De siste dagene har vært ganske gode. Finnmark viser seg fra sine beste sider. Vi har hatt kjempefint vær og landskapet her oppe er virkelig fantastisk. Det er som å bo i en Norgesreklame. Har tilbragt en del tid sammen med onkelen min, noe som alltid er koselig. Pappa er i relativt god form. Har det så bra at jeg nesten vurderer om jeg skulle flytta nordover. Kanskje ikke helt ut hit til bygda, men kanskje til Alta, det er bare noen timer unna. Så kunne jeg hatt litt distanse i hvertfall. Vet at dette er galematias-planer. Det er mange realiteter som kommer til å slå hull på den bobla.
- Psykiske helsevernet her oppe er ganske dårlig etter det jeg forstår. Nærmeste psykehus er i Tromsø, altså Åsgård.
- Alta har ikke sykehus engang, bare en helsestue, så dersom jeg skulle bli virkelig dårlig, enten selvpåført eller ikke, blir det fly eller båt til Hammerfest.
- Å ha pappa i nærheten er fylt med stor risiko for at jeg skal «fikse» livet hannes og tar på meg alt for stort ansvar for han. Deretter kommer skyldfølelsen. Jeg har ikke vært i nærheten av han når han har vært syk siden jeg var lita, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde takla det om han ringte og trua med selvmord, eller dukka opp på døra full av trusler og sykdom.
- Det å bo nært familie betyr at de kommer til å få vite mer om meg og sykdommen min. Dersom jeg blir innlagt, finner på noe tull eller skader meg er sjansen for at de får vite det stor. Avstandene er store her oppe, men ingenting reiser fortere enn et dårlig rykte.
- Har ingen venner her oppe bortsett fra familie
- Mørketida og all snøen. Synes det er ille nok i Trondheim.
- Somrene er som regel ikke-eksisterende
- Langt unna alt annet i verden og dyrt å reise
Positive ting med å flytte til Finnmark:
- Kanskje er det ikke så ille å ikke ha et psykehus med masse minner rett i nabolaget. Kanskje hadde det vært godt å rive seg litt løs fra psykiatriens klamme hender. Det finnes jo fortsatt DPSer og helsestue. Kanskje ville jeg blitt sterkere og mer selvstendig av det.
- Mer tid med farssiden av familien min. Har hatt lite av det, har blitt med noen besøk i året. Onkelen min har hvertfall lyst til at jeg skal flytte oppover.
- Får skrevet av deler av studielånet mitt ved å bo i Finnmark. Opp til 10% i året tror jeg.
- Det å bo nært familien kan jo være positivt også. Kanskje vil det holde meg mer tilbake i forhold til selvskadingen og utaggering.
- En sjanse til en ny start i en ny by. Liker litt det samholdet som er her i bygda, alle kjenner alle. Det er både negativt og positivt.
Så hva er konklusjonen? Ikke vet jeg. Ser både fordeler og ulemper. Akkurat nå føles det ikke som en halvgal idè. Er ikke akkurat kjent for å ta de beste avgjørelsene. Kanskje er bare løsningen å komme oftere på besøk?
Nerve 