Det er noe alle vet. Uforutsette eller kjente trusler kommer inn i livet ditt og skaper en sving på den rake veien forran deg. Det som du i går tok som en selvfølge, er i morgen en enorm utfordring. I dag kom en sånn ting. Det var ikke noe uforutsett, men en kjent trussel. I dag tapte jeg nok et slag mot selvskadingen.
Det har kommet sigende mot meg sakte, men sikkert de siste dagene, selv om jeg ikke føler meg deprimert. Jeg føler ingen bunnløs sorg inni meg. Ingen stor psykisk smerte som sprenger seg gjennom bevistheten min. Bare tomhet, fullstendig tomhet og ensomhet. Ingenting har utløst dette. Men jeg vet bedre, vet at det ligger ting under overflaten, ting jeg ikke vil tenke på, ikke vil reagere på, har nektet å reagere på i ukesvis. Nå kjenner jeg det. De følelsene som vanligvis kommer før selvskadingen, kommer etter denne gangen. Følelsene og tankene som underbevist har ligget i meg i ukesvis. Enkelte ting som har skjedd i livet mitt i de siste ukene og månedene har jeg låst inne i et hvelv og lukket døren. Nektet å reagere på de, nektet å føle de. Jeg vil fortsatt ikke tenke eller føle disse tingene, så jeg prøver å dytte igjen døren nok engang. Orker ikke å skrive om de engang, kanskje senere.
Sendte melding til jobb og sa jeg ikke kommer i morgen. Jeg vet ikke om det var en god beslutning eller ikke. Noe inni meg sier at jeg trenger å hvile, mens en annen del vil bare fortsette. Trettheten har kommet nå som det er gjort, den som har sviktet meg så mange ganger, nå er den her, 6 timer for sen. Sove nå. Det er nok tid til anger, skam og konsekvenser i morgen. Akkurat nå vil jeg bare sove.