Tag Archives: intox

Are you in?

Tror jeg skal begynne å kalle innleggene mine tittelen på den sangen jeg hører akkurat nå. Denne gang var det Are you in – Incubus

I dag har vært en vindunderlig slappe-av-dag, ihvertfall etter jeg kom hjem fra jobb. Var litt stress på slutten av dagen, så desto viktigere å slappe skikkelig av når man kommer hjem.

Klarte å få et «mini-hekseskudd» i ryggen da jeg kom hjem. Har isjas, noe som betyr at nervene i korsryggen min kommer i klem. Det betyr smerte i ryggen og nedover beina. Ble stående fast i noen minutter uten å klare å bevege meg. Da gjelder det å ta noen pusteøvelser og prøve å slappe av. Jo lengre man blir stående, jo mer anspent blir man. Ond sirkel som må brytes så fort som mulig. Tok 10 min før jeg klarte å gå å sette meg.

Så da rigga jeg meg til i sofaen. Har shoppa litt koseting til leiligheta i dag. Lilla pute, søte te-lysholdere, og duftoljebrenner. Tente masse lys og tok fram en bok. Etter ca 2 timer tok jeg sjansen på å ta en god dusj, og nå skriver jeg blogg. Kort om min dag der altså.

Kjenner på et blaff av følelser i dag. En ekkel bismak av det å leve. En uforklarig ekkel følelse i kroppen. Jeg vet hva denne følelsen heter, og jeg vet hvordan jeg «vanligvis» har taklet denne. Det er angsten og selvskadingsmonsteret som ligger og lurer under overflaten. Det er ingenting som har utløst det, tror jeg. Noen ganger får jeg det bare for meg at jeg vil kutte, uten tanke for konsekvenser, uten noen voldsom psykisk smerte. Det er bare et blaff. Hadde det vært psykisk smerte bak blaffet ville det vært vanskeligere å holde seg unna, men nå går det ganske greit.

6.oktober var sist jeg var på sykehuset (4.okt var sist pga kutting). Måtte faktisk gå tilbake i bloggen for å finne datoen. Har bevist latt være å telle dager. Det var da jeg hadde min første intox på 3 år. Hadde to intoxer i 2007, men har holdt meg unna det siden da. 6.oktober var en del av ei helvettesuke hvor jeg fikk sydd over 100 sting på en uke og tok intox. Det var min «rock-bottom», jeg var en orkan av selvdestruktivitet. En del av meg gjorde alt for å klare praksisen, mens en annen del gjorde alt for å ødelegge.

Det er over en måned siden nå, men jeg føler ikke at det er noen bragd. Jeg bare ble bedre uten å legge merke til det selv nesten. Akkurat som stormen gikk tom for vind, jeg hadde rast fra meg, og det var ikke mer krutt i meg. Føler ikke at jeg fortjener noen ros for at det er gått såpass lang tid siden sist, det har bare på et eller annet merkelig vis vært lettere å gjøre de rette tingene.

1 kommentar

Filed under Hverdag

Ukesoppsummering

Denne uka har vært utrolig turbulent for meg, og jeg har vært gjennom portene til helvette flere ganger. Blitt sugd ned i det store sorte dypet der selvhatet og vrangtankene er de eneste stemmene som bærer.

Uka startet med ny selvskadingsrekord. Nærmere 60 sting i armene. Satt bare på badet på rommet mitt og prøvde alt jeg kunne for stadig å finne bedre vinkler, bedre tak, legge på mer press. Det er helt jævlig når jeg blir fanget i den selvskadingstransen. Det er kun meg og skalpellen/bladet, og sammen danser vi en underlig vals. Alt annet enn selvskadingen kommer i andre rekke, det er kun den impulsen som styrer meg. Fikk ikke noe kjeft av personalet, noe som jeg umiddelbart tok som et dårlig tegn. Her sparer de opp til noe, og jeg hadde rett.

Onsdag hadde jeg en intox. Husker ikke så mye av det. Ser meg selv utenfra med imsdalflaska til munnen, og jeg svelger og svelger for å få ned pillene. Har poppet ut masse piller som ligger i en haug på bordet. Bøyer meg ned for en ny håndfull og stapper den i kjeften. Mer vann, vann som renner nedover kinnene mine. Husker det som man husker drømmer. I glimt, stykkevis, ingen klare detaljer. Ser meg selv med telefonen i hånda, og har på følelsen av at jeg må få til å forklare hvor jeg er. «Bybroa, bybroa» kommer det ut av meg, og en stemme sier hun ikke forstår. Jeg blir fortvilt, trenger hjelp men klarer ikke å forklare. Så er det sort lenge. I følge papirene havnet jeg i en slags koma som jeg gled inn og ut av. Husker ikke annet fra ventrikkelskyllingen enn at jeg var livredd og at pleierne sa jeg var flinke.

Små glimt, som er slitsomme. De kommer til meg helt plutselig. I dag satt jeg og tok en røyk. Plutselig kunne jeg «føle» en oksygenmaske over ansiktet mitt, og et vagt minne om at jeg hadde på meg oksygenmaske demret i bakhodet. Det er ikke et klart minne, mer som en antydning av et minne, en svak bris av hukommelse.

Jeg tror en del av årsaken til at jeg ikke husker så mye er medsinene. Det jeg tok intox på var medisiner man blir trøtt av, dermed sovnet hjernen min og gikk i denne komatilstanden. En annen del har nok også med fortrengelse å gjøre. At en del av meg ikke vil huske. Ikke vil ha noe minne fra den kvelden. Det ligger utrolig mye skam i den opplevelsen, mange små ydmykelser. Man kan ikke ta vare på seg selv, og mister kontroll over kroppen sin. Det er selvpåført, men på en måte ikke. Ja, jeg tok pillene, men nei, det var ikke noe jeg hadde lyst til. Det var alle vrangtankene, alt selvhatet som tok avgjørelsen til syvende og sist.

Da jeg kom til meg selv var jeg fortsatt utrolig trøtt og skled inn og ut av søvnen hele tiden. Innimellom begynte apparatene jeg var koblet til å pipe, eller så kom det pleiere inn for å skjekke det ene eller det andre. Stort sett sov jeg og ristet av meg restene av medikamentene som hadde rukket å sette seg i blodet mitt. Ca. ett døgn etter jeg ble hentet med ambulanse ble jeg skrevet ut av somatisk sykehus og sendt tilbake til dps. Fikk ikke noe kjeft av personalet nå heller. Da skjønte jeg at de virkelig la opp til noe. Skled inn og ut av søvn resten av dagen.

Fredag hadde jeg samtale med behandleren min. Han sa at dersom «selvskadingsfrekvensen» min fortsatte slik var det ikke noe vits for meg å være innlagt hos dem. Dersom jeg gjorde meg selv noe en gang til kom jeg til å bli skrevet ut (red.anm. kastet ut). Han sa også at det sto i rapportene at jeg hadde reagert negativt mot personalet, noe jeg ikke kan fatte å begripe. Dette med at jeg ikke får gå i t-skjorte ble også nevnt. Snakka my om at det var opp til meg å ta meg sammen og slutte med den selvdestruktive atferden min, og ta i mot hjelpen. Det er jaggu lettere sagt enn gjort.

I dag har jeg bare slappet av, ikke gjort noe fornuftig. Fikk ikke sove i går da jeg var på permisjon, så jeg tok tidligbussen tilbake til dps og sovna rimelig kjapt da jeg kom hit. Har lært meg et kortspill som heter Sequence, som var ganske artig. Satt i en times tid og spilte sammen med de andre pasientene. Etter det var det lørdagspizza og kveldskos.

Nå er det på tide at jeg lukker øynene og prøver å sove litt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Hjemme

Hjemme nå, bare meg, dårlig internett, tv og en og en halv liter cola.

Følelsen er ok, så langt klarer jeg å håndtere det. Litt frynsete i kantene etter intoxen på onsdag fortsatt. Utrolig hvordan den sitter i kroppen. Heldigvis slapp jeg å ligge med motgift i flere dager, og ble skrevet ut morgenen etter innleggelsen på somatisk. Har ikke fått medisiner før i kveld, så det har vært litt blanding av abstinenser og intoxsymptomer.

Hodet, psyken har det så som så. Ble utrolig lei meg i dag da behandleren min sa at dersom jeg skadet meg selv eller noe lignende en gang til, så blir jeg skrevet ut. Han kommenterte også at jeg hadde vist «negative reaksjoner» ovenfor personalet. Hva nå enn det betyr. Han nevnte det i sammenheng med det at jeg ikke får gå i t-skjorte. Det må da vel være lov å reagere på beskjeder man får uten å bli dømt, jeg holdt jo alt sinnet inni meg og var høflig og rolig ovenfor pleieren som ga meg beskjeden.

Det er rett og slett det jeg føler meg på denne plassen hvor jeg er innlagt nå; dømt. Uansett hva jeg sier eller gjør så taes det opp i værste mening. Det med selvskadingen er så utrolig sårt. Jeg straffer meg selv, mot min egen vilje. Det er en utrolig smertefull prosess å være selvskader. Både fysisk og psykisk. De tankene man får som driver deg til selvskading, burde vært nok, i hvertfall selveskadingen, og alt det som følger med burde være nok. Men så skal jeg forholde meg til at jeg må dekke til arrene når jeg er i «det offentlige rom», bli fortalt av spydige psykepleiere at jeg må da forstå at jeg må gjemme bort hendene mine, til og med når de er bandasjerte. Forholde meg til smerten og kløen, også kommer trusselen om utskrivelse på toppen. Det føles som så mange «straffer» for handlinger jeg skammer meg over, «straff» for noe jeg ikke klarer å kontrollere. Ville de sagt til en diabetiker at de vil skrive han ut fra sykehuset fordi de ikke klarte å få kontroll på blodsukker og føling?

Litt såre følelser ennå, men jeg klarer de. Jeg ser at jeg mestrer å være alene for i kveld. Så får jeg heller være tilbake på dps i morgen. Trenger bare en pause i ny og ne, for det er utrolig slitsomt å være innlagt.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Ork

Har ikke orka å skrive noe innlegg de siste dagene. Har vært i dårlig form. På oonsdag bar det avgårde på sykehuset etter en intox som var ekstra jævlig. 3 år siden sist jeg hadde intox. Husker ikke så mye av det, og orker ikke å skrive så mye om det. Kanskje senere en gang.

I dag er kroppen begynt å komme seg litt. Er ikke så tøtt og slapp, det finnes litt energi i cellene. Skal skrive mer senere, etter jeg har snakket med behandleren min

4 kommentarer

Filed under Hverdag

Er du psyk?

Jeg ville skrive dette innlegget etter å ha lest dette innlegget av bloggeren Dystopika Kaotika.

Jeg er selvskader, noe som er bleeding obvious (no pun intended) for alle de som har sett armene og lårene mine, og lest denne bloggen. Jeg bærer mine arr og mine «bevis» på min sykdom utenpå kroppen. Svaret på hvorfor jeg begynte med det, er jeg ikke helt sikker på om jeg kjenner helt 100% og det er nok flere årsaker til det. Èn grunn, som jeg skal skrive om i dette innlegget, er at det er et rop om hjelp. Jeg beskrev selvskading for en tidligere venninne engang slik

«Det er som en slags mental tinitus. En intens sus eller piping som du må få stanset. Du vet du trenger hjelp, men du vet ikke hvordan eller hvor du skal be om det. Du vet ikke om de vil tro deg, fordi du er jo så flink på skolen og ressurssterk. Du vet at smerte distraherer deg og gir deg andre ting å tenke på. Pipingen slutter når jeg kutter meg.»

Jeg har også hatt flere intoxer som jeg har begrunnet med mer eller mindre disse ordene. Det er selvfølgelig en dårlig måte å gjøre det på, men på mange måter er det et rop om hjelp. I innlegget jeg nevnte tidligere sier hun at hun er redd for å ikke bli tatt alvorlig i psykiatrien fordi hun ikke har noen «synlige» bevis på at hun har det vanskelig. Noe som sier ganske mye om (psykisk) helsevesen.  Jeg har selv erfaringer hvor jeg føler jeg har måttet overbevise leger om at jeg trenger hjelp, og faktisk er syk. Desverre var min måte å gjøre det på svært destruktiv.

Jeg var inne i en veldig dårlig periode for ett år siden. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd som var veldig vanskelig, og et overgrep. Jeg gikk til behandling hos DPS omtrent en gang i uken, men hadde mye problemer med å møte opp. Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg er syk. Jeg drakk meg sanseløs ute på byen, og på vei hjem gikk jeg innom 7/11 og kjøpte engangshøvler. Så gikk jeg ned til elva og kuttet opp håndleddene mine og satt meg for å vente. Etter 10 minutter kom det folk som fikk meg på legevakta, hvor jeg ble sydd sammen. Jeg var på den tiden veldig redd for innleggelse på psykiatrisk avdeling, fordi jeg hadde en dårlig erfaring fra noen år tilbake og sa ingenting om innleggelse til legen. Så dermed ble jeg sendt ut i natten igjen, dritings, gråtende, men ikke lengre blødende.

5 dager senere dro jeg nok en gang ut på byen og drakk meg full. Tok med meg en kar hjem fordi jeg skulle bevise for meg selv at jeg var kommet over overgrepet. Det gikk selvfølgelig ikke bra, og endte i katastrofe (mulig jeg skriver om denne kvelden en annen gang). Enden på visa er ny tur til legevakten for å sy. Nå innser jeg at jeg ikke kan ta vare på meg selv lengre. Jeg har et klart øyeblikk og ser at jeg ikke mestrer hverdagen og trenger hjelp. Så jeg moter meg opp og ber om å få bli innlagt. Tårene spretter ut, og jeg forteller hvor redd jeg er for å bli innlagt, men samtidig hvor redd jeg er for at jeg holder på å ta livet av meg selv sakte men sikkert. Legen sier at det ikke er aktuelt med innleggelse. Etter litt insistering fra min side får jeg en seng i gangen på legevakten, og de ordner time hos behandleren min dagen etter kl. 08.00. Noe som resulterer i at jeg må ta bussen til behandleren min i en pysjamasbukse som er full av blod, i rushtrafikken. Folk som så meg trodde sikkert jeg hadde rømt fra en eller annen instutisjon og hadde gått berserk med en øks. Behandleren min sa også nei til innleggelse, fordi hun mente jeg var såpass ressurssterk og fornuftig at jeg kom til å klare meg.

Dagene gikk og pipingen i hodet mitt ville ikke slutte. Hver gang jeg så meg selv i speilet så jeg sykdommen min som lyste ut av meg, så hvorfor kunne ingen andre se det? Hvorfor ville de ikke hjelpe meg når jeg sa at jeg var redd for alt, hele tiden? Hvorfor trodde de ikke på meg når jeg sa at jeg ikke klarte å være alene i leiligheten lengre? Hvorfor trodde de ikke på at jeg ikke klarte å lage meg mat, vaske eller stå opp av sengen? Hvorfor sendte de meg hjem igjen vel vitende om at jeg hadde mer enn nok tid og skarpe gjenstander til å gjøre mitt eget liv til et helvette? Så fikk jeg besøk av en venn av meg som ga meg fighter viljen tilbake, og etter å ha snakket med han satte jeg meg ned å lagde en plan. Nå skulle jeg bli tatt alvorlig, til helvette med dem! Jeg satte på A Perfect Circle på iPoden og begynte å gå mot sykehuset. I lomma hadde jeg et barberblad jeg hadde laget en mothake på. Da jeg kom inn i resepsjonen ble jeg spurt om hva problemet var, og jeg svarte som jeg hadde planlagt : «Jeg vil fortsatt ikke leve, så jeg er tilbake.» Jeg måtte vente en time i venterommet, men det gikk greit, nå hadde jeg en plan som jeg måtte gå igjennom.

Da navnet mitt endelig ble ropt opp gikk jeg inn og ventet på legen. Da han viste meg inn på kontoret satte jeg meg ikke, men tok fram barberbladet og satte det mot håndleddet og sa «Jeg vil dø. Vil du legge meg inn nå?» Jeg hadde halveis håpet at han skulle si nei og le av meg slik at jeg hadde en unnskyldning til å gjøre det og ramponere kontoret hans, som jeg hadde som plan B. Men han ble veldig stiv og blek i ansiktet, svarte ja og ba meg gi han barberbladet. Jeg ba han om å love meg det før jeg ga han det. Da jeg endelig satte meg og han ringte til vakthavende på psykehuset begynte jeg å strigråte.

En venn av meg har hatt en angstdiagnose i omtrent 10 år. Da han ba om henvisning til DPS i år fikk han avslag, han var ikke syk nok.  Bloggeren som jeg har nevt flere ganger i dette innlegget fikk også avslag på sin henvisning med ønske om utredning. Ingen av disse er selvskadere. På min jobb ble jeg nødt til å ringe etter lege for en psykotisk bruker, og sykepleieren i telefonen møter meg med sarkasme og spydigheter. Ikke før jeg hadde insistert og trukket i mangfoldige tråder ville hun sende lege opp til oss. Han hadde sansynligvis tatt livet av seg den kvelden om ikke jeg hadde fått hjelp.

Og jeg vet det er mange flere der ute som sliter med å bli tatt alvorlig av helsepersonell. Skal det være slik i Norge anno 2010? Hva skjedde med de lovede løftene psykiatrien skulle få, både faglig og økonomisk? Hva skjedde med løftet om å sette igang en holdningsendring? Skal man være nødt til å stå på legevakten og true med selvmord før man blir tatt alvorlig? Psykiske lidelser kan man ikke se, ingen blodprøve, scanning eller fysisk test kan gi en bekreftelse eller avkreftelse. Det er noe man må fortelle om, og bli trodd på. Man må faktisk gå inn i en «selger-posisjon» ovenfor helsepersonell for å bli tatt alvorlig. Vi må «selge» historien vår til dem for å få hjelp fordi vi ikke alltid har fysiske symptomer. Ikke alle helsepersonell er like ille, men til en viss grad gjelder dette for alle. Vi som er psykisk syke kan ikke gjøre noe for å bli trodd annet enn å fortelle historiene våre, la livet løpe sin gang, og for de av oss som er sebrapiker eller de som har spiseforstyrrelser har vi en liten fordel i å kunne vise til fysiske bevis. Det henger ikke på greip, og jeg har stor forståelse for alle som er redd for psykiatrien, for å bli satt under lupen. Det er ikke en fin posisjon å være i. Jeg innrømmer herved at sist jeg kuttet meg selv var det fordi jeg ville bli innlagt og ikke trodde jeg kom til å få innleggelse med mindre jeg «hadde noe å vise til».

Dette innlegget er ikke ment som en avskrekning mot å søke hjelp eller å begynne å kutte seg for å bli tatt alvorlig. Det er ment som en kritikk av helsepersonell jeg har møtt og hørt om. Det er ment som en uttalelse, mine følelser rundt det å søke hjelp. Ikke kutt deg eller la være å oppsøke hjelp dersom du har det vanskelig. Ha tålmodighet og ståpåvilje, for det viser seg at man må være frisk for å være syk.

3 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Selvskading, Sykdom