huff…Det har vært en tung dag.