Tag Archives: frustrasjon

Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

5 kommentarer

Filed under Hverdag

Flytte igjen?

Begynner å bli ganske urolig i kroppen nå. Er bare 1 uke til jeg skal reise hjem til Trondheim. Trodde aldri det var noe jeg skulle komme til å grue meg til. Men det gjør jeg altså, får lyst til å gråte bare ved tanken. Livet mitt begynner å føles som et fengsel. Jeg sitter fast i Trondheim, uten jobb, fattig som ei kirkerotte og ingen tro på framtiden. Når jeg kommer tilbake må jeg begynne å stresse med å finne jobb. NAV har pålagt meg arbeid med bistand, noe jeg ser på som et kollosalt nederlag og jeg får lyst til å grine av det. Har bare lyst til å leve livet og klare meg selv. Er så lei av å bli dratt avgårde i opp og nedturer at jeg har ikke ord. Har bare lyst til å gråte og hyle, men klarer ikke det engang.

Kanskje burde jeg flytte nordover. Nærmere familien, men jeg er redd for at de skal gjøre meg gal. Kanskje jeg burde flytte til Harstad. Det er midt mellom Mamma og Pappa, pluss at jeg har ei venninne der…Hm…Nei, jeg vet ikke. Som jeg har sagt før, så blir man jo innhentet av hverdagen uansett hvor man flytter. Jeg kommer ikke til å automatisk få det bedre ved å flytte. Det kan til og med bli værre. Trondheim er jo en relativt stor by med mange gode tilbud. Alternativene er jo mindre byer. Det er så mye både på pluss og minus sidene. Det jeg er mest redd for er å bare bli sittende helt alene. Noe jeg allerede gjor i en stor grad i Trondheim.

Baaaah. Vanskelig å ta avgjørelser!

2 kommentarer

Filed under Hverdag

The world is a vampire

Nok en dag på asylet. Klarte ikke tanken på å komme meg ut i praksisen i dag. Veilederen min har prøvd å ringe flere ganger ser jeg, men jeg har ikke klart å ta telefonen. Sendte henne en melding og sa at jeg kom i morgen og at jeg var på sykehus, men at det ikke var noe alvorlig. Får meg ikke til å si ”hei, jeg er innlagt på psykiatrisk og har det for jævlig i dag. Men i morgen er jeg sikkert i form til å lære og ha brukersamtaler…” Nope.

Så ble jeg langsomt halt ut av søvnen av pleierne og fikk samtale med behandleren min og overlegen. Det var ganske frustrerende. DPS ville ikke ha meg, så jeg fikk avslag derfra. Jeg får ikke medisin X, uansett hvilke argumenter jeg kommer med så virker det som de har bestemt seg for at noe lindring av symptomene, det skal vi ikke ha noe av. Spurte om ECT behandling, det mente de heller ikke var noe lurt. De mener at jeg bare må ”stå i det” og ”lære meg å leve med smerten” og å vente på at medisinopptrappingen skal få effekt. Noe som kan ta uker og måneder. De har sikkert gode og fine medisinske argumenter for de avgjørelsene, men det føles ikke noe lettere for meg å takle angsten og depresjonen av den grunn. Har brukt medisiner mot depresjon og angst siden jeg var 14 år og mener at hvis noe skal ha effekt på meg, så burde jeg ha truffet på det til nå. Har mistet litt troa på at jeg noensinne kommer til å bli stabil og velfungerende.

Så fikk jeg høre at de har søkt meg inn på et rehabiliteringssenter, hvor jeg skal være over lengre tid for å klare å komme meg ut i samfunnet knirkefritt igjen. Vet ikke helt hva jeg synes om det ennå.

Er bare fylt av frustrasjon for det virker ikke som om noen her tar meg seriøst når jeg sier at jeg vil kutte meg opp, eller har angst. De virker så blasserte og skeptiske. Får også en følelse av at de ikke mener at jeg trenger medisin X i det heletatt og faker angsten for å få medisiner. Så etter samtalen i dag ble jeg ganske dårlig, men har gitt opp å snakke med noen her om det, så jeg gikk å satt meg på rommet alene for å pønske ut noe. Da kom en av pleierne jeg ikke har hatt så mye kontakt med inn og spurte om alt gikk greit for jeg så så utfor ut. Fortalte henne altsammen, om at jeg føler at jeg ikke blir tatt seriøst. Hun sa hun skulle skrive det ned i rapporten for dagen slik at det kommer videre til behandleren min, kontaktpersonene mine og overlegen. Det føltes litt bedre, men frustrasjonen har ikke gitt seg. Føler at jeg må kjempe sånn for å få hjelp. I sykemeldingen som jeg fikk i dag står det: ”Bipolar lidelse, aktuell episode mild/moderat depresjon.” Det er så ekkelt å lese sånn når jeg føler at hele verden min raser sammen, så ser de på det som et spytt i havet.

Spurte også behandleren min om råd i forhold til praksisen da jeg synes det er i en etisk gråsone at jeg er i praksis når jeg er såpass syk, pluss at jeg ikke tror jeg kommer til å takle det, er så sliten og lei av at alt skal vøre en forbanna kamp hele tiden. Hun mente at det var best at jeg fortsatte i praksisen og mente at jeg kom til å ”koke i min egen suppe” dersom jeg ble langtidssykemeldt. Det er vel og bra det, men da må de jo for faen hjelpe meg sånn at jeg klarer praksisen da.

Kjenner jeg blir så sint og så matt samtidig.

Ellers så har det vært fint vær og jeg har sittet litt ute. Er mye sammen med en venninne av meg som også er innlagt her, tror ikke jeg hadde holdt ut hvis det ikke hadde vært for henne.

2 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Dårlig dag

I dag våkna jeg kl 20.45…jepp. Da hadde jeg sovet i 15 timer. Sto opp og så at sjefen min hadde sendt melding, og var litt irritert for at jeg ikke hadde kommet innom med sykemelding ennå. Så jeg tok bussen og gikk ett stykke i pøsregnet, så jeg ble våt inn til beinet.

På tur hjem skjekka jeg kontoen fordi jeg måtte på butikken. Der var det jaggu tomt. Så det ble bare kjøpt inn en middag. Vel hjemme igjen er katta sjuk i hodet og går bare rundt og mjauer. Jeg aner ikke hva han vil. Han har mat, drikke og reint do. Ikke vil han ha kos, og jeg har ikke energi til å leke med han. Han går meg på nervene.

Så snubler jeg innom finn.no og hybel.no for å se om jeg kan finne meg en plass å bo. Har bare en måned på meg, men det er ikke en jævla leilighet å finne som jeg kan ha råd til. Masse kollektiv, men keg kan ikke bo i kollektiv. Hvis jeg bor i kollektiv kommer jeg til å gå rundt med angst konstant, jeg haar erfart det tidligere. Så nå er jeg så nært å gråte som jeg har vært på ett år. Jeg er lei av alt. Det er mørkt og jævlig ute, noe som minner meg om at høsten ikke er langt unna. Så mye for positiv tenkning.

Forresten så er det i dag nøyaktig ett år siden jeg ble singel, og 3 år siden jeg møtte eksen min for første gang…

Til helvette med alt!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized