Jeg er ikke så sint på meg selv som jeg burde være for tilbakefallet i går. Tenker at de 32 dagene var et helvette å komme seg igjennom, at jeg er under så utrolig mye press for tiden. Lurer meg selv til å rettferdiggjøre og legitimere det jeg gjorde.
«Det ble jo ikke noen dype sår, bare risp» «Det var jo lenge siden sist» «Det kunne værst værre» «Du har fortjent det, så flink som du har vært å holde deg i 32 dager. Litt belønning må man jo ha.»
Belønning? Ser jeg virkelig på det å skade meg selv som belønning? Tydeligvis, det er i hvertfall sånn jeg føler det. Skulle ønske jeg kunne finne tilbake til hatet jeg har ovenfor det. Jeg vil ikke ha den holdningen at selvskading er noe som gjør livet mitt enklere. I det korte løp føles det sånn, det tar bort smerten inni meg, det lar meg utagere og få en slags avslutning. I det lange løp er det lureri å tenke sånn. Vrangtankene forsøker å lure meg, hvisker søte ord i øret mitt. «Du kan jo bare si til alle at du har senebetennelse og gå med håndleddstøtte resten av livet, det går fint» «Ingen trenger å finne ut av det» «Alle har sin måte å mestre depresjon og angst på, dette er din».
Jeg vil at disse tankene skal gå bort, men de insisterer på å lokke og lure meg. På mandag begynner jeg i praksis, og jeg kan ikke fortsette med disse tankene. Jeg skal tross alt være istand til å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner.
Hadde jeg hatt fornuft hadde jeg i det miste forsøkt å stå opp tidlig i dag og prøvd å kommet meg til legen. Fortalt henne om hvordan jeg har det for tiden, at det er vanskelig å kjempe mot vrangforestillingene. Istede sov jeg til klokka 17.30 0g fortsatte dagen alene i leiligheten. Jeg trenger et vendepunkt.
Så for å gå over til noe helt annet, så har jeg plukket opp gitaren igjen. Hadde gitar som hovedinstrument på musikklinja og spilte i 5 år. Så fikk jeg gitaren i vrangstrupen etter eksamen i 3.klasse og har såvidt spilt siden da. I dag satt jeg i en times tid og kosa meg med å spille igjen, og det føltes utrolig godt.
Nerve 