Dag 1

Første innstrykket var ikke det beste. Det hadde mest med meg å gjøre. I dag da jeg våknet så alt mye lysere ut. Jeg hadde fått sovet i natt, i en behagelig temperatur. Fikk servert frokost på sengen av mamma, fordi jeg sover på sofaen 🙂

Første del av dagen har gått med til soling og bading. Det er virkelig veldig fint her og alle folka som jobber her er skikkelig trivelige. Har aldri vært på charterferie før, så det er litt uvant å bli dikket og dullet med. Er vant til å ordne opp i det meste selv når jeg er ute å reiser. Er heller ikke vant til å måtte ta så mye hensyn til andre, så jeg er vel kanskje litt egoistisk. Jeg velger å kalle det selvstendig.

Mamma går meg fortsatt litt på nervene. Hun klarer ikke å gjøre noe selv. Jeg må gå på butikken for henne, bestille mat til henne, betale for henne og passe på lillebroren min. Helst alt samtidig. Selv vil hun helst sitte i sola med en sigarett og drikke øl. Fair enough, hun fortjener det etter den våren hun har vært igjennom. En annen ting som irriterer meg er at hun hele tiden sier hvor mye hun savner stefaren min som ikke kunne bli med pga ny jobb (jeg fikk hans billett). Jeg skjønner at hun og de andre i reisefølget synes det er rart å feriere uten han, siden det har vært tradisjon i mange år nå. Men for å være ærlig så fortjener jeg denne ferien mye mer enn hva han gjør. Uten at jeg vil gå inn på detaljer så har han gjort noe dumt og fortjener ikke en 2 ukers ferie i syden. Jeg derimot har fullført en utdanning, fått meg plass å bo, begynner å få litt styring på økonomien og kjemper kampen mot å bli bedre (Noe besteforeldrene mine faktisk er helt enige i). Så det stikker litt når hun sier at hun savner han hele tiden. Men kjærlighet og alt det der. Jeg forstår henne.

Ellers så har jeg smakt Raki for første gang i mitt liv. Det smaker som en blanding av gin og heimbrent. Ikke noe særlig altså, men det er bra for magen når man er mett. Synes det er snodig med et land hvor man får gratis sprit etter maten. Er ikke vant til å shotte eller drikke så mye sprit hjemme, men i dag har jeg shotta 3 shots, drukket 1 drink og 2 øl iløpet av dagen. Er ikke værst bare det. Litt susa i hodet, har lav terskel for alkohol.

Hadde supernoia i dag da jeg skiftet om til bikini og badeshorts. Tid for at de fleste arrene på kroppen min skulle eksponeres for gud og hvermann. Jeg har nye arr fra sist jeg møtte mamma som lyser mørkerøde på huden min. Jeg vet at hun legger merke til sånt. Det værste er egentlig ovenfor de vi reiser sammen med. Selv om de vet om kuttingen og psykdommen har de aldri sett arrene. Tok av meg genseren for første gang for dem i går. De sa ingenting, og jeg vet at dersom de føler for å prate om det, så kommer de til å gjøre det på en god måte. De er gode folk. Men det var, og er fortsatt skummelt. Venter bare på å få et spørsmål eller en kommentar fra en fremmed. Er mest redd for at et av barna skal spørre meg. Klarer jo ikke å forklare det til min egen bror. Har fått mange blikk, særlig fra litt eldre damer som ikke er sjenerte, de stirrer åpenlyst og lager grimaser.

Oppsummert så er jeg vel fornøyd med første dagen, til tross for irritasjoner. Det er varmt og deilig. Jeg trenger dette.

Reklame

Ferie på 1,2,3

Har ikke orka å koble meg på internett før i dag, så her kommer det mange innlegg på en gang.

Ankomst

Ankommet hotellet, endelig. Klokken er 01.30 norsk tid, altså 02.30 Gresk tid. Hvordan er status? Jo, jeg er sur. Trøtt, sliten og gretten. En ting er å reise alene, det er det jeg er mest vant til. En annen ting er å reise sammen med mamma. Den dama kan å irritere. Hennes prioritet er å få tatt seg en røyk så ofte som mulig, så får jeg organisere resten. Det er forsåvidt greit da jeg er mye flinkere til å organisere enn henne, men kl 01.00 om natten, klam, sliten og trøtt, blir man fort gretten.

Hotellrommet var ikke så smashing som det jeg hadde forestilt meg heller. Det er delt opp i 2 etager med soverommet i 2. etg. Jeg ligger selvfølgelig på en steinhard sofa i 1. etg uten air condition…Ja, jeg er gretten, varm og trøtt. Det er det som er problemet med å bygge opp forventninger, man blir skuffa. Er vanligvis ganske påpasselig med å ikke forvente særlig, men denne gangen hadde jeg bomma.

Tipper rommet ser bedre ut i morgen når jeg er i bedre humør. Det vil si, hvis jeg får sove. Er ikke meningen å være sur og negativ, jeg er bare sliten og litt skuffa.

«även en hund kan ha en dårlig dag» som charterguiden vår sa.

She`s not there

Dagens anbefalning: She`s not there – Nick Cave & Neko Case. Er totalt hekta på denne sangen, har sikkert hørt den 100 ganger siden i går. Flott tekst. Er noe med stemninga i sangen som jeg kan relatere veldig til for tiden. Finnes desverre ikke på Spotify, men den er på iTunes.

På forhånd beklager jeg en utrolig ustrukturert og kaotisk tekst.

Skjønner ikke at jeg ikke skal få sove! Dagene går rundt med minimalt antall timer søvn. Får sove maks 3 timer i slengen for deretter å være våken i mange timer. Klarer ikke å skru av hodet, det bare spinner og spinner. Tusen idèer kommer susende samtidig med en million gode og vonde minner. Klarer ikke å bestemme meg for hva som er værst. De vonde minnene er greie nok å takle, det er i hvertfall over, men skyldfølelsen er fortsatt like stor. De gode minnene er nesten ondskapsfulle, for jeg er ikke i nærheten av å være på et godt sted i livet. De gode minnene blir hånlige smil fra fortiden. Igjen, skyldfølelse. Igjen, følelsen av håpløshet og tomhet når jeg prøver å se framover. Selvhatet brenner. Blir liggende å gruble i det uendelige.

Kjenner at jeg mangler energi, men jeg klarer ikke å sovne for å hente inn energien igjen. Dette er ikke gode tegn. Har allerede vært bekymret for at jeg skal få en hypomani, men jeg er deprimert samtidig. Det er vel tendenser til mixed state, noe som er utrolig frustrerende. Det er opp og ned samtidig, ekstremt raske humørsvigninger og generell frustrasjon på alt i livet.

«”Mixed state”. Denne tilstanden preges av både depressive og maniske symptomer på én gang. I det ene øyeblikket er personen høyt oppe, snakker livlig og er full av energi og optimisme, for plutselig å bryte sammen i gråt, gi uttrykk for at alt er håpløst og at de har lyst til å gjøre slutt på livet.» –Lommelegen.no

«The deep despair and hopelessness of depression often occurs simultaneously with the increased energy, and impulsivity seen in mania. Thoughts often race as in a manic episode, but the content is often dark and full of pessimism, worry, guilt, and self-hatred. Anxiety is also often a prominent feature of mixed mood states, evidenced by an increase in panic attacks and compulsions. Many persons with bipolar disorder describe mixed episodes as feeling much worse than either mania or depression alone.» – Kilde

Kjenner meg veldig igjen i disse beskrivelsene. Det er en slags mørk energi og rastløshet i meg, en dragning som jeg har beskrevet tidligere. Tror kanskje medisinene demper det litt eller så har jeg bedre kontroll enn hva jeg gir meg selv kreditt for. Jeg skal vel ha kudos for at jeg kjenner faresignalene, må bare finne ut hva jeg skal gjøre med de. Føles som jeg er på randen av et sammenbrudd, en totalkollaps. Det skremmer meg, for jeg skal til Kreta på Lørdag. Jeg KAN ikke bli værre nå, og jeg kan ikke være i denne tilstanden der nede. Skal tross alt dele hotellrom med mamma og lillebror i 2 uker, det blir umulig for meg å skjule det.

Den farlige delen av meg, det er det jeg har kalt det i behandling, skremmer meg. Den farlige delen av meg tar ingen avgjørelser, handler bare på impuls. Den farlige delen av meg står opp midt på natten for å sminke seg og hviske mørke ting til speilet. Det er den delen som planter idèer om selvskading og selvmord. Vanligvis børster jeg det av meg rimelig kjapt, men det er ikke så lett nå for tiden.

Jeg går altså rundt med denne mørke rastløsheten og søvnmangel. For å bruke en kjent klisjè, så er det som å ha et monster inni meg som vokser. Har lovt meg selv å ikke gjøre noe før etter ferien, altså om 1 måned. Men kan jeg virkelig bare bestemme meg for at jeg ikke har tid til å bli syk før om en måned? Nix, jeg kan ikke det. Jeg kan gjøre mitt ytterste for å holde på beslutningen om å ikke skade meg selv, men om psykosen og galskapen virkelig skulle komme krypende er det ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Så jeg begynner å få litt panikk nå, leter etter nødutganger. Angrer på at jeg sa ja til å dra til pappa rett etter Kreta-turen. Hadde jeg bare fått noen uker hjemme først kunne jeg tatt kontakt med Østmarka og fått hjelp. Går igjennom hvordan jeg kan sno meg unna, men jeg kan ikke. Pappa bor selvfølgelig i ei knøttlita bygd i Finnmark, så hvis alt virkelig går galt er nærmeste psykehus Åsgård i Tromsø, 8 timer med bil unna.

Prøver å være rasjonell. Det kommer ikke til å skje noe, og dersom jeg blir mye værre så finnes det alltid løsninger. Jeg har reiseforsikring, så i teorien skal det dekke hjemreise og slikt hvis det blir aktuelt. Ser selv at jeg overdramatiserer og at det sannsynligvis kommer til å gå bra, men angsten river i meg. Sannsynligvis blir jeg bedre av å møte familien og å reise. Sannsynligvis.

Jeg ser at dette innlegget er utrolig ustrukturert, men jeg har ikke så god struktur på tankene. Tanketoget raser gjennom hodet mitt og jeg henger bare så vidt med i svingene og prøver å få det tastet ned. Det er bare 2 dager igjen, jeg skal klare å holde ut til da. Hvis jeg ikke er bedre ved hjemreise drar jeg ikke til pappa. Det høres fornuftig ut. Kan i hvertfall utsette turen oppover hvis jeg fortsatt føler meg sånn. Ok, da sier vi det sånn.

Hello Oslo

Heisann godtfolk. Nå er jeg trygt installert hos Onkel i Askim. Har hatt skikkelig bloggeabstinens, tror det må være første gang jeg har notert ned stikkord for hva som har skjedd sånn at jeg skal få til å fortelle det på bloggen. Haha, artig med hobbyer.

Jeg kan fortelle at bussturen gikk sånn halvveis greit. Hadde ikke sovet natten før, ble utålmodig og gikk ned på busstasjonen 2 og en halv time før bussen gikk. Det var noe unødvendig da bussen ikke «åpnet» før 20 min før avgang. Idèen var at jeg skulle slite meg såpass ut at jeg kom til å slokne med en gang jeg kom på bussen. Det skjedde ikke. Det som skjedde ble at jeg ble helt usannsynlig kvalm, og måtte gå på do i bussen å brekke meg. Det var helt for jævlig, vurderte å be sjåføren om å stoppe sånn at jeg fikk gå av og dra hjem igjen. Helt krise. Antagelig var bare kroppen min utmattet etter lite/ingen og dårlig søvn de siste dagene, så etter en og en halv time klarte jeg å sovne, som en stein. Våkna litt innimellom og jeg så alltid en Statoil stasjon og en rundkjøring. Nok om bussturen, den var slitsom.

Så kom jeg til Oslo og fant toget til Asker hvor Onkel henta meg i sin nye røde, fantastiske, Think EL-bil. Da vi satte oss inn sa jeg

THINK

at jeg syntes det var stas å sitte i EL bil og at jeg aldri hadde gjort det før. Da ga han nøklene til meg og insiterte (tross alle mine motsetninger) på at jeg skulle kjøre. Han ville nemlig spise opp isen sin. Jeg fikk litt hetta, liker ikke å kjøre andres biler når de

sitter på, blir så nervøs. I tillegg viste jeg ikke veien, og det var automatgir…Men jeg klarte det kjempefint, og det var morro å kjøre den knøttlille bilen. Den lager nesten ingen lyd og sklir bortover veien. Så nå ønsker jeg meg sånn bil jeg også 🙂

Ellers har det gått i god mat og avslappede samtaler her hos Onkel. Selv om jeg ikke kjenner de så god, og var litt nervøs for å bo hos de går det veldig greit. De vet ingenting om sykdommen min, og hvertfall ikke noe om selvskadinga, så jeg må gå med pulsvarmere eller langarmer, noe som klør og er varmt. *forbanna unødvendig av meg*. Men snakka litt med Tante i dag og fortalte henne om det, og hun var veldig forståelsesfull, hun vet jo om pappa og at han er syk og sånt, så hun hadde sine anelser. Så sa hun at hun hadde sett arrene min i fjor da jeg var på besøk hos de. Det er OK, men jeg vil fortsatt sjule de her. De har to barn, ei jente på 10 og en gutt på snart 16.

utvider

I dag var jeg å registrerte meg og fikk frivilligarmbånd, pluss masse merch-stash. Blandt annet ei dritkul veske. Skal legge ved bilde. Så Var jeg innom Bodymap og kjøpte utvider på 4mm for 5mm nekter å gå inn. Tenkte jeg skulle jukse og hoppe fra 3-5mm men det gikk ikke. 4 mm skled rett inn, no problem.

Øya vesken

Så har det vær grillings i dag. Været har vært fint, men det er lovet regn til i morgen og i overimorgen som er ganske kjipt siden jeg skal være vakt og utendørs i 13 timer…hurra….

Blir litt sånn av og på med blogginga denne uken, men skal få lagt til innlegg når jeg kan 🙂 Kan mede at jeg har det BRA og gleder meg stort til hele uka. Lenge siden jeg har gledet meg til neste dag 🙂 Håper dere også har det like fint.

Så nok om meg, hvordan har DU det?

På jobb

Da var jeg tilbake på jobb etter 3 ukers ferie, og sant skal sies at det er litt godt. De tre siste ukene har jeg ikke gjort noe fornuftig, bare tilbrakt tid sammen med familien og slappet av. De siste 5 dagene har jeg vært hjemme og ikke hatt noe å gjøre, og for meg er det noe av det værste. Så jeg er glad for å være tilbake hos mine kjære kolleger.

Jeg må også tilstå at jeg hadde det vanskelig i går kveld. Ensomheten tok overhånd og det var ingen å ringe. Tok meg en lang gåtur, men det hjalp heller ikke. Da jeg kom hjem satt jeg lenge i sofaen og bare stirret ut i lufta og plutselig oppdaget jeg at jeg satt og trigget meg selv til selvskading. Deppresiv musikk, leste gjennom gamle triste dikt og tekster, så på bilder som bringer fram vonde minner. Så satt jeg plutselig der da, med barberbladet i hånden og stirret intenst på armene mine. Jeg sa til meg selv «det er sommer, du vil ikke gå rundt å være nødt til å skjule dette på jobb. De siste sårene har nettopp grodd, du vil ikke dette, du er ikke så syk, dette er bare tull og tvangstanker.»

Og det hjalp, jeg styrte unna!! Det er ikke ofte jeg klarer å hindre impulsen når den først kommer, vanligvis sveiper den bare over meg uten at jeg rekker å reflektere. Det er en så bitter-søt følelse, en avhengighet. Men denne gangen klarte jeg å tenke et skritt lengre, jeg klarte å tenke konsekvens! Jeg kastet fra meg barberbladet, tok medisiner og gikk å la meg for å høre på lydbok. Lydbøker er geniale, de gir meg ikke mulighet til å tenke meg bort i kaoset mitt.

Selvfølgelig forsov jeg meg til jobb i dag, første dag tilbake etter ferien og jeg kommer en time for sent. Jeg skulle begynne kl. 14.30 og våkna ikke før de ringte etter meg kl 14.45. Det er pinlig, men det gikk greit 🙂 Jeg er fornøyd med dagen.