Et svar blandt 1000 spørsmål

I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.

Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.

En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.

Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.

Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.

Reklame

Start

Dette blir mitt første innlegg i denne bloggen, som forhåpentligvis blir en litt mer meningsfull blogg en de jeg har hatt før. De har vært ganske overfladiske, fordi jeg har gått ut med navn, bilder osv. osv. Det vil jeg foreløbig ikke gjøre her. Jeg vil at den skal være meningsfull, og da vil jeg ikke være redd for at framtidige arbeidsgivere og andre luringer skal finne denne bloggen. Foreløbig.

Så hvorfor anonymitet? Jo, det har så seg slik at jeg har diagnosen bipolar, og jeg kunne tenkt meg å skrive litt om hvordan det er og hvordan det påvirker meg, menneskene og samfunnet rundt meg. Kanskje kommer jeg i kontakt med andre med samme problemstillinger som meg, kanskje ikke?

Jeg har lest andre som blogger om psykiske vansker, og det er av og til godt å lese at det finnes noen andre der ute som kjenner på mange av de samme tingene som jeg gjør. Jeg er ikke alene om å ha det tungt. Jeg vil stemme i med de andre stemmene på internett og vise at jeg er også en som er anneledes, så kanskje blir stemmene våre høye nok til at en dag blir tabuet mindre, og hjelpen bedre. Men jeg er ennå for redd til å gi opplysninger om hvem jeg er.

I dette første innlegget vil jeg bare presentere sykdommen min. Hvordan jeg opplever den, og hvordan psykologien definerer den.

Ordet bipolar gir 19 100 000 treff når du søker det opp på google. Her finner man artikler av varierende seriøsitet. Skal jeg tro noen av de er eneste håp for meg å legge meg inn for livet og begynne elektrosjokkbehandlingen sporenstreks. Mens andre mener at jeg bare bør spise litt mer omega 3 så blir det bedre. Spennet mellom disse to påstandene er beskrivende, for det er litt sånn det føles. Når jeg er veldig syk føles det ut som alt håp er ute og at livet er over, mens hvis jeg er i «ekstra godt humør» (hypoman) som jeg liker å kalle det, så tror jeg det bare er å spise mer fisk, så ordner alt seg.

Bipolar lidelse er en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen  opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige  kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Stemningssvingningene vil ofte gi  betydelig ubehag for pasienten og pårørende. Bipolar lidelse vil også  ofte redusere evnen til over tid å fungere godt sosialt, i utdanning  eller i arbeid. » Takk til Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse

Denne sykdommen min påvirker hverdagen min enten jeg vil det eller ikke. Det største vedvarende problemet er at jeg sliter med all slags søvnvansker. Får ikke sove uten hjelp fra medisiner. Jeg har hatt dette problemet siden jeg var lita jente, men etter at jeg begynte av og på med sovemedisiner i en alder av 14 har det bare blitt verre og verre for hvert år. Så jeg har blitt kalt alle versjoner av lat på grunn av dette. Det er ikke alle som forstår at når man tar 3 forskjellige medisiner med rød trekant på, så er det vanskelig å våkne om morgenen og komme seg opp og ut i hverdagen. Mer om det en annen gang.

Jeg er oftest plaget med depresjonene som denne sykdommen gir, og det er de som har etterlatt meg med de værste av de varige mènene. Arr, ting jeg ikke skulle sagt, selvmordsforsøk, innleggelser, overdoser, venner og familie fulle av angst, sinne, og frustrasjon. Utallige venner har trukket seg tilbake fra meg og sagt at de ikke klarer mer. Alle har gode grunner, men det sårer alikevel hver gang. For det er ingen som sier det samme til mennesker med alvorlig astma eller diabetes. Mange av mine handlinger, ting jeg gjør eller sier, kan jeg ikke stå for. Jeg mente det ikke, hadde jeg vært frisk ville jeg aldri sagt eller gjort de tingene. Men det nytter ikke. Alle har sin grense og når den er nådd er det ingen vei tilbake. De trekker seg unna, alle som èn. Det skal være sagt at noen kommer tilbake etter en pause, men de fleste forblir en del av fortiden.

Jeg skulle desperat ønske at jeg var kvitt denne sykdommen, selv om jeg har lest at det er mange som er glade for at de har den. Noen kaller den til og med «manisk-kreativ lidelse». Joda, jeg opplever også de kreative bølgene som av og til skyller over meg, og lykken i å være i «livsrus». Men jeg ofrer det glatt for å slippe depresjonene og angsten. Ingenting er verdt det for meg. Men jeg har forsonet meg med at det finnes ingen kur, ingen piller mot møkkete vann, ingen frelse. Bare medisiner som kan gjøre symptomene enklere å håndtere, terapi som kan gjøre tankene mer systematiske. Men til syvende og sist er det deg selv det er opp til. Ingen kommer og redder deg bort fra det hele med en mirakeloperasjon eller en lykkepille. Alt er opp til deg selv, men du får noen redskaper.

Denne bloggen blir altså min historie om hvordan livet mitt har vært; for å lette på mine egne tanker og kanskje for å gi noen andre en følelse av fellesskap. Det blir en historie om hvordan livet mitt er nå, det er vel det blogger handler om. Og hvordan jeg vil at det skal være. Min evige krig med sykdommen min.