«I`m a neat monster». Det er det TV serie seriemorderen Dexter pleier å si. Han liker ikke blod, han blir kvalm og svimmel av det, han har mareritt om det. Alikevel styres han av det han kaller «the dark passenger» som gir han et behov for å drepe og partere. Han forsøker å gjøre det med å lite søl som mulig, plasttrekk over hele rommet, offeret pakket inn i plastfilm. Hans trofèer er ironiskt nok èn dråpe blod på en slide, en på minnelse. Han er eksepsjonelt dyktig til å etterligne menneskelig natur, noe som gjør at han ikke blir tatt. Alle TV tittere heier han fram i det han sniker seg inn på neste offer, vi vil at han skal få stillet blodtørsten sin, at han skal få ro, at han skal få det han trenger.
OBS! Videre lesning på eget ansvar!
«I´m a neat monster» var det som slo meg når jeg kom inn i leiligheten min for en halvtime siden. Jeg har riktig nok ikke drept noen, den eneste personen jeg har påført skade er meg selv. Det eneste sporet av min blodtørst var skalpellen på bordet og litt dopapir med blod på, thats it. Jeg har lært meg selvskadingens tragiske rutine, og perfeksjonert den slik at ingen flekker kommer på sofaen eller teppet.
Hvorfor denne gangen da? Samme svar som sist: «jeg vet ikke.» Fra jeg sto opp i morrest hadde jeg på følelsen av at det ikke var til å unngå. Iløpet av dagen ble det til en visshet og tilslutt reiste jeg meg bare opp, uten forvarsel og så var det gjort. Jeg har ikke grått. Måtte en tur til legevakten denne gangen. Ble ikke så mange sting, men ett er ett for mye. Siden overskriften på alle aviser er «psykotisk drapsmann på rømmen i Trondheim», valgte jeg å ta taxi. Så alt i alt ble det en ganske dyr affære.
Jeg er i ferd med å miste kontrollen i sakte film. Denne gangen kan jeg ikke forstå hvorfor. Det eneste jeg har å klage på er at jeg er ensom. Har ikke sett venner på lang tid. Det er ikke bra å være isolert.
Denne gangen var ikke som de andre jeg har vært på legevakten. De andre gangene har jeg grått, hylt, tryglet, bannet og utaggert på alle vis. Nå var jeg helt rolig, snakket med en fornuftig og saklig stemme. Ingenting i min oppførsel skulle tyde på at jeg var i mental ubalanse. Det eneste var at hendene mine skalv voldsomt, men det kan like gjerne være bivirkninger. Legen spurte ikke om det var i suicidal hensikt, han spurte kun om jeg hadde oppfølgning. Ikke no mer. Vanligvis er det som en runde med 20 spørsmål. Jeg er ikke suicidal.
I morgen må jeg ringe legen min, det blir en kjip runde, og det er min egen feil for at jeg er svak. Hurra for det. Nå skal jeg pusle videre med puslespillet mitt og høre på lydbok til jeg blir trøtt nok til å legge meg. God natt folkens!
Nerve 