Tag Archives: familie

Storebror

Jeg har ingen storebror. Da jeg var lita ønsket jeg meg alltid en storebror. En som var større og sterkere enn meg. En jeg kunne herje og leke med, en som kunne passe på meg når ting ble farlig.

Men jeg har en onkel som «bare» er 11 år eldre enn meg, min fars bror, og iløpet av de somrene jeg tilbrakte i Finnmark ble han mer og mer som en bror for meg. Jeg pleide å få lov til å sitte på mopeden hans og gi gass da jeg var 5-6 år. Han pleide å kaste meg i luften, løpe rundt med meg og være med på alle slags leker jeg fant på. Det var stor stas.

Da jeg ble litt eldre og pappa ble sykere pleide han å komme på besøk og kjøre turer med meg, for å lufte meg, snakke om de tunge tingene og de helt vanlige tingene. Han kom innom hver dag, selv om han aldri sa det, så visste jeg at det var for å holde et øye med meg. For han har og hatt en tung oppvekst i denne familien. Han har levd med to brødre som er psykisk syk, en mor som er psykisk syk, i en bittelita bygd der alle vet alt. Det sier seg selv at han også har sine mørke dager. Det var han som reddet pappa den gangen han prøvde å ta livet av seg da jeg var på besøk. Han var også den eneste som tenkte på meg oppi det hele.

Onkelen min har alltid beskyttet meg når han har kunnet. Han har sett tingene fra min side når de «ansvarlige voksne» ikke har gjort det. Han var den store helten min da jeg var lita, og han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er 5 år siden jeg har sett han, vi har ikke snakket på telefonen en eneste gang i mitt liv. Vi skriver ikke brev eller mailer. Den eneste kontakten er hilsninger via bestemor på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare alltid vært sånn.

I dag kom han på besøk for å treffe meg. Kjente igjen følelsen fra da jeg var lita, hører etter fotstegene hans på grusen utenfor, venter til han skal komme. Han er det trygge punktet mitt her oppe, den jeg kan gå til når helvette bryter løs. Så da han endelig kom fikk jeg sommerfugler i magen. «Hva om han ikke liker meg lengre? Hva om han fortsatt ser på meg som et barn? Hva om jeg ikke er kul nok?». Disse tankene varte ikke særlig lenge, for han har en egen evne til å få meg til å føle meg komfortabel og avslappa. Vi fikk ikke snakket så mye om de store tingene siden bestemor og pappa fløy rundt oss og skulle fikse masse ting, men det var så utrolig godt å se han igjen.

Vi i denne familien har vært igjennom mye rart, og vi har en lang og kronglete familiehistorie. Håper jeg får litt tid sammen med han alene, for jeg vil at han skal vite hvem jeg er nå som jeg er blitt voksen og hva som har skjedd i livet mitt de siste 5 årene. Jeg er ikke redd for å fortelle han noe, har alltid fortalt han hemmelighetene mine, og da jeg ble 16-17 begynte han å fortelle meg sine. Så selv om vi har møttes sjeldent og alltid har bodd på hver vår kant av landet, så føler jeg at jeg har en storebror.

Vet ikke hvor mye han vet om sykdomsforløpet mitt. Går ut fra at bestemor har fortalt han at jeg har vært innlagt, går på medisiner og han har vel sett arrene mine på bilder som har blitt sendt til bestemor. Men jeg har lyst til å fortelle han om det, vil at han skal vite om kampen min. Vil at han skal forstå at de tingene som har gjort han vondt, også har nådd meg. Har også lyst til å få fortalt han det jeg skriver nå. Jeg tror han vet det, men vi har aldri snakket om det.

Føler ikke at ordene strekker helt til nå. Denne historien er egentlig mye lengre, og burde inneholdt flere detaljer for at du som leser virkelig skal forstå, men jeg vil ikke, og kan ikke utlevere alt. Det er fortsatt mange ting i livet mitt jeg helst ikke vil huske, og helst ikke vil gjennoppleve gjennom å skrive det ned. Jeg kan heller ikke utlevere folk på den måten, selv om dette er en anonym blogg. Kanskje kommer det mer om disse tingene iløpet av de to neste ukene, for de fleste tingene har sin rot hos pappa, denne familien, denne bygda. Kjenner allerede at en del minner har blitt rotet rundt i, og værre blir det antagelig. Dette er ground zero for PTSD diagnosen min. Derfor er onkelen min så viktig. For en ting vet jeg, og det har jeg vist siden jeg var veldig lita : Jeg kan ikke tillate meg å stole på faren min.

1 kommentar

Filed under Psykisk Helse

Ut på tur, igjen

Etter en reise på 8 timer er jeg endelig kommet fram til Pappa, eller det vil si bestemor og bestefar. Han bor nemlig hjemme hos dem. Det er uendelig rart å være tilbake her igjen. Har ikke vært her på 5 år, før pleide jeg å være her minst 4 ganger i året. Alt er det samme som før, bortsett fra litt oppussing her og der i huset. Jeg ligger ikke på det gamle rommet mitt, men på besteforeldrene mine sitt gamle rom. Det er egentlig godt. Det nemlig i dette huset, og på det som tidligere var gjesterommet, at jeg var igjennom noe av det mest traumatiske i barndommen min. Dramatikken foregikk i stua, hovedsaklig, men jeg våknet og hørte alt fra soverommet. Prøver å ikke tenke så mye på det, men noen minner pipler fram av og til.

Jeg var vel 7-8 år, tror jeg, og på sommerferie hos pappa. Han dro ut på pubben en kveld mens bestemor passet meg. Jeg våknet midt på natten av masse roping og hoiing. Det eneste jeg husker konkret som ble sagt var onkelen min som ropte «hent gaffateip!». Pappa hadde prøvd å ta livet av seg. I ettertid skulle jeg få se armen hans og det lange arret som gikk nedover. Husker at det hørtes ut som de sloss med han, at ambulansen kom og at jeg hørte helikopteret. Deretter ble han borte resten av ferien. Jeg fikk ikke lov av besteforeldrene mine til å fortelle hva som hadde skjedd til mamma, så hver gang hun ringte satt bestemor ved siden av meg og sa hva jeg skulle si. Ble ertet av de andre barna i bygda på grunn av faren min, alle hadde selvfølgelig fått med seg hva som hadde skjedd.

To uker senere dro jeg hjem til mamma. Hun skjønte med en gang at noe var galt. I starten ville jeg ikke si noe, hadde jo lovt å holde tett. «Vår hemmelighet» som de kalte det. Men etter kort tid knakk jeg sammen og fortalte mamma alt. Hun gikk bananas og ringte til besteforeldrene mine og skjelte dem ut etter noter.

Det har skjedd så mye rart i dette huset. Familien min er så rar. Stemningen er merkelig, kjent, men samtidig skummel. Føler meg ikke trygg her. Kanskje på grunn av det som skjedde den gangen, eller kanskje fordi jeg vet at jeg aldri kan vite hva som kommer rundt neste sving her oppe.

Men jeg har utrolig mange gode minner fra dette huset også. Masse latter, lek og morro. Jeg har ingen «voksen-minner» herfra. Så det er på en måte et barnehus med barneminner.

1 kommentar

Filed under Hverdag

Dag 1

Første innstrykket var ikke det beste. Det hadde mest med meg å gjøre. I dag da jeg våknet så alt mye lysere ut. Jeg hadde fått sovet i natt, i en behagelig temperatur. Fikk servert frokost på sengen av mamma, fordi jeg sover på sofaen 🙂

Første del av dagen har gått med til soling og bading. Det er virkelig veldig fint her og alle folka som jobber her er skikkelig trivelige. Har aldri vært på charterferie før, så det er litt uvant å bli dikket og dullet med. Er vant til å ordne opp i det meste selv når jeg er ute å reiser. Er heller ikke vant til å måtte ta så mye hensyn til andre, så jeg er vel kanskje litt egoistisk. Jeg velger å kalle det selvstendig.

Mamma går meg fortsatt litt på nervene. Hun klarer ikke å gjøre noe selv. Jeg må gå på butikken for henne, bestille mat til henne, betale for henne og passe på lillebroren min. Helst alt samtidig. Selv vil hun helst sitte i sola med en sigarett og drikke øl. Fair enough, hun fortjener det etter den våren hun har vært igjennom. En annen ting som irriterer meg er at hun hele tiden sier hvor mye hun savner stefaren min som ikke kunne bli med pga ny jobb (jeg fikk hans billett). Jeg skjønner at hun og de andre i reisefølget synes det er rart å feriere uten han, siden det har vært tradisjon i mange år nå. Men for å være ærlig så fortjener jeg denne ferien mye mer enn hva han gjør. Uten at jeg vil gå inn på detaljer så har han gjort noe dumt og fortjener ikke en 2 ukers ferie i syden. Jeg derimot har fullført en utdanning, fått meg plass å bo, begynner å få litt styring på økonomien og kjemper kampen mot å bli bedre (Noe besteforeldrene mine faktisk er helt enige i). Så det stikker litt når hun sier at hun savner han hele tiden. Men kjærlighet og alt det der. Jeg forstår henne.

Ellers så har jeg smakt Raki for første gang i mitt liv. Det smaker som en blanding av gin og heimbrent. Ikke noe særlig altså, men det er bra for magen når man er mett. Synes det er snodig med et land hvor man får gratis sprit etter maten. Er ikke vant til å shotte eller drikke så mye sprit hjemme, men i dag har jeg shotta 3 shots, drukket 1 drink og 2 øl iløpet av dagen. Er ikke værst bare det. Litt susa i hodet, har lav terskel for alkohol.

Hadde supernoia i dag da jeg skiftet om til bikini og badeshorts. Tid for at de fleste arrene på kroppen min skulle eksponeres for gud og hvermann. Jeg har nye arr fra sist jeg møtte mamma som lyser mørkerøde på huden min. Jeg vet at hun legger merke til sånt. Det værste er egentlig ovenfor de vi reiser sammen med. Selv om de vet om kuttingen og psykdommen har de aldri sett arrene. Tok av meg genseren for første gang for dem i går. De sa ingenting, og jeg vet at dersom de føler for å prate om det, så kommer de til å gjøre det på en god måte. De er gode folk. Men det var, og er fortsatt skummelt. Venter bare på å få et spørsmål eller en kommentar fra en fremmed. Er mest redd for at et av barna skal spørre meg. Klarer jo ikke å forklare det til min egen bror. Har fått mange blikk, særlig fra litt eldre damer som ikke er sjenerte, de stirrer åpenlyst og lager grimaser.

Oppsummert så er jeg vel fornøyd med første dagen, til tross for irritasjoner. Det er varmt og deilig. Jeg trenger dette.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Ferie på 1,2,3

Har ikke orka å koble meg på internett før i dag, så her kommer det mange innlegg på en gang.

Ankomst

Ankommet hotellet, endelig. Klokken er 01.30 norsk tid, altså 02.30 Gresk tid. Hvordan er status? Jo, jeg er sur. Trøtt, sliten og gretten. En ting er å reise alene, det er det jeg er mest vant til. En annen ting er å reise sammen med mamma. Den dama kan å irritere. Hennes prioritet er å få tatt seg en røyk så ofte som mulig, så får jeg organisere resten. Det er forsåvidt greit da jeg er mye flinkere til å organisere enn henne, men kl 01.00 om natten, klam, sliten og trøtt, blir man fort gretten.

Hotellrommet var ikke så smashing som det jeg hadde forestilt meg heller. Det er delt opp i 2 etager med soverommet i 2. etg. Jeg ligger selvfølgelig på en steinhard sofa i 1. etg uten air condition…Ja, jeg er gretten, varm og trøtt. Det er det som er problemet med å bygge opp forventninger, man blir skuffa. Er vanligvis ganske påpasselig med å ikke forvente særlig, men denne gangen hadde jeg bomma.

Tipper rommet ser bedre ut i morgen når jeg er i bedre humør. Det vil si, hvis jeg får sove. Er ikke meningen å være sur og negativ, jeg er bare sliten og litt skuffa.

«även en hund kan ha en dårlig dag» som charterguiden vår sa.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Pinse

Har tilbragt helga i bygda hvor jeg tilbrakte tenårene mine sammen med stefaren min og familien hans. Det var kos. Blei grilling i går før århundrets tordenvær slo til. Har ikke vært borti så ille tordenvær siden jeg var i New York. I følge Sintef var det rundt 5500 lynnedslag i Trøndelag i går. Rumla og blinka konstant. Så et som slo ned bare noen hundre menter fra der vi satt på trappa og fulgte med. Da gikk jeg inn og gjemte meg. Har alltid vært livredd for lyn, men også facinert. Det er vel ganske vanlig.

Var koselig å se stefamilien igjen og lillebror. Huset til stebestemora mi er helt utrolig, der er mer et museum enn det er et hus. Det er porselensdukker, broderier, bilder, nips, dill og dall absolutt over alt! Det er helt sinnsykt. Er redd for å bevege meg når jeg er der i frykt for å rive ned noe. Rommet jeg skulle sove i var selvfølgelig intet unntak. Holdt på å svi av meg netthinnene da jeg slo på lyset i rommet. Veggene er nemlig malt SJOKKrosa. Ganske spesielt med andre ord. Sov dårlig, noe jeg alltid gjør i nye hus, pluss at jeg våknet av været støtt og stadig.

Har fått meg en ny hobby nemlig geocaching. Det er utrolig morro. Hvis du vil kan du sjekke det ut på geocaching.com, det er en slags verdensomspennende orientering med GPS. Ganske nerdete med andre ord. Lærte meg også et nytt språk i forbindelse med dette, nemlig 1337. Følte meg som en blanding av Lisbeth Salander og Robert Langdon der jeg satt og knekte koder for så å løpe ut for å finne «skatten». Haha!

Her spist alt for mye søtsaker og fett i helga, så i dag er jeg dårlig. Har vært på diett siden April, så jeg tror kroppen min har gått inn i sjokk. Kvalm og generelt dårlig. Skal gå å legge meg nå og få sett litt X-files før jeg sovner. Har hatt en god helg, med litt innhold for en gangs skyld. Ikke bare fylletull eller TV titting.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Sommer

Da var det hele over. I dag var det avsluttningssermoni på skolen. Så da var det å presse på seg bunaden. Hadde bestemt meg for at den skulle på, så jeg sloss som faen, men det gikk til slutt. Mulig jeg brista et ribbein i prosessen, men man må lide for skjønnheten 🙂

Så var det taler, musikalske innlslag, taler, wienerbrød, kaffe, fotografering, avskjeder og lykkehilsninger. En fin avslutning egentlig. Har ikke så mange venner i klassen, men noen bekjente. Fikk sagt hade til alle, og lærerne hadde fine taler. En av lærerne ga meg en god klem og sa at hun var så glad for å se meg på avsluttninga, hun har fulgt meg ganske mye og vet om problemene jeg har hatt. Så det var koselig.

Solen har skinnt som bare juling, og det ble tilslutt uutholdelig å gå i bunad, men jeg holdt ut helt til i 17.00 tiden.

Det tristeste med hele dagen var å si hade til A og S som jeg har hengt masse med det siste året. Kommer til å savne dem helt utrolig mye. Men det går da alltids busser, tog og fly. Det er ikke farvel, det er på gjennsyn. Det er i hvertfall det man sier, og jeg skal gjøre mitt beste for at det også blir tilfellet! Så en stor ZMAZK til dere to, vet dere leser ❤

Så da har jeg offisielt ingenting å gjøre framover. Skal begynne den store jobbjakten til uka. Har en del steder jeg kunne tenkt meg å jobbe, så jeg skal gå rundt med søknader og vise ansiktet mitt. Må bare farge håret mitt blondt igjen først. Tror ingen vil ansette en sosionom med lilla hår :p

Har ingen planer for sommeren bortsett fra å henge med familien, så det er litt kjedelig. Men, men, man kan ikke få alt her i verden. I helga skal jeg tilbake til bygda hvor jeg bodde i tenårene og være sammen med lillebroren min, stefaren min, og hans familie. Tror det blir koselig.

Håper derer har det fint der ute!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Reise

Legger ut dette innlegget nå, trodde jeg hadde lagt det ut i går, men den gang ei.

Det suger å være glad i noen som bor på andre siden av jorda. I dag var den store avreisedagen, noe jeg trodde jeg var godt forberedt på. Saken var vel heller at jeg ikke hadde tenkt så mye på den, typisk meg.

Han som skulle kjøre meg til flyplassen fikk det plutselig travelt, og avskjeds scenen kom brått på. Så jeg begynte å grine. Ga pappa en klem og etter det klarte jeg ikke å si så mye. Han sa at jeg måtte ta vare på meg selv og slutte med selvskadingen, uansett hvor vanskelig det var. Han sa han var glad i meg og var redd for meg. Så måtte jeg løfte opp lillesøster og gi henne en klem også. Da var taleevnen min forsvunnet for lengst og jeg ville bare bort fra hele opplegget. Så jeg satte meg inn i bilen og lukket døren. Føltes som en evighet fra jeg satt meg inn til vi faktisk kjørte. Så grein jeg i en time i bilen, stille og bitre tårer. Etter hvert fikk jeg sendt en sms til pappa der det sto at jeg var glad i han og var glad for at jeg hadde kommet og blitt kjent med lillesøster, men at det var forferdelig å reise fra dem. Til svar fikk jeg at han var kjempeglad i meg og at han følte seg tom og trist. Da begynte grininga igjen.
Det er ikke det at denne ferien har vært perfekt og glede fra ende til annen. For slik har det ikke vært. Det har vært kjedelig og til tider har jeg følt meg avvist og malplassert. Men saken er at den skrullingen er faren min, og jeg er ufattelig glad i han. Jeg vil ikke annet enn at han skal ha det bra. Og det ser ut som han har det bra. Jeg har blitt kjent med lillesøstra mi, som er ei utrolig nydelig lita thai-jente på 1år. Hvordan kan man ikke få vondt i hjertet av å dra?

Nå var det 3 år siden jeg hadde sett pappaen min. Hvo lang tid tar det før jeg ser han og lillesøster neste gang? Det er det som gjør alt så vanskelig. Hadde jeg vist at de bare var en liten flytur eller togtur unna og at det bare var noen måneder til jeg skulle se dem igjen hadde det vært ok. Men jeg må liksom rundt halve jorda.

Trodde det skulle bli en lettelse å dra, men slik ble det ikke. Jeg hadde slått røtter, som jeg alltid gjør, og opprivelsen var smertefull. Sånn går det når man er glad i folk.

Nå sitter jeg på flyplassen i Bangkok. Må vente her ganske lenge fordi han som skulle kjøre plutselig fikk det travelt. Unødvendig venting er ikke min favoritt. Særlig ikke på flyplasser. Må vente i 2 timer bare for å få sjekket inn bagasjen min, og deretter må jeg vente i 3 timer før flyet går. Det kommer til å bli en dritt reise. 6 timer til Abu Dhabi, 8 timer til Brussel, 2 timer til Oslo, 1 time til Trondheim. Pluss en del venting på flyplasser. Er forhåpentligvis hjemme i 17.00 tiden i morgen. Arg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Thailand

Lenge siden forrige innlegg nå, har vært uten internett en stund.

Er i Thailand på besøk hos faren min. Det er koselig, litt vemodig og litt rart. Han har ingen bilder av meg på veggen, ingenting i hele huset som skal tilsi at han har en datter hjemme i Norge, eller at han er norsk for den del.

Han snakket litt med meg om hvorfor han er så dårlig på å holde kontakt. Vi snakker omtrent aldri på telefon, men utveksler kanskje en mail i måneden, max. Han sier det er fordi det gjør vondt å holde kontakt, at det er trist å bli minnet på at han bor så langt unna og ikke kan se meg så ofte som han skulle ønske. Men samtidig sier han at han ikke har noen grunn til å flytte til Norge igjen. Så mye for det savnet…Han vil prate om arrene mine, maser, spør og graver. Jeg blir sint og sier jeg ikke vil snakke om det, noe han takler dårlig og blir sur. Han har, etter min mening, ingen rett til å plutselig leke pappa når han ikke viser interesse når vi ikke er sammen. Det er vanskelig å vite hva jeg skal føle og hvordan jeg skal reagere. Har 20 års sinne som jeg har undertrykt ovenfor denne mannen.

Så jeg gjør det jeg gjør best og alltid har gjort, nemlig å distansere meg fra alle følelser og forsøker å gjemme det bort. Out of sight, out of mind.

Har ikke gjort så veldig mye spennende så langt. Var så heldig å få influensa dagen etter jeg kom hit, så jeg har ligget inne med feber og ekkel hoste i flere dager. Føler meg litt bedre nå, ingen feber i hvertfall.

Bor ute på landsbygda her. Ingen turister, ingen kjøpesenter, minimal vestlig innflytelse. Landskapet er risåker på risåker, kokostrær, banatrær og mangotrær. Er på innlandet, så det blir ingen bading, dessverre. Kontrastene er store. Tanta til kona til pappa bor i et skur som også fungerer som butikk ved veikanten. Hele familien hennes bor her i en klynge med hus og skur. Pappa og kona bor i et nytt lite hus med stor flatskjerm TV, superraskt internett og alle ”nødvendigheter” de kan tenke seg.

De kommer ikke til å flytte til Norge, jeg skjønner hvorfor og aksepterer det. Synes bare det er synd at jeg ikke får være så stor del av lillesøstera mi sitt liv som jeg skulle ønske

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Julevrede

I dag kom «ferie-sinnet» som jeg heretter skal kalle det. Hver gang jeg drar hjem på ferie, så går det noen dager før jeg blir irritert. Veldig irritert. Det er ingenting spesielt, men sånne ting som julehandel på søndagsåpent shoppingsenter er ikke å anbefale. Ble sint og irritert, fikk lyst til å slå ned alle menneskene rundt meg. Derfor fikk jeg mamma til å handle inn sånn at jeg kunne bake en kake når vi kom hjem. Lukket meg inne på kjøkkenet etter middag og ba dem la meg være i fred. Det er bare det som helper, det å være alene og få koke litt. Tror jeg hadde hatt godt av sinnemestringskurs.

Kjenner fortsatt på denne melankolien. Det er for vagt eller «lett» om du vil til å være en depresjon, tror jeg. Det er vel mer en tristhet/tomhet som det ikke er så mye å gjøre med.

Telte forresten over medisinene mine i dag (siden det er søndag og jeg la opp ny dosett for uken). Jeg kom fram til at jeg tar 98 tabeletter fast hver uke. Dersom det er en ekstra vanskelig uke hvor jeg har angst, har ekstra problemer med søvn blir tallet raskt høyere. Så tar jeg noen tabeletter for å gå ned i vekt også.

Fikk veid meg på Wii Fit i går. Har lagt på meg 15 kilo siden jeg var hjemme sist, 92 kilo…Dritt! Kjenner at det irriterer meg noe helt for jævlig, og jeg føler meg stygg hele tiden. Jeg har ingen klær som passer lengre, så jeg må bruke masse penger på å oppgradere klesskapet mitt. Legen min vil ikke at jeg skal slutte med den medisinen som gjør at jeg legger på meg heller. Hun mener at jeg har såpass god psykisk effekt av den at det er alt for risikabelt å slutte på den. Men nå kjenner jeg at det begynner å tære på noe voldsomt. Jeg har alltid vært «litt lubben» som man sier, men jeg klarer ikke å akseptere den voldsomme vektøkningen. Har til og med spist sunnere, regelmessig og vært i mer aktivitet de månedene jeg har lagt på meg.  Tror jeg må sette ned foten neste legetime og si at dette går ikke lengre.

Irritert i dag for å oppsummere. Men for all del, det er kjempekoselig å være hjemme også. Det å stå opp og ikke være alene er en nydelig følelse. Mamma som koker kaffe og lillebror og stefar som sitter og ser på ski på TV. Koselig, men indre vrede 😉

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner

Subterranean Homesick Blues

I det siste har jeg hatt utrolig hjemlengsel, vil hjem til mamma og resten av familien. De bor 80 mil unna, så det er ikke bare å sette seg på bussen å dra hjem på søndagsmiddag. Innså at jeg begynte å bli litt små deprimert av at jeg ikke skulle feire jul sammen med dem, og ikke besøke dem heller før jul. Så i går bestilte jeg flybilletter og reiser neste fredag, blir i 9 dager 🙂 Det blir utrolig bra, og jeg tror jeg kommer til å ha veldig godt av det.

Kommer hjem til Trondheim den 19. og den 20. drar jeg til Thailand. Det blir nok veldig koselig og fint det også, men det blir liksom ikke det samme. Men, uansett, jeg er glad for at jeg får en tur hjem til mamma før jeg drar nedover 🙂

I dag har jeg skrevet ferdig oppgaven som hører til praksisen. Det ble 18 sider til sammen. Føles godt å være ferdig med den og bare kan slappe av nå de siste to ukene.

Har også vært på shoppings i dag (fikk lenge etterlengtede penger i går). Min gode venninne A har vært med meg og funnet en BH i riktig størrelse. Jeg innser at jeg har fullstendig misforstått konseptet BH. Jeg hadde 80 B, og trodde det var sånn det skulle være, neida, nå har jeg en som passer meg og det er i størrelse 95 D…Yes, som sagt, jeg har misforstått konseptet BH. Det skal også nevnes at jeg gikk opp 12 kilo på 2 måneder etter jeg begynte opptrapping av medisiner, så det har jo litt med det å gjøre. Har aldri hatt så store pupper før, og synes det er litt morsomt 🙂

Har også vært hos frisøren og freshet opp sveisen min. Har undercut på hele venstresida av hodet og nakkekort resten, så det krever litt vedlikehold. Fikk shoppa en bukse og en fin flanell-ish skjorte. Pluss litt ekstra male/tegne utstyr 🙂

Glad laks er jeg.

2 kommentarer

Filed under Hverdag