Nok en ydmykelse fra psykiatrien

Faen altså jeg skal vist ikke få en eneste bra dag. Den plassen her er helt syk! Jeg kan ikke fatte å begripe!

Hadde en fin dag i praksis, dro «hjem» tidlig fordi det var lite å gjøre. Så var venninna mi fra akuttposten kommet ned hit, og vi har hatt «røykapauser» sammen. Snakket lenge med både mamma og bestemor i telefonen, det var koselig. Alt i alt en av de bedre dagene jeg har hatt så langt. Helt til nå.

Kveldskontakten min banket på døra og ville ta en prat. Hun sa » Det er observert at du går rundt i t-skjorter, og det har du ikke lov til.» Jeg ble helt lamslått, satte meg ned og klarte ikke å si noe. «Du er nødt til å dekke deg til, du får ikke lov til å gå i t-skjorte. Selvskading er smittsomt ved du, og du trigger andre ved å gå rundt i t-skjorte» (For the record så har jeg ingen synlige arr eller sår nå, bare bandager rundt begge armene).

Jeg begynte selvfølgelig å grine umiddelbart. En del av meg hadde lyst til å brøle ut «Hva med anorektikerne, de får lov til å gå i thigts og trange klær, hva om jeg kutter meg i ansiktet, skal jeg gå med burka da? Hva om det er synlig i ansiktet mitt at jeg har grått? Hva om jeg ser trist ut? HVA DA?!» Men jeg sa ingenting, satt bare å gråt. Klarte til slutt å kvekke ut av meg at jeg håpet jeg ikke hadde trigget noen andre til å skade seg og at dette var det første jeg hadde hørt om dette. Svaret hennes var «Det står i rapporten at du har blitt observert flere ganger i bare t-skjorter, og det er en husregel av selvskadere ikke får vise arrene sine. Det står at du har blitt informert om dette».

Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hun ville prate med meg. «Hvordan føler du deg nå?» Hun sa at det ikke var min feil at jeg ikke var blitt informert, en rutinesvikt. Jeg klarte ikke å ta henne seriøst. Hun trodde jeg var lei meg fordi jeg hadde brutt reglene, men jeg var lei meg på grunn av reglene, den nedverdigelsen jeg følte er ubeskrivelig. Tilslutt klarte jeg å få henne ut av rommet ved å si at det gikk greit og at det kom bardust på. Deretter gikk jeg på badet og la meg på gulvet og hulket i en halvtimes tid. Da jeg reiste meg opp og så meg selv i speilet klarte jeg bare å føle hat og forakt ovenfor meg selv. Ovenfor denne plassen. Hvisket ut med ru, gråtkvalt stemme «Jeg hater deg» til mitt eget speilbilde.

Dette er det desidert mest ydmykende jeg har vært med på i mitt liv. Det er ikke sånn at det er lett for meg å gå i t-skjorte, jeg skjuler armene mine når jeg er i praksis. Det er ikke lett å skjule armer som gjør vondt hele tiden. Jeg går ikke rundt å stikker bandagene mine i trynet på folk. Jeg har så vidt vært ute i fellesarealene fordi jeg har sånn angst. Dette handler om mitt menneskeverd, min integritet, min selvfølelse. At jeg ikke skal få lov til å gå i t-skjorte er faen meg noe av det mest latterlige jeg har hørt i mitt liv, og det ødela noe inni meg. Den siste delen av selvrespekten min tok farvell, og nå klarer jeg ikke å gå ut av rommet. Jeg føler meg ironiskt nok naken, ydmyket og sett ned på. Det har bare vært dritt her, jeg klarer ikke å forholde meg til alt dette. Jeg klarer ikke lengre å være rak i ryggen og tenke «fuck you» til de som dømmer meg, jeg har nå blitt dolket i ryggen av hjelpeapparatet nok en gang. Og selvhatet bare vokser og vokser

Reklame

Skuffa, sint og redd

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på Torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var «Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…» Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun » Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…» Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble «Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?» Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel «Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!» Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

«Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme» Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, «Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt». Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte «Farvell». Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!