Stress

Er fortsatt i Finnmark, men ballen har begynt å rulle i forhold til flytting. Har sagt opp leiligheten min, avlyst diverse behandling, sendt mail til saksbehandleren min på NAV og fastlegen min. Ennå er det en million ting som gjenstår som jeg må fikse. Noe av det viktigste er å sikre at jeg har et behandlingstilbud i Bodø som jeg kan starte på rimelig kjapt.

Hele denne greia er utrolig skremmende. Har ikke hatt noen storflytting siden jeg flytta fra Bodø som 12 åring, og da var det jo Mamma som ordna med alt. Nå er det andre boller. Har satt flyttedatoen til rundt 15. September takket være den fantastiske husværten min. Så jeg har nøyaktig en måned til å avvikle alt i Trondheim, finne ut hvordan jeg skal gjøre det i Bodø og komme meg oppover.

Det er skummelt å reise fra alt som er kjent og kjært og de få vennene jeg har. Men dette føles som en riktig avgjørelse. Det føles som en lettelse, og jeg gleder meg. Hadde aldri trodd at det skulle komme til dette, men det har det altså gjort. SKUMMELT!

Reklame

Gjemsel

Innser at jeg leker gjemsel med meg selv. Har gjemt meg i Finnmark, langt unna livet mitt i Trondheim, langt unna virkeligheten. Langt unna postkassa med alle regningene og brevene jeg vet venter på meg. Langt unna NAV kontoret, Nidaros DPS, Østmarka og fastlegen min. Prøver å glemme alt i Trondheim, kjenner at jeg bare vil være borte fra den byen, noe som er en trist annerkjennelse. For jeg er jo så glad i den byen, men jeg begynner å lure på om mine dager der er talte. Kanskje er det på tide å reise videre. Aner ikke hvor jeg skulle dratt. Bodø, Tromsø, Alta og Oslo er alle aktuelle alternativ.

Men det nytter vel ikke å rømme. Hverdagen vil uunngåelig innhente meg uansett hvor jeg flytter. Kjenner bare hvor godt det er å være borte fra alt styret og ensomheten nå. Har det fint her hvor jeg er nå, men det begynner å bli litt kjedelig. Er ikke så mye å gjøre. Dagene går med på å sitte forran macen, TVen, spise litt, kanskje kjøre en tur eller gå en tur. Nå har pappa begynt å bli mer deprimert også og det er litt slitsomt. Han blir så negativ og sint av det. Begynner å tro på all slags konspirasjonsteorier og sammensvergelser. Så jeg prøver å trekke meg litt unna, og det går greit. Har tilbragt en god del tid sammen med onkelen min, og det er jo alltid koselig 🙂