Er du psyk?

Jeg ville skrive dette innlegget etter å ha lest dette innlegget av bloggeren Dystopika Kaotika.

Jeg er selvskader, noe som er bleeding obvious (no pun intended) for alle de som har sett armene og lårene mine, og lest denne bloggen. Jeg bærer mine arr og mine «bevis» på min sykdom utenpå kroppen. Svaret på hvorfor jeg begynte med det, er jeg ikke helt sikker på om jeg kjenner helt 100% og det er nok flere årsaker til det. Èn grunn, som jeg skal skrive om i dette innlegget, er at det er et rop om hjelp. Jeg beskrev selvskading for en tidligere venninne engang slik

«Det er som en slags mental tinitus. En intens sus eller piping som du må få stanset. Du vet du trenger hjelp, men du vet ikke hvordan eller hvor du skal be om det. Du vet ikke om de vil tro deg, fordi du er jo så flink på skolen og ressurssterk. Du vet at smerte distraherer deg og gir deg andre ting å tenke på. Pipingen slutter når jeg kutter meg.»

Jeg har også hatt flere intoxer som jeg har begrunnet med mer eller mindre disse ordene. Det er selvfølgelig en dårlig måte å gjøre det på, men på mange måter er det et rop om hjelp. I innlegget jeg nevnte tidligere sier hun at hun er redd for å ikke bli tatt alvorlig i psykiatrien fordi hun ikke har noen «synlige» bevis på at hun har det vanskelig. Noe som sier ganske mye om (psykisk) helsevesen.  Jeg har selv erfaringer hvor jeg føler jeg har måttet overbevise leger om at jeg trenger hjelp, og faktisk er syk. Desverre var min måte å gjøre det på svært destruktiv.

Jeg var inne i en veldig dårlig periode for ett år siden. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd som var veldig vanskelig, og et overgrep. Jeg gikk til behandling hos DPS omtrent en gang i uken, men hadde mye problemer med å møte opp. Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg er syk. Jeg drakk meg sanseløs ute på byen, og på vei hjem gikk jeg innom 7/11 og kjøpte engangshøvler. Så gikk jeg ned til elva og kuttet opp håndleddene mine og satt meg for å vente. Etter 10 minutter kom det folk som fikk meg på legevakta, hvor jeg ble sydd sammen. Jeg var på den tiden veldig redd for innleggelse på psykiatrisk avdeling, fordi jeg hadde en dårlig erfaring fra noen år tilbake og sa ingenting om innleggelse til legen. Så dermed ble jeg sendt ut i natten igjen, dritings, gråtende, men ikke lengre blødende.

5 dager senere dro jeg nok en gang ut på byen og drakk meg full. Tok med meg en kar hjem fordi jeg skulle bevise for meg selv at jeg var kommet over overgrepet. Det gikk selvfølgelig ikke bra, og endte i katastrofe (mulig jeg skriver om denne kvelden en annen gang). Enden på visa er ny tur til legevakten for å sy. Nå innser jeg at jeg ikke kan ta vare på meg selv lengre. Jeg har et klart øyeblikk og ser at jeg ikke mestrer hverdagen og trenger hjelp. Så jeg moter meg opp og ber om å få bli innlagt. Tårene spretter ut, og jeg forteller hvor redd jeg er for å bli innlagt, men samtidig hvor redd jeg er for at jeg holder på å ta livet av meg selv sakte men sikkert. Legen sier at det ikke er aktuelt med innleggelse. Etter litt insistering fra min side får jeg en seng i gangen på legevakten, og de ordner time hos behandleren min dagen etter kl. 08.00. Noe som resulterer i at jeg må ta bussen til behandleren min i en pysjamasbukse som er full av blod, i rushtrafikken. Folk som så meg trodde sikkert jeg hadde rømt fra en eller annen instutisjon og hadde gått berserk med en øks. Behandleren min sa også nei til innleggelse, fordi hun mente jeg var såpass ressurssterk og fornuftig at jeg kom til å klare meg.

Dagene gikk og pipingen i hodet mitt ville ikke slutte. Hver gang jeg så meg selv i speilet så jeg sykdommen min som lyste ut av meg, så hvorfor kunne ingen andre se det? Hvorfor ville de ikke hjelpe meg når jeg sa at jeg var redd for alt, hele tiden? Hvorfor trodde de ikke på meg når jeg sa at jeg ikke klarte å være alene i leiligheten lengre? Hvorfor trodde de ikke på at jeg ikke klarte å lage meg mat, vaske eller stå opp av sengen? Hvorfor sendte de meg hjem igjen vel vitende om at jeg hadde mer enn nok tid og skarpe gjenstander til å gjøre mitt eget liv til et helvette? Så fikk jeg besøk av en venn av meg som ga meg fighter viljen tilbake, og etter å ha snakket med han satte jeg meg ned å lagde en plan. Nå skulle jeg bli tatt alvorlig, til helvette med dem! Jeg satte på A Perfect Circle på iPoden og begynte å gå mot sykehuset. I lomma hadde jeg et barberblad jeg hadde laget en mothake på. Da jeg kom inn i resepsjonen ble jeg spurt om hva problemet var, og jeg svarte som jeg hadde planlagt : «Jeg vil fortsatt ikke leve, så jeg er tilbake.» Jeg måtte vente en time i venterommet, men det gikk greit, nå hadde jeg en plan som jeg måtte gå igjennom.

Da navnet mitt endelig ble ropt opp gikk jeg inn og ventet på legen. Da han viste meg inn på kontoret satte jeg meg ikke, men tok fram barberbladet og satte det mot håndleddet og sa «Jeg vil dø. Vil du legge meg inn nå?» Jeg hadde halveis håpet at han skulle si nei og le av meg slik at jeg hadde en unnskyldning til å gjøre det og ramponere kontoret hans, som jeg hadde som plan B. Men han ble veldig stiv og blek i ansiktet, svarte ja og ba meg gi han barberbladet. Jeg ba han om å love meg det før jeg ga han det. Da jeg endelig satte meg og han ringte til vakthavende på psykehuset begynte jeg å strigråte.

En venn av meg har hatt en angstdiagnose i omtrent 10 år. Da han ba om henvisning til DPS i år fikk han avslag, han var ikke syk nok.  Bloggeren som jeg har nevt flere ganger i dette innlegget fikk også avslag på sin henvisning med ønske om utredning. Ingen av disse er selvskadere. På min jobb ble jeg nødt til å ringe etter lege for en psykotisk bruker, og sykepleieren i telefonen møter meg med sarkasme og spydigheter. Ikke før jeg hadde insistert og trukket i mangfoldige tråder ville hun sende lege opp til oss. Han hadde sansynligvis tatt livet av seg den kvelden om ikke jeg hadde fått hjelp.

Og jeg vet det er mange flere der ute som sliter med å bli tatt alvorlig av helsepersonell. Skal det være slik i Norge anno 2010? Hva skjedde med de lovede løftene psykiatrien skulle få, både faglig og økonomisk? Hva skjedde med løftet om å sette igang en holdningsendring? Skal man være nødt til å stå på legevakten og true med selvmord før man blir tatt alvorlig? Psykiske lidelser kan man ikke se, ingen blodprøve, scanning eller fysisk test kan gi en bekreftelse eller avkreftelse. Det er noe man må fortelle om, og bli trodd på. Man må faktisk gå inn i en «selger-posisjon» ovenfor helsepersonell for å bli tatt alvorlig. Vi må «selge» historien vår til dem for å få hjelp fordi vi ikke alltid har fysiske symptomer. Ikke alle helsepersonell er like ille, men til en viss grad gjelder dette for alle. Vi som er psykisk syke kan ikke gjøre noe for å bli trodd annet enn å fortelle historiene våre, la livet løpe sin gang, og for de av oss som er sebrapiker eller de som har spiseforstyrrelser har vi en liten fordel i å kunne vise til fysiske bevis. Det henger ikke på greip, og jeg har stor forståelse for alle som er redd for psykiatrien, for å bli satt under lupen. Det er ikke en fin posisjon å være i. Jeg innrømmer herved at sist jeg kuttet meg selv var det fordi jeg ville bli innlagt og ikke trodde jeg kom til å få innleggelse med mindre jeg «hadde noe å vise til».

Dette innlegget er ikke ment som en avskrekning mot å søke hjelp eller å begynne å kutte seg for å bli tatt alvorlig. Det er ment som en kritikk av helsepersonell jeg har møtt og hørt om. Det er ment som en uttalelse, mine følelser rundt det å søke hjelp. Ikke kutt deg eller la være å oppsøke hjelp dersom du har det vanskelig. Ha tålmodighet og ståpåvilje, for det viser seg at man må være frisk for å være syk.

Reklame

Selvskading

Jeg begynte å skade meg selv da jeg var rundt 12-13 år. Da var det veldig «uskyldig» rispet meg litt her og der, løp til beina ikke klarte å henge med lengre og jeg falt.

OBS, sterke bilder hvis du skroller nedover.

Da jeg begynte på ungdommskolen ble det gradvis værre. Depresjonen min ble så sterk og så vond at det føltes som jeg pulserte. Som om jeg, i meg selv, var et stort verkende sår. Rispingen min ble oppdaget og jeg gikk over til å skade meg på lårene istede for på armene. For det var ikke like lett å oppdage. Jeg gikk også over til å bruke barberblad. Mange ganger sovnet seg med barberbladet i hånden på et håndkle på badet eller på rommet mitt. På disse kveldene pleide jeg å sette alarmen min på kl. 06.00 om morgenen sånn at jeg hadde tid å rydde opp før mamma sto opp. I perioder hadde jeg over 200 åpne, verkende sår på lårene.

Det gikk noen måneder og jeg kunne ikke bruke bukser fordi det gjorde så vondt, jeg gikk bare i skjørt og to sorte strømpebukser oppå hverandre. Når ting ble for vanskelig på skolen pleide jeg å stryke en blyant over sårene gjennom strømpebuksa. det var mørke tider. Så fant mamma ut av dette. Hun ble fryktelig redd og lei seg. Hun trodde jeg hadde slutta med det og at «lykkepillene» fungerte. Jeg husker hun sa fortvilt til meg «Hva vil du jeg skal gjøre? Skal jeg fjerne alle skarpe gjenstander fra rommet ditt? Må jeg inspisere kroppen din hver dag?». I panikk tok hun fra meg tegnestifter, gitarstrenger, pyntegjenstander i glass og andre ting det ikke kunne falle meg inn å skade meg med. Jeg var så flau, og skammen brakte med seg et enormt sinne ovenfor mammaen min. Hun hadde ingen rett til å ta fra meg tingene mine, ingen rett til å be om å få se den nakne kroppen min hver dag. Hun gjorde aldri alvor av inspeksjonene og kom tilbake med tingene dagen etterpå og ba om unnskyldning. Men skaden var gjort, jeg var så sint på henne.

Det bar avgårde til behandlere som skulle hjelpe meg med å bli kvitt trangen. Jeg fikk infeksjoner i sårene og måtte gå på antibiotika. Men jeg trappet ned, det gikk lengre og lengre mellom hver gang. Men jeg sleit fortsatt med trangen. De ga meg sovetabeletter sånn at jeg ikke skulle få tid til å skade meg før jeg ble for trøtt.

Så ble det slutt mellom meg og den første kjæresten min rett før jeg ble 18. Den sommeren var første gang jeg måtte sy. Jeg gikk løs på håndleddene i et fortvilt forsøk på å ta livet av meg selv. Panikken grep meg da jeg så hvor mye blod som kom. Gråtende ringte jeg 113, jeg fikk beskjed om å gå til sykehuset for det var ikke alvorlig nok til å komme med sykebil fortalte de over telefon. Så jeg tok en vaskeklut og bandt rundt sårene og gikk i 30 minutter før jeg kom til sykehuset. Der beynte de å skulle sy uten bedøvelse. Jeg nektet. De smilte hånlig og sa at jeg måtte da tåle såpass når jeg nettopp hadde skadet meg selv. Jeg insisterte på bedøvelse og truet med å hyle helt til jeg fikk det. De ville ringe mamma, men jeg sa nei. De var på ferie, jeg var hjemme alene.

Etter den gangen skadet jeg meg bare noen få ganger, og alltid på lårene, fordi jeg var blitt skremt. Men etterhvert fant jeg ut andre måter å gjøre det på. Jeg hadde så mye sinne og aggresjon inni meg og havnet i slosskamp 2 helger på rad. Den siste gangen slo jeg hånda i veggen så jeg brakk den. Dagen etter tok jeg min første overdose på sovetabeletter.

Igjen gikk det noen måneder, men følelsen av et evig tomrom inni meg ble aldri borte, jeg skadet meg selv fortsatt innimellom på lårene. Bare 3 måneder etter den første overdosen, tok jeg en ny. Og her skjedde vendepunktet. Jeg hadde møtt en mann. En vakker, hærlig mann som gjorde meg så lykkelig at følelsen av lykke fylte tomrommet inni meg. Han tok meg med hjem fra sykehuset og jeg bodde hos han noen dager for å komme meg. Deretter var det litt fram og tilbake før vi 2 måneder senere ble kjærester. Å gud, jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var sammen med han. Det gikk 1 og et halvt år uten at jeg skadet meg selv. I perioder ble jeg dårlig, hadde en del angst, pappa ble syk (han er også bipolar), og depresjonen kom av og til tilbake. Men det gjorde ingenting, fordi jeg hadde han; Klippen. Han tok vare på meg, og jeg ville ikke skade meg selv når vi var sammen. Helt til det siste halvåret. Da begynte forholdet vårt å vakle. Han hadde ennå ikke sagt at han elsket meg, og jeg var så redd for å miste han. Jeg slo han, jeg prøvde å kvele han. Og jeg skadet meg selv igjen. Det var en vanskelig tid, vi flyttet fra hverandre og 2 måneder senere ble det slutt.

Jeg skadet meg, masse. Både psykiskt og fysisk. Jeg havnet på legevakten ofte for å sy og tilslutt klarte jeg ikke mer. Jeg ble innlagt på akuttpost. Jeg hadde alltid vært livredd for innleggelse etter å ha hatt en dårlig opplevelse med det, men denne gangen funka det. Sakte men sikkert begynte jeg å stable opp livet mitt igjen.

Så for en måned siden gikk det skeis igjen.  Nå sitter jeg her med 36 sting i armene, og det verker og klør konstant! Jeg har fått problemer med å holde en blyant, og jeg klarer ikke å skrive for hånd lengre. Forhåpentligvis går det over etterhvert, men faren for varige skader er der. Jeg burde vite bedre. Min egen far mistet all følelse i sin venstre hånd på grunn av selvskading. Han mistet evnen til å spille gitar som var gleden i livet hans. Han brukte tusenvis av timer på å lære seg å treffe strengene uten å kunne føle de, men han sliter fortsatt. Han kan ikke holde noe i den hånden, fordi han kjenner det ikke om han mister det.

Så nå har jeg tatt valget. Jeg skal slutte med selvskadingen! Sannsynligvis kommer det tilbakefall, men jeg skal kjempe med alt jeg har mot det. Jeg har kastet alle skalpellene og barberbladene. Heretter blir det bare voksing av legger! Jeg har skrevet ned en liste over alternativer til selvskading og laget meg et armbånd som får en ny orange perle for hver skadefrie dag, og en gullperle for hver måned. Nå skal jeg kjempe selvskadingen ned i støvet, og det skal være jeg som gjør det for min egen skyld. Ikke for en mann sin skyld, og ikke for mamma sin skyld. For min skyld skal jeg kjempe imot!

Selvskading er vondt

Skammen, sårbarheten, arrene og skyldfølelsen må jeg bære med meg resten av livet, og den ryggsekken begynner å bli tung nå. Derfor sier jeg; nok er nok.

Jeg har også erfart at det ikke er alle som jobber i hjelpeapparatet som har særlig stor sympati for selvskadere. Jeg har hørt om leger som nekter å gi bedøvelse når de skal sy, jeg har selv opplevd å møte sarkasme og dårlig behandlig. Det er forfærdelig vondt når man er så svak og hater seg selv så mye, å bli møtt av mennesker som ikke mener du fortjener hjelp. Venner som ikke lengre vil være vennen din lengre fordi de er for redde, de tror du bare vil ha oppmerksomhet, at agendaen din kun er å skape drama.  Fremmede stirrer og noen er så frekke at de kommer bort til deg og spør. Andre kommer med frekke kommentarer.

Selvskading ødelegger mennesker og det er ikke verdt den korte befrielsen det gir. Det lille vinduet hvor du får puste stenges så fort igjen. Det er en avhengighet, en rus. Og det er farlig.

Restart

De siste dagene har ikke vært no særlig. Ble mye tull, særlig på torsdag, da jeg bestemte meg for å dra ut. Endte opp med å bli forfærdelig full, ingen kontroll eller hemninger. Det førte til at jeg skadet meg veldig, og legen satte på 29 sting.

De siste dagene har også demonstrert hvordan det finnes 2 forskjellige måter helsepersonell behandler selvskadere. De som bryr seg om pasientene sine, og de som vil straffe pasientene sine. Da jeg måtte sy på onsdag møtte jeg en sykepleier som tilhørte den siste kategorien. For det første så sa hun ingenting til meg, så vidt hun så på meg. Hun hverken stripsa eller limte noen av sårene, hun renset dem ikke engang, kun de som skulle sys. Og hun limte på kompresser, sånn at teipen satt seg i mange av sårene, og la gasbind over der igjen sånn at det satte seg i noen andre sår.

På torsdag møtte jeg en helt fantastisk sykepleier og lege som tok seg veldig god tid. Hun renset sårene mine skikkelig, limte, stripset, renset og la på ordentlige bandager uten lim, og beskyttelsesfilm over stingene. Jeg spurte om hun kunne bytte bandage på den andre armen også, for det gjorde så vondt. Da hadde teipen og gasbindet begynt å gro inn i sårene. Hun var helt sjokkert over hvor dårlig jobb det var blitt gjort dagen før, og jeg ga henne navnet på sykepleieren dagen før. Hun lovte å ta det opp med henne 🙂

Så var det en tur på psykiatrisk sykehus hvor jeg ikke fikk komme på den avdelingen jeg har vært tidligere. Ble satt på et rom og måtte vente på inntakssamtale i en time. Da var jeg ganske dårlig og begynte å bli fyllesyk, så jeg sovna der. Etter inntakssamtalen fikk jeg rom, og tid til å sove. Men jeg fikk ikke sove, så jeg spurte om jeg kunne få gå ut en tur siden det var så fint vær. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde utgang i det heletatt. Noe som gjorde meg ganske irritert. Måtte sende med penger til en ansatt som dro for å kjøpe snus til meg. Så sov jeg litt, spiste et knekkebrød og begynte å føle meg bedre. Etter noen timer kom en veldig hyggelig og kjekk mann inn på rommet og sa at han var den nye behandleren min. Han var veldig hyggelig, og jeg fikk til å åpne meg litt for han.

Etter samtalen følte jeg meg såpass mye bedre at jeg begynte å få lyst til å dra hjem, men tenkte jeg skulle vente til dagen etter for å være sikker. Tiden gikk og det var ingenting å gjøre. Det var 3 andre pasienter  på avdelingen som ikke hadde kontakt med verdenen i det heletatt, og de satt bare å så på dritt på tv. Så i 20.00 tiden klarte jeg ikke mer og ba om å bli skrevet ut. Jeg lovte å ikke drikke mer alkohol eller skade meg selv, og har time på bipolarklinikken på mandag.

I dag har vært en kjempefin dag. Det er sommer og sol for en gangs skyld i byen min. Har vært på Fairytale Cupcakes, shoppa litt smykker og hårpynt på H&M, spist pizza på peppes og kjøpt meg perler. Skal begynne å lage smykker og selge de. Har laget endel fra før til venner og sånt, men tenkte kanskje jeg skulle begynne å selge de litt 🙂 Muligens kommer det en side på bloggen hvor man kan bestille.

Så sånn er det. Veldig mye humørsvigninger opp og ned, men i dag er jeg glad. Armene værker noe sinnsyk og jeg kan ikke skrive for hånd, har sannsynligvis ødelagt noen nerver eller noe sånt. Men nå vil jeg bare være positiv og gå videre. Har kjøpt meg perler slik at jeg kan lage meg selvskadings-motivasjons-armbånd. Har hørt om det tidligere i flere varianter. Mitt skal bestå først av svarte perler. For hver dag uten selvskading får jeg en orange perle og når det går en måned får jeg en gullperle 🙂

Skal legge ut bilder av shoppingturen og armbåndet senere. Nå skal jeg pusle litt puslespill og høre på lydbok. Jeg har bestemt meg nå! Nå skal jeg bli bedre!