Lei nå…

Gud, for en dag! Har kranglet/diskutert/vært uenig med veilederne mine i praksisen i dag. Det endte med at de ringte skolen og nå skal det være møte på fredag, hvor jeg kanskje får beskjed om at jeg stryker hele praksisen. I dag er det 6 dager igjen av praksisen.

Orker ikke gå inn på detaljer, men det hadde selvfølgelig med fravær å gjøre…er utrolig sint, skuffa og lei meg. Har grått masse. Får aldri til å si det jeg vil si i slike situasjoner, begynner bare å gråte og prøver å distansere meg så fort som mulig. Nå går jeg rundt med konstant vondt i magen fordi jeg gruer meg til fredagen og møtet.

Var hos legen i dag før hele greia med veilederne mine. Hun ga meg masse skryt for at jeg hadde klart å kjempe i mot og stå i praksis selv om jeg har hatt det jævlig i høst. Hun sa at hun trodde jeg kom til å få et helt normalt fungerende liv, og at det ikke skulle så mye til. Jeg hadde vilje og evne mente hun. Stoltheten forsvant rask i dag.

Fikk tabeletter mot B12 mangelen, lavere dose på Efexor som jeg seponerer, og ny time i januar. Hun ville vente til å se hvordan det gikk med B12 nivået og formen min før hun gjorde noe med stoffskiftet.

Så…en kjip dag. Nå har jeg vondt i hodet fordi jeg har grått og bekymret meg over flere timer. Vil bare legge meg i sengen og våkne den 10. for så å være ferdig med praksisen. Gi meg fri!!

Reklame

Ny runde

Så var det ny runde igjen. Har aldri mistet kontrollen så grundig før. Aldri vært så mange ganger på legevakten på så kort tid, aldri sydd så mange sting. Føler meg bedre nå, har snakket lenge med den ene pleieren på dps etter jeg kom tilbake. Snakket lenge med legen på legevakta. Har fått sagt mye, har sagt at jeg må begynne å ta meg sammen, for jeg kan ikke leve sånn som dette stort lengre.

Legen på legevakta var utrolig snål, men jeg likte han kjempegodt. Jeg ble tatt ut av den vanlige legevaktkøen denne gangen fordi jeg jo allerede er innlagt på sykehuset, bare på psykiatrisk. Det var utrolig deilig å slippe det venterommet. Legen var utrolig frampå og spurte meg masse nyttige spørsmål. Han må være den mest positive og fantastiske legen jeg har møtt på så langt. Han brukte 1,5 time på å lappe meg sammen. Han tok seg godt tid til å snakke med meg og gjorde en god jobb med stingene. Han var også utrolig forsiktig med bedøvelsen. Iløpet av syingen kom det fram at han er aktiv basehopper!! Han hadde 4000 falskjermhopp og 800 basehopp bak seg. Da han fortalte det begynte jeg å le. «Hva er dette slags fyr dere har funnet til meg» spurte jeg pleierne, alle lo. Jeg følte meg menneskelig. Det føltes så utrolig godt å ha en lege som viste hva han gjorde. Jeg viste han sårene fra sist og han mente den forrige legen hadde gjort en sjokkerende dårlig jobb. Flere han sårene hadde gått opp i liminga og limet lå bare rundt kantene og gjorde vondt. Så han bedøvde den andre armen også, pirket ut lim og sydde de sårene også.

Vi snakket lenge om hvorfor jeg skadet meg, hva jeg tenkte og hva jeg følte. Han sa at han til en viss grad kunne forstå det og han sammenlignet det med basehoppingen. Når du står ved kanten og kjenner adrenalinet pumpe, og du vet at det er du, kun du som har kontroll over denne situasjonen. I mitt tilfelle blir det en «dobbel-rus». Først adrenalinet og følelsen av å endelig ha kontroll. Samtidig pøser kroppen ut endorfiner for å lette på smerten.

Han ville legge meg inn på frivillig tvang og ringte til vakthavende på psykehuset. De mente at jeg kom til å klare meg på dps fram til samtalen jeg skal ha med bahandleren min i morgen. Jeg var enig i det.

Takk til deg, kjære lege, som tok meg alvorlig og snakket med meg. Klarte å åpne meg sånn at jeg kunne fortelle deg hvor det gjorde vondt. Takk til deg som fikset meg og gjorde ting litt greiere. Takk for at du var menneskelig, rar og hyggelig.

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Indian Summer

Nå har jeg vært på akuttposten i nøyaktig to uker. For to uker siden satt jeg hjemme i leiligheten og råtna bort i min egen elendighet. Kutta meg selv såpass mye den kvelden at det måtte over 30 sting til for å hindre infeksjon. Klarte å få infeksjon i sårene allikevel.

I dag sto jeg opp i 10.00 tiden og fikk spise litt frokost selv om matsalen egentlig var stengt. Så bar det på møtet med rehabiliteringssenteret hvor de skulle avgjøre om jeg var en kandidat til å bo hos dem. Legen hadde snakket med dem og fylt ut noen skjemaer og lignende om tilstanden min. Blir alltid så nysgjerrig på sånne ting, så jeg ba om å få innsyn i journalen min ved å få utskrift av miljørapporten om meg og epikrisen de skriver når jeg drar. De så litt overrasket ut, men jeg vil ha det, har alltid spart på sånt.

Samtalen med senteret ,som jeg vil kalle det framover nå, gikk greit. Var i halvsvime på grunn av Seroquelen, men fikk sagt at jeg ville bli frisk og var motivert til å komme meg hjem i leiligheten og fortsette i praksis. Det jeg kan få hos dem er hjelp og tilrettelegging. De har ingen direkte behandling annet enn miljøterapi, og ingen aktiviteter. Senteret er en mellomting mellom psykiatrisk sykehus og hjemme. Så handler det litt om å bli trygg på sitt eget selskap og stole på seg selv igjen. Får eget rom med tv og bad, veldig likt DPS får jeg høre. Man kan også administrere medisiner der selv med hjelp av ukes-dosett, noe som høres veldig greit ut for min del. Max oppholdstid der er 1 måned, men man kan ha åpen retur som betyr at man kan komme inn når som helst å være der i 3 dager der som det skulle være noe akutt som skjer i livet ditt.

De sa de hadde plass til meg og kunne ta i mot meg over helgen, altså på mandag ettermiddag. Det er litt skummelt siden det er noe helt nytt, men jeg håper at det er bra der sånn at jeg klarer å samle meg igjen.

Etter møtet gikk jeg på tur sammen med avdelingen. Det var veldig koselig. Sola strålte på en skyfri himmel men det var litt mye vind. Vi tente bål og spiste grilla pølser ed utsikt over hele Trondheimsfjorden, nydelig. Fikk tatt noen bilder jeg tror ble bra også, skal legge ut etter hvert.

Så var det møte med behandleren min hvor vi gikk inn på litt tyngre saker om min psyke. Hun sa at etter det jeg fortalte så hørtes det sannsynlig ut at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen min. Hun hadde skrevet et brev til DPS for utredning av det, søvnen min og dissosiativ lidelse.  For det første kommer det til å ta tid før jeg får time på DPS, for det andre så kan man ikke gjennomgå en utredning når man er i en akutt fase. Depresjon eller hypomani. Man skal helst være stabil slik at man klarer å svare så nøyaktig og realistisk som mulig på spørsmålene. Så det tar nok en stund før jeg får startet utredningen.

Etter det bar det på Ikea, av alle plasser å dra når man er psyk, sammen med besteforeldrene mine. Jeg handla for 1500 kr, men fikk mye for pengene. Bilder av dette kommer også senere når jeg får montert det ferdig. Fikk kjøpt en kommode med 5 skuffer, stuebord, nytt gulvteppe, en lampe, batterier, serveringsbrett, godteri, sofapute, og lyspærer. Ikke verst. Møtte ei kjip dame i kassa som provoserte meg noe voldsomt. Bestemora mi skjønte ikke at det ikke er lov å ta med seg de gule handleposene, men at man kan kjøpe de blå. Så hun hadde begynt å pakke i den gule. Mens jeg sto å forklarte henne dette kom kassadama og var dritfrekk (på polsk-gebrokken norsk) og begynte å pakke ut av posen til bestemora mi og la alle tingene hennes midt på gulvet. Stakkar bestemora mi skjønte ingenting og ble kjempeflau. Jeg hadde en blå pose som jeg satte ned på bakken så tok jeg kassadama i skuldra og nærmest brølte ” Dette klarer vi selv!” til. Så begynte bestefaren min å blande seg inn i alt og han kan være utrolig irriterende av og til fordi han maser sånn. Så jeg sa bare ”Ikke snakk til meg akkurat nå.” Etter det ble han veldig lei seg og snurt, og jeg fikk helt vondt i magen. Mente ikke å være sur, og la det gå utover han. Huff, det var ekkelt. Så jeg måtte be han om unnskyldning, og han sa det var greit.

Da vi kom hjem til meg begynte vi å montere varene og det gikk litt seint. Igjen begynte bestefar og jeg å småkrangle og være amper mot hverandre. Tror vi egentlig er alt for like. Så skal jeg prøve å være sarkastisk oppi det hele og da blir det bare krøll. Heldigvis skiltes vi som venner og alt er vel. I morgen skal de være sammen med meg en stund i leiligheten, det tror jeg blir bra for meg (og dem). De er tidenes besteforeldre og jeg elsker dem!

En positiv ting som jeg har spart til slutt er at jeg tror jeg begynner å bli litt bedre. Det føles nesten som  utfordre skjebnen å si det. Sliter fortsatt med depresjonen, søvnen, og angsten. Skyggene og det i speilet kan komme tilbake når som helst. Men jeg har fått tilbake matlysten, jeg har fått litt energi til å være ute og gå tur, jeg har begynt å tegne og vise interesse for ting igjen. Verden er ikke helsvart lengre, jeg har begynt å se noen få lyspunkter. Har følt meg ganske bra i dag, og synes det har vært deilig. Var ute i den virkelige verdenen i 8 timer, selv om det var vanskelig og slitsomt, så var det ikke umulig. Det var godt å komme tilbake til posten og ta det rolig. Hjemme hadde jeg ikke klart å slappe av fordi der må jeg kjempe med meg selv.

Dette ble et langt innlegg gitt, men det får så være. Håper dere der ute har det fint 🙂

Seier!

Tjohei, i dag kom jeg meg opp klokken 11.30 og fikk dratt til legen 🙂 De prøvde å ta ut stingene, men sårene var ikke grodd ordentlig så de begynte bare å blø igjen. Sykepleieren var veldig hyggelig, og sa jeg skulle komme tilbake på fredag å ta ut resten av stingene.

Fastlegen min var selvfølgelig på ferie, men kom inn til en annen lege som jeg pleier å ha når hun er borte. Han er effektiviteten selv, så jeg fikk sykemelding og fornyet reseptene mine. Føles godt å ha fått gjort det som jeg har prøvd å gjøre i nesten en uke nå.

Etter at jeg var hos legen gikk jeg å la meg i en park og hørte på lydbok på iPoden min. Men det ble såpass varmt at nå er jeg hjemme for å ta en kald dusj og smøre meg inn med solkrem før jeg går ut igjen. Dagen er full av sol og varme, humøret er godt! Skal ta med kameraet ut å se om jeg får tatt noen bilder. Tjohei!